Rasist? Neivisst!

Denne posten skulle egentlig handle om Mohammad Usman Ranas hårreisende uttalelser til Dagbladet Magasinet, men jeg tror kanskje aldri at jeg kommer så langt. Jeg må nemlig tilbakevise rasisme-presumpsjonen først, og bevisbyrden påhviler meg, noe som gjør at jeg føler meg kneblet allerede før start. Hvis jeg formulerer meg forsiktig, vil bare mine meningsfeller delta i debatten - ergo blir det ingen debatt. Hvis jeg spissformulerer meg, vil horder av motstandere strømme til og beskylde meg for å være "rasist" eller "brun".

For noen uker siden leste jeg en bloggpost som fikk meg til å tenke. I denne posten står det blant annet: "Det er lov å si fra når noen tillegger et menneske visse egenskaper og adferdsmønstre ut fra hudfarge, fødested eller religion. Det er galt uansett hvor uskyldige fordommene er. Og ja, det er faktisk rasisme." Og: "Det er mennesker som sier "jeg er ikke rasist, altså, men..." etterfulgt av en eller annen grov generalisering. Da svarer jeg "jo, du er faktisk rasist, sikkert i beste mening. Våg å stå for det.""

Ifølge den bloggposten er jeg pr definisjon rasist, og det oppleves ekstremt kneblende. Jeg blir rett og slett redd for å si noe mer. Så jeg lot være å kommentere, på grunn av den omvendte bevisbyrden. Det er jeg som eventuelt må renvaske meg selv, og jeg er skyldig inntil det motsatte er bevist.

Jeg kjenner mange svensker, har hatt flere svenske kjærester, har jobbet med en god del svensker, vært på ferie i Sverige mange ganger, og jeg liker virkelig svensker - trodde jeg selv, i hvert fall. Men jeg tillegger dem visse egenskaper basert på fødested. Det ER en grov generalisering, jeg vet det, men det er nå en gang min oppfatning at svensker er litt mer påholdne på lommeboka enn nordmenn. Bare bittelitt?

Og det er sikkert rasistisk og ufint, men jeg har den oppfatningen om briters adferdsmønstre at de går oftere på pub enn nordmenn. Bør jeg la være å dra alle over en kam, sier dere? Det finnes mange briter som ikke går på pub også? Ja, det gjør vel det, da. Unnskyld at jeg sa noe. La oss glemme alt det andre jeg sa, for nå som jeg er definert som rasist en gang for alle, trenger man jo ikke å lytte til argumentene mine.

Det går visst ikke så bra å løfte denne bevisbyrden. Jo mer jeg reflekterer over det, desto mer rasistisk blir jeg visst. Hodet mitt er fullt av generaliseringer og grove forenklinger om folk basert på hvor de kommer fra. Sunnmøringer er gjerrige, nordlendinger banner mye og trøndere er rånete. Gjelder dette alle sunnmøringer, nordlendinger og trøndere? Nei. Jeg har møtt fantastiske, enestående og kloke mennesker fra alle disse landsdelene (mennesker med eller uten disse egenskapene som jeg har nevnt). Hvorfor generaliserer jeg da? Fordi disse beskrivelsene stemmer godt på en del av dem. De stemmer godt nok til at jeg kan danne meg hypoteser, noe jeg trenger for å forstå samfunnet rundt meg.

Er det mulig å være menneske i dag uten å generalisere? Å bedømme hvert enkelt menneske i et sosialt vakuum uten å trekke tråder til tidligere erfaringer og oppfatninger? Jeg tror ikke det. Ifølge sosiologisk/sosialantropologisk teori er generalisering og fordommer noe vi tar i bruk for å overleve. Jo mer informasjon og varierte inntrykk, desto mer må vi generalisere for å greie å sortere alt oppi hodet. Det betyr ikke at vi skal tillate tendensiøse forenklinger og misantropiske uttalelser fra andre. Det er riktig å si fra når man oppfatter at andres menneskeverd blir krenket.

Men den definisjonen over - den er jeg grunnleggende uenig i. Ordboksdefinisjonen som det blir linket til, handler derimot om det jeg oppfatter som rasisme:
"ras|is'me -n (fra eng.) menneskesyn, politikk el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne, rasefordommer" (min utheving).

Er det fordi jeg er opptatt av rase at jeg generaliserer om svensker? Eller tenker jeg at nordmenn er svensker overlegne på noen måte fordi svensker er mer økonomiske - eller omvendt? Nei.

Handler dette egentlig om svensker og engelskmenn? Selvfølgelig ikke. Det handler om at Norge har blitt et multikulturelt samfunn, hvor mange av representantene for de nye kulturene tilfeldigvis har en annen hudfarge. Men det er ikke hudfarge og rasetenkning som er årsaken til konfliktene. Norge står overfor enorme utfordringer i årene som kommer når det gjelder å skulle integrere vidt forskjellige kulturer med hverandre og få alle til å respektere kutymer, lover og regler som det kanskje ikke faller alle like naturlig å ha respekt for, fordi man har vokst opp med et helt annet verdisyn.

Og ja, det bør vel nevnes: For noen, en relativt liten andel tipper jeg, handler det nok om rase også. Det å se ned på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge eller visse fysiske trekk, er etter mitt syn foraktelig og uverdig. Så er det sagt.

Men det betyr ikke at jeg skal tie i hjel Mohammad Usman Ranas homofiendtlige utspill. Og det betyr heller ikke at jeg må være programforpliktet til å si at jeg tror Usman Rana er en ensom svale og at han selvfølgelig ikke er representativ for norske, praktiserende muslimer.

For det er ikke hva jeg tror. Jeg tror Usman Rana er både en representant og representativ. Og jeg tror vi bør være takknemlige for at han tar bladet fra munnen og forteller norsk offentlighet litt om hva som rører seg i den til nå lukkede islam-konservative leiren. Vi bør lytte til ham og ta ham på alvor.

En del av fraksjonene på venstresiden (med Marte Michelet i spissen) er så redde for rasisme at de tilsynelatende er villige til å ofre kvinnerettigheter på antirasismens alter. Er dere villige til å ofre homofiles rettigheter også?

Den eneste veien til vellykket integrering er en romslig, offentlig debatt hvor folk med divergerende synspunkter kan få lov å delta uten å bli tvunget over på defensiven før diskusjonen har begynt. Alle andre veier fører ut i polarisering og uføre.




Fotnoter:
1. Jeg ønsker debatt, men rasistiske eller sjikanerende poster blir slettet (jeg har ikke adgang til å slette kun deler av poster).
2. Til bloggeren, prinsesse Lea: Jeg har allerede lagt igjen melding om denne posten hos deg. Som sagt er ikke dette er ikke ment som et angrep, og jeg respekterer deg og dine meninger. Men posten ditt tjener så innmari godt som illustrasjon av poenget mitt, og jeg hadde for mye på hjertet til å legge igjen alt i en kommentar hos deg. Du er selvfølgelig velkommen til å si hva du mener.

Annerledeslandet - frustrasjon og feiring

En ghanesisk venninne av meg har nettopp fått barn. Det var hennes andre fødsel og andre keisersnitt, men det var første gang i Norge.

Forleden var jeg og besøkte henne på sykehuset, og naturlig nok ble forløsningen et tema.

Min venninne begynte å fortelle om hvor lenge personalet hadde ventet før de bestemte seg for å ta keisersnitt. Hun lå i nærmere et døgn og slet med store smerter, men ble fortalt at hun bare fikk fortsette å prøve. Dette pågikk helt til barnet ble så stresset at de ikke tok sjansen på å vente lenger og endelig satte i gang operasjonen.

Jeg himlet med øynene. Ikke før hun hadde snakket ferdig, hev jeg meg på med sympatierklæringer. For eksempel var naboen nylig ute for det samme. Hun var førstegangsfødende, og lå i 27 timer med svært store smerter (bedøvelsen virket ikke), før barnet ble så stresset at de ikke tok sjansen på å vente lenger. Jeg hadde i det hele tatt litt av hvert på hjertet om det norske helsevesenet generelt og barselpleien spesielt, selv om jeg aldri har hatt noen personlig erfaring med noen av delene. Men man leser da nyheter, må vite.

---

Jeg irriterer meg titt og ofte over Norge. Ja, jeg sier det rett ut: I en del henseender er Norge et fordømt, irriterende pottittland befolket med en haug bakstreverske stabeiser.

Nylig hørte jeg et foredrag av en svensk jussprofessor. Han er en av Skandinavias fremste eksperter på sitt område, og han fortalte om den felles lovgivningen i Europa innen et gitt område. Deretter hevet han blikket over brillene og sa: "Men Norge har valgt en annen løsning. Selvfølgelig. Dere liker å være annerledes, ikke sant?" Jeg møtte blikket hans og himlet med øynene.

Nordmenn har et merkelig, dualistisk syn på resten av verden, en slags polarisert miks av klokkertro på egne løsninger kombinert med fullstendig knefall for janteloven, noe som gir seg utslag i de underligste karaktertrekk ved nasjonen. Fullstendig kulturrelativisme og anti-nasjonalisme. Å vifte med flagget på 17. mai er faux pas i PK-leiren. Og vi er så redde for å virke rasistiske at vi kaller omskjæring og tvangsekteskap komplekse tema som kan sees fra flere sider. På den annen side har vi Folkebevegelsen mot EU. Hvorfor i all verden skulle vi tro at resten av Europa har skjønt noe som helst innenfor handels-, miljø- og sikkerhetspolitikk? Det er jo alle de andre som svever i villfarelse. Selvfølgelig. USA og andre unioner og føderasjoner, sentralisering av ressurser, store universitets- og forskningsinstitusjoner, forpliktende samarbeid, stordriftsfordeler...(Hørte jeg stordriftsfordeler?? Hysj, det er ikke lov å banne her!)

Og dessuten samarbeider vi jo internasjonalt, vi - hvis bare de andre gjør det på vår måte. Vi er nemlig Fredsnasjonen, og blant våre fire millioner innbyggere har vi greid å ale frem uante mengder fredsmeglere på internasjonalt toppnivå. Tror vi selv, iallfall. Vi farer gladelig til Midt-Østen, Sri Lanka, Afrika og Washington med høy sigarføring og store ord. Oslo-avtalen, ikke sant? Vi har jo vist at vi kan.

Og samtidig er selvtilliten vår så liten at vi føler behov for å lage en heidundrende mediedekning av hver minste lille notis om Norge i en eller annen tulleavis eller et tulle-talkshow i Australia eller Venezuela. Og har ikke Perez Hilton nettopp postet både Kurt Nilsen og hva-det-nå-er-han-heter på nettsiden sin, kanskje? Det MÅ jo bety noe?

Ikke for det at vi EGENTLIG bryr oss om hva amerikanerne mener, eller hva? For de er jo dumme. Lederen deres er dum, ikke sant, så hva skal man da tenke om resten av befolkningen? Det hjelper ikke at de har over 303 millioner innbyggere og verdens ni av ti beste universiteter, mens våre unger er så dårlige i allmennfag at de ville strøket om de hadde måttet gå opp til eksamen i et hvilket som helst annet iland. De lærer jo så mye annet bra, ikke sant? Hvordan bli sosiale individer og sånn. Dessuten er amerikanerne feite også. Og det må jo bety at de er late og udisiplinerte i tillegg til å være dumme. Går antagelig for lite tur i fjellet med kvikklunsj og fjellanorakk. De har ikke skjønt hvor sunt det er for kropp og sjel å ha hytte med utedo. Kan vi få vannledning inn til hytta vår, sier du? Jammen, det vil vi jo ikke ha - legg den utenom, for svingende!

Eller som den amerikanske ambassadøren sier i Anne Holts "Presidentens valg": -Det er ikke mange innbyggere her i landet, men de er ubegripelig sta. Alle som en. You might as well get used to it, son.

Huff, hvordan rotet jeg meg inn i dette, da? Jo, fødsler og barselpleie. Det er ikke bare når det gjelder forpliktende internasjonal politikk og fredsmegling at vi er de eneste som har skjønt det. Vi er eksperter på spedbarnspleie også. Barn skal forløses naturlig, helst uten bedøvelse, og deretter skal de ammes til de er i skolemoden alder. (Norske barn blir visst ikke skolemodne lenger, på tross av all denne fantastiske ammingen, så jeg nøyer meg med å si "i skolemoden alder".)

Misforstå meg ikke. Jeg er for individuell valgfrihet. Hvis du ønsker å fullamme barnet ditt til det er tre år, så bare ta deg helt ut. Men det som irriterer meg så inni granskauen med pottittmentaliteten, er at vi på død og liv skal tre våre meninger nedover hodet på andre. Skrekkhistoriene er mange. Min venninne kjenner en gravid nederlandsk kvinne som ble skjelt ut av en norsk jordmor fordi hun ikke hadde tenkt å amme. "Jasså, du er redd for å få stygge pupper, du?!" Jeg himlet med øynene. Så er det alle disse hjerteskjærende historiene om småbarnsmødre som har prøvd og prøvd og grått sine modige tårer, men måttet gi opp ammingen, og som deretter blir trakassert av jordmødre, på helsestasjoner og av tilfeldige kvinner på kafé. Jeg leste for en stund siden om en kvinne som måtte vente i kø på helsestasjonen i fem timer og ikke fikk lov av jordmoren å gi barnet tåteflaske i løpet av hele den tiden, for der skulle alle barn ammes - eller sulte! Det hjalp ingenting at kvinnens lege hadde samtykket i at det ikke var noen vits i å prøve med mer amming. Og jeg ser småbarnsmødre som sitter ute på kafe om formiddagen og drikker halvlitere innimellom ammingen, for ingen har fortalt dem at MME er bedre enn dårlig morsmelk.

Akkurat da jeg var på sykehuset, kom forresten jordmoren på visitt, og jeg måtte være tolk, for jordmoren snakket ikke engelsk. Så nå har jeg fått mer innsyn i amming, keisersnitt og mageøvelser enn jeg strengt tatt hadde behov for :-) Heldigvis har min venninne valgt å amme, så jeg slapp å havne i den kryssilden som ville fulgt hvis hun hadde prøvd å ymte frempå om at hun ikke skulle gi brystmelk.

Så hva var poenget med hele denne lange historien, da? Jo, nå skal du høre: Da jeg hadde fått tømt meg for litt frustrasjon over norske sykehus og deres behandling av fødende, og satt der klar til å himle med øynene til min venninne og hennes venninne, sa førstnevnte: "Jammen, jeg er GLAD de ventet så lenge med å forløse. Målet deres var å vente helt til jeg fikk en fullverdig fødselsåpning, men så økte barnets hjerterytme, så de måtte sette i gang operasjonen tidligere. Men FORDI de ventet så lenge, noe de ikke gjorde i Ghana, så tror kroppen min nesten at den har født nå. Jeg fikk brystmelk og begynte å amme allerede i dag, og som du ser er jeg på bena allerede. Forrige gang brukte jeg mye lengre tid på å komme meg." Hun så inntrengende på meg.

Da tenkte jeg: Kanskje er det likevel noe norske sykehus har skjønt, som ghanesiske og amerikanske sykehus ikke har skjønt? Kanskje har den noe for seg, denne seigpiningen av de fødende? Min venninne så i hvert fall fornøyd ut. Og hvem vet? Hvis norske sykehus har avslørt livets mysterier, så skal du ikke se bort fra at de har et og annet å fare med, disse fredsmeglerne og hytteeierne også, selv om jeg ikke kan fatte hva det går i.

Så nå sitter jeg her og tenker: Er det mulig at vi nordmenn ikke er helt håpløse når alt kommer til alt? Når både en ghaneser og Perez Hilton sier det, må det jo være noe i det, ikke sant ;-)

Jeg lurer faktisk på om jeg skal ta meg en liten tur ut i morgen allikevel. Det blir nok ikke så mye vifting med flagg og sånt, i hvert fall ikke det norske, for litt PK må man jo være. Men kanskje et forsiktig hurra?

Gratulerer med dagen, folkens!

I havet lever det purpurrøde blekkspruter

Jeg ser deg for meg der du ligger på badegulvet med fargeklatter på fingrene og gledesstrålende barn rundt deg. Du har lenge mast på faren din om å kjøpe med malersaker til barna, og nå har du endelig fått dem. -Kom her, Kerstin, Stefan og Felix, sier du. "I dag skal vi pynte baderomsflisene. Og så skal vi late som om badet er havet, og vi skal fylle det med sjødyr. Husker dere hvilke dyr vi finner i sjøen?"

Og sammen maler dere fargerike snegler, blekkspruter, fisker og sjøanemoner. Barna fryder seg over alle de sterke fargene og denne avvekslingen i hverdagen. Mens du tenker: De har jo aldri fått se havet. Jeg må fortelle dem om vannet. Jeg må fortelle dem om hele den vide verden utenfor, slik at kanskje, kanskje, hvis de en dag slipper ut, er de litt forberedt.

- Kan vi dra og se havet en gang? spør Stefan. Ordene hans er ikke så tydelige, men du skjønner hva han mener. Du er moren hans, og du forstår hvert blikk og hvert ord. -Kanskje det, sier du. -Far er så opptatt med jobben, vet du. -Men kanskje en dag.

Om kveldene forteller du dem om verdensrommet. Du henger opp klistremerker av solen og stjernene, og du forteller dem at om natten lyser månen, og den er laget av gul ost.

Du får ikke bøker til barna, så det er vanskelig å lære dem å lese og skrive, men du prøver, og du greier å lære dem noen ord. Det er bare det at hjernen din er blitt så gammel og sløv, og du blander sammen ting og roter til alt. Ikke var du noe særlig tess på skolen selv heller, for du var så redd hele tiden.

Men du har til slutt greid å mase deg til en tv der nede i kjelleren, og den står på hele dagen. Du lar barna se på eventyrfilmer og lager fortellinger sammen med dem, historier om prinsesser og sjørøvere. Det er så viktig at de får andre impulser. Og så må de få lære om verden utenfor. For kanskje, kanskje en dag...

Du lar tankene gli til de tre andre barna, de som har fått se verden utenfor: Lisa, Monika og Alexander. Du unner deg bare å tenke på dem en kort stund, for det gjør så uendelig vondt. Far sier at de har det bra, men kan du stole på det? Du er så inderlig redd for Monika og Lisa nå. De er 14 og 16 år gamle, og de er sikkert slike vakre, fine jenter. Enn om far fatter interesse for dem også?

Du husker den dagen han tok dem fra deg. De var bare spedbarn da, og du gråt og gråt til hjertet var nær ved å sprenges, for du var så redd du aldri skulle få se dem igjen. Og samtidig var du takknemlig for at de fikk sjansen til et bedre liv. Og takknemligheten blandet seg med sorgen og laget en hard klump i brystet.

Nei, du må velge å tro at det går bra med Lisa og Monika. Far har jo deg. Du stiller alltid opp. Det er lenge siden du sluttet å protestere. Protester straffet seg, både for deg og barna. Du vet ikke akkurat når du sluttet å bry deg om å gjøre motstand, for det er lenge siden dagene, månedene og årene sluttet å ha noen reell betydning. Men du vet at du har vært i kjelleren i en mannsalder, for Kerstin er blitt voksen nå.

Din vesle Kerstin er blitt en voksen kvinne, men hun er så svak, så svak. De tre barna dine er syke og anemiske, alle sammen, og du vet ikke hvor lenge de vil overleve. Kerstin greier ikke å reise seg lenger, og hun er den eldste. Hun er så syk, så syk, og du er så inderlig redd for henne. Epilepsikrampene hennes blir stadig verre, og du sliter med å få far til å skaffe medisin. Du bryr deg ikke om hva han gjør med deg i bytte for medisinen, bare du får den. Men ofte får du bare aspirin og hostesaft, for det er det eneste som kan kjøpes reseptfritt.

Stefan og Alexander blir også svakere for hvert år. De vokser ikke som de skal. De er så små og tynne, så underutviklede.

Selv er du blitt en eldgammel kvinne. Du ser deg selv i speilet over vasken, og du vet at du har et begrenset antall år igjen. Håret er hvitt og dødt for lenge siden. Alle tennene har falt ut, leppene er tørre og sprukne og huden gjennomsiktig.

Du skulle ønske du kunne få dø. Du skulle ønske far hadde brukt prevensjon, så syv barn slapp å bli født i denne kjelleren, og samtidig kjenner du at brystet vil sprenges av kjærlighet til dem. Hva vil skje med dem hvis du dør? I dine svarteste stunder har du tenkt at du likevel vil være egoistisk. Bare gli vekk fra alt, la noen andre ta ansvaret. Men du kan ikke, for du er så redd for hva som vil skje.

Redselen har vært din følgesvenn hele livet. Den tar deg i hånden og leier deg videre, går der ved siden av deg og hvisker "tenk om... tenk om?"

Far har fortalt deg at dersom dere overmanner ham, vil det pumpes giftig gass inn i kjelleren. Du vet ikke om du skal tro på det. Men på den annen side: Han holdt deg jo lenket til veggen det første året, som et dyr. Og han har bygd glattcellene innerst i leiligheten. Både du og barna har fått oppleve hvordan det er å bli sperret inne der. Luften er enda tynnere der, så tynn at dere ikke får puste. Selv om dere alle har lunger og blodomløp som er trent opp til å fungere på små mengder oksygen.

Jeg skriver ikke noe om hva du tenker om din far, for jeg aner ikke. Jeg kan ikke forestille meg det. Fantasien min kommer til kort.

Jeg ser deg gjennom et slør av tårer. Du ligger på baderomsflisene og prøver å forklare barna hvordan en blekksprut ser ut. Dere maler den purpurrød.



Kilder: "My father chose me for himself", the Guardian
Dagbladet

Hjemmekos for oss som ikke bor på Ullern

Og vi som ikke bor på Ullern, har selvfølgelig langt engere krav til bokomfort. For oss er det helt greit å bli lenket til veggen i ni måneder i strekk for deretter å føde og bo sammen med tre barn på ett rom i ni år. Ja, det er faktisk ikke bare greit - det er direkte hjemmekoselig. Og når fangehullet først blir utvidet, så er separate glattceller til avstraffelse heller ikke å forakte. Her har vi alle noe å lære når det gjelder trivsel i heimen. Les resten av Daily Telegraphs beskrivelse av livet i bunkersen her.

Si meg, hva skal man med oksygen, egentlig? Litt organsvikt er kanskje bare prisen man må betale for faderlig omsorg?

Ja, jeg er forbannet, og ja, jeg har akkurat like stor rett til å hyle ut min forargelse som Staff har til å beskrive dette som hyggelig og koselig.


PS: Forbannelsen er rettet mot Josef Fritzl. Jeg støtter Staffs rett til å ytre seg, samtidig som jeg støtter min rett til å ta offentlig avstand fra meningene hans.

PPS: Ullern-referansen er hentet fra Staff-sitatet: "Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge."

Transkripsjon av Staff-intervjuet

Kanskje for spesielt interesserte: Basert på påstander om at Staffs uttalelser er tatt ut av sammenheng, ble jeg så nysgjerrig at jeg satte meg ned og transkriberte hele opptaket.

Her kommer det:

Staff: Jeg ville vel først og fremst stilt det spørsmål enhver forsvarer må stille, nemlig: Hva er bakgrunnen, hvordan har ting skjedd? Og den type ting. Men det jeg vil minne om innledningsvis er: Det er jo ikke et monster. Det er i tilfelle en konklusjon. Men han er jo et menneske. Og hva er det som ligger bak, hva er det som har bygget seg opp? Hvor… hva er forhistorien? Og på mange måter kan man si at det er et menneske som verner om sin familie. Kanskje han har etter hvert fått en viss utrygghet i forhold til en omverden? Og det er jo veldig mange sympatiske og pene trekk ved det hele òg, oppi det hele, oppi alt sammen.

Intervjuer: Hva tenker du på da?

Staff: Ja, jeg tenker på – når det gjelder pene trekk – jeg tenker på det som man trekker frem og bruker mot ham som spektakulært og spesielt, for eksempel: Han tar jo tre av barna ut av kjelleren og lar dem få friheten ved at han plasserer dem på trappen til seg selv, nemlig til første etasje. Og han redder altså tre barn ut av det. Og hvorfor gjør han det? Er det et uttrykk for omsorg, at han mener at for meget blir for meget? Slik at frem til eldstedatteren, på 19 år er det vel, kommer på sykehuset meget alvorlig syk, så var det tre mennesker som bodde der, sammen med sin mor.

Intervjuer: Grunnen til at han tok de tre ut, var vel at det rett og slett ble for trangt der nede?

Staff: Ja, men det er da vel et uttrykk for en omsorg, det òg. Det ble for trangt.

Intervjuer: Han har jo holdt datteren sin fanget i 24 år og fått sju barn med henne, og tre av dem holdt han fanget der nede. Det er kanskje vanskelig for mange å se de formildende omstendighetene som du snakker om?

Staff: Jo, men husk det: Jeg tror ikke han er noe helt spesielt. Han er litt ytterliggående, men vi har alle en dr Jekyll og mr Hyde i oss. Vi har en nattside og en dagside. Altså, dette er jo ikke et fengsel. Det er faktisk en liten leilighet i en underetasje og… og de har vel hatt fjernsyn. Det avgjørende tidspunkt er kanskje når kom fjernsynet inn i deres liv, så de så en verden utenfor. Barna har hengt opp tegninger rundt der. De har prøvd å gjøre det hyggelig, koselig, en hjemlig atmosfære. Så dette er ikke en hard fangeatmosfære, men det er et lite hjem.

Intervjuer: Hvis du ser for deg at du er forsvarer i rettssaken mot Josef Fritzl: Hva slags bilde ville du prøve å skape av ham overfor en jury?

Staff: Jeg ville vel prøve – mot alle odds, holdt jeg på å si – å prøve å få frem det som er en bakgrunn. Når er det han sosialt sett og menneskelig sett skled ut? Og er det en tenkning som ligger bak det? Er det en holdning? Er det for eksempel en holdning imot samfunnet? Er det et verneinstinkt? Jeg ville prøve å…å dempe ned inntrykket av at dette kun er et stenhelvete. Det er en liten gruppe, det er et lite hjem. Og det mangler kun én ting, og det er deres frihet, og en ting til, og det er vel det verste: Frisk luft. Selvfølgelig. Men... det tar jo aktor seg av. Det jeg er interessert i, er de formildende omstendigheter. Og bare husk: Når dette kom opp, så var det fordi eldstedatteren var alvorlig syk. Hennes mor satt i kjelleren og så på, på fjernsynet og fikk da denne skrekkelig Josef til å være med og dra til sykehuset fordi legen trengte noe omkring gener og fortid. Er det et pent trekk, eller er det et stygt trekk? Viser det seg at han er et menneske? Han er påvirkelig når det er noe alvorlig. Han redder de tre barna ut av det.

Så er det sagt: Ja, han puttet jo den ene dødfødte, eller tvillingen som døde ganske hurtig, i fyrbøteren. Ja, det er en form for kremering. Han kremerte jo sønnen sin. Hva skulle han gjøre?

Intervjuer: Mm. Han er jo allerede omtalt, som vi var inne på, som incestmonster og sånne ting. Tror du han kan få en rettferdig rettergang?

Staff: Hvis rettergangen tar meget lang tid, går over en lang tidsperiode, så tror jeg det vil kunne, at det vil kunne dempe seg. Hvis det blir en hurtig rettergang, altså av kort varighet, så tror jeg det [blir] meget, meget verre. Og det er klart, man holder jo dette at, spørsmålet er: Man må jo få frem at dette har ikke vært en vedvarende trusselsituasjon. De har jo ikke levet der, for eksempel i, enten i fem år, yngste sønnen, eller ni år, eller, ja, eller i antall år og følt daglige trusler. De har følt det kanskje som en skjermet situasjon. Og så kan man si at: Vel-vel, gikk det på liv løs? Vi har jo alle en trussel mot oss, og en dag dør vi. Du kan… jeg kan i hvert fall dø i morgen, og okay, det er jo de vilkårene vi lever her i.

Intervjuer: Du har jo forsvart mange voldtektsmenn og incestfedre gjennom din karriere. Og ut ifra din erfaring: Hvordan har Josef Fritzl det nå?

Staff: Jeg tror det er en blandet affære. Jeg tror han på én måte har det forferdelig. Han har beklaget. Selvfølgelig, kan man si, men han har beklaget. Og på en annen måte tror jeg kanskje at det er et dypt, dypt lettelsessukk, og det var en meget honorabel og ærerik avslutning på det hele. Så jeg er, jeg vil se på det, de gode ting ved det, oppi det hele. Han lager en setting, eller liten festning, men innenfor den festningen så søkes det å være familiære forhold. Og så skriver jo enkelte aviser at, beskriver dette rommet da, eller denne leiligheten. Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge.

Intervjuer: Hvordan kan du beskrive noe av det presset som rettes mot ham nå, i disse dagene?

Staff: Ja, det er jo et enormt press, men han mottar det jo ikke direkte selv. Men han skjønner jo at det er et press. Han skjønner at det er et press, og at én helt spesiell episode i hans liv, og i familiens liv, i ofrenes liv, er over. Men det som er det interessante er jo for eksempel hvilket samfunn er det vi bygger opp og som gir slike resultater?

Intervjuer: Helt til slutt: Hadde du hatt noen kvaler mot å forsvare en mann som Josef Fritzl?

Staff: Jeg ville vært veldig takknemlig og sendt opp en takk til Gud hvis jeg hadde fått oppdraget.


Kommentarer:
1. Jeg forstår det som at Staff har fått et spørsmål om hvordan man bør utforme forsvaret av Fritzl rett før intervjuet begynner. Da er det natulig at han går inn i akkurat den materien.
2. Jeg har sett det hevdet at uttalelsene hans er tatt ut av sammenheng og derved fremstilt i et feilaktig lys. Denne transkripsjonen taler for seg.


Sluttnote:
Stamming er utelatt og rene grammatikkfeil er forsøkt korrigert.
Der det er valgfri stavemåte, har jeg brukt min egen, f eks "frem" i stedet for "fram" og "ham" i stedet for "han" i objektsform.

Se bildene av incestofferet her!

"I over 20 år trodde Rosemarie Fritzl (69) at datteren var kidnappet av en religiøs sekt. I virkeligheten var Elisabeth og tre barnebarn innesperret i kjelleren, få meter under føttene hennes.

28.august 1984: 18 år gamle Elisabeth kidnappes av faren Josef Fritzl og låses inne i familiens kjeller."

(Sitat: VG NETT 29.04.2008 kl. 18:02)






Neste gang du ser en slik overskrift - stopp opp og tenk deg om i to sekunder før du klikker på den. Ditt klikk registreres hos nettavisen som etterspørsel etter temaet og vil - sammen med de andre klikkene - føre til økt aktivitet rundt temaet og mer press for å få tak i bilder. Høyt antall klikk = suksess for nettavisene.

Paparazzier oppstår ikke i et sosialt vakuum. De jobber på oppdrag fra oss. Fordi vi klikker på disse artiklene og fordi vi gjennom etterspørsel ber avisene skaffe og publisere slike bilder. Det nytter ikke å akke og oje seg over at "paparazzier jager incestofferet" (Aftenpostens forside i skrivende stund) hvis man samtidig etterspør varene deres. Dagbladet har også vist seg som en av de ivrigste til å publisere bilder.

I siste instans er det du og jeg som er paparazziene. Det kan man kanskje leve med når det gjelder kjendiser - men ikke når det gjelder incestofre.


Post-script 15. mai 2008:

Jeg har vel sjelden hatt et så ambivalent forhold til en post som til denne. Posten ble skrevet dels som et eksperiment og dels som en oppfordring. Overskriften skulle trekke folk for at flest mulig skulle få budskapet og reflektere over hva som skjer når de klikker på spekulative innlegg.

Posten ble pinget både til Dagbladet og Bloggrevyen, og i løpet av de to første dagene steg totalt antall besøkende på bloggen fra ca 3800 til 11000. (Etter dette sluttet jeg å telle, fordi jeg la ut andre poster.) I løpet av de to dagene kom det treff fra Finland, Spania, Sverige, England, Danmark, Tyskland, Island, Færøyene, Brasil, Irland, Østerrike, Canada, Kina, Sveits, Australia, Hong Kong, Thailand, Indonesia, Nederland, Belgia, Egypt, Malta, Frankrike, Slovakia, Hellas, Sør-Afrika, Polen, Italia, Litauen, Dubai, Singapore, Portugal, Ungarn, Russland, Tsjekkia, Tyrkia, Sri Lanka, Sør-Korea, Georgia, Skottland, Sudan, Japan, Bosnia & Hercegovina og 13 amerikanske stater.

Selv om jeg har twinglypinget flere poster siden, er dette fortsatt den mest besøkte posten hos meg. Den nådde også andreplass på ukelista hos Bloggrevyen.

Jeg vet ikke om jeg skal være mest lei meg for at så mange klikker seg inn på bilder av incestofre eller mest glad for at så mange har fått budskapet mitt.

Posten åpnes nå forsøksvis for kommentarer siden trykket har gitt seg litt.

Samfunnet og den sterke kvinnen - Kampusch i media

I Østerrike har de en helt unik statsborger som heter Natascha Kampusch. I flere dager har jeg hatt lyst til å skrive en post om henne, etter å ha ha blitt inspirert av noen poster borte hos Sigrun. Sigrun har fulgt med på Nettavisens dekning av det angivelige "forholdet" mellom Kampusch og hennes kidnapper Priklopil.

Kampusch' historie er kjent for alle. I mars 1998 ble hun som tiåring kidnappet på vei til skolen. En hvit varebil stod parkert langs veikanten og ventet på henne, og hun ble dratt inn i kjøretøyet idet hun passerte. Vitner observerte kidnappingen, og politiet ble på et tidlig tidspunkt tipset om hvor jenta befant seg, men fulgte ikke opp.

Først etter åtte og et halvt år i fangenskap dukker hun plutselig opp - etter å ha tilbrakt hele ungdomstiden i et kjellerhull i Wien-forstaden Strasshof, tre meter under kidnapperens garasje. Kampusch hadde greid å rømme mens hun støvsugde kidnapperen Priklopils bil.

I de åtte årene i fangenskap levde Kampusch som en slags innesperret hustjener hos Priklopil. I tillegg til å utnytte henne seksuelt brukte han henne også til å gjøre hus- og hagearbeid. Hele Kampusch' tilværelse, fra alderen 10 til 18, ble kontrollert av Priklopil. Gjennom diverse psykologiske teknikker tvang han barnet til å knytte seg til ham emosjonelt, blant annet ved å fortelle at foreldrene nektet å betale løsepenger og ikke lenger brydde seg om henne.

Uavhengig av løgnene om foreldrene er det sannsynlig at Kampusch ville knyttet seg til Priklopil. Hun gjennomgikk utviklingen fra barn til voksen hos ham. Hun kom i puberteten, hadde sin seksuelle oppvåkning og fikk sin første menstruasjon hos ham. Hun levde fullstendig isolert, berøvet enhver påvirkning fra andre levende vesener, og han kontrollerte all informasjon hun fikk tilgang på. Alle ord og begreper hun tilegnet seg fra alderen 10 til 18 lærte hun av ham. Alle bøker og blader hun fikk lese, var plukket ut av ham. Alt hun opplevde var iscenesatt av ham - som etter eget sigende og også i overensstemmelse med hennes erfaringer - var den eneste hun hadde, den eneste som brydde seg om henne. En tiåring har ikke noe begrepsapparat eller noen referanseramme for å motstå en slik enorm påvirkning.

Heldigvis har ikke offentligheten fått tilgang til alle detaljer om denne tilværelsen, og vi vil aldri få innsikt i nøyaktig hva slags relasjon som oppstod mellom de to. Men er det opp til Nettavisen og det østerrikske politiet, skal vi ikke se bort fra at det tilfaller oss noen godbiter i tiden som kommer. Forfatterne Hall og Leidig har dessuten skrevet en kvasipsykologisk bok hvor de uttrykker et håp om "å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet".

Slik beskriver Kampusch selv tilværelsen med Priklopil i et brev til offentligheten (offentligheten er altså oss med krav på å få vite): "Det var husarbeid, lesing, TV, samtaler, matlaging. Det var alt det var, år inn og år ut, og alltid med frykt for ensomheten."

Jeg mener å huske at for ca 10 år siden var en lignende sak oppe i nyhetene. Ei ca 18 år gammel jente var blitt funnet i et fangerom i Australia, i samme nabolag som foreldrene bodde. Hun hadde vært innesperret i mange år, og var, ifølge pressen på den tiden, et fullstendig vrak. Uttalelser i media gikk på at det hadde vært bedre for foreldrene å finne henne død enn å finne henne i den tilstanden, fordi det ikke fantes noen måte hun kunne restitueres tilbake til en verdig tilværelse på.

Slike forventninger hadde offentligheten til hvordan kidnappingsofre skulle te seg da Natascha Kampusch trådte frem i medias søkelys. Alle stod klare til å synes synd på henne. Bredfulle av medlidenhet stod vi og våre media rede til å fange de første tårene, den bevrende underleppen og alle de dysfunksjonelle sidene hennes som nok etter hvert ville åpenbare seg.

Det måtte jo gå galt. Unge Kampusch skjulte ikke hodet under et grått teppe. Hun så ikke hjelpeløst på kameraene med store, fiolblå øyne og fortalte gråtkvalt om sin ødelagte barndom. Og ikke kastet hun seg ut i ellevill festing, narkotikamisbruk og promiskuøs oppførsel heller. Hun svarte ikke til våre forventninger om hvordan en overgrepsutsatt kvinne skal te seg. Det finnes strenge retningslinjer for sånt. Første bud er: Vis svakhet. Ikke søk blikkontakt, skjul ansiktet, fremstå som vergeløs med sterk pappa/advokat/mamma ved din side som kan jage journalistene vekk.

Men ikke bare så Kampusch rett i kamera - budskapet hennes var problematisk også. Hun nektet simpelthen å fremstille seg selv som svak og underlegen. Hun godtok ikke å oppføre seg som et offer. Blant annet sa hun dette om relasjonen til Priklopil: "Han var ikke min herre. Jeg var like sterk, men symbolsk sett, han bar meg på armene sine og trampet på meg på samme tid."

Vi visste ikke hva vi skulle tro. 25. august 2006 rapporterte VG at Kampusch "utrolig nok" ikke ville snakke stygt om sin kidnapper. Politiets psykologer var "overrasket over hvor godt utviklet den bortførte jentas vokabular og intelligens [var]." En advokat beskrev henne som en «svært intelligent og veltalende» ung kvinne, som ikke ønsket at folk skulle synes synd på henne. Intervjuer Cristoph Feurstein "fikk frysninger" av hvor selvsikker hun virket.

Så hva gjør man når et offer nekter å oppføre seg som et offer? Når et menneske overgår våre forventninger til hva som er psykologisk mulig? Vi blir mistenksomme, selvfølgelig. Mediependelen begynte å svinge.

- 30 august 2006: "Natascha kunne ha rømt før"
- 18. september 2006 i VG: "Natascha innrømmer skiferie".
- 25. september 2006 i VG: "Tjente 12,5 millioner på en måned".

I månedene og årene som kommer blir hun forfulgt av paparazzier, og det blir tatt bilder av henne med merkesolbriller og mens hun kysser en gutt på et diskotek. Hun kritiseres for å ville tjene penger på årene i fangenskap.

Nettavisen står for det verste lavmålet hittil. 21. april 2008 rapporterer de at "Natascha hadde sex med kidnapperen". Det har riktignok vært kjent helt fra starten at hun levde i en overgrepsrelasjon med Priklopil, men den nye vinklingen innebærer en stor grad av frivillighet: "Hun fortalte at de hadde hatt samleie og at hun hadde ligget med ham frivillig." Nettavisen spekulerer også i graviditet.

Frivillighetsbegrepet er svært problematisk i denne sammenhengen. Det kan også sies mye om hvorfor Kampusch ikke ønsker å fremstå som et offer. Det er nærliggende å tro at hun har behov for å bevare en viss verdighet i forhold til den tilværelsen hun hadde med Priklopil, simpelthen for å gi mening til åtte år av sitt liv.

Men det er ikke det denne posten handler om. Denne posten handler om den iboende menneskelige skrøpeligheten. Ikke hennes, men vår. Svakheten, tarveligheten som gjør at vi drives fra sensasjonsoppslag til sensasjonsoppslag. Tilkortkommenheten som gjør at vi mistenkeliggjør og etter hvert fordømmer alt vi ikke forstår. At vi har så stort behov for å sette folk i bås at vi er villig til å sjikanere et overgrepsoffer og forfølge henne med paparazzier på diskotek.

Det handler om hvordan media bygger opp og river ned mennesker basert på en fullstendig mangel på psykologisk analyse. Anstendighet og moral er blitt problematiske ord som brukes for å beskrive "venstrevridde moralister". Ordet "moral" er etter hvert blitt så stigmatisert at man nå må snakke om "etikk" for å unngå assosiasjonene til religiøs puritanisme og intoleranse.

Kampusch fremstår med en imponerende styrke og stødighet. Det er ikke vår sak å få innsikt i hva hun tenker innerst inne eller hvilke teknikker hun benytter seg av for å overleve. Vi har ikke noen rett til å stille krav til henne, verken om oppførsel eller informasjon. Hun burde kunne stille krav til oss: Om nettopp anstendighet og moral.

Synes du kvinnerollen kan være klam og begrensende? Prøv da den offentlige overgrepsoffer-rollen. Levende mumifisering ville være å foretrekke.

Kilder:
www.vg.no
www.aftenposten.no
www.dagsavisen.no
www.siste.no
www.nettavisen.no