onsdag 19. mars 2014

Sjølråderetten og andre rettigheter

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet: Menneskerettighetene er ikke hva de en gang var. Menneskerettigheter - et sånt udelt positivt ord. Hvem husker ikke fra barndommens "Jul i Skomakergata" at vi hver dag ble presentert for en ny rettighet: "Alle barn har rett til å...". -Er det ikke fint? sa mamma og skomaker Andersen. -Er det ikke fint at vi lever i en verden hvor alle har slike rettigheter?

Mon det. For hva skjer når disse rettighetene, som er 100% individorienterte, stadig utvides og kommer på kant med samfunnets behov? Barnas rettigheter i Skomakergata handlet stort sett om legemets ukrenkelighet, beskyttelse mot krig, rett til mat og livsopphold - det som nå kalles "de grunnleggende menneskerettighetene", fordi det faktisk er blitt et behov for å skille mellom grunnleggende og mindre grunnleggende menneskerettigheter. Menneskerettigheter light, altså.

Min påstand er at det er disse grunnleggende rettighetene mannen i gata tenker på når han hører ordet "menneskerettigheter". Og derfor er det heller ikke noe oppstuss rundt forslagene om å inkludere mange av rettighetene fra ØSK (FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter) i Grunnloven. Jo flere rettigheter som grunnlovsfestes, desto bedre er det vel? Feil.

Det er vanskelig å venne seg til at et begrep man har oppfattet som så grunnleggende positivt, så fullstendig har endret innhold at det ikke lenger er positivt, men tvert imot innebærer en trussel mot det norske demokratiet, nasjonalstaten og maktens tredeling. Ganske grunnleggende verdier i det norske samfunnet, altså. Terrieren Nina Hjerpeset-Østlie har skrevet godt om det her, og det var det som endelig trigget meg til å skrive denne posten som jeg har tenkt på så lenge, lenge og utsatt igjen og igjen. I tradisjonell Document-ånd er mye av det spissformulert med en overdreven fokus på innvandringsproblemer, men i god Hjerpeset-Østlie-ånd er kjernen spot on, og konsekvensene for samfunnet er ikke overdrevet i det hele tatt. I kommentarfeltet hos Document skrives det at dette er den viktigste norske saken siden EU-saken. Det er ikke tilfelle - dette er mye viktigere enn EU-saken. Allikevel har det nesten ikke blitt debattert før forrige høsts valg, på den tiden vi ennå hadde en sjanse til å påvirke utfallet.

De færreste nordmenn har noen særlig kjennskap til EMD og hva de styrer med. Mange tror de er en del av EU. Det er de altså ikke. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon med den dertil hørende europeiske menneskerettighetsdomstol er noe vi har tiltrådt på egen hånd, helt uavhengig av EU, og vi gjorde det i tidsånden etter den andre verdenskrig, på den tiden da menneskerettigheter var et noenlunde entydig definert begrep med stor demokratisk oppslutning. Lite visste vi da at både FN og EMD skulle introdusere en "dynamisk og evolutiv tolkning" av menneskerettighetene. Dette er et grunnleggende prinsipp i menneskerettighetsjusen og innebærer kort fortalt at menneskerettighetene skal tillegges nytt og utvidet innhold i takt med samfunnsutviklingen. Denne utvidelsen er ikke oppe til høring i politiske institusjoner og nedfelles ikke i traktatendringer eller tilleggsprotokoller. Og folkeavstemning kan du iallfall bare skyte en hvit pinn etter.

Hva som i dag er menneskerettigheter, defineres av en bitteliten elite, langt fra folk flest og iallfall langt fra nordmenn flest: Nemlig dommerne i EMD. Vet du ikke hvem de er, sier du? Men det er jo bare å velge nye dommere, eller? Nei, dommerne i EMD sitter i ni år, og Norge har ingen som helst påvirkning på hvem de er bortsett fra at vi får lov å nominere tre kandidater hvert niende år, og det er begrensede muligheter for at noen av disse faktisk blir valgt. Og det er ingen muligheter for at noen av dem blir stilt til ansvar overfor noen.

Jaja, men dette er jo greier utenfor Norge, er det så farlig da? Ja, det er det, fordi vi iht den norske menneskerettighetsloven er forpliktet til å gi menneskerettigheter forrang foran andre lover (unntatt Grunnloven). Dvs at dersom noe EMD gjennom sine domsavsigelser har definert som en menneskerettighet, står i direkte motstrid mot norsk lov, så er norske rettsinstanser forpliktet til å la norsk rett vike (ikke fullt så enkelt i prinsippet, men i praksis ja). Det samme må forvaltningen. Derfor kan det plutselig hende at det går ut rundskriv med omfattende endringer i asylbehandlingen dagen etter en avgjørelse i EMD. Det skjer ikke bare i Sverige (link over) - det samme skjedde her for få år siden.

Så hva er det egentlig disse avgjørelsene går ut på, da? Sakene er mange og grelle. En av de sakene som har vakt mest negativ oppsikt internasjonalt, er Lautsi mot Italia, hvor mamma Lautsi, som var ateist, saksøkte den italienske staten for å krenke hennes barns menneskerettigheter ved at det hang krusifikser på veggene i de gamle skolebygningene. Hun fikk medhold i EMD i 2010, men tapte heldigvis i den påfølgende storkammeravgjørelsen. Man kan mene hva man vil om religiøs indoktrinering av barn (og evnt bevaring av gamle kulturbygg), men de fleste kan vel enes om at det tilligger den italienske statens suverenitet å dekorere veggene i klasserommene. I alle fall at en håndfull jurister i EMD ikke skal kunne påtvinge dem noe annet.

Personlig blir jeg minst like opprørt over M.S.S. mot Belgia og Hellas (2009). Den afghanske statsborgeren M.S.S. flyktet over grensen til Hellas og tok seg senere på eget initiativ videre til Belgia, hvor han søkte om asyl. I tråd med Dublin II-forordningen, som tilsier at en asylsøknad skal behandles i det første EU-landet asylsøkeren kommer til, returnerte Belgia ham til Hellas. Da startet hurlumheien. Du visste kanskje ikke at det var tortur å befinne seg i Hellas? Forholdene for asylanter var nemlig ikke på langt nær så gode der som i Belgia. Det var antagelig derfor han tok seg videre til Belgia i utgangspunktet. I Hellas måtte han blant annet ligge på 20-mannsrom og bruke et felles toalett som ikke var avskjermet. Enden på visa var at han valgte å sove under åpen himmel isteden, noe han opplevde som dypt krenkende. Det var nok langt fra det femstjerners hotellet han sikkert var vant til i Afghanistan. M.S.S. var imidlertid ikke tapt bak en vogn og engasjerte advokat som kjørte saken inn for EMD. Og hva var det rettslige grunnlaget? Jo, brudd på EMK art. 3 - forbudet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling.

EMD har lenge kjørt en dynamisk og evolutiv tolkning av EMK art. 3, ved å definere både det ene og det andre som umenneskelige og nedverdigende forhold, f eks å nekte en transvestitt kjønnsskifteoperasjon. I denne saken overgikk de imidlertid seg selv og fant at behandlingen av M.S.S. ikke bare var umenneskelig og nedverdigende, men utgjorde ren tortur, altså brudd på artikkelens første alternativ. Det å sove på 20-mannsrom er heretter tortur i Europa, og den som måtte tvinge deg til det, kan du bare kjøre inn for EMD. Det skulle jeg visst da jeg var ung og bodde på herberge rundt omkring i europeiske land... Og ikke nok med det - atskillig mer problematisk fra et demokratiståsted er det at ikke bare Hellas, men også Belgia, ble felt. Belgia ble altså felt for tortur mot en person fordi de returnerte ham til et annet EU-land i tråd med en demokratisk tiltrådt konvensjon. Og i motsetning til EMK, som er noe helt annet i dag enn da vi tiltrådte den, så virket Dublin II-forordningen etter sitt formål. Det demokratiske problemet dette reiser, sier seg selv: Skal EMDs avgjørelser ha forrang foran tiltrådte EU-avtaler? Ja, det har de.

Så når nyere EU-traktater blir tilsidesatt, kan man jo skjønne hvorfor lille Norge ikke vil komme særlig langt med å forsøke å sette seg opp mot EMD.

Og Norge er blitt felt flere ganger i EMD. For eksempel i en sak hvor en kvinnelig vinningsforbryter av stort format saksøkte Norge over en rettskraftig utvisningsdom fra Høyesterett. Hun hadde sneket seg inn i landet flere ganger med falskt pass og stjålet varer for store verdier. Etter to utvisninger greide hun å snike seg inn igjen, og denne gangen ble hun gravid; jeg mener å huske at hun fikk to barn. Som mor ble hun fradømt omsorgsretten ganske tidlig, da hun etter barnevernets syn var uskikket til å ha omsorg for barn, og barna ble plassert hos faren. Etter å ha blitt tatt for tyverier for n'te gang, fikk hun en varig utvisningsdom mot seg i Høyesterett. Jeg har lest dommen, og det kommer blant annet tydelig frem at faren tilbød seg å reise til Sør-Amerika med barna et par ganger i året slik at moren og barna skulle få ha samvær der, og at barna uansett i større eller mindre grad overhodet ikke ønsker samvær med moren. HR kom til at det var grunnlag for å opprettholde utvisningsvedtaket, men kvinnen anket til EMD, hvor hun fikk medhold i at Norge har brutt menneskerettighetene, og hun måtte dermed innvilges varig opphold.

Dette førte til et slikt forvaltningsrundskriv som jeg nevnte over, hvor forvaltningen på dagen la om rutinene sine for utvisning av personer med barn. Har du fått barn i et land, om enn du har sneket deg inn og foretatt grove lovbrudd flere ganger, om enn du er fratatt omsorgen for barna og de ikke vil ha noe med deg å gjøre, så har du en menneskerett til å få bli, sier EMD. Og igjen: Hovedproblemet er ikke om du er enig i denne vurderingen eller ei. Hovedproblemet er at det ikke spiller noen som helst rolle om du eller jeg eller Stortinget eller Høyesterett er enige i denne vurderingen. For vi har gitt fra oss sjølråderetten på dette punktet. Det er en liten gruppe jurister som ikke har noe forhold til Norge og som vi ikke kan stemme på eller korrigere, som bestemmer dette. Og i motsetning til norske domstoler, som kan korrigeres av folket gjennom endret lovverk, så foretas det ikke demokratiske oppdateringer av lovteksten i EMK. De eneste oppdateringene som foretas, er den dynamiske og evolutive tolkningen til nevnte lille gruppe, og faktum er at de kan tolke inn akkurat hva de vil og definere sine egne grenser. De har ingen instans over seg - og ingen sideveis. Hvilket betyr at svært mye av makten i det norske samfunnet de facto flyttes fra vår lovgivende til en fjerntliggende dømmende instans, uten at vi har noen kontroll over det. Maktens tredeling, som er en grunnpillar i det norske demokratiet, svekkes gradvis.

Frem til nå har vi hatt én liten barriere, nemlig Grunnloven. Den gjelder nemlig trinnhøyere enn menneskerettighetene. Men nå er vi i ferd med å gi fra oss den barrieren også - og fri oss fra politikerne, for de vet ikke hva de gjør. 13. mai skal det stemmes over hvorvidt mange av de vesentlige bestemmelsene i ØSK skal legges inn i den norske Grunnloven. Dersom det blir vedtatt, er ikke lenger ubegripelige asylavgjørelser og krusifikser vårt største problem. En grunnlovsfesting av økonomiske og sosiale rettigheter vil sannsynligvis vingestekke både Stortingets og Høyesteretts mulighet til å stramme inn på de fremtidige pensjonsordningene, noe som i fremtiden vil bli et kjempeproblem for Norge. Dette vil innebære en reversering av presendensen fra Thune-saken og Borthen-saken fra 1996, der HR fastslo at politikerne må ha frihet til å stramme inn på pensjonsordninger under endrede økonomiske forhold.

EMD har nemlig ikke i oppgave å ivareta samfunnets behov. De har tidsriktig nok full fokus på individets behov, også der prisen samfunnet må betale blir ganske så høy. Manglende kontroll med pensjonsordningene er et problem som får asylsakene som Document er så bekymret for, til å virke som krusninger på vannet. Beaufort 0 i forhold, altså. Dette burde vært den viktigste valgkampsaken i fjor høst, men jeg kan knapt huske at den var nevnt. Vet du for eksempel om ditt parti kommer til å stemme for eller mot denne utvidelsen av Grunnloven?

Jon Blund, farvel. Menneskerettighetene er ikke hva de en gang var - og det er ikke Høyesterett som dømmer i siste instans.

fredag 29. november 2013

Jeg tenker på Fotballfrue

De siste dagene, eller ukene, har jeg tenkt mye på Fotballfrue. Kanskje er hun ikke nevneverdig interessant som privatperson, men hun er likevel i ferd med å bli svært interessant som fenomen i Norge, både fordi hun, og måten hun omtales på, etter hvert sier mye om kulturen vår.

Det er få offentlige personer som det er så unisont ok å mislike som Fotballfrue. I utgangspunktet er hun en rosablogger som aktivt, gjennom utlevering av privatlivet sitt, har oppsøkt offentligheten, og hun må dermed også tåle en del kritisk oppmerksomhet. Feminister misliker henne fordi hun forfekter et kvinneideal som de forsøker å ta avstand fra: objektivisering av kvinnekroppen, tradisjonelt kjønnsrollemønster, overfladiske interesser, ekstremt utseendefokus m.m. Kvinner med dårlig selvtillit misliker henne fordi hun får dem til å føle seg feite. Jante- og Jentelov-tilhengere misliker henne fordi hun fremhever seg selv og sitt "perfekte" liv på en unorsk måte. Kvinner fra øvre middelklasse synes hun er harry og antilektuell. Ingen andre blir omdiskutert så mye på et av Norges største diskusjonsforum, Kvinneguiden, med over 54 500 medlemmer. For tiden har de nok en gang totalforbud mot å omtale Fotballfrue pga ekstrem hets. Menn, på sin side, klager over oppstyret rundt dama, og i den grad de engasjerer seg, er det stort sett for å delta i kvinners kritikk av Fotballfrues kropp. Det er rett og slett ikke politisk korrekt å mene at hun er heit, i hvert fall ikke hvis man er over 25 år.

Og hva er så oppstyret om? Jeg kan identifisere meg med en del av kritikken. Fotballfrue representerte en bloggbølge som jeg i utgangspunktet var litt ambivalent til, da rosabloggene tok alt fokuset vekk fra de politiske bloggene, som inntil da hadde vært dominerende. Topplistene ble tatt over av overfladiske blogger representert ved ureflekterte jenter som stod for mye jeg ikke likte, antifeminisme, høyt konsum, kunnskapsløshet, dårlig rettskrivning og manglende samfunnsengasjement, for å nevne noe. Fotballfrue var klart den eldste og mest drevne av dem, og etter hvert som de yngre falt fra pga negativ oppmerksomhet eller skiftende fokus, greide hun å erobre bloggtronen, og er i dag Norges desidert største blogger, med besøkstall som enhver norsk distriktsavis ville drømme om. Og hun holder koken uten pause etter fire og et halvt år, stadig mer profesjonell og med en jernvilje hvem som helst burde misunne henne.

Da Fotballfrue første begynte å registrere på radaren min, kunne jeg styre min begeistring, på tross av mitt forsvar for selvhevdende rosabloggere. I det siste har jeg lurt på hva som irriterte meg sånn da, og etter å ha lest om igjen noen av de gamle postene hennes, står det nok en gang nokså klart for meg: Ekstremt slankhetsfokus og en mann som ser ut til å ha anoreksi på kvinners vegne, i kombinasjon med en voldsom fremheving av egen vellykkethet - selv før dette ble normen i sosiale media. Bilder hvor hun satte ut rumpa for å gjøre mellomrommet mellom lårene større, samtidig som hun skrev i kommentarfeltet "jeg står helt normalt". Uttalelsen "livet mitt er perfekt" er en klassiker, men det finnes mye annet som ligner i arkivet hennes. Det kan være vanskelig å like sånne mennesker, og kanskje spesielt når det skinner igjennom at de er høyst ordinære med svakheter og begrensninger i massevis. I tillegg representerer paret kjønnsroller som jeg skulle ønske ikke ble formidlet til ungjenter og et slankhetsfokus som jeg ikke kan skjønne annet enn at må være anstrengt.

Allikevel har jeg motstrebende beveget meg over til den andre siden, hvor jeg stadig oftere tar meg i å forsvare Fotballfrue, etter hvert ganske så heftig, og de siste dagene har jeg sågar begynt å føle en viss genuin respekt for dama.

Først og fremst: Jeg er drittlei av all hetsen kvinner i offentligheten må finne seg i. De trenger ikke være selvforherligende rosabloggere for å bli hetset. Det holder at de blir bedt om å uttale seg innen fagområdet sitt, så er de plutselig fritt vilt i avisenes kommentarfelt. Har de meninger (eller sågar sterke meninger - gud forby) om noe, går menn løs på dem. Er de pene eller slanke, eller (gud forby: begge deler), går kvinner løs på dem. Og noen, som Fotballfrue, er fritt vilt for både menn og kvinner, og jeg er lei av det. 

De som kritiserer Fotballfrue, er dog stort sett voksne kvinner, som påberoper seg ønsket om å beskytte ukritisk beundrende tenåringsjenter mot damas uheldige påvirkningskraft. Men er det slik det forholder seg? Er de unge tause fordi de er ukritiske, eller kan det være at de rett og slett ikke føler seg negativt påvirket av Fotballfrue? Da jeg var tenåring, var jeg tynn som en strek, og det ville overhodet ikke ha plaget meg å se bilder av en sylslank Fotballfrue. Som voksen kvinne, derimot, kan jeg lettere identifisere meg med Suzanne Aabel, som føler seg feit (link over) når hun ser bildene. Men er det Fotballfrues ansvar hva godt voksne kvinner føler om seg og sin egen kropp? Skal Fotballfrue ta ansvar for det ekstreme skjønnhets- og ungdomsfokuset i media? Dessuten: Jeg må jo si meg enig med Hedda Skoug i at det er "litt rart å tenke på at hun hadde blitt hyllet om hun hadde lagt ut et bilde der magen hennes hang og slang". For Fotballfrue har virkelig jobbet for den muskuløse magen; den er et resultat av store mengder trening og et beinhardt kostholdsregime over mange år, hvilket går klart og tydelig frem av bloggen hennes. Skal man ikke få være stolt av det? Hadde reaksjonene vært like negative om Cecilia Brækhus la ut bilde av kroppen sin fire dager etter fødsel?

Selv kunne jeg aldri vært en offentlig person. Det ville knust meg å finne nye negative kommentarer om min personlighet og utseende rundt omkring på Internett hver eneste dag. Fremmede mennesker som allerede har veid meg og funnet meg for lett, som har så sterke meninger om meg at de føler trang til å spy dem ut i offentligheten, som kanskje misliker meg for ting jeg ikke kan noe for, og i hvert fall ikke gir meg noen sjanse til å forsvare meg mot. Livet mitt ville vært miserabelt hvis dette hadde vært hverdagen min. Alene derfor synes jeg det står respekt av Caroline Berg Eriksen, som siden hun var 22 år har levd livet sitt med daglig hat og hets på bloggen, i kommentarfelter i aviser og på forum og en serie kritiske artikler i om utseendet og bloggingen hennes. Hun er for tynn, hun er stygg, dum og uinteressant, hun er ond, hetser, mobber, lyver, er harry, har dårlig smak, skjevt ansikt, vorter, underbitt og stygge knær, skjeler, retusjerer gravidmagen sin, bryter en rekke lover og har diverse psykiske lidelser, alt fra psykopati til anoreksi og ortoreksi. Det skal en enorm jernvilje og stahet til for å stå imot en slik massiv negativ oppmerksomhet. Det er skrevet tusenvis av sider om Fotballfrue på Kvinneguiden alene, hvorav det aller meste er negativt, smålig og ondskapsfullt, og bare den rene mengden omtale kvalifiserer antagelig til netthets som kunne vært etterprøvd av PFU.

En slik altoppslukende kritikk ville nok fått meg til å krype langt inn i skallet mitt - men den har den motsatte effekt på Caroline Berg Eriksen: Hun blir bare enda staere, enda mer oppsatt på å vise kritikerne at de tar feil. Som da en jordmor nylig rykket ut i media og kritiserte trusene og tøflene i fødebagen hennes (hva er det med folk?). Hva gjør Fotballfrue da? Jo, hun poster bilde av seg selv dagen etter fødselen i de rosa, fluffy tøflene med bildeteksten "God mooorgen med rosa tøfler:-) Funker som bare det! Klar for dusj og rettetang :-)". Og nettopp dette ser ut til å være hennes typiske respons på kritikk: En innbitt vilje til å vise kritikerne at de tar feil. Lenge før hun ble gravid ble hun fortalt at hun hadde et urealistisk forhold til å få barn, da en graviditet ville innebære at hun måtte vinke farvel til kroppen sin for godt. Og tiden på føden bestod visstnok bare av blod, bakterier og gørr og en oppblåst mage som ikke ville legge seg før et halvt år senere. 

Fotballfrue tenker sitt, men har etter hvert blitt såpass profesjonell at hun ikke forsvarer seg selv aktivt lenger. Det hun gjør, er i stedet å poste et bilde av magen sin fire dager etter fødsel. Dette var ikke for å vise at hun er deilig, eller fordi hun liker å bli beundret. Det var heller ikke fordi hun har spisevegring og et forskrudd utseendefokus (det kan godt hende hun har, men det var ikke derfor). Og det var i hvert fall ikke for å fortelle hvor tom hun følte seg uten barnet i magen.. Det var rett og slett for å si "in your face" til de mange kritikerne. Med den samme staheten, trassen, målrettetheten og jerndisiplinen som har gitt henne den kroppen, og som har gjort henne til en velstående gründer og kjendis fra begynnelsen av 20-årene. Kanskje er det en feilvurdering av henne å legge ut et slikt bilde siden det gir kritikerne enda mer vann på mølla. Kanskje burde hun heve seg over det. Men dette er hennes modus operandi, dette er kjernen av personligheten hennes, og hun hadde ikke kommet dit hun er uten å ha disse egenskapene. Alle som lykkes har en god porsjon stahet, selvdisiplin og selvtillit; det er ingen tilfeldighet at hun er der hun er i dag. Og det var da jeg så smått begynte å skjønne hvor sterk drivkraften hennes er, at jeg sluttet å forsvare henne av prinsipp og faktisk begynte å beundre henne.

Oppdatering: Link til en bra bloggpost langs noen av de samme linjene: Kvinner er kvinner verst.

onsdag 3. juli 2013

Hvorfor er norske kommentarfelt dominert av aggressive menn?

Dette er noe som har vært diskutert i norske media opp og ned i mente, men jeg tenkte ikke ordentlig over hvor særnorsk det er, før jeg leste denne kronikken av Angelina Jolie i New York Times for en tid tilbake.
God kronikk av en smart og flink dame, men det er ikke det denne posten skal handle om.

Det det skal handle om, er mine forventninger da jeg leste kronikken. Idet jeg leste, stålsatte jeg meg nemlig automatisk for kommentarene som ville komme nedenfor. Alle de stygge, ondskapsfulle kommentarene som ikke bare ville gjøre dagen min litt gråere, men som også måtte såre artikkelforfatteren voldsomt dersom hun leste dem. Slik jeg i grunnen alltid stålsetter meg helt ubevisst og bekymrer meg for følelsene til kvinnelige artikkelforfattere som har "stått frem" i norsk media (å uttale seg i pressen for en norsk kvinne er jo som å "stå frem" uansett hva hun sier; hun er fritt vilt i kommentarfeltet uavhengig av hva artikkelen måtte handle om). Og siden Angelina Jolie er så omstridt i utgangspunktet, regnet jeg med at kommentarene ville være ekstra stygge.

Stor var min overraskelse da jeg isteden fant tenksomme, lavmælte, medfølende kommentarer fra begge kjønn. Det var faktisk ingen utpreget forskjell på hva menn og kvinner skrev. Begge kjønn takket "Ms Jolie" for hennes åpenhet om temaet og uttrykte medfølelse med kvinner som lider av brystkreft.

Blant de øverste kommentarene nå skriver for eksempel "David" fra "southwest":
"Bravo to you Ms. Jolie - and to all of the anonymous, courageous women who have gone through this procedure. I have a dear friend who also underwent proactive mastectomy for the same reason. She is doing very well and no longer has nightmares - and her children are very grateful. Thanks for sharing this with us."
(Hvis du blar litt nedover, finner du én negativ kommentar, og den er skrevet av Peder fra Oslo. Just saying.)

Prøv å se for dere dette kommentarfeltet under en tilsvarende artikkel i Norge. Det er nesten ikke mulig å tenke seg at en mann ville ha skrevet noe sånt til/om en kvinne - at han respektfullt skulle vise til sin "kjære" kvinnelige venn og hennes familie, at han skulle omtale kvinner generelt i positive ordelag eller skrive "Bravo" til noe en kvinne hadde satt sitt navn under, i alle fall ikke hvis han fikk sjansen til å være anonym.

Med ett stod det så voldsomt tydelig for meg hvor annerledes dette kommentarfeltet ville ha sett ut dersom artikkelen hadde stått i en norsk avis. "Mannemann", "BigD", "Trygve69" og en rekke andre ville først slengt noe dritt om Angelina Jolie spesielt ("gærent kvinnfolk"), for deretter å benytte anledningen til å komme med noen pauli ord om kvinner generelt ("de får som fortjent"). Ja, jeg tror dessverre ikke jeg overdriver.

Jeg kom til å tenke på dette i dag igjen da jeg leste kommentarfeltet under denne artikkelen i Aftenposten. I skrivende stund ligger denne kommentaren øverst:
"Denne problemstilling er meget enkel og ennå lettere å forklare til roten av sitt opphav.

Det er nemlig ingen adekvat forklaring å appellere til jentenes ønske om fred og fordragelighet. Det er riktig at de ønsker begge disse tingene, men det er nettopp fordi de gjennom hele sine liv alltid har vært KONFLIKTSKYE at de også alltid har vært bortimot mentalt tilbakestående.

Hvis konfliktsky så bortimot mentalt tilbakestående.

Det ene følger det andre som en dyd av LOGISK NØDVENDIGHET"

New York Times versus Aftenposten, altså - to seriøse aviser. (I Dagbladet er kommentarfeltet enda mye verre.)

Det sørgelige er at dette ikke er løsrevne eksempler. Jeg trenger ikke lete lenge for å finne mange flere som ligner, det er bare å bla seg nedover. I britiske og amerikanske aviser lar jeg meg derimot stadig overraske over at menn kan finne på å omtale kvinner med både faglig og personlig respekt, og det ser ikke en gang ut til at de skjemmes over å gjøre det eller føler seg ubekvemme eller feminiserte. Jeg lar meg overraske fordi jeg har nådd et punkt der jeg automatisk stålsetter meg når jeg leser noe en kvinne har skrevet, for å takle all dritten som kommer etterpå. 

Hvorfor er det sånn? Hvorfor har det utviklet seg en slik ukultur i norske (og svenske) aviser, forum og blogger, der kvinner som har lyst til å bevare sitt gode humør den dagen, bør avstå fra å delta, og også intelligente og empatiske menn ser ut til å holde seg langt vekk? Hvorfor er det nærmest fritt frem å slenge ut draps- og voldtektstrusler mot en kvinne som har en politisk mening? Hvordan kan dét være det første som faller noen menn inn når de leser noe en kvinne har skrevet, og hvorfor har de ingen sperrer mot å skrive det på et sted hvor hele landet, og også kvinnen det gjelder, kan lese det? Det har nå kommet så langt at vi alle aksepterer at det er sånn; at vi forventer at kommentarfeltet under en tekst signert av en kvinne ser ut som et blodbad og bare går videre uten en gang å reagere på det.

Og uten at jeg skal eller bør legge ansvaret over på et helt kjønn i sin alminnelighet: Jeg savner at norske menn som nyter anseelse i offentlig debatt, går foran med et godt eksempel - at næringslivsledere, anerkjente professorer og mektige byråkrater begynner å omtale kvinnelige kolleger med åpenbar faglig beundring og personlig varme og respekt. Ikke bare en gang iblant, for å fylle kvoten, men at det skjer så ofte at det virker som om de faktisk mener det. For something is rotten in the state of Norway, og jeg tror ikke det er så mye norske kvinner kan gjøre for å endre på situasjonen. Annet enn å holde kjeft, selvfølgelig. Glad jeg blogger anonymt, så jeg slipper å motta drapstrusler for å ha skrevet dette.

søndag 3. februar 2013

10 anti-bud for deg som henter ting gratis på Finn.no

Finn.no Torget "Gis bort" er et hyggelig konsept. One woman's trash is another woman's treasure og så videre, og i tillegg sparer man miljøet. What's not to like? Vel, ganske mye, faktisk, når man har gitt bort ting på Finn.no i en del år og ser hva folk får seg til å spørre om:

1. Nei, jeg får ikke lyst til å gi bort ting til deg når du søker opp telefonnummeret mitt på Gulesider.no ved å matche adresse og fornavn og deretter ringer meg. Det er nemlig en grunn til at jeg ikke skriver telefonnummeret (eller etternavnet) mitt i annonsen. Du kan være sikker på at det har å gjøre med at jeg har dårlig erfaring. Du skulle bare visst hvor mange tullinger som finnes der ute som er troende til å ringe midt på natta fordi... vel, gudene vet hvorfor, egentlig. Hvis jeg hadde hatt lyst til å bli oppringt, kan du gå ut fra at jeg hadde oppgitt nummeret mitt.

2. Når jeg skriver at klokkeslett må avtales og vi blir enige om kl 15, så betyr ikke det "fra kl 15 og utover". Jeg har nemlig verken tid eller lyst til å sitte og vente på deg resten av dagen og kvelden. Derfor kan det sjokkerende nok tenkes at jeg har gått ut når du velger å møte opp flere timer senere enn avtalt. Ja, jeg skjønner at det er fryktelig ubekvemt for deg at jeg ikke bare kan tilpasse meg, lizzm.

3. Mailer av typen "Jeg skal ha den. Ring meg på xxxxxxxx" (kopiert fra innboksen min) gir ikke meg lyst til å gi noe til deg. Hva skjedde med "kan jeg få?"

4. Når jeg skriver at jeg må møte deg der fordi jeg ikke bor der selv, så hadde det vært innmari kjekt om du gadd å si fra når du ombestemmer deg og ikke gidder å komme likevel. Det er nemlig litt kjipt å reise en halvtime hver vei i Oslo midt på vinteren til ingen nytte.

5. Nei, jeg har ikke lyst til å sende tingen til deg i Hammerfest når du ikke vil betale for verken porto eller emballasje.

6. Når det står i annonsen at mottager sørger for bæring og transport, så betyr det at mottager sørger for bæring og transport. Da kan du gå ut fra at jeg ikke har lyst eller mulighet til å hjelpe deg å bære tv-en, døra, sponplatene, sofaen osv. Har du en sykdom som gjør at du ikke kan bære selv, sier du? Kanskje du skulle tatt med deg en kamerat eller to, da? Og nei, jeg vet ikke om du får lov til å ta med deg bordet gratis på bussen. Men det jeg kan fortelle deg, er at du ikke greier å få det med deg til bussholdeplassen uten bærehjelp.

7. Nei, det er ikke en ekte Römertopf. Det er ei sort jerngryte, som ble annonsert på "Gis bort" med bilde. Jeg vet ikke hvorfor du trodde det var en Römertopf. Så vidt jeg vet, er Römertopf jordfargede stekefat i keramikk og kan ikke forveksles med sorte jerngryter. Da vil du ikke ha den likevel, sier du? Takk for besøket, da. Bare så synd at jeg avtalte å møte deg når det var over 100 andre som var interessert i gryta.

8. Nei, jeg har ikke emballert glassene. Synes du det er ufint av meg å annonsere ting på "Gis bort" uten å ha pakket dem ned før du kommer, sier du? Ops, beklager så mye.

9. Nei, du kan dessverre ikke få med deg alle de andre tingene som står i rommet også. Javel, det er hyggelig at du synes skrivebordet i hjørnet er veldig fint, men det er altså klesskapet jeg gir bort nå. Hadde skrivebordet gjort seg bra i kjellerstua hos deg, sier du? Ja, jeg tviler ikke på det, altså; det er jo et pent skrivebord, men jeg trenger det selv, skjønner du. Beklager så mye.

10. Nei, tingen befinner seg ikke i Langstubakken 10. Den befinner seg på adressen som står i annonsen. Jaså, er det et hus i Langstubakken 10 som ser ut akkurat som mitt? Nei, det er dessverre ikke der, altså. Ja, jeg er helt sikker. Ja, virkelig. Helt sikker. Jeg er nemlig på riktig adresse akkurat nå - det er ikke Langstubakken 10, og du er ikke å se noe sted. Om jeg kan forklare deg veien fra Langstubakken 10? Det skulle jeg gjerne ha gjort hvis jeg hadde hatt en PC her med tilgang til Google Maps, men jeg dro hit bare for å møte deg, skjønner du, og jeg vet ikke hvor Langstubakken 10 er. Kanskje du kan slå det opp selv?

torsdag 24. januar 2013

Humanitær intervensjon og lignende konstruksjoner

Så er den her igjen - å intervenere eller ikke å intervenere - denne diskusjonen som stadig oftere ser ut til å hjemsøke vår vestlige sivilisasjon.

Aftenposten.no offentliggjorde i dag en undersøkelse som viser at et flertall av det norske folk er for norsk militært bidrag til konflikten i Mali. Av disse mener 22 prosent at vi skal sette inn militære styrker og 29 prosent at vi skal bidra med militær opplæring. Begge deler faller inn under folkerettens definisjon av maktbruk, jf presedens fra den kjente dommen ICJ 1986 Nicaragua v. USA, hvor Den internasjonale domstolen i Haag uttalte at USAs opplæring av Contras var å regne som maktbruk i strid med FN-pakten.

Det folkerettslige aspektet

Da alle verdens land fant sammen i 1945 for å lage FN-pakten, var hovedformålet "to save succeeding generations from the scourge of war, which twice in our lifetime has brought untold sorrow to mankind...". Dette formålet hvilte da som nå på visse grunnleggende prinsipper, hvorav motstand mot maktbruk er et av de viktigste.


Utgangspunktet etter FN-pakten er at statene skal respektere hverandres territoriale integritet, jf art. 2.4. Dette er en hjørnestein i FN-pakten basert på prinsippet om medlemsstatenes suverene likeverd. Videre pålegger art. 2.7 statene et intervensjonsforbud ved forhold som hovedsakelig ligger innenfor en stats interne jurisdiksjon. FN-paktens art. 39 hjemler imidlertid innblanding i medlemsstatenes interne forhold dersom det foreligger en trussel mot eller et brudd på internasjonal fred og sikkerhet. Det er kun Sikkerhetsrådet som kan vedta slik innblanding etter bestemmelsene i paktens kap. VII. Dette er altså det alle verdens land har greid å enes om, og etter alminnelige folkerettslige prinsipper skal man være forsiktig med å gå ut over traktatens ordlyd (begrunnelsen er symptomatisk nok respekt for signaturstatenes totale integritet og selvstyre).

Allikevel har det vestlige samfunnet i de siste tiårene, og særlig fra 90-tallet og utover, stadig oftere funnet grunnlag for å intervenere i andre land ved å påberope seg humanitære hensyn. FN-pakten er imidlertid ikke endret siden etterkrigstiden; intervensjons- og maktforbudene står der like fullt, og det er ingen ting som tyder på at man ville få like stor oppslutning om en mer intervensjonsvennlig FN-pakt.

På begynnelsen av 1990-tallet forsøkte man å innpasse intervensjonene innenfor rammen av FN-paktens bestemmelser. Det var med henvisning til at det forelå trusler mot internasjonal fred og sikkerhet at Sikkerhetsrådet således begrunnet intervensjon i Somalia og Haiti. Det oppstod imidlertid nye folkerettslige utfordringer ifm de kort tids etterfølgende folkemord i Rwanda og eks-Jugoslavia. Også i sistnevnte tilfelle omgikk man begrensningen i art. 39 ved å vise til at konflikten var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, men i Rwanda lot man være å gripe inn. Ifm med Kosovo-konflikten ble dessuten nødrettssynspunkter luftet, det vil si at verdenssamfunnet hadde en slags nødrett til å intervenere for å hindre overgrep mot sivilbefolkningen, og at dette lå innenfor formålet til FN-pakten om enn ikke ordlyden (Fleischer, Folkerett).  

Samtidig begynte det internasjonale samfunnet å se et tiltagende behov for en mer generell hjemmel for inngrep i suverene staters indre anliggender ved alvorlig krenkelse av menneskerettigheter. Denne folkerettslige debatten kulminerte i at FNs generalforsamlig i 2005 enstemmig vedtok en resolusjon om "Responsibility to Protect" (R2P). Kort fortalt gir R2P rett til intervensjon for å hindre folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. Vedtaket er en form for svak, ikke-bindende "soft law", som ikke kan overstyre FN-paktens bestemmelser. Tilhengerne hevder derfor at R2P ikke bryter med pakten, men bare utdyper den, jf således generalsekretærens rapport A/67/677 av 2009: «The Summit’s enunciation of the responsibility to protect was not intended to detract in any way from the much broader range of obligations existing under international humanitarian law, international human rights law, refugee law and international criminal law. It should also be emphasized that actions under paragraphs 138 and 139 of the Summit Outcome are to be undertaken only in conformity with the provisions, purposes and principles of the Charter of the United Nations.” (Det er tilstrekkelig her å påpeke den åpenbare motsetning i at det skulle være nødvendig å vedta R2P dersom humanitær intervensjon allerede lå innenfor FN-paktens bestemmelser.)

R2P-tilhengerne argumenterer også for at det skal gjelde en slags dynamisk og evolutiv tolkning av pakten (noe a la tolkningen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon), hvor man tillegger 1945-partene ikke-skrevne intensjoner i lys av samfunnsutviklingen. Altså stikk i strid med alminnelige folkerettslige tolkningsprinsipper, jf over.

William W. Burke-White, en amerikansk folkerettsekspert ved Obama-administrasjonen, har således uttalt at «while the Responsibility to Protect has developed with extraordinary speed, it is still a norm in development rather than a binding legal rule. Its greatest powers lie not in its formal legal status, but rather in the legitimating compliance pull the Responsibility to Protect is coming to exert on state responses to mass atrocity.”

R2P-vedtaket ble for første og hittil eneste gang påberopt som begrunnelse for militær intervensjon i Libya. I kjølvannet av Libya-aksjonen oppstod det heftige diskusjoner om den folkerettslige legitimiteten. Russland og Kina har i ettertid lagt ned veto mot inngrep i Syria fordi de mener inngrepskompetansen etter R2P ble misbrukt i Libya. Etter deres og BRIK-landenes syn utnyttet vestlige rådsmedlemmer R2P til å gjennomføre sin egentlige målsetting om regimeskifte i Libya. 

R2P er for tiden så omstridt at BRIK-landene med Brasil i spissen har lansert et alternativt forslag om «responsibility while protecting». Dette prinsippet skal sikre at internasjonal inngripen begrenser seg til opprinnelig mandat og ikke blir et skalkeskjul for politiske mål. Det er for tidlig å si om dette kompromisset vil vinne frem. 

Det realpolitiske aspektet

På intet annet område griper juss og realpolitikk så tett inn i hverandre som i folkeretten. For hva er vel folkerett uten realpolitiske hensyn? Det realpolitiske spørsmålet som må besvares er: Oppnår vi målsettingen ved intervensjon?

Mer kunnskapsrike hoder enn mitt har allerede påpekt det åpenbare gapet mellom mål og metode hva gjelder humanitær intervensjon i andre land. I denne artikkelen i Gatestone Instistute tar Shosana Bryan for seg hva USA har oppnådd ved sin militære innsats (uttrykket omfatter både opplæring og styrker) i Palestina, Egypt, Afghanistan og Libya. Det er lite som tyder på at militær inngripen og maktbruk har ført til mer demokrati, fred, trygghet, frihet eller velstand i disse landene. Tvert imot er det påfallende at idet man veltet de to "sterke menn" i Irak og Libya, vokste det frem en ytterliggående islamistisk og maktkåt bevegelse som nå brer seg i araberstatene og Nord-Afrika.

Allikevel ser det fortsatt ut til å foreligge en slags ukuelig inngrepsoptimisme i Vesten, denne gang med tanke på Mali, dette landet som vi vet så lite om at ingen av oss kunne plassere på kartet for en måned siden.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at inngrepsoptimismen må bestå av en slags blanding av naivitet og fordommer, tuftet på forutsetningen om at hvis vi bare gir "dem" en dytt i riktig retning, vil de forsøke å bli som oss. Hvordan skal man ellers forklare entusiasmen for "Den arabiske våren", et uttrykk som omfattet en klart uttalt tro på at det nå ville vokse frem demokratiske regimer i Nord-Afrika - stikk i strid med all forskning, som viser at 1) det ikke oppstår demokratier i land uten demokratiske tradisjoner og 2) det trengs et minimum av velstandsutvikling for at et demokrati skal være levedyktig. For å sitere Geert Hofstede (fra "Kulturer og organisasjoner"): "styreformer som har vunnet hevd i mer velstående land, har små sjanser til å fungere i fattige land. Når det gjelder tiltak fra utenlandske myndigheters side på å lede andre land i retning av økt demokrati og respekt for menneskerettighetene, er slik innsats helt klart inspirert av de utenlandske hjelpernes mentale programmering. Og de er som regel flinkere til å tekkes velgerne i bistandslandet enn å løse problemene i de land det var meningen skulle hjelpes."

For det første viser den vestlige inngrepstørsten en fullstendig mangel på respekt for andre kulturer og hva slags dypereliggende mekanismer som driver samfunnsmaskineriet i andre land. Det finnes ingen grunn til å tro at de nye regimene skulle ha verken lyst eller evne til å etterape samfunnsmodellen i vestlige land. Hvorfor skulle de egentlig det? All deres sosiale programmering har røtter i en annen samfunnsstruktur.

For det andre er viljen til å intervenere uten bakgrunnskunnskap farlig, for man har ingen oversikt hva slags krefter man slipper løs. Er det sannsynliggjort at den gruppen vi støtter er bedre egnet til å gi trygghet og velstand til sivilbefolkningen enn den gruppen vi bekjemper? Hva slags data baserer vi i så fall den antagelsen på? Foreligger det muligheter for at opprøret vil kunne spre seg til andre land? Har det sittende regimet kanskje en stabiliserende funksjon i regionen?

For det tredje bør vi spørre oss selv om vi ville hatt like få motforestillinger mot intervensjon i det motsatte tilfellet. Ville det vært greit med afrikansk intervensjon til støtte for en eventuell norsk opprørsstyrke basert på et uttalt formål om å beskytte sivilbefolkningen? (Her må jeg for øvrig understreke at jeg, i likhet med FN-pakten, trekker et skarpt skille mellom inngrep i en annen stats indre anliggende og inngrep til forsvar mot angrep utenfra.)

For det fjerde: I hvor stor grad greier intervensjonsmaktene å skille mellom gode og onde formål? Å beskytte sivilbefolkningen er et godt formål, men følger det av dette at vi har rett til å tvinge gjennom en annen styreform? Er demokrati et så godt formål at vi har rett til å velte en diktator? Og hvordan beskytter vi oss mot at det angivelig gode formålet blir misbrukt som skalkeskjul for egennyttige målsettinger, som å ivareta Vestens tilgang på olje eller rett og slett å hevne terroraksjoner (jf Lockerbie og In Aménas)?

Jeg bare spør og finner ingen ordentlig gode svar. Flertallet av det norske folk, hvorfor er dere for at vi skal bidra militært til konflikten i Mali?

mandag 10. desember 2012

tirsdag 4. desember 2012

Å redde andre fra ensomheten

Jeg var tenåring da jeg leste "Frøken Smillas fornemmelse for snø". Jeg digget Smilla - syntes hun var dødskul. Når jeg ble voksen, ville jeg bli som henne. Da noen spurte Smilla hva hun skulle på julaften, svarte hun kort: "Jeg feirer ikke jul." End of. Det var noe så herlig bohemsk og befriende over det. Og jeg tenkte: Det skal jeg også si når jeg blir voksen. Så enkelt kunne man altså slippe unna maset om julefeiring og likevel fremstå som ressurssterk. Som jeg har blogget om før, var julen i min oppvekst forbundet med mye drama, gråt og tenners gnissel. Kanskje det er derfor jeg ikke liker julen - kanskje er det helt urelatert. Men jeg brenner i alle fall ikke for å feire jul sammen med familen min. I det hele tatt har jeg aversjoner mot familiekos; ja, jeg er sikkert miljøskadd. Men aversjonen er nå der like fullt, og jeg har heller ikke lyst til å ta del i andre menneskers familiekos. Det skal ikke så mye til før jeg synes "nå skal vi hygge oss, dere" blir klamt og ekkelt.

(I tillegg er jeg generelt imot et økende forbruk i et samfunn der vi har så billige produkter og så mange penger å kjøpe dem for, at vi bare punger ut i vilden sky til ting som går i søpla tredje juledag. Jeg liker ikke tanken på de voksende søppelfyllingene. Handelsstanden står bak og klapper i hendene, akkurat som de gjorde da de snikinnførte Halloween (en festdag hvor norske tenåringsjenter tror det er om å gjøre å kle seg ut som hore), valentinsdagen og nå også Black Friday. Og julepynten kommer opp tidligere for hvert år som går.Men la gå, da, jeg lar de moralske innvendingene fare og lar folk holde på med sitt. Som jeg skulle ønske at de kunne gjengjelde tjenesten.)

Tilbake til Smilla. Jeg har prøvd meg med Smilla-sitatet med lite hell i en del år - det er først og fremst på jobben at alle ber om en redegjørelse for hva man skal i julen. I yngre år virket det som om folk til en viss grad aksepterte at jeg ikke feiret jul, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg merket at medlidenheten har kommet snikende. Julen 2010 dro jeg sitatet for siste gang. En kollega ville ikke slippe det så lett og forlangte svar ved et langbord i kantinen: "Why don't you want to celebrate Christmas with your family?" Finnes det noe svar på et slikt spørsmål som egner seg i kantinen på jobben? Men de medlidende blikkene er enda verre. Jeg ser det så godt på dem: de synes synd på meg. Jeg har dessuten forsøkt å ta en saklig diskusjon om å velge bort julefeiring, om kjøpefesten, om hva julen betyr i dag, men de medlidende blikkene vil ikke gi seg. Det er synd på meg, jeg skjønner det bare ikke selv. Og så er det så godt å ha noen å synes synd på, noen å føle seg bedre enn. Så julen 2011 valgte jeg, med skam å melde, å lyve og si at jeg skulle tilbringe kvelden med venner. Det førte til stor lettelse på jobben: Å, så bra at du slipper å være alene, i alle fall. Slipper? Jeg følte meg i stedet tvunget til å gå på akkord med meg selv og lyve om noe jeg egentlig synes burde være helt greit.

Hva jeg egentlig gjorde på julaften i fjor: Jeg måtte pusse opp et rom i en leilighet og hadde bare noen dager på meg fordi det var så få fridager i julen i fjor. Julaften sparklet jeg tak og vegger. Deretter dro jeg hjem og drakk en øl og så en film. Så la jeg meg tidlig fordi jeg måtte tidlig opp for å kunne få utrettet litt i dagslys første juledag. Jeg fikk gjort mye på de få dagene og ble heldigvis ferdig med leiligheten i tide. Og for ordens skyld: Nyttårsaften tilbrakte jeg sammen med familien min, men av en eller annen grunn er det ingen på jobben som stiller som sosialpoliti mht nyttårsaften.

Men i år har det tatt helt av. Etter at ensom-Reidun stod frem med navn (etter litt press, antagelig), har det gått sport i å synes synd på andre. Ære være Reidun, som synes å være en foretaksom dame. Hun ville ikke være alene på julaften og var villig til å betale for tjenesten. Slik slapp hun kanskje å føle at hun måtte stå i gjeld til noen? Men slik skulle det altså ikke gå, for hun måtte i stedet bli et symbol for nordmenns store hjerterom og veldedige sinnelag. Joacim Lund i Aftenposten gråt. Facebook-gruppen "Alene på julaften" ble opprettet for å hjelpe ensomme å komme i kontakt med familier som ønsker å åpne hjemmene sine.Oslos ordfører tar utfordringen og vil slippe inn en julegjest. VG har åpnet en julesentral som har som målsetting at "ingen skal sitte ensom på julaften". Særlig den overskriften traff meg som et slag i magen. Avisene leter med lys og lykte etter flere som vil stå frem som ensomme. Og alle er skjønt enige om at nå er vi endelig i ferd med å overvinne stigmaet som er knyttet til ensomhet i julehøytiden.

Mon det? Jeg har aldri følt meg så stigmatisert som i år. Når en av Norges største aviser rykker ut med en programerklæring om at ingen skal måtte ha det sånn som meg på julaften, da er det formodentlig mer synd på meg enn jeg var klar over? I voksen alder har jeg desillusjonert gått fra å tro på en kul verden der det var plass til alle mulige slags mennesker og livsstiler - eksemplifisert ved en Smilla som valgte å ikke feire jul - til å innse at ikke bare arbeidsplassen min, men nå også hele Norge, ønsker å legge sine klamme, medlidende hender på meg og gjøre meg til en stakkar som det er synd på. En de vil slippe inn i hjemmet sitt.

Og jeg tror ikke jeg er alene. VGs julesentral har i skrivende stund nesten tre ganger så mange som ønsker å "tilby" julefeiring som folk som etterlyser det. I en måling gjort av In Fact synes 40 % av de 112 000 som skal tilbringe julaften alene at det er helt greit: "Leder Marie Synnes i Ensliges landsforbund finner grunn til å minne om at det ikke er alle som skal feire julen og julaften alene, ønsker noe annet." Og selv for de som ikke synes det er helt greit, kan det faktisk tenkes at det ikke er noe ønskelig alternativ å tilbringe kvelden sammen med en vilt fremmed familie som føler seg snille mot deg. Det setter deg umiddelbart i en underlegen posisjon som svak og hjelpetrengende. Dette vil gå på akkord med stoltheten til mange mennesker og kan få dem til å føle seg verre, ikke bedre. (Ikke til forkleinelse for "hele Norges Reidun"; det er offentlighetens reaksjon jeg kritiserer.) Kanskje ønsker vertsfamilien din å snakke om dette, å få en tåredryppende historie som quid pro quo for å la deg tilbringe julaften sammen med dem? Eller enda verre: Hva om de viser seg å være ekle eller rare? Eller drikker seg fulle og begynner å gi deg for mye uønsket informasjon om seg selv? Og så sitter du der. Er du utakknemlig hvis du går etter en halvtime fordi du finner ut at dette ikke funket likevel?

Dette er min påstand: Ensom-kampanjen julen 2012 handler ikke først og fremst om å hjelpe andre; det handler om å styrke sitt eget selvbilde som en ressurssterk person. Dette er bare meg-kulturen i sosiale media som "takes it up a notch".

Jeg skal tilbringe julen med mamma i år. Jeg var usikker på om jeg skulle avslutte med å innrømme det, for på et vis føler jeg at jeg biter meg selv litt i halen. Mamma begynner å bli gammel, og jeg vil ikke at hun skal være alene, jeg vet at hun ikke vil det. Så jeg skjønner ensom-Reidun. Men jeg tror ikke veien å gå er å lage kampanjer som skal redde mennesker fra ensomheten. Vi er ganske mange unge mennesker der ute også, mennesker som av ulike årsaker enten ikke feirer jul eller har ikke-optimale familieforhold. Og vi trenger ikke medlidenheten deres, den er faktisk mer til skade enn til gavn.

Oppdatering: Sogneprest Paul Nome i Oslo oppfatter Reidun Orest på samme måte som meg: "- Det at hun tilbød seg å betale for besøket, var nok et signal om at hun ønsket å bidra til julekvelden, hun er ikke stakkarslig, men tok et grep om sitt liv." Ikke noe å gråte medlidenhetstårer over, altså.

Oppdatering 2: Karl Fredrik Tangen skriver en interessant kommentar om dette temaet, hvor han omtaler ensomhetskampanjene som "julas almisser". Treffende uttrykk.