Roedeknekkeren - Anathema vurderer slankemenyer

Litt sommerblogging fra kjøleskapet mitt:

De som har fulgt med på bloggen min en stund, vet at jeg er feit. Ikke i BMI-forstand, men i den jeg-ser-ikke-ut-som-en-kleshenger-betydningen av ordet. Feit, altså. Siden jeg har tilbrakt deler av juni på reise med min kjære modellmål-venninne, og denne reisingen har innebåret mye soving på samme rom, sprading på byen i miniskjørt og desslike, har misnøyen med min egen kropp endelig nådd det bunnpunktet hvor jeg faktisk begynner å gjøre noe. Siden det aldri er plagsomt langt fra tanke til handling hos meg, har jeg derfor igangsatt en slankekur.

Glem alle lavkarbodietter. Da er du like langt når du begynner å spise normalt igjen. En viss mengde karbohydrater må du ha i deg, og det er like greit å krype til korset og heller legge om kostholdet. Derfor børstet jeg isteden støv av noen gamle "Grete Roede"-menyer. Ikke noe juks her altså, men sunn omlegging til bedre spisevaner.

Hva er erfaringene mine så langt? Vel, for det første: Slanking er dyrt. Jeg har aldri brukt så mye penger på å handle mat til meg selv som jeg gjorde forrige uke. Jeg kjøpte det Grete Roede ba meg om å kjøpe (pluss noen grønnsaker som hun ikke hadde hørt om), og tror jeg la igjen over tusen kroner på møkkabutikken Kiwi bare på et par turer. Det er ikke rart at det er de fattige som er feite, jeg bare sier det. Herregud, potetgull og pizza koster jo en brøkdel av cherrytomater og ruccolasalat. For ikke å snakke om hvis du skal kjøpe organiske grønnsaker, noe jeg mistenker er et sminket begrep for sponsing av en skattesnytende småbonde på Smøla.

Og da har vi ennå ikke begynt å snakke om tilberedningstiden. Suppeposer og pizza tar maks 15 minutter, og de 15 minuttene kan du bruke til å lese en bok. Eller enda bedre: Gå ut og spis i stedet. Men restaurantene i nærområdet mitt er ikke Roede-merket, og dermed utgår all hyggen i å spise ute inntil videre. I stedet må jeg slave over grytene i timesvis. Forleden var en kamerat på besøk mens jeg lagde grønnsaksuppe fra grunnen av. Han var vill av begeistring mens han satt i sofaen og så på at jeg kuttet grønnsaker i en time. Han hadde aldri trodd at den dagen ville komme.

De første dagene var det gøy. Nam, ferske grønnsaker i kjøleskapet. Kjøleskapet mitt er sunt! Endelig er jeg blitt en av disse kostholdsbevisste kvinnene i 30-årene som jeg ser rundt meg overalt. Som spiser salat og glutenfritt brød fordi det er sunt (liksom). Dessuten er et av Grete Roedes snackstips faktisk utrolig godt, nemlig selleristenger med rekeost i. Deretter spiste jeg avokado med rekeost. Og cherrytomater med rekeost. You get the drift? Den ene rekeosttuben tar den andre.

Ikke er jeg spesielt glad i tradisjonelt, norsk kosthold heller. Det er jo ingenting som smaker noe, og gulrøtter, poteter og selleri er faktisk ikke de eneste grønnsakene som er å få tak i nå for tiden. Enda verre blir det når vi beveger oss til all fisken. Jeg er ikke særlig begeistret for sjømat, og spesielt ikke kokt torsk - som selvfølgelig er så mager at den inngår i nesten hver eneste "Grete Roede"-middag. Hva er for eksempel greia med den ekle, hvite guggen som tyter ut av fiskekjøttet? Yack. Bare tanken gjør at jeg dropper å lage middag. Hvis valget står mellom kokt torsk og ingenting, velger jeg glatt ingenting hver dag og to ganger på søndag.

So what's the upside:
Vel, for det første er det fin-fin trening å bære tunge handleposer fylt opp med kålrot og frossenfisk hjem, spesielt hvis du har et stykke å gå til butikken. Når jeg endelig har slitt meg hjem med slangeagurken, den røkte koljen, 5 kg poteter og magerost, føler jeg meg fit for fight og har treningsgod samvittighet.

Du kommer i kontakt med nye mennesker: Snakk med en venninne om slanking på t-banen. Du kan være sikker på at bolegutten over midtgangen hiver seg inn i samtalen med uvurderlige råd og vink om den grønne teens forbrenningsøkende fortreffelighet.

Sist men ikke minst: Det virker - om enn ikke som tiltenkt. Jeg har endelig knekket "Grete Roede"-koden, og den handler ikke om omlegging til sunt kosthold i det hele tatt. Jeg har sjelden spist så lite som de siste ukene. Når det begynner å rumle i magen, tenker jeg på at det eneste middagsalternativet er kokt torsk, og dermed tier magen bom stille i håp om at jeg skal glemme at den sa noe. Og hver gang jeg åpner kjøleskapsdøren, velter det ut sukkererter, purreløk, turnips og mager prim. Jeg er lei av alt sammen allerede. Spesielt cherrytomatene.

Helhetsvurdering: Terningkast fem.
Hvis du tar førstegangsinvesteringen med å fylle kjøleskapet ditt med grønnsaker og fisk, blir det lenge til du har behov for å kjøpe mat igjen fordi du mister lysten til å spise noe.
Og kiloene har rast av. Virkelig. Hvis badevekten min stemmer, har jeg gått ned seks kg på under to uker. Et par kilo til og jeg er undervektig på BMI-indeksen igjen. What's not to love?

Vel, det hender jeg tenker lengselsfullt på den utrolig gode tapasrestauranten som ligger drøyt fem minutters gange herfra. Eller den gode meksikanske som ligger ti minutter den andre veien... Og det å kunne drikke en øl til middagen i stedet for dette kjipe vannet med sitron? Sukk. Jaja, du må knuse noen egg for å lage omelett. Omelett med skummetmelk, selvfølgelig.