Hege Ulstein, politisk journalist i Dagsavisen, når norgesrekord i journalistisk lavmål i helgen. Og jeg har sett mye: For eksempel Håvard Melnæs, den tidligere Se&Hør-journalisten som først tjente seg rik på å gjøre seg til venns med Sven O. Høiby og lure ham på fylla med cowboy-Laila, for deretter å tjene seg enda rikere på å skrive bok om Se&Hørs manglende moral. Men han må se seg ettertrykkelig banket ned i støvlene i helgen.
I sommer har det etter hvert kommet temmelig klart frem at frps utspill om å fjerne pressestøtten har fått frp-hatet til å ta fullstendig overhånd i Dagsavisens redaksjon. Det spiller tilsynelatende ingen rolle hva de trykker lenger, bare det er frp-fiendtlig nok. Eller: Det får vi iallfall tro er årsaken til at de velger å publisere denne kommentaren av Hege Ulstein.
"Frem, frem, skritt for skritt" åpner Ulstein, for deretter å forklare at Arne Bendiksens "grusomme sang, som er en fæl blanding av dansebandswing, aggressivt mannskor og marsj", ja, at det er det å ha denne uutholdelige partisangen "på rullebladet" som gjør at "Frp har et litt problematisk forhold til kunstneriske uttrykk". Med uttrykket "på rullebladet" sniker Ulstein lekende lett inn et kriminelt element, og deretter ligger veien tilsynelatende åpen for å sette inn støt hvor som helst. Neste setning inneholder riktignok en klønete formulering om at frp alene har hatt hjemmefest i sommer, men det ser vi gjennom fingrene med, for resten av formuleringene er jo klinkende klare - nesten litt overtydelige.
Frp bedriver nemlig antielitisme, og siden antielitene er så dumme, er Ulstein grei nok til å forklare at det betyr "at en ekte Frp-er aldri, aldri, aldri snobber". Dette er en del av frp-kodeksen, og begrepet "kodeks" kunne nok villedet de enklere sjelene blant oss til å tro at dette er bevisst valg fra frps side, men den gang ei: Det manglende snobberiet oppstår nemlig "[s]om oftest fordi de ikke helt vet åssen man gjør det." Såh. Da vet vi det. I frp bedriver de underbevisst antielitisme. Greit at vi fikk brakt det på det rene. Da er det forhåpentligvis slutt på det evinnelige omkvedet om at frp bevisst spiller på folks fordommer?
Denne artikkelen kunne vært morsom hvis det hadde eksistert fnugg av ironi eller sågar et bittelite glimt av humoristisk distanse i Ulsteins uttrykk. Men det finnes ikke. Ikke det dugg. Hun turer videre i neste setning med å forklare nærmere hva frps manglende snobberi består i: "De vet ikke hvordan man bruker maldonsalt, skjønner ikke vitsen med å drikke Riesling til flere hundre kroner når den i tillegg bare har sju volumprosent alkohol, synes østers smaker snørr og at det er helt naturlig å ha sokker i sandalene."
Jeg kjenner at det ikke holder å aldri, aldri kjøpe Dagsavisen mer. Jeg blir også nødt til å avstå fra maldonsalt og Riesling resten av livet i sympati. Og skaffe meg sandaler som jeg kan gå med sokker i. Kanskje kvalmefornemmelsen gir seg litt da?
Ulstein kjører på: "Ekte Frp-ere drikker brunt brennevin av halvlitersglass på nachspiel. De spiller Wig Wam på full guffe – og i fullt alvor – og Siv Jensen har den creepy plystrelåta fra Kill Bill som ringelyd på mobilen." Si meg, er det problematisk å spille musikk man liker "i fullt alvor"? Hva gjør de på Hege Ulsteins fester? Spiller de Wig Wam mens de brøler av latter og gjør narr av de teite gitarriffene? I stedet for å spille musikk de faktisk liker? Rasende festlig, dere. Rasende festlig.
Så mange fordommer å formidle - så liten tid: Ulstein har bare vært trist én gang på en frp-fest (antagelig fordi hun har vært opptatt av å le av dem som spilte Wig Wam i fullt alvor på de andre) - og det var fordi det kun var hun som visste å verdsette alle den gode sjømaten. "Vi snakker hummer, sjøkreps, kamskjell. Og østers selvfølgelig. Jeg var den eneste journalisten på denne festen, og ble måpende vitne til at alle delikatessene sto urørt. Ekte Frp-ere spiser ikke sjøkreps, nei. I stedet satt de og pillet reker, tålmodig og resolutt." Åh, så søte da, dere. Der pellet de rekene sine, gitt, så tålmodige og nusselige i sin resolusjon. Mens Hege Ulstein gikk rundt og gråt over at det kun var hun - som jo var den eneste journalisten, må vite - hvis utsøkte palater kunne verdsette delikatessene fra det indre rom. Akk o ve. Verken det gyselige "Wig Wam"-låten, "Kill Bill"-låten eller endog Arne Bendiksens uutholdelige toner var nok til å blidgjøre henne denne kvelden. Men så fant hun på et lite partytriks helt av seg selv. Hun fikk nemlig lurt noen av frp-erne til å smake på sjøkrepsen, og "når ekte Frp-ere spiser sjøkreps, spiser de bæsj. De visste ikke at det er lurt å ta ut den ekle lille svarte tarmen som ligger langs ryggen på dyret før man putter resten i munnen." Og Hege Ulstein syntes det var ganske kult å late dem spise bæsjen sånn helt uforstyrret, liksom.
NA24 lanserer teorien om at det er frp selv som står bak denne artikkelen: "Når det på den ene siden er vanskelig å forstå at dette er ironi og på den andre er nær umulig å begripe at noen kan være så nedlatende, da gjenstår det nesten bare én mulighet: Dagsavisen må være kjøpt og betalt av Frp."
Mitt største problem er at Ulsteins forakt ikke bare rammer frps velgere. Med de kriteriene hun har satt opp, vil jeg tro at hun omfatter 80 - 90 % av Norges befolkning. Alle de eldre, alle de som bor i småbyer og tettsteder. Tror Hege Ulstein at maldonsalt fås kjøpt på samvirkelaget i Båtsfjord? De har jo for pokker ikke vinmonopol en gang mange steder i Nord-Norge.
Tankene går til mine foreldre, som er over 70 år gamle, som vokste opp i små kystkommuner og kjente reell fattigdom på kroppen. Som begge hadde glimrende karakterer fra realskolen, men som på grunn av familiens økonomi ikke fikk gå gymnaset, men måtte ta den billigere lærerutdannelsen i stedet. Mine foreldre kjempet seg opp fra arbeiderklassen og kunne endelig, i godt voksen alder, ta den universitetsutdannelsen som folk med god økonomi eller folk i byene tok for gitt. Min mor lærte meg å bli glad i bøker, hun spilte Ella Fitzgerald på platespilleren og kjøpte feministbladet "Sirene". Min mor har stemt SV hele sitt liv, og hun har etter beste evne forsøkt å ta i bruk de mulighetene livet har gitt henne. Men hun lager salat av kinakål, hun drikker Liebfraumilch av papp og hun gikk stolt rundt med sokker i Birkenstock-sandalene sine da hun besøkte meg i Oslo i fjor sommer (og forsøkte sådan antrukket å dra meg med inn på Odeon på en turbotirsdag). Det er helt greit at dørvaktene på Odeon ikke digger Birkenstock - men det gjør meg så inderlig opprørt å måtte lese denne typen hets fra en person som synes det er viktig med dyrt salt og fancy vinmerker. Og lurer andre mennesker til å spise krepsebæsj når hun ikke kan le av den dårlige musikksmaken deres.
Mot slutten av mitraljøsesalven projiserer Ulstein ivei om at frp-erne er de som føler avsky: "Avsky for det blærete snobberiet til en elite som tror de er bedre enn folk flest." Vel... Frem til i helgen trodde faktisk ikke jeg at det fantes så blærete og snobbete mennesker i norske avisredaksjoner. Jeg var dum nok til å tro at opplysning, kultur og impulser var sånt som senket fordommer og skapte toleranse. Men Hege Ulstein kan umulig være alene om denne menneskeforakten, ellers ville vel ikke redaksjonen stilt seg bak henne?
Andre som blogger om Ulsteins kommentar:
Vox populi: Ta ikke den ironiske tonen (takk for tips!)
Victoria: Om å snakke dritt om Fremskrittspartiet
4. august 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
52 kommentarer:
Så det var altså en grense?
Milton Marx:
Hei og velkommen hit!
Nå har jeg spekulert et par minutter på hva du mener, men kapitulerer like godt først som sist: En grense? Tenker du for meg personlig eller er jeg en representant for noe(n)?
Hvis du tenker for meg personlig, så liker jeg å tro at jeg reagerer på renspikket menneskeforakt uansett hvilken leir det kommer fra. Sånt søppel som dette burde ikke få stå på trykk som redaksjonelt stoff i en større avis, en avis som representerer regjeringspartiet. Vent litt, forresten, det tar jeg tilbake. Sånt søppel som dette burde ikke få stå på trykk. Punktum.
Og så har jeg også lyst til å si at dersom folk _ikke_ reagerer på dette, så er det fordi de synes det er greit så lenge det rammer frp-velgere. Hvis noen hadde skrevet noe slikt om en antatt svak gruppe, f eks innvandrere eller sosialklienter, så hadde det blitt månelyst.
Det jeg virkelig reagerer på, er den uendelige forakten hun utviser for folk som ikke har hatt hennes anledning til å dyrke Den gode smaken. Det trenger ikke være bare frp-velgere.
Denne håningen av "vulgære bønder" kunne like gjerne vært rettet mot meg og mine foreldre; og ingen av oss stemmer FRP.
Man ler av fattigfolkets uvitenhet om overklassens bordskikk og uvaner.
Jeg er ikke såret, men jeg liker det ikke.
Ååh, MÅ du skrive så bra at jeg må TENKE også nå!? Jeg som bare hadde tenkt å humre over hennes humring over disse FRP-menneskene, og ikke la det stikke noe dypere, og så kommer du og forstyrrer og viser at kanskje er det ikke greit å harselere sånn, uansett hvor mye man liker maldonsalt og kreps.
;-)
På tide å komme ut av skapet:
Jeg liker ikke østers jeg, heller. Maldonsalt har jeg aldri brukt til noe som helst, jeg synes Wigwam er glitrende festmusikk og at tysk vin er kjedelig.
Og jeg er nestleder i fylkeslaget av SV.
Oh my God I can't believe it... Ja, dette var jaggu meg lavmål! Ein får skikkeleg vond smak i munnen når ein leser denne artikkelen. Merkar at eg blir stolt og glad over å ha vokse opp i ei lita bygd med 800 innbyggarar der verken maldonsalt, riesling eller østers kunne skaffast i mils omkrets, med foreldre utan høgare utdanning men med kunnskaper og klokskap ein ikkje treng gå på universitetet for å finne. Sjølv om eg har tatt høg utdanning og befinn meg i eit akademisk miljø nå, håpar eg nokon ristar meg kraftig dersom eg får slike haldningar. Olav H.Hauge: Når det kjem til stykket er det so lite som skal til, og det vesle har hjarta alltid visst. I Egypt hadde guden for lærdom hovud som ei ape.
Det jeg mente, var at du først utroper Esquils post som "Herlig", til tross for at den heller ikke egentlig var annet enn forakt og hets, og så reagerer du likevel på dette utspillet.
For meg er det egentlig to alen av samme stykke. To rap fra bermen. Fra pakket som ikke vil diskutere politikk, men bare hetse.
Personlig liker jeg faktisk Ulsteins skriblerier best, for jeg tror det ligger en filosofi bak:
Etter at man har innsett at FRP-hetsen har utviklet seg til et førerløst tog som går rett i undergangen, har man fått noen til å skrive en epistel som kan vekke bermen. Få den til å innse at det er galt å hetse.
Ikke fordi AP-ledelsen egentlig mener at hetsen er gal, men fordi den koster stemmer.
Og strategien virker, den! Vi ser nå en lind strømm av elitister som kommer ut av skapene for å for å bedyre hvor folkelige de er: ikke spiser de østers, visst lytter de til annet enn opera og jaggu tolererer de sokker i sandalene også!
Admiral Gullars:
Dette rammer mange, mange. Jeg har møtt mange gode, flotte mennesker sikkert hadde spist krepsebæsj på Hege Ulsteins incitament. Jeg er både såret og sint. Kulturkapital er like reell makt som annen kapital, og dette er maktmisbruk. Hun tråkker på mennesker som har en annen sosial bakgrunn enn hun selv.
Cat:
Det var hos Vox populi jeg først leste om denne artikkelen, og jeg trodde ikke mine egne øyne. Ikke ett ord om frps politikk. Jeg har aldri sett noe lignende - tenk deg en hel artikkel om de stygge klærne til SV-velgerne eller musikksmaken til Venstre-velgerne? (Ja, jeg vet VamPus i sommer har kjørt en festlig serie hvor hun tar for seg stereotypiene tilknyttet de ulike partiene, men det foregår på et helt annet plan.)
Dette får meg til å spekulere over hvordan stemningen i Dagsavisens redaksjon er for tiden. Frp-hatet må jo ha fått dem til å miste gangsynet fullstendig? Hvis dette er redaksjonens holdninger, så er de ikke særlig egnet som talerør for landets største parti - som til alt overmål kaller seg "Arbeiderpartiet". Ironien vil ingen ende ta.
Lasse:
You and me both. De eneste skalldyrene jeg liker, er reker. Livet er for kort til å spise mat som _andre_ mener er "riktig". Må innrømme at Wig Wam ikke helt er greia mi, men jeg vurderer nå å begynne å like dem. Hva som helst for å slippe å bli puttet i samme bås som Hege Ulstein.
Inga Cecilie:
Helt enig i alt du sier. Arroganse er en av de absolutt mest usjarmerende egenskapene jeg vet om, og dette var en fin påminnelse til meg selv om å aldri, aldri dømme andre etter overfladiske verdier. Dette er ikke et hår bedre enn ungdomsskoleelever som mobber andre for at de ikke har de riktige merkeklærne.
Milton Marx:
Kortversjonen er: Ja, det går en grense.
Den lengre versjonen er: Hvor skal man trekke denne grensen?
Jeg trekker min grense basert på visse subjektive kriterier: Mine verdier, min etikk og moral og min sans for humor. Dernest avhenger grensen av visse objektive faktorer: Hva slags medium står dette i? Går det samme grense for en blogger som for en journalist? Skal man tillate samme kritikk og fremheving av en privatperson som av en politiker? Osv. Det er sikkert flere faktorer som jeg ikke husker i farten.
Men altså: I en av mine aller første diskusjoner som blogger måtte jeg forsøke å redegjøre for hvor jeg trakk grensen mellom harselas og personhets. Det var ikke lett, for dette _er_ ikke svart-hvitt, men jeg fant litt veiledning bl a hos Fjordfitte (som dessverre har stengt bloggen sin), men som skrev om forskjellen på uthengning av personer som selv har søkt offentligheten og privatpersoner.
Så var det Esquils post. Jeg føler at det blir feil å diskutere den i detalj her, men for å prøve å si noe generelt, så synes jeg den i langt større grad tar for seg _politikken_ til frp enn den ovennevnte artikkelen. IQ-avsnittet trekker litt ned for meg. Den siste setningen er en innertier, og det var den som fikk meg til å ta frem ordet "herlig". Hadde jeg stemt frp, hadde jeg kanskje ikke synes den var så morsom, men det er litt hver sin tur når det gjelder harselas - og det var vel du som hadde bedt Esquil om å skrive hva han mente om frp?
Hvis jeg hadde sett Esquils post i en seriøs avis, så hadde jeg nok stusset. Men den er ikke ment å skulle stå i en seriøs avis. Jeg synes man kan ha ulik stil i en blogg og en avis.
Jeg så at du stilte spørsmål om IQ-biten i kommentarfeltet. Det at man får skribenten i dialog er en av de mange ulikhetene mellom en avis og en blogg.
I tillegg til at vi bør kunne stille høyere krav til aviser, mener jeg at vi må kunne stille ekstra høye krav om et visst nivå hos aviser som vi faktisk betaler en masse for å holde i live. Det er derfor vi forventer at NRK skal holde et høyere nivå enn TV3, ikke sant?
Når det er sagt, så synes ikke jeg at Esquils post - i en løsrevet setting - er i samme liga som Hege Ulsteins kommentar. Ulstein skriver ikke ett eneste ord om politikken. Hun driver _kun_ personhets - og stort sett mot grasrota i partiet, de som ikke har søkt offentlighetens søkelys. Det er ondskapsfullt, det er smålig, det er overfladisk og fordummende. Og jeg frykter hva dette kanskje sier om stemningen i Dagsavisens redaksjon for øyeblikket.
Ang harselas: VamPus kjører i sommer en serie hvor hun harselerer med de politiske partiene, bl a her. Jeg det er utrolig vittig, men det kan hende du ikke synes man kan spøke med sånt. I så fall har vi helt forskjellig grense der.
Jeg tror dessverre ikke at Ulsteins kommentar er et resultat av noen strategi. Dagsavisen har demonstrert gjentatte ganger i sommer at de har latt frp-hatet ta fullstendig overhånd etter pressestøtte-utspillet. Jeg tror rett og slett det har utviklet seg en eller annen ukultur i redaksjonen hvor de innbiller seg at de representerer flertallet av befolkningen når de sitter der og gjør narr av de dumme frp-velgerne. Mens det i realiteten er flertallet av befolkningen de gjør narr av.
Ellers vet jeg ikke hva slags strøm av elitister du synes du ser? For jeg ser virkelig ingen, og jeg skulle gjerne sett det.
Jeg respekterer selvfølgelig at du har en annen vurdering enn meg - og jeg respekterer også deg som blogger og håper du har tenkt å begynne å blogge igjen snart.
Dagsavisen frp-forakt skyldes frykt. Frykt for tap av inntekter og frykt for tap av arbeidsplasser. Frykt får frem det verste i oss!
Ï tilfelle noen skulle ha fått den oppfattelsen at jeg er fornærmet, er det ikke riktig. Tvert i mot har denne diskusjonen frembragt mangt et smil hos undertegnede. Jeg føler meg nesten som en Dogbert, som logrende sitter og lirer av seg ondskap foran PCen.
Hvor ofte har man ikke hørt venstreradikalere som opprøres over FRPs menneskesyn (som de som regel ikke er tilstrekkelig skolert til å fatte. Ikke kan de noe om økonomi, og enda mindre forstår de hva som ligger i termen "self interest", som brukt av de liberalistiske tenkerne. De bare lirer av seg plattheter om "egoisme").
FRP har et "kaldt" menneskesyn - hva nå så et slikt måtte være. FRP sparker på de svake! De som ligger nede!
Og så kommer det ene radikale Übermench'et etter det andre ut av skapet, fulle av forakt for de dumme og ubegavede.
Selvfølgelig logrer jeg!
Og hvor herlig er ikke stedet for Ulsteins utskeielser: Hofforganet for det partiet som opp gjennom sin historie har fått flest stemmer fra folk som knapt nok har forstått mer enn partinavnet. Jeg er arbeider. Da må jeg jo stemme Arbeiderpartiet. (Jeg er forresten ikke glad for FRPs navn. Det er for sårbart for billige poenger).
Går jeg så ikke i samme fella selv? Jeg mener ikke det. Jeg påpeker at dersom man skal lire av seg av andre er ubegavede, må man ha noe å ha det i. Jeg ville aldri finne på å avfeie en SVers argumenter i en diskusjon fordi SVere generelt skulle være dumme.
Viktor:
Vel, jeg oppfatter det som arroganse. Jeg mistenker at Dagsavisen-redaksjonen i stor grad lever i sin egen lille sfære, hvor den slags latterliggjøring av mennesker med en lavere sosial bakgrunn er comme il faut. Sannsynligvis omgås hele redaksjonen kun journalister og forfattere med samme bakgrunn. Plutselig sitter de der en dag og tror at de representerer befolkningen. Dette skulle jo aldri gått gjennom i redaksjonen. At én journalist åpenbart har mistet hodet fullstendig, det er nå en ting, men at redaksjonen ikke stopper det, kan jeg ikke begripe. Det er jo derfor de har en redaksjon.
Milton Marx:
Jeg kan i grunnen bare svare for meg selv, men jeg oppfatter det ikke som om du er fornærmet. Det er lov å diskutere politikk og være uenig politisk.
Så til det andre du sier: Det beste er vel om man kan unngå å se ned på andre mennesker i det hele tatt. Men det er vanskelig. Men man kan iallfall bestrebe seg på å gjøre det i minst mulig grad, og som du sier, rette det mot enkeltmennesker i stedet for hele grupper.
Og så er det noe med forumet. Det er faktisk én ting å komme med en slengbemerkning blant venner, og noe helt annet å trykke flere sider med drittslenging (som i dette tilfellet rammer eldre, bygdeboere og folk med arbeiderklassebakgrunn) i en avis som vi som skattebetalere er med på å finansiere. Det blir jeg litt dårlig av. Det finnes ingen krav til folkene i Dagsavisen. De trenger ikke å forholde seg til budsjett eller lesertall. De har faktisk full anledning til å isolere seg fullstendig og fremdyrke klasseforakt på vår regning. Den avisen burde fått prøve seg på det frie marked, jo før jo heller.
Jeg tilhører på mange måter de samme sosiale sjikt som Hege Ulstein, men jeg vet heller ikke hvordan man bruker Maldonsalt. Betyr det at jeg må begynne å stemme FrP?
Men spøk til side. Du skriver:
"Må innrømme at Wig Wam ikke helt er greia mi, men jeg vurderer nå å begynne å like dem. Hva som helst for å slippe å bli puttet i samme bås som Hege Ulstein."
Mitt råd er å ikke bry seg så mye om båser. Hvis vi fortsetter med det er det ikke noe håp for samfunnsdebatten i Norge. Som flere andre over meg påpeker, så må folk imøtegås etter hva de sier, ikke hvilken kam de til enhver tid kan skjæres over. Når det gjelder FrP'ere, så finner jeg at mange av argumentene deres er enkle å bryte ned, og andre ikke fullt så lette. Det samme gjelder alle andre partier. Men uansett: Ikke forsterk båstenkingen ved å late som du ikke har likhetstrekk med Hege Ulstein.
Arvid:
Jeg er jo enig i det du sier. Man bør alltid imøtegå politiske partier på argumentene deres, og jeg synes for eksempel det er en takknemlig jobb å imøtegå frp på den makroøkonomiske politikken.
Det synes tydeligvis ikke Hege Ulstein, siden hun trekker frem sokker i sandalene og krepsebæsj. Den kommentaren var virkelig slem, og jeg føler meg rimelig sikker på at dersom adressaten hadde vært en annen enn frp, ville ikke dette blitt forbigått i stillhet. Det de fleste ser ut til å ignorere, er at adressaten _er_ en annen enn frp. Hun rammer sosialklienter, arbeiderklasse, bygdefolk og innvandrere. Samt alle nord for Sinsen-krysset.
Det er kun et bittelite lag med byintellektuelle i Oslo og kanskje Bergen som kan identifisere seg med Hege Ulsteins verdier. Selv er jeg en god blanding av intellektuell og folkelig, og det tror jeg gjelder de fleste av oss.
Og _hva slags_ intellektuelle verdier er det hun har trukket frem, liksom? Hadde hun enda skrevet at hun ikke fant noen å diskutere gode bøker med, eller at de andre festdeltagerne ikke var orientert om hva som skjedde i verden? Men neida, det var kun ytre ting hun fokuserte på, klær og vin etc. Slikt som den gamle, borgerlige overklassen brydde seg om. Hadde det vært bestikk på sjømatfesten, ville hun nok trukket frem at frp-erne spiste hovedrett med salatgaffelen.
Jeg vet ikke om jeg har så mange likhetstrekk med Hege Ulstein, jeg. Det er i hvert fall ikke sånne ting jeg synes er viktige her i livet. Jeg tror fint det går an å like gode bøker og god musikk etc. uten å ha full fokus på riktige klær og merker, slik hun synes å ha. Det virker på en måte veldig amerikansk. Image is everything.
Anathema:
"Samt alle nord for Sinsen-krysset."
Nå nei, du! Jeg drikker maltwhisky og Riesling av riktig glass, bruker ikke sokker i sandalene, og fordrar ikke Wig Wam. Jeg lytter sågar til klassisk musikk, 100 mil nord for dette berømte veikrysset. Stikk den!
Men til daglig blir det selvsagt mest tørrfisk, hjemmebrent, grisevitser og danseband. Hva pokker er maldonsalt?
"Det er kun et bittelite lag med byintellektuelle i Oslo og kanskje Bergen som kan identifisere seg med Hege Ulsteins verdier. Selv er jeg en god blanding av intellektuell og folkelig, og det tror jeg gjelder de fleste av oss."
Nå har ikke jeg oversikt over Hege Ulsteins verdier som helhet, men ihvertfall det å mislike Wig Wam har tydeligvis både hun, du, abre og jeg til felles. Poenget mitt er bare det at gruppetenkning må unngås for enhver pris. Hvis ikke kan vi havne i \begin{klisjé}amerikanske tilstander\end{klisjé}. I valgkampen nå må Obama for eksempel slåss med nebb og klør for ikke å få stempelet elitist. Jeg personlig foretrekker mine statsledere intelligente og empatiske, uavhengig av om de tilhører mitt sosiale sjikt eller ikke.
Men dette er jo en mindre uenighet. Hege Ulstein selv tar jo denne båssettingen mye lenger enn noen av oss, så det er klart at hovedskytset må rettes i den retningen i første omgang.
abre:
Alle utenom et lite fåtall i Oslo og Bergen rammes av Hege Ulstein i større eller mindre grad, det er mitt poeng. Man rammes av utfallet hennes selv om man ikke hører på Wig Wam ("i fullt alvor") - dersom man f eks ikke liker sjømat eller benytter dette maldonsaltet, som sannsynligvis bare er til salgs i de store byene. Du må jo være enig i at det ikke er like stor tilgang til maldonsalt og riesling nord for Sinsen-krysset, uten at noen skal føle seg noe dårligere av den grunn? Og det har tydeligvis ikke Hege Ulstein reflektert noe særlig over.
Altså: Poenget er at hun rammer mange flere enn dem hun tenkte å ramme. Så kan vi jo selvfølgelig diskutere i hvor stor grad den enkelte av oss føler at vi deler verdier med Ulstein.
Arvid:
Dette med gruppetenkning er jo interessant. I hvor stor grad kan man unngå det? Det fulgte en ganske interessant diskusjon om dette under en post jeg skrev i mai, en som het "Rasist? Neivisst!" Der var det flere kloke hoder som kom sammen (meg selv ikke innbefattet) og diskuterte nødvendigheten av å inndele mennesker i grupper, blant annet en psykologistudent som kunne vise til en del forskning på dette, hvis jeg ikke husker helt feil.
PS til abre:
"Men til daglig blir det selvsagt mest tørrfisk, hjemmebrent, grisevitser og danseband" - du vet sannelig å gjøre hverdagen til en fest :-D
Anathema:
"Alle utenom et lite fåtall i Oslo og Bergen rammes av Hege Ulstein i større eller mindre grad, det er mitt poeng."
Nå tror jeg riktignok at dette mindretallet er vesentlig mer geografisk spredt enn som så, men greit nok. Mitt lille poeng var at alle slike forenklinger og kategoriseringer kan tolkes som fordommer.
Men jeg ville bare erte litt. Selvsagt skjønte jeg ditt poeng, og jeg er helt enig. For Ulsteins "verdier" er jo ikke sjøkreps og Riesling, men forakt for mennesker som er annerledes enn hun selv.
"...du vet sannelig å gjøre hverdagen til en fest"
Det er sånn vi er nordpå, vet du. Enkle sjeler som finner glede i helt enkle ting. Snobberiet overlater vi til søringan. Sushi, vin og opera... Nei, takke meg til skikkelig karsk!
abre:
Det jeg prøver å få frem, er at _intellektuelle_ finner man nok hvor som helst, men at de som deler overfladiske verdier med Hege Ulstein, altså maldonsalt og dyr riesling, de finnes bare i byene - av logistiske årsaker. Jeg tror ikke det har så mye med mine fordommer å gjøre. Jeg snakker nå altså ikke om intellektuelle i tradisjonell forstand, men merkevarebesatte mennesker. Selvsagt kan man bestille dyrt salt og sur vin på postordre, men mangelen på tilgang vil likevel gi visse naturlige begrensninger på folks forbruk. (Det er nå i hvert fall den skandinaviske tankegangen som ligger bak vinmonopolet.)
...ellers er det betryggende å høre at du er en enkel sjel som finner glede i de nære ting:-D Karsk kan man jo mekke hjemme; trenger verken pol eller postordre til det.
"...de som deler overfladiske verdier med Hege Ulstein, altså maldonsalt og dyr riesling, de finnes bare i byene - av logistiske årsaker."
Da forsto jeg deg rett. Og sier du "byene", er vi enige. Jeg hengte meg litt opp i dette med Oslo og Bergen, siden jeg altså mener man finner snobber a lá Ulstein mange steder i landet. Selv om utvalget naturligvis varierer, er det ikke noe problem å være matsnobb i en norsk småby. For øvrig er jo også Oslo "provinsen", sett fra f.eks. New York.
Apropos polet, forresten: Til tross for alle politiske begrunnelser for et monopol, tror jeg det gir oss et langt bredere utvalg enn hva private utsalg ville gjort. Spesielt
i distriktene.
Polets "fullsortiment", som er det mest omfattende, finnes ved over 60 utsalg, bl.a. i Mo i Rana. Dessuten har de jo et bestillingsutvalg som er tilgjengelig via alle utsalgene. Og nettbutikk. Jeg lurer forresten på om ikke snobbene pleier å velge fra bestillingsutvalget uansett hvor de bor.
Jeg tror dessuten at utvalget av sjømat og andre råvarer kan være svært godt i mange småbyer. Her er vel avstanden til kilden viktigere enn avstanden til storbyen, vil jeg anta.
Men det er selvsagt lengre mellom gourmet-restaurantene utenfor de største byene. Og den virkelig store forskjellen er jo kulturtilbudet, men da er vi over på de mindre overfladiske verdiene, som Ulstein later til å være mindre opptatt av.
Jeg kan ikke la være selv om jeg ikke burde...altså, jeg er en snobb. Ikke i den forstand at jeg kommer fra et finfint vestkanthjem (vi pleide å kjøpe den billigere lørdagspizza i stedet for den dyrere grandiosa, med litt ekstra ost og ketshup så ble den så god så) men i den forstand at jeg synes noe av det aller beste med å ha fått en bedre utdannelse, en større verden og bedre økonomi er å spise maldonsalt (jeg har gått så langt som til å hate jozo, men jeg synes fremdeles grandiosa er litt digg siden det var mer sjeldent hehe...), drikke dyrere viner, østers smaker dessverre fortsatt snørr, jeg hater wigwam og er veldig glad i opera, jeg kom i skade for å skulle lage noe ekstra godt da mine foreldre kom på besøk en lørdag - pappa kastet innpå alle de bittesmå greiene jeg hadde jobbet så lenge med og etterpå kikket han rundt og lurte på hvor maten ble av, den man blir mett av...
Ikke fordi jeg egentlig vil forsvare det jeg er enig i ville stått seg bedre som en bloggpost, men har dere noe anelse om hvor mye hets man må tåle? Det finnes kanskje miljøer der sånne som jeg har blitt sklir ubemerket inn, men sånn stort sett seiler jeg inkognito og smiler pent når folk forteller om svenskehandelen sin og at vi alle er like gode filosofer (som naboen min mener) og at det er snobbete å mene at noe musikk er objektivt bedre enn annen, hvis ikke blir jeg bare utrolig upopulær. Det er slett ikke snobbene som har makten i dette landet, tvert i mot forsøker alle å snobbe nedover inntil det latterlige. Så var det sagt. Bare hat meg.
abre:
Jeg får følelsen av at vi av en eller annen grunn har endt opp med en distriktspolitisk nordlending-søring-diskusjon her:-) Dette med Sinsen-krysset var bare en ørliten del av bildet for min del. Etter min mening rammer Ulstein distrikts-Norge mer enn det urbane Norge, innvandrere mer enn etniske nordmenn, sosialklienter mer enn yrkesføre, arbeiderklasse mer enn akademikere, eldre mer enn yngre osv osv. Så kan man diskutere i hvor stor grad dette gjelder de enkelte gruppene, og i hvor stor grad en selv føler seg rammet av Ulsteins kritikk eller ikke - og i hvor stor grad det å føle seg rammet av Ulsteins kritikk burde være negativt.
Det er vanskelig å skulle si noe som gjelder generelt helt uten unntak.
Arachne:
Haha, det går ikke an å hate deg :-)
Nå føler jeg behov for å presisere at denne posten like lite handler om at man bør hate folk som bruker maldonsalt som at alle som bor i Nord-Norge er harry.
Poenget er ikke hva slags preferanser en selv har, men hva slags tanker en har om andre mennesker med en mindre "dannet" smak. I Hege Ulsteins verden vil man helst ikke menge seg med plebsen, som ifølge henne er typiske frp-ere og fortjener å spise bæsj.
Poenget mitt er altså at artikkelen hennes er fiendtlig og nedlatende - ikke at alle mennesker bør like Wig Wam.
Prinsipielt mener jeg at det er verre når den som sitter med makten og kapitalen uttaler seg negativt om den kapital- og maktesløse enn omvendt. Det er altså verre dersom Rimi-Hagen kritiserer gatehorer enn omvendt. Etter min mening er kulturkapital vel så mektig kapital som monetær kapital i et likhetssamfunn som Norge.
Nei, jeg har visst ingen anelse om hvor mye hets man må tåle som "snobb". Jeg opplever at denne forakten hovedsakelig strømmer én vei, og det er fra de intellektuelle mot de antilektuelle. Det som går den andre veien, oppfatter jeg mer som misunnelse.
Jeg har en "live-and-let-live"-holdning til andre mennesker. Hvis folk vil fortelle meg om svenskehandelen sin, så lar jeg dem holde på. Det er sikkert hyggelig for dem å handle der, og ingen sier at jeg må begynne å handle i Sverige for det. Dersom naboen min skulle si at vi alle er like gode filosofer, ville jeg antagelig heller ikke si noe. Han om det. Men når folk begynner å si til meg at likestillingen har gått for langt, da begynner jeg å argumentere, fordi det er viktig for meg.
Når det gjelder makt, så er det faktisk etter mitt syn de byintellektuelle som har makten i dette landet. Statsministerfruen er lei av å se de samme designmøblene i norske hjem, og Hege Ulstein tror at det bare er frp-ere som ikke spiser maldonsalt.
Jeg kjenner kun én journalist, men hun omgås til gjengjeld stort sett bare journalister og forfattere her i Oslo, og mitt inntrykk er at de har de samme holdningene. Hun nekter å sette sine ben på IKEA (hennes ord) og bruker enhver anledning til å rakke ned på H&M (ikke pga barnearbeid i Kina og den slags, men fordi de ikke selger de riktige merkene). Hun bruker smykker fra Dyrberg&Kern og sier "frp" i samme tonefall som "H&M" - som noe katten har dratt inn.
Jeg synes det er interessant og overraskende at de venstreintellektuelle nå ser ut til å adoptere de gamle borgerlige, høyreintellektuelle verdiene. Det handler om fasade og ikke om substans.
Og bare for å gjenta meg selv sånn helt til slutt: Hege Ulstein må bruke det saltet hun vil. For meg må alle bruke det saltet de vil. Det er holdningene hennes til andre mennesker jeg reagerer på.
Anathema:
"Jeg får følelsen av at vi av en eller annen grunn har endt opp med en distriktspolitisk nordlending-søring-diskusjon her"
Jeg har det nok med å digregere. Særlig hvis jeg synes hovedpoenget virker opplagt eller ferdigdebattert. Jeg er helt på linje med deg både når det gjelder det å være nedlatende kontra det å ha ulik smak, og om forskjellen mellom substans og fasade.
Men jeg prøvde å flette inn et par poenger som jeg oppfatter som relevante. For det første: at snobbing er noe relativt. Man signaliserer at man er bedre enn noen andre. Og dette kan man altså få til med
mange ulike utgangspunkt, og på de fleste steder. Kanskje spesielt der man ikke forsvinner i mengden. At en "lokal snobb" kan virke latterlig sett fra et mer urbant ståsted, er en annen sak. Men dette poenget
stopper altså ikke i Oslo, som jeg prøvde å antyde.
Et annet poeng, og mindre viktig, er dette med generaliseringer og fordommer. De er nært beslektet, og vil kunne oppfattes som ett og det samme av en lite velvillig debattant. Dette har du skrevet godt om før. Og det er absolutt ikke ment som noe stikk
til deg - det gjelder oss alle - jeg vil bare peke på hvor vanskelig slike temaer kan være å diskutere. For man kan bli beskyldt for å sitte i glasshus, nesten uansett.
For øvrig tror jeg at mange av oss kan være snobber. Det handler ikke nødvendigvis om mat og klær og slikt, men jeg må innrømme at når jeg av og til distanserer meg fra det jeg oppfatter som vulgært og snevert, dreier
det seg ikke bare om å ta til orde for det jeg mener er bra og viktig. Det handler også om at jeg ønsker å føle meg bedre enn noen andre. Synd å si det, men det er dessverre sant. Det gir en god følelse at det liksom er meg og andre innforståtte mot alle disse andre, om du skjønner. Og da bruker man det man har. Noen har maldonsalt. Andre har f.eks. litteratur, musikk og politiske resonnementer. Men også det som har substans har funksjon som fasade.
Men som Arachne er inne på, er det nok vel så mye "snobbing" andre veien, så man bør kanskje ikke ha altfor dårlig samvittighet for å ta igjen mot litt "elite-hets". Samtidig er jeg helt enig i det du sier om maktforhold i ditt meget gode tilsvar til henne. Og at Ulsteins overflatiske snobbing er et uttrykk for slik makt, er rimelig opplagt, selv om det i hennes tilfelle blir parodisk og (heldigvis) slår tilbake på henne selv.
Lurer på om de har maldonsalt på ICA?
abre:
Takk for lang og god kommentar.
"snobbing er noe relativt. [...] Kanskje spesielt der man ikke forsvinner i mengden."
Godt poeng.
"generaliseringer og fordommer [...] vil kunne oppfattes som ett og det samme av en lite velvillig debattant"
Ja. Og for å ta den litt lengre, så trenger ikke debattantene å være spesielt motvillige heller. Det er åpenbart et par faktorer som er tvetydige i denne saken, spesielt det at Ulstein vinkler dette utelukkende som frp-kritikk. For meg har det faktisk lite eller ingenting med frp å gjøre, men jeg har inntrykk av at det har hatt et sterkere partipolitisk innhold for mange av de andre debattantene. Jeg ser f eks i kommentarfeltet under Ulsteins artikkel at folk nå faktisk diskuterer frp-politikk, og hvordan de har greid å komme seg fra noe så usaklig til reell politikk, går over min forstand.
"det er absolutt ikke ment som noe stikk til deg"
Nei, det skjønner jeg jo :-)
"Det handler også om at jeg ønsker å føle meg bedre enn noen andre."
Det var jo inspirerende ærlig. Da kan ikke jeg være noe dårligere. Dette gjelder meg også. Jeg har gått i det jeg heretter skal kalle Ulstein-fella mange ganger. For eksempel smiler jeg stivt når ei jeg kjenner sier at hun synes det er så morsomt med musicals i London. Deretter kjefter jeg på meg selv etterpå fordi jeg er så arrogant. Og så forsøker jeg å jobbe med meg selv, for jeg ønsker ikke å være så overfladisk. Når det er sagt, så er det milevis mellom dét og det å henge ut folk for hele Norge. Hva er det som driver Ulstein til å først lure folk til å spise krepsetarmer og deretter skrive om det for nasjonen? Det er det jeg mener med at hun må ha mistet gangsynet fullstendig.
"vel så mye "snobbing" andre veien"
Det er vel der jeg ikke er helt enig. Jeg er ikke enig i det hele tatt, faktisk. Det som går den andre veien, oppfatter jeg som en forsvarmekanisme, eller misunnelse om du vil.
For å dra en banal parallell til andre idealer: En venninne av meg har modellkropp og er således på linje med det regjerende kroppsidealet. Hun opplever stadig at mer lubne jenter går til angrep på henne ved å si: "Herregud, så tynn du er! Nå må du passe deg! Hvor mye veier du egentlig?" Standardsvaret til min venninne er da: "Jeg har ikke peiling. Jeg har ingen badevekt og har ikke veid meg på ti år." (Noe som er sant.) Hun irriterer seg nok over at de gjør utfall mot henne for å føle seg bedre selv, men hun tar det for hva det er, og hun ser i sitt stille sinn mye mer ned på dem (som har latt kroppene sine forfalle) enn de gjør på henne. Begge parter vet hvem som tilfredsstiller idealet - eller hvor makten ligger.
Det samme mener jeg gjelder for intellektuelle preferanser. Begge parter _vet_ hvem som besitter Den gode smaken. Det er ikke uten grunn at folk fra tradisjonell arbeiderklasse forsøker å gjøre inntrykk på meg ved å fortelle at de liker Vivaldis fire årsider og sånt noe.
Ville vi ikke alle ønsket å være rike, vakre og kultiverte hvis vi kunne?
Maldonsalt på ICA? Sannelig om jeg vet. Jeg har noe som kalles "bergsalt", men jeg tror ikke det er det samme :-)
I sommer leste jeg "On Writing" av Stephen King. Han hadde en artig kommentar om den såkalte "kultureliten". At det ofte er de som går foran i demonstrasjonstog mot diskriminering, rasesegregering osv. men som på den annen side, når det kommer til litteratur og annen kultur er veldig opptatt av "oss vs.dem" og påpeke/latterliggjøre/le hånlig av osv.det de mener ikke er fint nok.
Sånn kjapt gjenfortalt etter hukommelsen.
Lin:
Det var interessant og stemmer jo bra med det abre skriver over her. Det ligger nok dypt i menneskets natur å tenke i gruppebegreper og konstruere et "oss" og "dem". Siden det ikke er politisk korrekt å diskriminere på grunnlag av kjønn, seksuelle preferanser og etnisk opprinnelse, blir de intellektuelle stående igjen med kultur og mat. Noe skal det tydeligvis være.
Jeg klarer tydeligvis ikke gi meg. Ja, jeg synes det er utrolig kultent å henge ut noen som faktisk har lyst til å spise kreps, (jeg pleier alltid å knuse og grise fryktelig) like kultens som det ville vært hvis du hadde hengt ut noen som forsøkte å lytte til klassisk musikk men kom i skade for å rote det til med Gerswin (selv om jeg har skrekkelig lyst til å henge ut Dagsrevyen som hadde et innslag om noen russiske musikanter som spilte Schuberts Ave Maria hvor Dagsrevyen mente vi hørte Bach/Gounod...). Men jeg tror ikke det finnes den frp'er som skulle ønske han eller hun likte opera. Eller vanskelig kunst. Og det skillet mellom oss og dem som Lin/Stephen King referer til tror jeg ikke har noe særlig fotfeste i Norge. Hvis vi klarer å holde unna Ulstein som tross alt bare har fått enstemmig hets, så virker det som om veldig mange mener at smak ikke er virkelig. All vin/mat/musikk/kultur er like god og de som mener noe annet er bare ute etter å heve seg på bekostning av noen andre stakkarer, men hva om de/vi har rett? Hva om noe faktisk er bedre enn noe annet?
(Skal vi liksom hetses for vår milde medlidenhet med bermen da, bare fordi vi har rett?) (Sorry, nå har rødvinen tatt meg (en billig chilensk papp fra Arvika...hehe...))
Arachne:
"Hva om noe faktisk er bedre enn noe annet?"
Siden jeg først har begynt å digregere: Jeg forstår ikke hva dette betyr.
Visst finnes smak, men det er nettopp det: smak. Noe subjektivt, pr. def.
Det gir riktignok ingen mening å si at alt er like bra, men det gir akkurat like lite mening å si at noe er bedre enn noe annet. Fordi ting er ikke bra, man mener at det er. Kvalitet er ingen iboende egenskap ved objektet. Det er et fenomen som oppstår i betrakteren. Avhengig av objektet, men også avhengig av betrakteren. The eye of the beholder, osv.
Og dette mener jeg altså selv jeg hører til dem som f.eks. foretrekker Shostakovitsj framfor Wigwam, Ibsen framfor sitcom, kreps framfor burger, og som synes at dyre viner stort sett smaker bedre enn billige. For dette er bare mine preferanser, og hvordan i all verden skal de kunne ha noen objektiv gyldighet?
At noe er bedre enn noe annet forutsetter objektive kriterier, a lá naturlover, eller i det minste konstruerte
- slike vi har blitt enige om. A lá menneskerettigheter. Det gjør det ikke i forbindelse med smak.
Vel, en digresjon, som bærer lukt inn i filosofien, men jeg synes sånt er vel verdt å reflektere over når diskusjoner om smak jevnlig fører til verdivurdering av mennesker.
Arachne:
Vel, jeg håper det var godt med rødvin fra Arvika :-)
Du tar opp flere ting, blant annet dette med at du blir hetset fra arbeiderklasse/folk med dårlig smak - f eks fordi du har lyst til å spise kreps. Det er mulig jeg har levd svært forskånet i mitt liv, men jeg har i svært liten grad opplevd verken kritikk eller sure kommentarer fra andre for smaken min (og aldri hets) - selv om jeg har lagt ut om opera og jazz til mennesker som liker Sputnik. Noen utslag av forsvarsmekanisme har jeg kanskje sett, men aldri den forakten som Hege Ulstein legger for dagen - og det mener jeg (i motsetning til abre?) er nettopp fordi det finnes tilnærmet objektive (dog konstruerte) sannheter om hva som er god smak og ikke, og at alle kjenner til dem.
Det er ufravikelig at det er opplest og vedtatt at det er noe som er bedre enn noe annet - men da påhviler det et ekstra ansvar på forvalterne av dette "bedre" om å skjøtte sitt eierskap med omhu. Slanke mennesker bør være mer forsiktig med å kritisere tykke. Mennesker med høy utdannelse bør være mer forsiktig med å kritisere uutdannede, rike bør være mer forsiktige med å kritisere fattige og folk med kultivert smak bør være forsiktig med å kritisere de dannelsesløse.
abre:
Jeg synes ikke du digregerte i det hele tatt, for det var nettopp dette jeg ønsket å diskutere (vel, blant annet, da).
Men jeg er ikke helt enig i at smak er 100 % subjektivt og relativt - hvis jeg forstår deg rett? Det er f eks ikke tvil om at Radka Toneff bruker stemmen sin på en mer avansert måte enn Idol-Sandra, og det bør kunne gå an å si tilnærmet objektivt at det ene er bedre enn det andre? For øvrig kan man vel finne visse fellestrekk ved oppfatningen av god smak i de fleste kulturer? At noe er vanskelig å skape, krever talent, kunnskap osv er vel forholdsvis objektive forutsetninger for at noe er god kunst/kultur?
Nå tenker jeg kanskje først og fremst på god litteratur, film, musikk, bildende kunst osv og i mindre grad på hvorvidt det å like kreps er et objektivt tegn på bedre smak. Jeg kan til nød strekke meg til å inkludere vin, da man visstnok må øve opp en rekke smakssanser for å kunne skille god vin fra folkelig vin.
Ellers er det interessant å se at Hege Ulstein har rykket ut til forsvar for seg selv i en ny kommentar, hvor hun er frivol nok til å påstå at frp-hetsen hennes var et forsøk på å bryte ned skillet mellom oss og dem. Dårlig forsøk.
Anathema:
"At noe er vanskelig å skape, krever talent, kunnskap osv er vel forholdsvis objektive forutsetninger for at noe er god kunst/kultur?"
Joda, når det gjelder de rent tekniske og håndverksmessige sidene av et kulturelt utrykk, kan vi nok enes om at noen er flinkere enn andre, f.eks. til å synge eller skrive. Ihvertfall når forskjellene blir store.
Men det er vel ikke nødvendigvis dette man sikter til med kvalitet i forbindelse med kultur? Ihvertfall ikke bare, for man ser jo stadig at ting slaktes til tross for at det er "flinkt". Man skal ha noe på hjertet også. Jeg føler ihvertfall for min egen del at en kulturopplevelse handler om noe langt dypere enn at utøveren er dyktig etter fastsatte kriterier, og jeg mener at det er nettopp dette andre - den interessante siden av det - som er subjektivt. For det som kan gi én person en opplevelse for livet kan være helt tomt for en annen.
Dessuten eksisterer det ulike målsetninger. Noe er ment å skulle si noe viktig om livet, eller inspirere til refleksjon. Andre ting er ment å underholde. Det blir meningsløst å vurdere det ene etter det andres kriterier. Hvis man absolutt skal si noe om "kvalitet", må man i det minste sammenligne epler med epler.
Jeg tror at det man ofte mener når man f.eks. sier at anerkjent kunst er "bedre" enn lett underholdning, er at det første er viktigere. Jeg mener at begge deler er viktig, men at det siste alltid vil eksistere i overflod, fordi det er et grunnleggende kommersielt fenomen. Derfor blir det viktig
å kjempe for det første. Så gjelder det bare å ikke falle for fristelsen til å snobbe. :)
Ellers har jeg skrevet litt om dette før:
http://abre.blogsome.com/2000/11/25/kunst-underholdning-og-kvalitet/
Da er jeg endelig tilbake fra en periode med sporadisk nettilgang.
"Men jeg er ikke helt enig i at smak er 100 % subjektivt og relativt - hvis jeg forstår deg rett? Det er f eks ikke tvil om at Radka Toneff bruker stemmen sin på en mer avansert måte enn Idol-Sandra, og det bør kunne gå an å si tilnærmet objektivt at det ene er bedre enn det andre?"
Jeg er også av den oppfatning at man til en viss grad kan lage en objektiv skala for smak, men jeg mener at eksempelet ditt er dårlig. Det er heller ikke tvil om at Andrea Bocelli bruker stemmen sin på en mer avansert måte enn Chet Baker, men førstnevnte blekner likevel i forhold når det gjelder uttrykk og følelse. Jeg tror skalaen går mer i retning av innlevelse fra lytterens/seerens/smakerens side. På min "objektive" skala klassifiseres ting etter nyanserikdom. Fellesnevner for mye av det vi kaller høykultur, enten det gjelder vin, billedkunst eller frijazz, er at det inneholder mange elementer som først kan settes pris på etter at man har fordypet seg i "faget" en stund og lært seg en del av de innebygde kodene og teknikkene. Om man er villig til å bruke tid på det, kan man oppnå sanseopplevelser som strekker seg utover skalaen fra søtt til bittert, eller fra glad til trist.
Det er ikke dermed sagt at disse tingene er objektivt bedre rent smaksmessig. Personlig nyter jeg gjerne en frossenpizza, men trenger litt større smaklige utfordringer i ny og ne. Andre finner kanskje sine utfordringer i livet på andre områder. Men her tror jeg mye av misforståelsen ligger: Siden mye av høykulturen krever innvielse i regelverket, blir den naturlig ekskluderende. Den kan virke sær og utilgjengelig for en som ikke ønsker å bruke så mye tid på alt dette når han alltid blir glad av å sette på DDE. Og broen brennes fra begge sider, siden de innvidde lett kan se ned på dem som ikke forstår kodene. Men det er ikke bare forakt; det er også oppgitthet over at folk ikke ønsker å bruke tiden sin på noe de anser som så givende: "De vet jo ikke hva de går glipp av!".
Så hvor bringer denne tankestormen oss? Jo, høykultur er ikke noe annet enn en hobby! Det var sannelig ikke konklusjonen jeg hadde sett for meg da jeg begynte på dette innlegget, men når jeg tenker meg om tror jeg at jeg kan gi den en sjanse. Og jeg forbeholder meg retten til å bli fornærmet når noen spør "Hvordan orker du å høre på det bråket?". Det er min hobby du kritiserer, og den er viktig for meg!
Min billige chilenske papp ble bedre etter et par glass,og det var IKKE fordi mine smaksløker ble bedre etterhvert...
Det er absolutt noe som er bedre enn noe annet. Det gjelder teknisk dyktighet som Anathema sier og det gjelder nyanserikdom som Arvid sier og det gjelder definitivt viktighet som abre sier. Men det er mer enn hver av de delene og det er mer enn innlevelse (tenk på alle tårene som er grått over Margit Sandemos bøker med sin enkle språkverden, og en god opera ER bedre enn selv en god sitcom selv om noen operaer også har en litt fjollete handling,) Og dette bedre enn noe annet er ikke snakk om en hobby heller. Noen hobbyer er bedre enn andre. Noen hobbyer gir deg større innsikt og forståelse, de utvider din horisont og gjør deg til et bedre menneske enn du ville vært uten. Å lytte til Bach er en sånn hobby. Å spille Conan er det ikke. At jeg også liker en frossenpizza hever ikke frossenpizzaen, det gjør bare livet mitt enklere ev. gir meg overskudd til å gjøre noe annet av større verdi. Men selvfølgelig er det viktig med underholdning. Problemet er bare at underholdning snart er alt vi får. Vi morer oss mer og mer til døde jo raskere alt skal gå på TV, jo flere avbrudd vi får, jo flere ting som må sprites opp med popmusikk som ødelegger fokuset de gangene vi skal gjøre eller oppleve noe viktig. Kunst på sitt beste kan gi oss et møte med oss selv - og et dyrebart møte med et annet menneske som ellers ofte blir borte i trivialiteter. Og der er det store skillet mellom den gode og den dårlige smak. Den gode smak ser forskjell og verdsetter ekthet og kvalitet i mylderet av trivialiteter. Men når den gode smaken ikke er ens egen, men utenpåklistret er den snobberi.
Det med å være tynn eller tykk ol er noe helt annet. Det er sosiale normer. Det er forsåvidt bedre å være normalvektig enn å være tykk (eller mager), men i den grad det har noe med det jeg mener med begrepene god og dårlig henger det bare sammen med kvaliteten på det man putter inn. Ekte mat gjør deg ikke like tykk som industrimat.
Ekte mat er dyrere enn industrimat og Tolstoj er kanskje vanskeligere tilgjengelig enn Se og hør. Slitne mennesker har mindre overskudd til gode ting. Jeg er også sliten og kan bruke en hel kveld på chips og øl og tv-serier på dvd, men jeg vet at det er ikke noe annet enn pausefisk i livet. Mulig det er fordi jeg ikke fremstiller det som en smakssak der alt av den grunn er like bra at jeg får sånn motbør fra alle som insisterer på at Sputnik er best, selv uten å øve...
abre:
Nei, jeg er enig i at det er langt mer enn det tekniske og håndverksmessige som definerer god kunst - men det varierer kanskje litt fra sjanger til sjanger. Innenfor film er for eksempel det håndverksmessige anerkjent som et kriterium på god kunst. "Citizen Kane" er jo hovedsakelig kjent for å ha introdusert hele ni nye regigrep, f eks zoome gjennom vinduet. Mens ift bildende kunst gjelder vel mer det du sier, at noe kan bli for flinkt.
Arvid:
Takk for interessant og morsom kommentar. Enig i det du sier om nyanserikdom, koder og fagkunnskap. Jeg har for øvrig også opplevd et par ganger at jeg har begynt å skrive én ting og så har tenkt litt underveis og endt opp med å konkludere med noe helt annet.
Jeg liker konklusjonen din også. Skal tygge litt på den og så tror jeg at jeg også vil gi den en sjanse.
Arachne:
Enig med deg i at man må kunne si at noe _er_ bedre enn noe annet - men at det innenfor kunst finnes så mange faktorer at det blir vanskelig å stille opp en komplett mengde absolutte kriterier uten å gjøre kunsten urett på et eller annet plan.
Når det er sagt, så tror jeg at jeg vil sette et skille mellom kunst og god smak, i hvert fall god smak slik Hege Ulstein praktiserer den. For hennes type god smak føler jeg har lite til felles med kunst og mye å gjøre med dette som abre skriver om lengre oppe, at man ønsker å ekskludere. Jeg synes det går ganske tydelig frem av kommentaren hennes.
Ellers enig i det dere alle tre vel antyder i større eller mindre grad: God smak er tid- og pengekrevende og derfor blir det et klassefenomen. Det krever ekstra tid å gå til ulike delikatessebutikker fremfor Kiwi, det krever tid å sette seg inn i ulike interiør- og vintrender og det krever penger å trene på Elixia og kjøpe klær på Koma. For ikke å snakke om hvis man skal gjøre den helt store klassereisen og kjøpe persiske tepper og dra på vinferie til Toscana. Av og til er det fint å være bare meg, med gulvtepper fra Jysk og øl i kjøleskapet. Ja takk, begge deler høres ganske greit ut.
En oppklaring:
Maldon er rett og slett bare en merkevare av en bestemt type havsalt i pyramideformede flak. Det finnes forøvrig flere merker enn Maldon som fører disse pyramideformede havsaltflakene. Jeg tror sågar COOP fører det.
Maldon er heller ikke så dyrt. Det koster, om jeg husker riktig, 30kr for en pakke og de har det på RIMI. I Bergen i hvert fall...
Jeg er forøvrig uenig i at muligheten for å være "åndssnobb" er et logistisk problem. Å være jazzmusiker er vel per definisjon å være åndssnobb, og over halvparten av jazzmusikerne jeg kjenner er fra små plasser med dårligere kulturtilbud enn byene.
Håvar:
Takk for oppklaring om Maldonsalt.
Jeg tror kanskje ikke man skal skjære alle jazzmusikere over en kam og definere dem som åndssnobber. Min onkel er jazzmusiker, og jeg tror ikke han dømmer folk etter om de går med sokker i sandalene. Han kunne sikkert finne på det selv. Han er opptatt av musikk, ikke klær og merkevarer.
Ref det abre og jeg diskuterer over om at det er et skille mellom det å være intellektuell og det å være borgerlig/opptatt av fasade og ytre verdier. Det er sistnevnte som byr på logistiske problemer i grisgrendte strøk. De har blant annet ikke vinmonopol mange steder i Nord-Norge, noe som vil dempe tilgangen til dyr Riesling noe.
Nå mente jeg åndsnobb i den forstand at jazzmusikere gjerne rakker ned på "folkelig" musikk. Det gjør i hvert fall de fleste jazzmusikerene jeg kjenner. Det er i tillegg flere av dem som bruker Maldonsalt, for å dra dette poenget ut i det kjedsommelige.
Jeg har forøvrig skrevet en liten sak om kunstbegrep og det "folkelige" før. Det kan være relevant til denne diskusjonen:
http://havar.skaugen.name/blogg/folkelig-kunst-er-god-kunst
Ja flott, da ser det ut til at vi er enige om at det går et skille mellom å være intellektuell/høykulturell og snobbete. Det er sistnevnte som feiler Hege Ulstein, og jeg ser ingen grunn til at alle Norges intellektuelle skal bære den byrden sammen med henne, selv om hun nok gjerne hadde assosierte seg med dem.
Bra skrevet, og akkurat som jeg skulle sagt det selv. Jeg har blogget om noe av det samme selv, nettopp - selv om jeg ikke var klar over Ulsteins artikkel. Du kan lese min artikkel her: http://www.tronsmo.com/archives/677
Hei Anathema,
Kommentaren passer ikke på posten men jeg fant ikke noe bedre egnet sted. Jeg ville bare si tusen takk for link! Jeg fant den da folk begynte å klikke innom herfra :)
Ha en fin dag!
Alf Ivar Tronsmo:
Takk for det!
Kamikaze:
Bare hyggelig! Jeg har fulgt med deg siden Bloggeungkaren og synes du skriver bra - og dette var jo et tema som interesserte meg :-)
Heisann!
Stikker bare innom for å si at jeg har en award til deg inne på bloggen min :)
På tide med et nytt innlegg nå, Anathema? Jeg venter! ;)
Synline:
Takk takk :-)
Jeg er ekstremt fullbooket IRL for tiden. Jeg driver og håper på bedre tid, men foreløpig sliter jeg. Men kommentarer som denne gjør det absolutt (enda) mer fristende å forsøke å frigjøre tid til å skrive innlegg.
Eg kjenner Hege. Arrogant, slem og morsom er mellom dei eigenskapane ho har som eg held svært høgt. Her traff ho ikkje publikummet sitt heime, openbert, men å ete små FrP-barn til frukost er då oftast god underhaldning.
Avil:
Det er lite som har irritert meg så mye de siste månedene som Hege Ulsteins utspill - uten at jeg helt greier å redegjøre for meg selv hva det er som irriterer meg så grenseløst. Idiotiske utspill ser man jo hele tiden.
Men hvis jeg skal summere opp et par punkter:
Ja, jeg er enig i at hun virker både slem og arrogant, men det er egenskaper jeg personlig holder svært lavt. Det er nok de to laveste for meg. Morsom? Tja, kanskje det. Det kommer i hvert fall ikke frem her, synes jeg.
Spise Frp-barn til frokost? Nei, jeg synes ikke det; jeg synes man skal fokusere på sak og ikke på person.
Men hovedproblemet er vel at jeg ikke synes dette har noe med frp å gjøre. Bytt ut frp-ere med pakistanere, så blir det ikke fullt så morsomt - men like sant.
Det hun gjør, er å gå til angrep på folk som ikke deler hennes korrekte smak, og jeg blir litt kvalm. Rett og slett.
Og selv om dette hadde rammet bare frp-ere: Når ble det egentlig fellingstillatelse på dem?
Fellingstillatelsen er openbert oppheva, og dette må eg visst blogge om. ;-)
Avil:
Ser frem til å lese :-)
Veldig bra post, Anathema. Jeg har skrevet om et annet aspekt av den totale demoniseringen av FrP og latterliggjøringen av FrPere her: http://www.abcnyheter.no/node/71346
Cracked actor:
Takk for det! God kommentar du skrev hos Avil om dette. Ønsker man å diskutere partipolitikk, så får man diskutere partipolitikk - ikke hvordan de politiske motstanderne kler seg.
Hei! Hvordan skifter man layout? jeg har også blogspot, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan man skifter layout. Fint om du hadde hjulpet, du virker pro!:)
http://www.jenpau.blogspot.com
Siden din er bra!:)
Jenny:
Utforming - Velg ny mal - klikk på en mal du liker - Lagre mal.
Legg inn en kommentar
Hvis du blogger selv og bruker en annen plattform enn Blogger/Blogspot:
Den enkleste måten å legge inn kommentar på, er å velge alternativet "Navn/nettadresse". Hvis du velger "Open ID" fra menyen, må du logge deg inn på din plattform før du får sendt kommentaren.