Det er søndag ettermiddag, og min søsters familie har nettopp reist. Jeg har tilbrakt hele dagen med å vaske. Det er utrolig hvor mye skittent sengetøy, håndklær og kopper og kar fire mennesker greier å skape i løpet av noen få dager. Og jeg gjør det ikke enklere for meg selv ved å måtte trekke om sofaer og spisestuemøblement og rulle ut teppene igjen etter at de har reist. Min hvitglaserte leilighet er særdeles lite kompatibel med en rotete storfamilie.
Som vanlig når min søster har vært her, har jeg hodet fullt av tanker om oppveksten vår. Et av problemene med å komme fra en virkelig dysfunksjonell familie er at du ikke aner hvordan det er å komme fra en funksjonell familie. Du har rett og slett ikke peiling på hva det vil si å være "normal". Hvilke av mine idiosynkrasier er virkelig meg og hvilke er et resultat av oppveksten min? Og er det mulig å bryte med et så godt innarbeidet mønster?
Min vakre, begavede niese har nettopp fått stilt en psykiatrisk diagnose, en merkelapp som skal følge henne resten av livet, som skal påvirke de valgene hun tar. Og min søster raser fordi våre foreldre aldri fikk stilt sine psykiatriske diagnoser, fordi dette er arvelig, og da ville kanskje datteren hennes fått bedre oppfølgning på et tidligere tidspunkt. Som min søster sier: "Hvis de hadde tatt ansvar for de psykiske problemene sine, ville de kanskje oppdaget at det finnes bedre måter å løse problemer på enn alkohol og paralgin forte."
Men på 70-tallet var psysiske problemer tabu, og både mamma og pappa er i høyeste grad preget av en tankegang som sier: besøk hos psykolog -> galehus neste -> offentlig ydmykelse. Og jeg er jammen ikke sikker på om det hadde hjulpet noe særlig om de hadde fått stilt sine diagnoser heller, for der min nieses humør svinger opp og ned, har deres humør, så langt jeg kan huske, alltid vært langt nede.
Det å vokse opp med to foreldre med forholdsvis tunge psykiske problemer, har sine ulemper, og en av de tingene som er vanskelig å tilgi, men som samtidig er så symptomatisk og dermed utenfor deres kontroll, er at de er så fullstendig absorbert i seg selv og sine egne problemer. Det er ikke ordentlig plass til deg ved siden av deres smerte og deres virkelighetsanskuelse, som dessverre levner noe å ønske sammenlignet med realitetene. Begge mine foreldre er i stand til å erkjenne at de er deprimert og har dårlig selvtillit, men der stopper også selvinnsikten. Og siden begge har gått på søvnmedisiner og antidepressiva mesteparten av sine voksne liv, er det faktum kanskje nokså vanskelig å fortrenge. De har også begge tidvis gått til behandling hos psykolog og psykiater etter press fra sine nærmeste, og den ene har også vært innlagt, men selverkjennelsen stopper likevel ved at de er "deprimert", og at det "ikke er noe galt med dem".
Vel, alt det er vann under broa nå. Fikk man dem ikke under ordentlig behandling da de var på middagshøyden, så kan man bare glemme det nå. Men det er også tungt å se at de blir verre med årene. Jeg har alltid svevd i den villfarelsen at jo eldre jeg ble, desto mindre skygge ville de kaste. Men jeg ser nå at det er langt ifra sannheten; de siste årene deres kommer til å bli svært krevende. Pappa er på full fart på vei inn i dementia, og ifølge eksperter vil det føre til at alle hans dårlige egenskaper blir mer fremtredende. Mamma, på sin side, er på vei nedover en endeløs depresjonsspiral, som ikke forberdres nevneverdig av at hun begynner å bli gammel, glemsk og fysisk svekket. Det er også vondt å erfare at de blir enda mer krevende, og gir tydelig uttrykk for at de trenger oss, når alt man vil er å ta bena på nakken og løpe. Det føles som om jeg har gjort mitt; jeg ofret hele barndommen min på dem, og likevel får de ikke nok.
Jeg ser på mine foreldre som en slags invasjonshær som jeg må forsøke å holde fra livet. Jeg kan ikke bytte dem ut, jeg kan ikke tilintetgjøre dem, og jeg kan ikke omgås dem, for det er altfor deprimerende og energikrevende. Samtidig er jeg stuck med dem for resten av levetiden deres, og da er det beste jeg kan gjøre, det beste søsteren min og jeg kan gjøre, å forsøke å holde dem fra livet i størst mulig grad. Sette grenser, screene telefonsamtaler, si nei til besøk og lukke ørene mest mulig den stunden det pågår.
Hvilket bringer meg til mine egne issues, hvorav ett er at jeg ikke liker noe særlig å ha folk for nært innpå meg. Jeg liker egentlig mennesker ganske godt hvis jeg bare kan få ha dem på avstand. Sånn sett er blogging symptomatisk for min personlighet, for der oppnår jeg å ha sosialt samkvem uten å skape krav og forventninger. Jeg kan oppsøke bloggere og få dem virtuelt på besøk, men jeg kan også skru av relasjonen like lett som jeg skrur av pc-en. Mine venner IRL er verdens beste mennesker i mine øyne, men jeg må innse at de har det felles med meg at de setter klare skranker for hvor nært de vil slippe folk innpå seg.
For et par uker siden diskuterte jeg og en venninne hvordan vi ville vært hvis vi hadde kommet fra funksjonelle familier. Min venninne mente at det ville vært helt topp, for da hadde vi likt å tilbringe tid med familien, og vi hadde sikkert synes det var helt greit å ha nære sosiale relasjoner til andre mennesker også.
I det øyeblikket et nytt, kvinnelig bekjentskap sier "min mor er min beste venninne" (eller enda verre, omtaler henne som "mamma'n min" med dukkestemme), så vet jeg at dette mennesket har jeg virkelig ingenting til felles med, og jo før vi får avsluttet bekjentskapet, desto bedre er det. En mor er ikke en venninne; en mor er et problem du må håndtere, og hun er ikke noe menneske man søker trøst eller støtte hos i voksen alder (eller hva det nå er dukke-"mamma'n min" skal indikere).
Når smerte har vært en så intens bestanddel av barndommen, skaper det en barriere mot en del "normal" aktivitet. Jeg blir skeptisk av hjemmekos og familiehygge, for etter min erfaring er det ikke hyggelig hjemme. Jeg blir svar skyldig når jeg snakker med folk som sier at de gleder seg til jul, for for meg er julen forbundet med raseriutbrudd, alkohol- og pillemisbruk og store dramascener med postulater om forfølgelse, selvmordsplaner og, sist men ikke minst, at man var så skuffende som barn at man både var hatet og skulle slås hånden av, uten at det var umiddelbart klart hvorfor.
Jeg er realist og innser at man må spille med de kortene man har fått utdelt og at for meg er familien et hinder som må håndteres. Den kan ikke overvinnes, og man kan ikke snu eller gå rundt, så man må forsøke å finne en måte å leve med den på. Og stort sett gjør man det, man ser at andre mennesker har andre utfordringer. Men jeg sliter med å akseptere at jeg har visse begrensninger som jeg kanskje aldri kan unnslippe, som er påført meg mot min vilje, og som jeg kanskje ikke en gang fullt ut ser og i hvert fall ikke evner å gjøre noe med. Jeg er tilsynelatende høytfungerende mht en del ytre faktorer, slik som karriere og bosted, men når jeg sammenligner meg med mine kolleger og naboer, ser jeg likevel at de driver med en del sosiale aktiviteter som er nokså fremmede for meg. De er gift og har barn og tilbringer hver helg på hytta, i sommerhuset eller i seilbåten med foreldre og svigerforeldre, går skitur med familien hver helg om vinteren, og det virker som om de trives med å ha alle disse menneskene nært innpå seg. Ja, de virker fordømt veltilpassede og lykkelige.
Og jeg tenker på alt de tar for gitt, jentene på jobben, hvordan de alltid har hatt selvtillit til å gå etter det de vil ha, ja, hvordan det å ta høyere gradsutdanning, gjøre karriere og hanke inn en vellykket mann har vært en slik selvfølge at det å ikke kunne få alt aldri har vært et tema (og hvordan dette har gjort dem ekstremt lite feministisk bevisste, men det er en annen post).
Vel, nå har jeg kommet så langt at jeg får avslutte selv om jeg ikke er sikker på hva budskapet mitt er. Kanskje jeg bare trengte å få blåst ut litt om hvordan smerte kan søke seg videre nedover i generasjoner, eller at uansett hvor langt du løper for å komme unna familien, vil du før eller siden møte dem i døra. Eller kanskje jeg får si som min søster at takk og lov lever vi i 2009 nå, i en tid da en tenåring kan få stilt en psykiatrisk diagnose uten at det sosiale stigmaet blir uoverkommelig slik at hun kan få hjelp og dermed kan leve et bedre liv.
22. mars 2009
6. mars 2009
God oksemorsdag!
Da jeg var 13, jobbet jeg på utplassering på gård i 14 dager. I tillegg til knallhardt arbeid med bæring av hesjestaurer, roting i frossen jord etter neper (samt time etter time i hønsehuset mens jeg sorterte egg og hørte på "The final countdown" på walkman) fikk jeg en unik innsikt i avlshierarkiet for Norsk Rødt Fe. Ei god ku vurderes forutsigbart nok etter hvor mange liter melk hun yter pr tidsenhet, og melkemengde pr tidsenhet er således et avlskriterium. Følgelig skulle en tro at den kua som tronet høyest på rangstigen enten var den som melket mest, eller som hadde flest døtre som melket bra. En god kumor, med andre ord. Men begrepet "kumor" finnes ikke. Derimot er den største ære som kan vederfares ei norsk ku å bli en god "oksemor". Det finnes landsomfattende kåringer for slikt - "Årets oksemor". Og den gården som har vunnet "Årets oksemor", får tilsendt en diplom som de kan henge på veggen. I kid you not.
Som det nysgjerrige barnet jeg var, ønsket jeg naturlig nok å komme til bunns i hvorfor det var så stor stas å bli oksemor - var det for eksempel pga kjøttet, det å ha bidratt til en god oksestek? Men nei. De få oksene i fjøset stod for seg selv i en boks og hang. De fleste av dem skulle sendes til slakteriet bare noen måneder gamle fordi de ikke var funnet verdige. De hadde nemlig ikke godt nok eksteriør til at sæden deres ville bli benyttet til inseminasjon. Deres eksistens var som sådan fullstendig forfeilet, siden de var forkastet for den eneste funksjonen en levende, moderne okse har, nemlig å bidra til å øke melkeprodusjonen gjennom å avle frem gode melkekyr, altså å bli en "kufar" - men pussig nok finnes ikke det begrepet heller.
Gjennom drivet etter å øke melkeproduksjonen formes altså jakten på den perfekte oksen, den av 50 - 100 okser som er funnet bra nok til å brukes til avl og som derfor får leve noen år som premie, i hvert fall til sædkvaliteten går ned. Men når det gjelder hvilke kyr som skal brukes til avl, foregår det ikke noen tilsvarende utvelgelse. De fleste melkekyr blir inseminert med jevne mellomrom - det er visst bra for melkingen - mens det altså bare er noen veldig få som kan smykke seg med tittelen "oksemor".
Den observante leser har naturligvis skjønt for lenge siden hvor jeg vil med dette: Er det ikke et paradoks at i et moderne fjøs, der alt handler om kyr og oksene er overflødige og for det meste blir sett på som levende slakt, så er likevel den største æren som kan tilfalle en ku det å få en sønn?
Vel, det er mulig det er noe jeg ikke har forstått. Jeg er ikke akkurat noen ku-ekspert, men tanken på "oksemødre" slår meg sånn dann og vann når jeg får de rette assosiasjonene, sånn som i dag da jeg leste Aftenposten.
Noe annet jeg også sitter og lurer på iblant, er nemlig hvorfor abortmotandere argumenterer med livets ukrenkelighet i samme åndedrag som de viser seg mer enn villige til å ta liv. Man trenger ikke gå til USA for ekstremversjonen, der "Pro Life"-fanatikere skyter leger og deres barn. Vi trenger ikke se lenger enn til Rom for å finne velvoksne menn som er villige til å ofre livet til ei lita jente fordi fostrene hun bærer er ukrenkelige, og derfor altså vil bannlyse legene som behandler jenta.
Og jeg kan ikke la være å spørre meg selv hvorfor livet til to fostre anses som mer verdifullt enn livet til den ni år gamle jenta. Tidligere har jeg kanskje tenkt at "Pro Life"-bevegelsen mener at et barns liv er mer verdt enn en voksens fordi barn er mer ufordervet (litt sånn à la "la de små barn komme til meg"?). Men det virker ikke som en rimelig forklaringsmodell når den potensielle moren hvis liv og helse er truet, bare er et barn selv. Og så slår det meg at kanskje handler det egentlig om at hun er en potensiell "oksemor"? Kanskje tenker den høyvelbårne i Rom at livets ukrenkelighet først og fremst handler om at fosteret kanskje kan være en sønn, og at det derfor er naturlig at kvinnen burde ofre seg for å bære frem denne sønnen?
Vel, det bare slo meg her jeg satt og tenkte på voldtatte niåringer, oksemødre og drepte jentebabyer i Kina. Det kan hende jeg tar feil, det har skjedd før. Men det er altså ikke mer enn ni år siden at denne jenta selv var et foster og derved mer verdt enn livet til sin mor etter definisjonen til disse hellige menn. Hvordan har hun tapt seg så i verdi i løpet av de ni årene? Skjedde det kanskje da hun mistet jomfrudommen?
Og sånn kan man jo fortsette og fabulere dagen før dagen før dagen, denne flotte dagen hvor mange menn tar med seg blomsterbuketter hjem til kona og tilbyr seg å ta oppvasken fordi de tror vi feirer morsdag. God oksemorsdag, alle sammen!
Som det nysgjerrige barnet jeg var, ønsket jeg naturlig nok å komme til bunns i hvorfor det var så stor stas å bli oksemor - var det for eksempel pga kjøttet, det å ha bidratt til en god oksestek? Men nei. De få oksene i fjøset stod for seg selv i en boks og hang. De fleste av dem skulle sendes til slakteriet bare noen måneder gamle fordi de ikke var funnet verdige. De hadde nemlig ikke godt nok eksteriør til at sæden deres ville bli benyttet til inseminasjon. Deres eksistens var som sådan fullstendig forfeilet, siden de var forkastet for den eneste funksjonen en levende, moderne okse har, nemlig å bidra til å øke melkeprodusjonen gjennom å avle frem gode melkekyr, altså å bli en "kufar" - men pussig nok finnes ikke det begrepet heller.
Gjennom drivet etter å øke melkeproduksjonen formes altså jakten på den perfekte oksen, den av 50 - 100 okser som er funnet bra nok til å brukes til avl og som derfor får leve noen år som premie, i hvert fall til sædkvaliteten går ned. Men når det gjelder hvilke kyr som skal brukes til avl, foregår det ikke noen tilsvarende utvelgelse. De fleste melkekyr blir inseminert med jevne mellomrom - det er visst bra for melkingen - mens det altså bare er noen veldig få som kan smykke seg med tittelen "oksemor".
Den observante leser har naturligvis skjønt for lenge siden hvor jeg vil med dette: Er det ikke et paradoks at i et moderne fjøs, der alt handler om kyr og oksene er overflødige og for det meste blir sett på som levende slakt, så er likevel den største æren som kan tilfalle en ku det å få en sønn?
Vel, det er mulig det er noe jeg ikke har forstått. Jeg er ikke akkurat noen ku-ekspert, men tanken på "oksemødre" slår meg sånn dann og vann når jeg får de rette assosiasjonene, sånn som i dag da jeg leste Aftenposten.
Noe annet jeg også sitter og lurer på iblant, er nemlig hvorfor abortmotandere argumenterer med livets ukrenkelighet i samme åndedrag som de viser seg mer enn villige til å ta liv. Man trenger ikke gå til USA for ekstremversjonen, der "Pro Life"-fanatikere skyter leger og deres barn. Vi trenger ikke se lenger enn til Rom for å finne velvoksne menn som er villige til å ofre livet til ei lita jente fordi fostrene hun bærer er ukrenkelige, og derfor altså vil bannlyse legene som behandler jenta.
"Legene på det aktuelle sykehuset forsvarer seg med hensynet til den gravide jenta. Livmoren hennes er så liten at den ikke ville kunne bære frem et barn – og her var det altså snakk om to fostre."
Og jeg kan ikke la være å spørre meg selv hvorfor livet til to fostre anses som mer verdifullt enn livet til den ni år gamle jenta. Tidligere har jeg kanskje tenkt at "Pro Life"-bevegelsen mener at et barns liv er mer verdt enn en voksens fordi barn er mer ufordervet (litt sånn à la "la de små barn komme til meg"?). Men det virker ikke som en rimelig forklaringsmodell når den potensielle moren hvis liv og helse er truet, bare er et barn selv. Og så slår det meg at kanskje handler det egentlig om at hun er en potensiell "oksemor"? Kanskje tenker den høyvelbårne i Rom at livets ukrenkelighet først og fremst handler om at fosteret kanskje kan være en sønn, og at det derfor er naturlig at kvinnen burde ofre seg for å bære frem denne sønnen?
Vel, det bare slo meg her jeg satt og tenkte på voldtatte niåringer, oksemødre og drepte jentebabyer i Kina. Det kan hende jeg tar feil, det har skjedd før. Men det er altså ikke mer enn ni år siden at denne jenta selv var et foster og derved mer verdt enn livet til sin mor etter definisjonen til disse hellige menn. Hvordan har hun tapt seg så i verdi i løpet av de ni årene? Skjedde det kanskje da hun mistet jomfrudommen?
Og sånn kan man jo fortsette og fabulere dagen før dagen før dagen, denne flotte dagen hvor mange menn tar med seg blomsterbuketter hjem til kona og tilbyr seg å ta oppvasken fordi de tror vi feirer morsdag. God oksemorsdag, alle sammen!
16. februar 2009
Dette kan da ikke være så vanskelig...
Hijabdebatten raser, og mye av diskusjonen synes å sirkle rundt hvorvidt de hijabbekledte selv velger å bruke plagget, eller hvorvidt det er påtvunget dem.
Samme hvor mye jeg funderer over dette, blir svaret stadig like enkelt for meg. Det foreligger to alternativer:
1) Dersom en kvinne blir påtvunget hijab, enten av kulturen, mannen eller familien sin, så er dette kvinnediskriminerende og uttrykk for et kvinnesyn som er uforenlig med norsk kultur, norsk samfunn og norsk politi. Dette er holdninger vi bør jobbe mot, og da blir det ikke spesielt effektivt å innføre det i en statlig uniform.
2) Dersom en kvinne selv velger å gå med sin hijab uavhengig av press fra omgivelsene (og hvis vi nå ser bort fra hva hijaben skal symbolisere) - som en slags fashion statement om du vil - så bør det være en smal sak å legge igjen hijaben i garderoben når man ikler seg uniformen. Og så kan man jo være fashionista på fritiden? Tilsvarende hvis det er et politisk uttrykk. Da kan det legges igjen i skapet - akkurat som palestinaskjerf og "Nei til EU"-buttons.
Dette kan da ikke være så vanskelig? Eller er det meg som overforenkler? Har jeg gått glipp av kompleksiteten i saken?
Samme hvor mye jeg funderer over dette, blir svaret stadig like enkelt for meg. Det foreligger to alternativer:
1) Dersom en kvinne blir påtvunget hijab, enten av kulturen, mannen eller familien sin, så er dette kvinnediskriminerende og uttrykk for et kvinnesyn som er uforenlig med norsk kultur, norsk samfunn og norsk politi. Dette er holdninger vi bør jobbe mot, og da blir det ikke spesielt effektivt å innføre det i en statlig uniform.
2) Dersom en kvinne selv velger å gå med sin hijab uavhengig av press fra omgivelsene (og hvis vi nå ser bort fra hva hijaben skal symbolisere) - som en slags fashion statement om du vil - så bør det være en smal sak å legge igjen hijaben i garderoben når man ikler seg uniformen. Og så kan man jo være fashionista på fritiden? Tilsvarende hvis det er et politisk uttrykk. Da kan det legges igjen i skapet - akkurat som palestinaskjerf og "Nei til EU"-buttons.
Dette kan da ikke være så vanskelig? Eller er det meg som overforenkler? Har jeg gått glipp av kompleksiteten i saken?
3. januar 2009
Et uregulert marked?
Av og til blir jeg sittende og stusse over hvordan oppleste og vedtatte sannheter oppstår. Jeg tenker ikke nå på naturlover eller forskningsbaserte oppdagelser, men sånne utsagn som det er stor enighet om, sånne som folk kan slenge ut av seg uten å møte motstand fordi alle har lest det så mange ganger ett eller annet sted at de går ut fra at noen har tatt seg bryet med å sjekke at det stemmer.
Nylig gikk jeg gjennom en del slike myter i prostitusjonsdebatten.
En annen "sannhet" som jeg har stusset litt over i det senere, er den om at det er det frie marked som har ført til finanskrisen, og at det frie marked dermed har spilt fallitt en gang for alle. Til og med Jens Stoltenberg har sagt at finanskrisen viser at det trengs en sterkere statlig styring av markedene.
Det har imidlertid vært godt belyst i norsk media at finanskrisen i all hovedsak skyldes såkalte subprimelån til lite betalingsdyktige låntagere, og at subprimelån til ressurssvake grupper var regjeringens ide og vedtatte politikk og hadde fint lite med det frie marked å gjøre. I realiteten er det amerikanske boligmarkedet sterkere regulert enn det norske.
Civita har utgitt et grundig notat som går gjennom USAs boligpolitikk helt siden tiden før det store krakket i '29, og dette notatet gir en god innføring i bakgrunnen for den eksisterende finanskrisen. En amerikansk tankesmie omtaler USAs politikk som "sosialisme på sparebluss", og i dette legger de at boligpolitikken var udiskutabelt sosialistisk, samtidig som staten ikke var villig til å belaste de offentlige budsjettene, men overførte all risiko til halvstatlige og private finansinstitusjoner. Fremfor direkte statlig finansiering, grep kongressen og føderale myndigheter inn i markedet for å få private selskaper til å realisere sosialpolitiske mål.
Men som Civita påpeker:
På tidlig 90-tall oppstod det en ny trend i amerikansk boligpolitikk. Tanken var god: "Amerikanske myndigheter, politikere, journalister og akademikere ble grepet av tanker om ”fair housing” og ”affordable lending”. På den ene side mente man at bankene diskriminerte minoritetsgrupper, spesielt afroamerikanere, og på den annen side hadde man en visjon om at også mennesker med lav inntekt og liten formue skulle kunne eie egen bolig."
Virkemidlene var mer tvilsomme. I 1993 igangsatte myndighetene en kampanje for å presse private aktører til å gi lån til svakerestilte grupper. "Banker som ikke oppfylte administrasjonens sosialpolitiske mål, ble gjenstand for beskyldninger om diskriminering og søksmål." En rekke lover ble vedtatt for å hjelpe dette formålet, blant annet en lov (FIRREA) som vedtok offentliggjøring av bankenes score mht lån til lokale minoritetsgrupper, og i 1999 kom en ny lov som "skulle forhindre enhver bank som ikke tilfredsstilte kravene til å gi lån til de svake gruppene i samfunnet fra å kunne ekspandere virksomheten sin", og Det hvite hus påpekte at "presidenten ville nedlegge veto mot enhver lovgivning som ville kutte ned på krav om utlån til minoriteter".
Det ble også åpnet for at lokale aktivistgrupper som ACORN kunne utøve betydelig press ved å klage på banker som de mente ikke førte en tilfredsstillende utlånsvirksomhet.
Siden boliggjeld i USA hefter ved boligen og ikke ved person, kan alle som ikke kan betale gjelden, kvitte seg med alt ved å gå fra boligen. Da er de der de startet, men ikke noe dårligere stilt. Dette må også sees på som en klart mer sosialistisk politikk enn den norske boligpolitikken, og jeg mener det er naivt å tenke at dette ikke kan virke som et incentiv for folk til å låne over evne; de har tross alt ikke noe særlig å tape. Når folk går fra boligen, blir de private finansinstitusjonene sittende igjen med subprime-lånene, som ikke har skikkelig inndekning i markedet.
Det var også andre faktorer med i bildet. Blant annet ble boligboblen forstørret av en offentlig lavrentepolitikk. Resultatet av pengepolitikken og boligpolitikken ble den største boligboblen i amerikansk historie, også kalt "alle boligboblers mor", med en boligprisindeks som for første gang i historien oversteg 130; den steg til hele 200 i løpet av 90-tallet!
Det bør imidlertid heller ikke stikkes under stol at finansinstitusjonene, og særlig Fannie Mae og Freddie Mac, genererte profitt for sine investorer så lenge oppturen varte, og slik sett kan man si at markedskreftene også var med i spillet. Men hvordan folk kan slutte derfra til å si at dette var et marked i fri dressur, overgår min forstand.
Nylig gikk jeg gjennom en del slike myter i prostitusjonsdebatten.
En annen "sannhet" som jeg har stusset litt over i det senere, er den om at det er det frie marked som har ført til finanskrisen, og at det frie marked dermed har spilt fallitt en gang for alle. Til og med Jens Stoltenberg har sagt at finanskrisen viser at det trengs en sterkere statlig styring av markedene.
Det har imidlertid vært godt belyst i norsk media at finanskrisen i all hovedsak skyldes såkalte subprimelån til lite betalingsdyktige låntagere, og at subprimelån til ressurssvake grupper var regjeringens ide og vedtatte politikk og hadde fint lite med det frie marked å gjøre. I realiteten er det amerikanske boligmarkedet sterkere regulert enn det norske.
Civita har utgitt et grundig notat som går gjennom USAs boligpolitikk helt siden tiden før det store krakket i '29, og dette notatet gir en god innføring i bakgrunnen for den eksisterende finanskrisen. En amerikansk tankesmie omtaler USAs politikk som "sosialisme på sparebluss", og i dette legger de at boligpolitikken var udiskutabelt sosialistisk, samtidig som staten ikke var villig til å belaste de offentlige budsjettene, men overførte all risiko til halvstatlige og private finansinstitusjoner. Fremfor direkte statlig finansiering, grep kongressen og føderale myndigheter inn i markedet for å få private selskaper til å realisere sosialpolitiske mål.
Men som Civita påpeker:
"Så lenge staten står som garantist, vil myndigheter og skattebetalere i siste instans måtte plukke opp regningen hvis noe går galt. Aktørene i markedet kan i mellomtiden tjene godt på den sosiale virksomheten de gjennom reguleringer og støtteordninger har blitt presset og oppfordret til. Dette innebærer med andre ord å ”privatisere profitten og sosialisere tapene”, noe som skaper svært uheldige incentiver og en betydelig grad av systemisk risiko, altså risiko og ustabilitet for hele det finansielle systemet.
Det er nettopp dette som har skjedd i det amerikanske boligfinansieringsmarkedet. Myndighetene har, gjennom lover og reguleringer, lagt press på og oppfordret private banker og andre finansinstitusjoner til å finansiere og låne ut penger til mennesker med lav inntekt og formue. Dette gjelder ikke minst de to statlig støttede gigantene i det såkalte sekundærmarkedet for boliglån, Fannie Mae og Freddie Mac, som staten og skattebetalerne tidligere i år måtte redde da de sto på randen av konkurs.
Begge selskapene har det siste tiåret drevet en svært risikofylt virksomhet med oppkjøp av en økende andel subprime-lån og innpakking av disse i verdipapirer (såkalte ”mortgage backed securities”). Begge disse aktivitetene ble oppfordret og implisitt garantert av myndighetene. Og begge selskapene har eksponert seg for en høy grad av risiko med en svært liten grad av kapitalinndekning. Prislappen på denne redningsaksjonen er fortsatt uviss, men det tegner til å bli en betydelig utgift i tiden framover."
På tidlig 90-tall oppstod det en ny trend i amerikansk boligpolitikk. Tanken var god: "Amerikanske myndigheter, politikere, journalister og akademikere ble grepet av tanker om ”fair housing” og ”affordable lending”. På den ene side mente man at bankene diskriminerte minoritetsgrupper, spesielt afroamerikanere, og på den annen side hadde man en visjon om at også mennesker med lav inntekt og liten formue skulle kunne eie egen bolig."
Virkemidlene var mer tvilsomme. I 1993 igangsatte myndighetene en kampanje for å presse private aktører til å gi lån til svakerestilte grupper. "Banker som ikke oppfylte administrasjonens sosialpolitiske mål, ble gjenstand for beskyldninger om diskriminering og søksmål." En rekke lover ble vedtatt for å hjelpe dette formålet, blant annet en lov (FIRREA) som vedtok offentliggjøring av bankenes score mht lån til lokale minoritetsgrupper, og i 1999 kom en ny lov som "skulle forhindre enhver bank som ikke tilfredsstilte kravene til å gi lån til de svake gruppene i samfunnet fra å kunne ekspandere virksomheten sin", og Det hvite hus påpekte at "presidenten ville nedlegge veto mot enhver lovgivning som ville kutte ned på krav om utlån til minoriteter".
Det ble også åpnet for at lokale aktivistgrupper som ACORN kunne utøve betydelig press ved å klage på banker som de mente ikke førte en tilfredsstillende utlånsvirksomhet.
"Med politisk press fra mange hold, inklusiv til tider svært aggressive aktivistgrupper, er det kanskje ikke så merkelig av de private bankene etter hvert la om utlånspraksisen sin. Man begynte å se bort fra slikt som inntekt, formue og kreditthistorie. I tillegg reduserte bankene egenandelen, ofte helt ned til null. Dette er lån som går under benevnelsen “subprime”."
Siden boliggjeld i USA hefter ved boligen og ikke ved person, kan alle som ikke kan betale gjelden, kvitte seg med alt ved å gå fra boligen. Da er de der de startet, men ikke noe dårligere stilt. Dette må også sees på som en klart mer sosialistisk politikk enn den norske boligpolitikken, og jeg mener det er naivt å tenke at dette ikke kan virke som et incentiv for folk til å låne over evne; de har tross alt ikke noe særlig å tape. Når folk går fra boligen, blir de private finansinstitusjonene sittende igjen med subprime-lånene, som ikke har skikkelig inndekning i markedet.
Det var også andre faktorer med i bildet. Blant annet ble boligboblen forstørret av en offentlig lavrentepolitikk. Resultatet av pengepolitikken og boligpolitikken ble den største boligboblen i amerikansk historie, også kalt "alle boligboblers mor", med en boligprisindeks som for første gang i historien oversteg 130; den steg til hele 200 i løpet av 90-tallet!
Det bør imidlertid heller ikke stikkes under stol at finansinstitusjonene, og særlig Fannie Mae og Freddie Mac, genererte profitt for sine investorer så lenge oppturen varte, og slik sett kan man si at markedskreftene også var med i spillet. Men hvordan folk kan slutte derfra til å si at dette var et marked i fri dressur, overgår min forstand.
30. desember 2008
Det er ikke gull alt som glimrer
På tampen av året sitter jeg her og reflekterer litt over den jobbmessige berg- og dalbanen som jeg har vært inne i denne høsten.
Jeg gledet meg sånn til å begynne i ny jobb i høst. Endelig skulle jeg få lønn for strevet, endelig var jeg der jeg ønsket å være. Etter mange år med videreutdannelse og deretter ofring av det folk flest tar for gitt, slit langt hjemmefra under tidvis knalltøffe forhold, en daglig kamp for å hevde meg selv, for å slåss for min plass, for ikke å bli utstøtt og latterliggjort som jente, null privatliv, et minimum av fasiliteter, min egen, personlige G.I. Jane-tilværelse, skulle jeg få det jeg fortjente. Trodde jeg.
Det begynte så bra. Arbeidsplassen hadde en fantastisk personalpolitikk: Gratis lege, fysioterapeut og frisør (!), hjemmetelefon, mobiltelefon, hjemme-pc, laptop, gullkort meg her og gullkort meg der, Internett, helsestudio, avis, lønn under utdanning og whatnot. Visittkortene med den flotte tittelen som indikerte at jeg hadde en slags lederfunksjon, lå klare og ventet på meg. Allerede fra første uke var det reiser til spennende byer, opphold på flotte hoteller, det var seminarer og middager og wining and dining med forretningsforbindelser. Jeg ble plukket ut til et utrolig interessant seminar for unge ledere. Og jeg var så takknemlig for at de hadde ansatt meg; jeg skulle vise dem at de hadde gjort rett i å satse på meg. Mentalt sett brettet jeg opp ermene og var klar til å ta fatt på hva det skulle være. Jeg kunne jobbe døgnet rundt for å få ferdig oppgavene mine. Alt lå til rette. Selv om sjefen virket litt rar.
Men bak fasaden var det hult. Jeg fikk ingenting å gjøre. Ikke noe ansvar, ikke noe informasjon og ikke en gang basisoppgaver. Jeg ventet på at sjefen skulle få tillit, jeg øvde meg på diplomatiske måter å ta det opp med ham på, og jeg var positiv og beredvillig til å gjøre hva det skulle være. Det hjalp ikke. Den eneste faste oppgaven jeg fikk, var å sortere mailer om morgenen. Det tok en time. Resten av tiden satt jeg med hendene i fanget, med pc-skjermen vendt mot gangveien i kontorlandskapet, så det var umulig å surfe på Internett eller gjøre noe annet.
Vi var tre personer i avdelingen, og under normale omstendigheter skulle jeg og han andre jobbet i linje med en felles sjef. Men isteden behandlet sjefen han andre som en betrodd medarbeider, en slags nestsjef, og de to gikk ut av landskapet til et avlukke for å diskutere hvordan arbeidet skulle legges opp i avdelingen. Jeg fikk ikke lov å være med. Etter en slik fortrolig samtale kunne de komme tilbake og informere meg om hvor jeg skulle reise de neste ukene. Selv om direktøren hadde gitt uttrykkelig beskjed om at jeg skulle være med på planleggingen, ble jeg systematisk ekskludert. Jeg ble også ekskludert fra de daglige informasjonsmøtene og aldri kopiert inn på email, så det var umulig for å meg å ta meg til oppgaver på egen hånd, og jeg dummet meg ut i møte etter møte med andre avdelinger fordi jeg ikke hadde fått informasjon i forkant. Til slutt måtte jeg bare la være å åpne munnen. Jeg visste aldri hva de to andre jobbet med, jeg visste aldri hvor de var hen når de forsvant. Når sjefen var ute på forretningsreise, sendte han mail til kollegaen min om hvor han befant seg og hvor han kunne nås, selv om kollegaen min var på den andre siden av kloden og jeg var alene på kontoret. En gang da sjefen skulle være borte i en uke, ga han meg beskjed om å rydde i arkivet hans mens han var borte. Det var den eneste oppgaven jeg fikk, og det tok halvannen time. Og det er vel egentlig ikke en lederjobb å rydde i andres arkiv.
Jeg forsøkte å få gjennomslag for en arbeidsdeling i avdelingen, slik at jeg kunne jobbe litt mer selvstendig fra dem og ikke trengte å bli kopiert inn på email, men de nektet å la meg gjøre noe på egenhånd. I vår avdeling skulle vi jobbe i team og ha full oversikt over hva de andre gjorde. Det innebar i praksis at de skulle ha full oversikt over hva jeg gjorde, og at det skulle gå null informasjon den andre veien. Hvis jeg så mye som sendte en email eller tok en telefon uten å informere dem, var helvete løs. Det ble lekset opp om at jeg ikke måtte gå i gang med ting uten å holde dem i loopen, og mer eller mindre sagt i klartekst at jeg ikke hadde nok erfaring til å gjøre noe på egen hånd uansett. Da jeg svarte at jeg syntes informasjonsflyten i så fall burde gå begge veier, sa de jada og fortsatte å holde informasjonen for seg selv.
Som jeg har antydet før, er jeg ikke fremmed for diskriminering i arbeidslivet, og jeg har blitt utsatt for det som er av hersketeknikker, men jeg har aldri før opplevd en så effektiv stopp i informasjonsflyten. Det var fullstendig lammende å aldri vite hva som foregikk og se ut som en lallende idiot fordi jeg ikke kunne svare på selv de enkleste spørsmål, som for eksempel når sjefen min skulle komme tilbake. Jeg holder en knapp på at av alle hersketeknikkene så er tilbakeholdelse av informasjon den mest effektive.
Jeg begynte å føle meg syk. Det gjorde vondt å gå på middager og dele ut visittkort til mennesker, å forsøke å presentere meg selv om en person å regne med, når jeg visste at skallet var tomt, at jeg sannsynligvis var den best betalte ryddejenta i Oslo. Jeg vemtes når folk spurte meg hva jeg drev med, for det eneste jeg kunne si som var ærlig, var "ingen verdens ting". En kamerat sa til meg at jeg var heldig som fikk lov å reise rundt i Europa og wine og dine på firmaets regning uten å måtte ha ansvar for noe som helst, men jeg følte det ikke sånn. Jeg har aldri ønsket å late meg, jeg har aldri ønsket å unngå ansvar. Allerede etter en måned i firmaet brukte jeg reisene til å trøsteshoppe i taxfreebutikkene. Jeg er normalt en person med et lavt og miljøvennlig forbruk og en sunn skepsis mot alt som kan smake av merkevarer og gruppepress, men tusenlappene fikk ben å gå på til CK-vesker og D&G-klokker. Uten at jeg følte meg noe bedre av den grunn.
Jeg diskuterte mine erfaringer med andre jenter i firmaet. De klaget også på at de fikk altfor lite å gjøre og ikke noe ansvar, men når vi sammenlignet, hadde de faktisk enkelte, reelle arbeidsoppgaver, mens jeg hadde ingenting. Sjefen var blitt pålagt av QA-avdelingen å lage en stillingsinstruks til meg, men han utsatte og utsatte det. Jeg befant meg veritabelt i limbo uten noen oppfølgning og ingen redningsplanker i sikte.
På tross av at jeg ikke hadde noenting å gjøre, var fritiden skrumpet inn til null. Det var overtidspress fra toppen på arbeidsplassen, og alle andre enn småbarnsforeldrene "måtte" sitte til minimum fem-seks om kvelden. Jeg satt og satt og tvinnet tommeltotter og så klokken tikke forbi fire og led meg gjennom enda en time for syns skyld, og likevel var jeg en av de første som gikk hver dag. Med all reisingen i tillegg, var jeg stort sett bare hjemme noen få timer en kveld iblant.
Nesten enda verre enn mangelen på faglig innhold, var kontrollen med alt jeg sa og gjorde. Jeg fikk ikke lov å diskutere jobb med andre uten å måtte rapportere i detalj til de to kollegene mine hva jeg hadde gjort. Han andre, som burde vært sideveis i linja, oppførte seg som min overordnede i ett og alt, og ville vite hvor jeg var og hva jeg foretok meg til enhver tid. Hvis jeg stod og pratet med noen andre, stirret han demonstrativt på klokka når jeg kom tilbake. Hvis jeg ville fly hjem med et senere fly på de turene vi gjorde sammen, ga han meg beskjed om at jeg burde vurdere om det var i overensstemmelse med min "rolle" å bruke tid på å være sosial. Han nektet meg å stikke en tur over i nabobygget for å se hvordan de hadde det der, fordi det ikke var direkte jobbrelatert, mens han selv og sjefen hadde vært der og tittet tidligere. Når vi var på representasjonsmiddager sammen, lot han det skinne gjennom at jeg snakket med feil folk og burde tenke mer på firmaets beste, som han ofret seg for. Mens realiteten var at han hang sammen med akkurat de folkene han ville, han også.
Da en annen avdeling spurte i plenum på et seminar hva jeg egentlig skulle holde på med og hvilke mailer jeg skulle kopieres inn på, og sjefen min svarte at jeg var så ny at jeg ikke skulle gjøre noe særlig ennå og at det holdt å sende mailer til ham og kollegaen min, gikk noe i stykker inne i meg. Foran alle gamle og nye kolleger var det nå blitt sagt høyt at jeg i realiteten ikke hadde noen arbeidsoppgaver, og at jeg heller ikke trengte å få noe informasjon. Ydmykelsen var komplett. Det tok meg en enorm kraftanstrengelse å troppe opp på den påfølgende middagen og klistre på meg et representasjonssmil mens vi jobbet oss gjennom rettene og vinsortene.
Dette var i midten av oktober, og jeg hadde vært i den nye jobben i halvannen måned. Jeg var allerede kjørt helt ned i grøfta og tilbrakte helgene med å slepe meg ut av senga og grue meg til mandag. Jeg kjente en depresjon legge seg som et teppe over meg. Å møte denne fullstendige mangelen på tillit kjørte meg ned raskere enn jeg hadde trodd var mulig, siden jeg hadde vært ute en vinternatt før. Jeg, som har kjempegode tilbakemeldinger fra alle tidligere jobber og toppkarakterer fra alle skoler, begynte plutselig å tro at jeg egentlig ikke hadde noe å komme med. For hvis jeg virkelig hadde vært noe å satse på, ville vel sjefen min ha sett det? Han med all sin erfaring og anseelse i firmaet?
Samme uke slepte jeg meg hjem fra jobb og satte meg til hjemme ved pc-en for å lese nyhetene. Isteden brast jeg i gråt. Jeg kom hjem kl 1800 og satt og gråt til kl 2200. Jeg gråt for de ødelagte forventningene, for all den tapte gleden og håpet, drømmene og ønskene. Jeg gråt fordi jeg hadde vært så dum at jeg hadde forpliktet meg til denne arbeidsgiveren, og fordi selvtilliten var så lav at jeg ikke greide å se for meg at noen andre ville ha meg.
Da klokka var 2200, tørket jeg tårene. Jeg sa til meg selv at hvis jeg ble sittende sånn, fortjente jeg det jeg endte opp med, og at det var en utrolig taperaktig holdning å sitte og sippe samtidig som jeg gjorde null og niks for å komme meg ut av situasjonen. Nå fikk det være nok selvmedlidenhet. Jeg har vært villig til å kjempe for alt jeg har oppnådd hele livet, og dette skulle jammen ikke være slutten. Jeg logget meg inn på finn.no/jobb og søkte etter stillinger som jeg kunne bruke utdannelsen min i. Én skilte seg ut. Den inneholdt nøyaktig det jeg hadde drømt om, men krevde fem års yrkeserfaring på et område der jeg hadde null. Det var en tung rådgiverstilling, og jeg var en ivrig lettvekter med fin tittel og lite annet nyttig å by på. Men jeg søkte likevel. I søknadsbrevet skrev jeg: "This is exactly the kind of challenge I am looking for." Men til og med dersom selvtilliten hadde vært på topp, hvilket jeg ga uttrykk for i søknaden, så var denne jobben langt utenfor min liga.
Det tok lang tid før jeg hørte noe, og jeg trodde ikke det kom til å bli noe av det. Den første gangen jeg ble oppringt, satt jeg fyllesyk på et seminar i Øst-Europa. Etter nok en fuktig aften med wining and dining, denne gangen i en vinkjeller, satt jeg bakerst i salen og kjente på hvor meningsløst livet var. De andre fløy ut og inn med viktige telefoner, mens jeg verken fikk mailer eller oppringninger. Men plutselig ringte telefonen min. Det var drømmejobben, og jeg ble kalt inn på intervju. Jeg stod på et toalett på hotellet og forsøkte å fortelle litt om meg selv, mens jeg håpet på at ingen av de andre seminardeltagerne skulle komme. Hele tiden trodde jeg det kom til å falle i fisk. Jeg fortalte rett ut i intervjuet at jeg ikke hadde noen erfaring, men at jeg var villig til å jobbe hardt. Likevel ble jeg kalt inn på nytt og fikk møte den andre kollegaen. Også i den nye jobben skulle jeg jobbe i et trekløver med to godt voksne menn, men allerede første gang jeg møtte det som skulle bli den nye sjefen min, visste jeg at der stoppet likheten. Han var en genuint hyggelig, vennlig mann som var interessert i det jeg hadde å si og med omsorg for sine ansatte. Han var en ekte leder. Og jeg fikk jobben.
De aller fleste frynsegodene er borte, og reiseveien er over dobbelt så lang. Jeg blir ikke sendt på et eneste representasjonsoppdrag, og det er slutt på trøsteshopping, enn si opphold, på flyplasser. Ledertittelen min er byttet ut med "rådgiver", og visittkort vet jeg ikke om jeg skal ha en gang. Men jeg er lykkeligere enn på lenge. Sjefen min er alt en god leder skal være. Han følger meg opp og gir meg utfordringer og ansvar. Jeg får brukt hjernen min og utdannelsen min hver dag og får brynt meg så langt jeg strekker til. På tross av at jeg egentlig ikke er kvalifisert til å gi råd til noen, behandler alle meg som om jeg har noe å komme med. Og det er helt slutt på overtidspresset. Denne sjefen har et godt privatliv og ønsker ikke å henge rundt på jobben hele kvelden, og vi andre er også fri til å gå. Så selv om reiseveien er lengre, kommer jeg hjem tidligere. Og det psykiske stresset er helt borte. Den tiden jeg er hjemme, snubler jeg ikke rundt med en tung sky over hodet, men har overskudd til å treffe venner og finne på ting. De sier at det finnes en drittsekk på enhver arbeidsplass, og jeg har iblant hatt følelsen av å mer eller mindre vasse i dem. Men her er det ingen, i hvert fall ikke som jeg kan se. Her om dagen ringte jeg sjefen som var hjemme på juleferie og beklaget at jeg forstyrret, men jeg måtte stille ham et spørsmål så jeg var sikker på å ikke gjøre noen feil. -Det går også an, svarte han. -Hva behager? -Det er rom for å gjøre feil her.
Det skal heller ikke stikkes under stol at det var en fantastisk opplevelse å underrette tidligere arbeidsgiver om at jeg hadde fått en ny og bedre betalt jobb i et større og mer anerkjent firma. Direktøren sa til meg at jeg burde ta dette som en fjær i hatten. Jeg greide å avstå fra å si "in your face". Av og til sier handling mer enn tusen ord.
Jeg gledet meg sånn til å begynne i ny jobb i høst. Endelig skulle jeg få lønn for strevet, endelig var jeg der jeg ønsket å være. Etter mange år med videreutdannelse og deretter ofring av det folk flest tar for gitt, slit langt hjemmefra under tidvis knalltøffe forhold, en daglig kamp for å hevde meg selv, for å slåss for min plass, for ikke å bli utstøtt og latterliggjort som jente, null privatliv, et minimum av fasiliteter, min egen, personlige G.I. Jane-tilværelse, skulle jeg få det jeg fortjente. Trodde jeg.
Det begynte så bra. Arbeidsplassen hadde en fantastisk personalpolitikk: Gratis lege, fysioterapeut og frisør (!), hjemmetelefon, mobiltelefon, hjemme-pc, laptop, gullkort meg her og gullkort meg der, Internett, helsestudio, avis, lønn under utdanning og whatnot. Visittkortene med den flotte tittelen som indikerte at jeg hadde en slags lederfunksjon, lå klare og ventet på meg. Allerede fra første uke var det reiser til spennende byer, opphold på flotte hoteller, det var seminarer og middager og wining and dining med forretningsforbindelser. Jeg ble plukket ut til et utrolig interessant seminar for unge ledere. Og jeg var så takknemlig for at de hadde ansatt meg; jeg skulle vise dem at de hadde gjort rett i å satse på meg. Mentalt sett brettet jeg opp ermene og var klar til å ta fatt på hva det skulle være. Jeg kunne jobbe døgnet rundt for å få ferdig oppgavene mine. Alt lå til rette. Selv om sjefen virket litt rar.
Men bak fasaden var det hult. Jeg fikk ingenting å gjøre. Ikke noe ansvar, ikke noe informasjon og ikke en gang basisoppgaver. Jeg ventet på at sjefen skulle få tillit, jeg øvde meg på diplomatiske måter å ta det opp med ham på, og jeg var positiv og beredvillig til å gjøre hva det skulle være. Det hjalp ikke. Den eneste faste oppgaven jeg fikk, var å sortere mailer om morgenen. Det tok en time. Resten av tiden satt jeg med hendene i fanget, med pc-skjermen vendt mot gangveien i kontorlandskapet, så det var umulig å surfe på Internett eller gjøre noe annet.
Vi var tre personer i avdelingen, og under normale omstendigheter skulle jeg og han andre jobbet i linje med en felles sjef. Men isteden behandlet sjefen han andre som en betrodd medarbeider, en slags nestsjef, og de to gikk ut av landskapet til et avlukke for å diskutere hvordan arbeidet skulle legges opp i avdelingen. Jeg fikk ikke lov å være med. Etter en slik fortrolig samtale kunne de komme tilbake og informere meg om hvor jeg skulle reise de neste ukene. Selv om direktøren hadde gitt uttrykkelig beskjed om at jeg skulle være med på planleggingen, ble jeg systematisk ekskludert. Jeg ble også ekskludert fra de daglige informasjonsmøtene og aldri kopiert inn på email, så det var umulig for å meg å ta meg til oppgaver på egen hånd, og jeg dummet meg ut i møte etter møte med andre avdelinger fordi jeg ikke hadde fått informasjon i forkant. Til slutt måtte jeg bare la være å åpne munnen. Jeg visste aldri hva de to andre jobbet med, jeg visste aldri hvor de var hen når de forsvant. Når sjefen var ute på forretningsreise, sendte han mail til kollegaen min om hvor han befant seg og hvor han kunne nås, selv om kollegaen min var på den andre siden av kloden og jeg var alene på kontoret. En gang da sjefen skulle være borte i en uke, ga han meg beskjed om å rydde i arkivet hans mens han var borte. Det var den eneste oppgaven jeg fikk, og det tok halvannen time. Og det er vel egentlig ikke en lederjobb å rydde i andres arkiv.
Jeg forsøkte å få gjennomslag for en arbeidsdeling i avdelingen, slik at jeg kunne jobbe litt mer selvstendig fra dem og ikke trengte å bli kopiert inn på email, men de nektet å la meg gjøre noe på egenhånd. I vår avdeling skulle vi jobbe i team og ha full oversikt over hva de andre gjorde. Det innebar i praksis at de skulle ha full oversikt over hva jeg gjorde, og at det skulle gå null informasjon den andre veien. Hvis jeg så mye som sendte en email eller tok en telefon uten å informere dem, var helvete løs. Det ble lekset opp om at jeg ikke måtte gå i gang med ting uten å holde dem i loopen, og mer eller mindre sagt i klartekst at jeg ikke hadde nok erfaring til å gjøre noe på egen hånd uansett. Da jeg svarte at jeg syntes informasjonsflyten i så fall burde gå begge veier, sa de jada og fortsatte å holde informasjonen for seg selv.
Som jeg har antydet før, er jeg ikke fremmed for diskriminering i arbeidslivet, og jeg har blitt utsatt for det som er av hersketeknikker, men jeg har aldri før opplevd en så effektiv stopp i informasjonsflyten. Det var fullstendig lammende å aldri vite hva som foregikk og se ut som en lallende idiot fordi jeg ikke kunne svare på selv de enkleste spørsmål, som for eksempel når sjefen min skulle komme tilbake. Jeg holder en knapp på at av alle hersketeknikkene så er tilbakeholdelse av informasjon den mest effektive.
Jeg begynte å føle meg syk. Det gjorde vondt å gå på middager og dele ut visittkort til mennesker, å forsøke å presentere meg selv om en person å regne med, når jeg visste at skallet var tomt, at jeg sannsynligvis var den best betalte ryddejenta i Oslo. Jeg vemtes når folk spurte meg hva jeg drev med, for det eneste jeg kunne si som var ærlig, var "ingen verdens ting". En kamerat sa til meg at jeg var heldig som fikk lov å reise rundt i Europa og wine og dine på firmaets regning uten å måtte ha ansvar for noe som helst, men jeg følte det ikke sånn. Jeg har aldri ønsket å late meg, jeg har aldri ønsket å unngå ansvar. Allerede etter en måned i firmaet brukte jeg reisene til å trøsteshoppe i taxfreebutikkene. Jeg er normalt en person med et lavt og miljøvennlig forbruk og en sunn skepsis mot alt som kan smake av merkevarer og gruppepress, men tusenlappene fikk ben å gå på til CK-vesker og D&G-klokker. Uten at jeg følte meg noe bedre av den grunn.
Jeg diskuterte mine erfaringer med andre jenter i firmaet. De klaget også på at de fikk altfor lite å gjøre og ikke noe ansvar, men når vi sammenlignet, hadde de faktisk enkelte, reelle arbeidsoppgaver, mens jeg hadde ingenting. Sjefen var blitt pålagt av QA-avdelingen å lage en stillingsinstruks til meg, men han utsatte og utsatte det. Jeg befant meg veritabelt i limbo uten noen oppfølgning og ingen redningsplanker i sikte.
På tross av at jeg ikke hadde noenting å gjøre, var fritiden skrumpet inn til null. Det var overtidspress fra toppen på arbeidsplassen, og alle andre enn småbarnsforeldrene "måtte" sitte til minimum fem-seks om kvelden. Jeg satt og satt og tvinnet tommeltotter og så klokken tikke forbi fire og led meg gjennom enda en time for syns skyld, og likevel var jeg en av de første som gikk hver dag. Med all reisingen i tillegg, var jeg stort sett bare hjemme noen få timer en kveld iblant.
Nesten enda verre enn mangelen på faglig innhold, var kontrollen med alt jeg sa og gjorde. Jeg fikk ikke lov å diskutere jobb med andre uten å måtte rapportere i detalj til de to kollegene mine hva jeg hadde gjort. Han andre, som burde vært sideveis i linja, oppførte seg som min overordnede i ett og alt, og ville vite hvor jeg var og hva jeg foretok meg til enhver tid. Hvis jeg stod og pratet med noen andre, stirret han demonstrativt på klokka når jeg kom tilbake. Hvis jeg ville fly hjem med et senere fly på de turene vi gjorde sammen, ga han meg beskjed om at jeg burde vurdere om det var i overensstemmelse med min "rolle" å bruke tid på å være sosial. Han nektet meg å stikke en tur over i nabobygget for å se hvordan de hadde det der, fordi det ikke var direkte jobbrelatert, mens han selv og sjefen hadde vært der og tittet tidligere. Når vi var på representasjonsmiddager sammen, lot han det skinne gjennom at jeg snakket med feil folk og burde tenke mer på firmaets beste, som han ofret seg for. Mens realiteten var at han hang sammen med akkurat de folkene han ville, han også.
Da en annen avdeling spurte i plenum på et seminar hva jeg egentlig skulle holde på med og hvilke mailer jeg skulle kopieres inn på, og sjefen min svarte at jeg var så ny at jeg ikke skulle gjøre noe særlig ennå og at det holdt å sende mailer til ham og kollegaen min, gikk noe i stykker inne i meg. Foran alle gamle og nye kolleger var det nå blitt sagt høyt at jeg i realiteten ikke hadde noen arbeidsoppgaver, og at jeg heller ikke trengte å få noe informasjon. Ydmykelsen var komplett. Det tok meg en enorm kraftanstrengelse å troppe opp på den påfølgende middagen og klistre på meg et representasjonssmil mens vi jobbet oss gjennom rettene og vinsortene.
Dette var i midten av oktober, og jeg hadde vært i den nye jobben i halvannen måned. Jeg var allerede kjørt helt ned i grøfta og tilbrakte helgene med å slepe meg ut av senga og grue meg til mandag. Jeg kjente en depresjon legge seg som et teppe over meg. Å møte denne fullstendige mangelen på tillit kjørte meg ned raskere enn jeg hadde trodd var mulig, siden jeg hadde vært ute en vinternatt før. Jeg, som har kjempegode tilbakemeldinger fra alle tidligere jobber og toppkarakterer fra alle skoler, begynte plutselig å tro at jeg egentlig ikke hadde noe å komme med. For hvis jeg virkelig hadde vært noe å satse på, ville vel sjefen min ha sett det? Han med all sin erfaring og anseelse i firmaet?
Samme uke slepte jeg meg hjem fra jobb og satte meg til hjemme ved pc-en for å lese nyhetene. Isteden brast jeg i gråt. Jeg kom hjem kl 1800 og satt og gråt til kl 2200. Jeg gråt for de ødelagte forventningene, for all den tapte gleden og håpet, drømmene og ønskene. Jeg gråt fordi jeg hadde vært så dum at jeg hadde forpliktet meg til denne arbeidsgiveren, og fordi selvtilliten var så lav at jeg ikke greide å se for meg at noen andre ville ha meg.
Da klokka var 2200, tørket jeg tårene. Jeg sa til meg selv at hvis jeg ble sittende sånn, fortjente jeg det jeg endte opp med, og at det var en utrolig taperaktig holdning å sitte og sippe samtidig som jeg gjorde null og niks for å komme meg ut av situasjonen. Nå fikk det være nok selvmedlidenhet. Jeg har vært villig til å kjempe for alt jeg har oppnådd hele livet, og dette skulle jammen ikke være slutten. Jeg logget meg inn på finn.no/jobb og søkte etter stillinger som jeg kunne bruke utdannelsen min i. Én skilte seg ut. Den inneholdt nøyaktig det jeg hadde drømt om, men krevde fem års yrkeserfaring på et område der jeg hadde null. Det var en tung rådgiverstilling, og jeg var en ivrig lettvekter med fin tittel og lite annet nyttig å by på. Men jeg søkte likevel. I søknadsbrevet skrev jeg: "This is exactly the kind of challenge I am looking for." Men til og med dersom selvtilliten hadde vært på topp, hvilket jeg ga uttrykk for i søknaden, så var denne jobben langt utenfor min liga.
Det tok lang tid før jeg hørte noe, og jeg trodde ikke det kom til å bli noe av det. Den første gangen jeg ble oppringt, satt jeg fyllesyk på et seminar i Øst-Europa. Etter nok en fuktig aften med wining and dining, denne gangen i en vinkjeller, satt jeg bakerst i salen og kjente på hvor meningsløst livet var. De andre fløy ut og inn med viktige telefoner, mens jeg verken fikk mailer eller oppringninger. Men plutselig ringte telefonen min. Det var drømmejobben, og jeg ble kalt inn på intervju. Jeg stod på et toalett på hotellet og forsøkte å fortelle litt om meg selv, mens jeg håpet på at ingen av de andre seminardeltagerne skulle komme. Hele tiden trodde jeg det kom til å falle i fisk. Jeg fortalte rett ut i intervjuet at jeg ikke hadde noen erfaring, men at jeg var villig til å jobbe hardt. Likevel ble jeg kalt inn på nytt og fikk møte den andre kollegaen. Også i den nye jobben skulle jeg jobbe i et trekløver med to godt voksne menn, men allerede første gang jeg møtte det som skulle bli den nye sjefen min, visste jeg at der stoppet likheten. Han var en genuint hyggelig, vennlig mann som var interessert i det jeg hadde å si og med omsorg for sine ansatte. Han var en ekte leder. Og jeg fikk jobben.
De aller fleste frynsegodene er borte, og reiseveien er over dobbelt så lang. Jeg blir ikke sendt på et eneste representasjonsoppdrag, og det er slutt på trøsteshopping, enn si opphold, på flyplasser. Ledertittelen min er byttet ut med "rådgiver", og visittkort vet jeg ikke om jeg skal ha en gang. Men jeg er lykkeligere enn på lenge. Sjefen min er alt en god leder skal være. Han følger meg opp og gir meg utfordringer og ansvar. Jeg får brukt hjernen min og utdannelsen min hver dag og får brynt meg så langt jeg strekker til. På tross av at jeg egentlig ikke er kvalifisert til å gi råd til noen, behandler alle meg som om jeg har noe å komme med. Og det er helt slutt på overtidspresset. Denne sjefen har et godt privatliv og ønsker ikke å henge rundt på jobben hele kvelden, og vi andre er også fri til å gå. Så selv om reiseveien er lengre, kommer jeg hjem tidligere. Og det psykiske stresset er helt borte. Den tiden jeg er hjemme, snubler jeg ikke rundt med en tung sky over hodet, men har overskudd til å treffe venner og finne på ting. De sier at det finnes en drittsekk på enhver arbeidsplass, og jeg har iblant hatt følelsen av å mer eller mindre vasse i dem. Men her er det ingen, i hvert fall ikke som jeg kan se. Her om dagen ringte jeg sjefen som var hjemme på juleferie og beklaget at jeg forstyrret, men jeg måtte stille ham et spørsmål så jeg var sikker på å ikke gjøre noen feil. -Det går også an, svarte han. -Hva behager? -Det er rom for å gjøre feil her.
Det skal heller ikke stikkes under stol at det var en fantastisk opplevelse å underrette tidligere arbeidsgiver om at jeg hadde fått en ny og bedre betalt jobb i et større og mer anerkjent firma. Direktøren sa til meg at jeg burde ta dette som en fjær i hatten. Jeg greide å avstå fra å si "in your face". Av og til sier handling mer enn tusen ord.
16. desember 2008
Prostitusjonsdebatten, særlig om myter
"Prostituere" stammer fra latin og betyr å "stille offentlig fram". I dagens norsk tillegges det to betydninger:
1) blottstille; skjemme ut, bringe i vanry, refl: skjemme seg ut; nedverdige seg
2) refl: ta seg betalt for seksuelle tjenester, selge seg
Bokmålsordboka
Advarsel: Denne posten blir altfor lang, du går videre på eget ansvar.
Prostitusjon er et gammelt fenomen, og debatten om dette fenomenet er vidtfavnende. I den senere tid har imidlertid prostitusjonsdebatten i Norge i stor grad dreid seg om det forestående sexkjøpsforbudet, siden sexkjøp blir forbudt fra 1. januar 2009. Det synes vanskeligere enn man skulle tro å skille mellom forbud mot sexkjøp og prostitusjon. Overraskende mange argumenter mot sexkjøpsforbud handler egentlig om prostitusjon, ikke sexkjøp.
Hvorfor forby sexkjøp og ikke prostitusjon?
Tilhengere av sexkjøpforbud har fokus på at sexkjøp er det opprinnelige problemet, ikke prostitusjon. De omtaler etterspørselen etter sexsalg som hovedårsaken til prostitusjon.
"I Sverige anses prostitusjon å være en form for menns vold mot kvinner og barn. Det finnes en offisiell erkjennelse om at prostitusjon er en form for utnyttelse av kvinner og barn og et alvorlig samfunnsproblem som skader både de individer som utnyttes og samfunnet som helhet." (Näringsdepartementets Faktablad, april 2005)
De som ønsker å forby sexkjøp mener at det er en stor grad av ufrivillighet i prostitusjonen, at det er en nær sammenheng mellom prostitusjon, menneskehandel og vold mot kvinner. Søkelyset ønskes rettet mot de som utfører aktiviteten sexhandel, og man ønsker ikke å rette fokus mot en gruppe som allerede har det vanskelig, eller kanskje til og med er ofre for menneskehandel.
MYTE: Alltid skal dere feminister begynne å trekke inn trafficking. Det er allerede forbudt. Vi snakker om FRIVILLIG prostitusjon nå. Skjønner dere ikke forskjellen, eller?
Vel, faktum er at det er en uomtvistelig sammenheng mellom prostitusjon og trafficking. For det første er førstnevnte en forutsetning for sistnevnte. Dersom ikke A, så ikke B. For det andre er det vanskelig å skille mellom såkalt "frivillig" prostitusjon og trafficking. Hvordan skal horekunden kunne vite om han kjøper sex av en "frivillig" prostituert? Hvordan skal samfunnet kunne se klart forskjell på de to? Det finnes grader av frivillighet, og glidende overganger mot tvang. Forskning viser at flertallet av prostituerte i liten grad mener de har tatt et reelt valg, og flertallet ønsker å komme seg ut av prostitusjonen.
Videre viser undersøkelser fra Sverige at forbud mot sexkjøp virker bra mot trafficking.
MYTE: Alle sexkjøpmotstandere er moralister!
Alle mennesker argumenterer ut ifra sin egen moral. Det er forskjell på å være moralist og å bruke argumenter som er basert på moral. Faktum er at rettsregler har to hovedformål: Å normere adferd og å løse konflikter. Å normere adferd vil si å vektlegge et forhåndsperspektiv, å spørre: Hva må til for å få den adferd vi ønsker. Målene danner utgangspunktet, og reglene blir middelet. (Boe, Innføring i juss). Et eksempel på adferdsnormerende regelverk er å forby bruk av eldre biler eller skip for å få mindre forurensende fartøyer. Det er få som snakker om moralisme i det tilfellet.
MYTE: Liberalister kan ikke være tilhengere av sexkjøpforbud. Folk må få lov å selge kroppen sin hvis de vil.
Faktum: Du kan fint være liberalist og motstander av sexkjøp. Igjen: Det er sexkjøp som skal forbys. Ikke prostitusjon. Sexkjøp er ikke å selge kroppen sin. Det er å kjøpe seksualiteten til en annen. Å kjøpe sex er å utøve en handling mot en annen. Og dersom denne handlingen er dokumentert skadelig, så skader man et annet menneske ved å utføre denne handlingen. Ayn Rand, liberalistenes dronning, argumenterer kun for dyrking av egeninteresse i den grad det ikke skader andre.
MYTE: De som er mot sexkjøp, vil forby alt de ikke liker.
Eh...nei. Hvorfor dukker dette underlige argumentet opp igjen og igjen i prostitusjonsdebatten? I hvilket annet konkret tilfellet blir forbudstilhengere møtt med argumenter om at de er ute etter å forby ALT de ikke liker? Kan vi ikke holde oss til den konkrete saken?
Dersom vi definerer sexsalg som en skadelig aktivitet (og all forskning tyder på at det stemmer), så er sexkjøp en aktivitet som skader andre. På andre samfunnsområder er det stor enighet om at vi ikke skal tillate aktiviteter som skader andre. Hvorfor slik motstand på nettopp dette området?
Det finnes ingen direkte paralleller i dagens samfunn, men et tenkt tilfelle ville være dersom vi tenker oss at folk som har lyst til å bruke vold, betaler andre for å bli banket opp. Noen går frivillig med på å bli banket opp fordi de trenger pengene, andre blir tvunget til det. Burde dette være tillatt siden selgeren av tjenesten (å bli banket opp) tilsynelatende godtar vilkårene? (Sus Scrofa har også nevnt dvergkasting :-D)
MYTE: Horekunden er en taper. Samfunnet må tilby ham sex fordi det er synd på ham.
Faktum: I en svensk studie finnes det et tydelig mønster som viser at det er de menn som har hatt mange sexpartnere som har størst erfaring i å betale for sex. (Månsson 1998:242.) I en lignende nordamerikansk studie fant man at sexkjøpere i mye større grad en menn i sin alminnelighet oppga å ha hatt mer en enn sexpartner det siste året (56 mot 19%).
(I den grad det er interessant, stemmer disse studiene overens med mine mannlige bekjentskaper som har kjøpt sex.)
MYTE: Den mannlige seksualiteten er marginalisert av dagens feminister. Vi trenger prostituerte fordi dagens kvinner er så lite villig til å dele seksualiteten sin.
Faktum: Det har aldri vært lettere å få gratis og uforpliktende sex med kvinner til noen tid noe annet sted på kloden enn i dagens Skandinavia.
"For mange europeiske og nordamerikanske menn oppleves kvinners økede rettigheter som et stort tap, noe man motvillig berøves. Visse reagerer sterkt på denne utviklingen, gjennom en regressiv og antifeministisk holdning." (Giddens 1992:122). "Mannlige nettsamfunn hvor de rangerer prostituerte kan sees på som et uttrykk for en nostalgisk gjenoppretting av mannlige kjønnsprivilegier" (Månsson).
Prostitusjon fantes før feminisme. Feminisme har på ingen måte bidratt til prostitusjon - men kanskje omvendt.
MYTE: Prostitusjon er i seg selv en grei jobb, og horekundene respekterer de prostituerte. Det er det øvrige samfunnets fordømmelse som gjør det kjipt å være hore.
"Fy fan för dig din äckliga jävla HORA!!! Jag bare hater dig hur mycket som hälst din äckliga slyna. Nästa gong jag hälser på min släkt i Stockholm ska jag forsöka hitta dig ock då jävlar!!!!!! Jag ska slå dig så at du aldrig mer kan knulla, din slämmiga vidriga horjävel, om du var släkt med mig skulle jag slå dig tills din fittan hamnar i ansiktet på dig...alla såna som du skulle fanimej skjutas!!! Fast dina trosor skulle jag förstås kunna tänka mig, det skulle vara jävligt skjönt at runka i dem.... Hadde jag varit du skulle jag inte släppa inn såna som mig i lägenheten, passa dig jävligt noga! Har du ingen stolthet i kroppen, det är ju synd om dig. Samtidigt skulle jag kunne knulla dig i röven med min fot.
Kram."
Epost fra svensk mann til kvinne som tilbyr sexsalg over Internett (fra Hedin & Månsson 1998:120)
Faktum: Prostisjon er ikke en grei jobb. Det er svært helseskadelig, både fysisk og psykisk.
Sigrun har her samlet linker til en del undersøkelser som viser den negative effekten prostitusjon har på kvinners helse:
Det er påvist 40 ganger høyere dødelighet blant prostituerte enn blant befolkningen ellers.
Prostitusjonsforskning antyder at de aller fleste prostituerte vil ut av dette og at flertallet har store helseproblemer.
En studie fra fire kontinenter viste at hele 85 prosent hadde store posttraumatiske plager. 67 prosent av intervjuede prostituerte oppfylte kriteriet for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD): gjenopplevelse, unnvikelsesatferd og hyperaktivering.
Flertallet av prostituerte har bakgrunn med seksuelle overgrep i barndommen.
MYTE: Ok, så er det skadelig, da. Men et forbud vil bare gjøre ting verre for de prostituerte!
Denne påstanden får nesten alltid stå uimotsagt. Sverige er, meg bekjent, det eneste landet som forbyr sexkjøp i alle former. Jeg har lest mange steder at erfaringene er sprikende, men lite om hva dette spriket består i. Det synes imidlertid å være bred enighet om at forbudet har ført til en nedgang i sexkjøp, og at loven har bred støtte i befolkningen.
Fra Dagsavisen: "Jenny Westerstrand ved Uppsala universitet i Sverige tar doktorgrad på prostitusjon- og menneskehandellovgivningen innen EU FN og i Sverige. Hun har sammenlignet situasjonen i Sverige med Tyskland og Nederland der prostitusjon er definert som et yrke og de prostituerte betaler skatt.
– I Tyskland og Nederland har forholdene for de prostituerte blitt mye verre ved at det har kommet en enorm tilstrømning av prostituerte fra andre land. I Sverige har vi sett motsatt effekt færre antall prostituerte og mye mindre problemer med menneskehandel sier Westerstrand.
I en spørreundersøkelse i Sverige i fjor svarte 80 prosent av befolkningen at de er positive til lovforbudet. Westerstrand sier at også det svenske politiet er fornøyd. De mener arbeidet med å ta hallikene har blitt lettere.
– Før vi innførte lovforbudet var det en intens debatt om kriminalisering ville føre til vanskeligere forhold for de prostituerte. Min oppfatning er at det ikke er noe som tyder på det. Forbudet har derimot vist seg å være en bra vei å gå for å få ned prostitusjonen sier Westerstrand."
MYTE: Prostitusjon er salg av tjenester. De som snakker om å selge kroppen sin, forsøker å ødelegge debatten med å erstatte et nøytralt uttrykk med et farget uttrykk.
Faktum: "Å selge seg" er en offisiell betydning av ordet "prostituere", sidestilt med å "ta seg betalt for seksuelle tjenester", ref Bokmålsordboka, over. Sistnevnte er ikke "riktigere" enn førstnevnte. Generelt gjelder at dersom et ord har en negativ betydning, er det ikke "riktig" å omtale det i såkalt nøytrale ordelag. En slik vask kan tvert imot innebære en bevisst endring av ordets betydning.
"Å snakke om kommersiell sex på denne måten er ikke et universelt eller tidløst fenomen, men et fenomen som kan knyttes til dagens vestlige samfunn. Prostitusjonens kundekrets består i dag av menn hvis syn på seksualitet har blitt formet av markedssamfunnets masseproduserte bilder av seksualitet i pornografi, reklame og andre media." (Smette, 2003, fra en studie av norske menns syn på prostitusjon)
Om uttrykket McSex: "Most people are looking for a good quick cheap meal. It's satisfying, it's greasy and then you get the hell out of there." (Monto 2000:80)
FAKTUM: Prostitusjon er et uttrykk for skjeve kjønnsroller:
"Generelt sett har kvinner lenge hatt et mer begrenset handlingsrom på dette området, og overtredelsen av den normative grensen har hatt større konsekvenser for kvinnen enn for mannen, ikke minst i spørsmål om anseelse og respektabilitet. Menn, på den andre siden, er tradisjonelt blitt ansett for å ha behov for et mangesidig seksualliv for sin fysiske helses skyld. Det er blant annet dette forestilte behov som har legitimert prostitusjonens eksistens. Prostitusjonens grunnleggende "ide" har gjennom tidene vært at en særskilt gruppe kvinner skal være tilgjengelige for menns seksuelle "behov" og formål. Kjennetegnet for denne konstruksjonen er det paradoksale forholdet at det er kvinnen som straffes moralsk for en seksualitet som egentlig ikke er hennes egen."
(Månsson)
Kategoriseringen av kvinner, behovet for å dele kvinner inn i rene og skitne, hore og madonna - alt dette er uttrykk for et stigmatiserende syn på kvinners seksualitet, som legitimerer prostitusjonens eksistens. Forskning tyder på at sexkjøp i stor grad er motivert av kjøperens ønske om å kjøpe et kvinnebilde, heller enn hans behov for sex. "Som vi har kunnet se, er "horen" som et uttrykk for den mørke siden av menns kvinnebilde, koblet til begjær, men også til forakt og motvilje." (Månsson)
Tro meg, denne posten kunne blitt mye lengre; det er fortsatt mange myter og argumenter jeg ikke har nevnt. Spesielt for prostitusjonsdebatten er at den er veldig stygg, preget av hersketeknikker, stråmannsargumentasjon, beskyldninger og vikarierende motiver. Og tilsvarende få velbegrunnede resonnementer og forskningshenvisninger.
Alle sitater fra svensk er oversatt grunnet latskap hos bloggeren (unntatt eposten fra horekunden; det var mer schwung over den på svensk.)
Kilder:
"Männs könsköp - en meningsbärande handling på flera nivåer"
- Sven Axel Månsson (2004).
www.kvinnefronten.no
www.dagsavisen.no
Sigruns blogg
Artikkel i Kilden: I Sverige er kjøp av sex forbudt - Hvorfor?
Se også kramgod post hos den eminente Drusilla: Drusilla mener noe om prostitusjon
Oppdatering 17. desember 2008:
Det er en myte til jeg har lyst til å gå etter i sømmene:
MYTE: Vi kan ikke forby sexkjøp fordi et slikt forbud er så vanskelig å håndheve.
Faktum: Svært mange forbud er vanskelige å håndheve, men det er i seg selv ikke noe argument for å tillate alle de forbudte handlingene. Forbudene er der fordi de hviler på flertallets verdigrunnlag. Det foreligger en allmenn oppfatning om at det er "galt" å tillate disse tingene.
Et forbud mot incest er like vanskelig å håndheve, men har dere noen gang hørt sagt at vi bør tillate incest for å kunne holde bedre oppsyn med det? Hvis vi lot incesten foregå i det offentlige rom, på benker i parken, klåing på barna på restauranter, kanskje ville det da bli lettere å kontrollere det? Siden vi forbyr det, tvinger vi jo incesten under jorda, med alle de negative konsekvensene dét gir. Tenker vi ikke på ofrene, vi som ønsker å forby det? Kanskje blir ofrene mer utsatt for vold, siden det ikke foregår foran øynene på alle sammen? Det er slett ikke usannsynlig. Og sist, men ikke minst, kanskje det er dobbeltmoralsk å ønske å forby incest fordi vi vil slippe å se det? For det er vel ikke sånn at alt vi ikke liker, skal vekk fra gata? Det hadde kanskje vært fint om incesten foregikk på gatehjørner, slik at vi kan bli minnet om at den finnes og ikke skyve problemene under teppet? Hører dere noen gang sånne argumenter for å legalisere incest? Nei?
Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Men det er ikke per se et argument for å tillate alt vi ikke liker.
7. desember 2008
Dagens andre anbefaling
Les "Stakkars horebukker" av Preben Z. Møller i Aftenposten i dag!
Et godt debattinnlegg, som ved siden av å repetere en del kjennsgjerninger som må ut til folket, fungerer som en fin påminnelse til meg om at man skal være veldig forsiktig med å sette folk i bås. Fordi Møller har skrevet "Pen søker trygg" slo jeg ham i hartkorn med Mads Larsen når det gjelder meninger. Det er egentlig en latterlig antagelse - at folk man har definert inn i én gruppe nødvendigvis har sammenfallende meninger på alle livets områder.
Et godt debattinnlegg, som ved siden av å repetere en del kjennsgjerninger som må ut til folket, fungerer som en fin påminnelse til meg om at man skal være veldig forsiktig med å sette folk i bås. Fordi Møller har skrevet "Pen søker trygg" slo jeg ham i hartkorn med Mads Larsen når det gjelder meninger. Det er egentlig en latterlig antagelse - at folk man har definert inn i én gruppe nødvendigvis har sammenfallende meninger på alle livets områder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
