Frynsegleder

Jeg sitter her og kikker på mine nye kredittkort. Det er første gang jeg har eid kredittkort med klasse "Gold". Det er også første gang jeg har eid et kort som er merket "Corporate". Når jeg slenger rundt meg med det kortet, går regningen direkte til arbeidsgiveren min. Brosjyrene som følger med, er fulle av informasjon om reiseforsikringer og adgang til eksklusive flyplass-lounger. Jeg har aldri reist på noe annet enn cattle class før og har måttet holde meg milevis unna loungene.

Jeg er ikke den eneste som får firmakort - alle nyansatte får det; det er en del av "startpakken". Sammen med den utrolig fancy mobiltelefonen. Jeg, som alltid har hatt så gamle mobiltelefoner at kameratene mine ler høyt og støyende hver gang jeg trekker dem frem, sitter nå med den feteste mobilen i gata. Jeg kan velge om jeg vil synkronisere med eposten min over trådløst nettverk eller 3G-kort og kjøre videokonferanser med vennene mine (hei, muligheten er der, jeg sa ikke at jeg benytter meg av den).

Den smarte, lille laptopen har jeg derimot vennet meg til, og den har vært til uvurderlig hjelp allerede. Da jeg begynte å blogge, hadde pc-en min fylt sin tiårsdag, og den skrek ut i smerte hver morgen når jeg slo den på. Til slutt måtte jeg bare få tatt den, selv om det var trist. Men hva gjør vel det nå, når jeg har fått ny laptop med masse fancy dupedittprogramvare som gjør at jeg kan være online på jobbens intranett overalt i verden? Eller sitte under et tre i parken og blogge...

Dessuten skal jeg oppgradere Internett-abonnementet mitt, siden firmaet dekker det også. Samt fasttelefon. Farvel stråling og kreftfare. Heretter skal jeg snakke med familie og venner i en telefon som er plugget i veggen. O lykke!

Når jeg får litt bedre tid, skal jeg begynne å trene på SATS. Eller Elixia. Firmaet har rabattavtaler med begge steder og er med og spleiser på abonnementet. Jeg har hørt rykter om at Elixia har en svært snasen steambad-avdeling ute på Sjølyst som jeg gleder meg til å prøve ut.

Endelig er jeg innrullert i en virkelig god privat forsikrings- og pensjonsordning. For meg som har brukt så utrolig mange år på å reise og studere og gjøre ikke-pensjonsopptjenende ting, er det en stor lettelse å vite at pensjonskronene faktisk omsider ruller inn.

Nevnte jeg at vi har full fleks hele døgnet - uten krav om kjernetid? Skulle lysten ta meg, kan jeg sitte der om natten mutters alene og sove hele neste dag.

Men den virkelig store frynsegleden er Aftenposten. Jeg blir varm inni meg av å sitte på trikken hver morgen med Aftenposten i fanget. Det var slik jeg drømte om at det skulle bli. Aftenposten og jeg - sammen på trikken. Det er små brokker av lykke å titte opp på de vakre husene som glir forbi for deretter å begrave nesen i duften av trykksverte og tørt papir.

Kunne jeg bestilt Aftenposten-abonnement selv for lenge siden? Ja, det kunne jeg. Men gjorde jeg det? Fasttelefon kunne jeg vel også tatt meg råd til. Og kanskje SATS-medlemskap. Men det er alle disse tingene som hele tiden har blitt lagt på vektskålen på motsatt side av huslånet, studielånet, etc., og som alltid har blitt nedprioritert. Nå trenger jeg ikke lenger velge. Jeg kan fortsatt betale ned ekstra på huslånet og ha alle disse småtingene som gjør hverdagen bedre. Og så prøver jeg å si til meg selv hver dag at jeg må huske på å sette pris på disse godene. De små frynsegledene mine.