En god feminist

En rekke interessante poster og kommentarfelt den siste tiden har inspirert meg til å tenke litt over hva jeg legger i det å være feminist.

Da jeg gikk på videregående, ble klassen spurt om vi så noe behov for kvinnekamp, og jeg var en av dem som skrålte høyest at det var utdatert og litt komisk. Dette var rundt 1990, og 80-tallets massive kampanje mot kvinnefrigjøring i amerikansk media hadde satt sine spor i Vesten. Det var opplest og vedtatt at kvinnesakskvinner var desperate og stygge. Selv om "Det store tilbakeslaget" heldigvis er på retur, så er det fortsatt folk som ser slik på en stereotyp feminist.

Jeg var en av de beste i mitt kull både på videregående og høyskolen og forventet det samme fra arbeidslivet. Jeg var vant til å høre både fra klassekamerater og lærere at jeg sikkert kom til å bli noe "stort". Men da jeg var ferdig med min første utdannelse, var det ikke mulig å oppdrive noe annet enn sekretærjobber verken for meg eller venninnene mine. Vi fikk beskjed om at vi måtte begynne nederst. Guttene, derimot, måtte ikke det. Dette handlet ikke om karakterer eller dyktighet, det kunne til og med jeg se. Det tok meg flere år å komme meg ut av sekretærhelvetet og den dårlige selvtilliten som fulgte med at ingen trodde på meg eller så meg.

Jeg har jobbet mange steder og har etter hvert en durabelig lang utdannelse bak meg. Og jeg kan si her og nå uten tvil i min stemme at DET ER IKKE LIKESTILLING DER UTE. Ikke bare med hensyn til lønn, men først og fremst når det gjelder muligheter til avansement. Jeg er også villig til å jobbe hardt. Jeg er villig til å gå den ekstra mila. Og, tro meg, jeg har gjort det. Mil etter mil etter mil. Jeg har slåss med menn over meg og ved siden av meg og under meg for min egen eksistens i et system hvor det å være mann er malen. Og det er ikke slik som i "G.I. Jane" at når du bare har vunnet dem over på din side, så er de dine lojale venner for alltid. I mellomtiden har alle sammen blitt byttet ut, og så står du på bar bakke og må begynne å slåss på nytt. Så fort du overvinner en, popper det opp en ny som du må håndtere. Og jeg er villig til å gjøre det, for jeg tror på meg selv og min egen rett til å være der. Men etter en stund tenker man: Hvorfor skal jeg alltid måtte slåss? Hvorfor skal jeg alltid måtte jobbe så mye hardere? Hvorfor er mine tabber alltid generelle (kvinnfolk ditt og datt), mens de feilene en mann gjør, bare fester ved ham selv? Og kanskje tenker man til slutt: Jeg er lei av å slåss hele tiden.

For meg personlig er det dette feminismen handler om: Min rett til å bli vurdert på lik linje med menn for en jobb som jeg gjør bedre enn dem. Og enda viktigere: Min rett til å bli vurdert på lik linje med menn når jobben jeg gjør, ikke er bedre, men bare like god.

Men i et samfunnsperspektiv så er det viktigere kvinnespørsmål som får forrangen. Jeg er nemlig privilegert, fordi jeg lever i et sivilisert samfunn. I Vesten har de fleste menn gått med på å gi kvinner litt alburom. Jeg glemmer aldri første gang det gikk opp for meg at jeg, helt konkret og fysisk, lever på menns nåde. Det var da jeg reiste med nattbuss gjennom Malaysia. Etter å ha kommet fra det fattigere Thailand med fillete busser og humpete veier, gledet min venninne og jeg oss til å ta moderne aircon-buss om natten. Vi var de eneste kvinnene på bussen og ble vantro eksponert for at de mannlige passasjerende snudde seg mot oss og smattet og viftet med tungene. For første gang slo det oss at vi var utrygge, at vi faktisk ikke ville ha noe å stille opp med hvis de bestemte seg for å ikke la oss være i fred. Dette var en av mange scener fra en reise gjennom to muslimske land, og det demret for oss at vi i Vesten lever som frie kvinner fordi menn lar oss være det. Og at denne friheten kan snappes vekk fra oss igjen fordi vi er fysisk underlegne. Det vi har oppnådd i dag, kan vi ikke ta for gitt. Bare spør kvinner i Teheran, som stod utenfor universitetene i slengbukser og røkte sammen med guttene i 1979. Vi lever på siviliasjonens nåde. Det er rikdommen i Vesten som gjør at vi har en sivilisasjon, som tillater kvinner, funksjonshemmede m.fl. å hevde seg selv. Et sammenbrudd i denne siviliasjonen ville uvegerlig føre til at kvinner ble undertrykt igjen. Slik mange av våre medsøstre i østligere land blir.

Og denne tanken gjør debatter om fitta mi mindre interessant for meg. Om ikke annet, sier det vel mye om hvor langt vi har kommet i Vesten, at vi har overskudd til å bruke tid og energi på å ta tilbake ordet "fitte" – et av de fonetisk og konnotativt styggeste ordene i det norske språket. For å illustrere det fonetiske aspektet: En venninne av meg fra Trøndelag bruker ordet “kjotta” i stedet. Som du hører – akkurat like stygt, selv om man ikke har noen forutinntatte, negative assosiasjoner til det. Kort vokal etterfulgt av dobbel t på norsk er hardt og spisst. Dertil kommer de konnotative problemene. Skjellsordet for det kvinnelige kjønnsorganet er det styggeste ordet på stort sett alle språk. Dette sier noe om nedvurderingen av kvinners seksualitet, det er jeg enig i. Men det er nå likefullt det styggeste ordet i alle disse språkene, og det er et dårlig utgangspunkt for oppreisning. I en liste over banneord i Swan's Practical English Usage er “cunt” det eneste ordet som har fem stjerner. Det skal litt av en snuoperasjon til for å gi et slikt ord positive assosiasjoner.

Og når det gjelder argumentasjonen om at "fitte" opprinnelig betyr "våtmark" (se link over) – det hjelper ikke meg noe særlig. Våtmark? assosierer jeg. Hmm, myr, gjørme, brunt, klebrig, illeluktende, skittent og farlig. Ikke akkurat de assosiasjonene jeg ønsker at jeg eller andre skal ha til kjønnsorganet mitt.

Faktum er at det er enklere å ta tilbake ordet "neger" enn å ta tilbake ordet "fitte". "Neger" er mindre belastet og betyr rett og slett "svart" – ikke "gjørme". Men allikevel er vel de fleste i dag enige i at "neger" ikke er noe fornuftig begrep å bruke. Så hvorfor i all verden insistere på den tapte kampen for å renvaske fitta?

Slike diskusjoner får meg til å føle meg fremmedgjort blant feminister. Det samme gjelder diskusjoner om kvinners rett og/eller plikt til å ikke pynte seg. Og disse diskusjonene finnes, de også, det er ikke bare en myte. Bildet av den lesbiske, ustelte 70-tallsfeministen kommer fra et sted. Ifølge ei jeg kjenner som satt i landsstyret i Kvinnefronten, så var hårete armhuler og motstand mot sminke et tema der. Og i "Det store tilbakeslaget" finner man gode, rasjonelle begrunnelser for hvorfor kvinner bør opponere mot skjønnhetstyranniet. Det holder å henvise til at det kun er mote for kvinner som er bevegelseshemmende, slik som høyhælte sko, krinoline og trange skjørt. Tilfeldig? Me thinks not. Menn ville aldri godtatt en mote som tilsa at de skulle stolpre rundt på tynne stilker - fordi det ville hemme bevegeligheten deres.

Med den konsekvens at når vi skal på utendørs utflukter i jobbregi med antrekk pent/casual, så sliter alltid jeg, fordi det ikke finnes pene damesko som man kan gå tur i marka med. Og det finnes ikke pene antrekk som går sammen med stygge damesko. Mens med menns svarte lærsko kommer du deg frem overalt. Samtidig kjenner jeg at, dollete som jeg er, vil jeg ikke ta innover meg disse argumentene for å gå uten sminke og med olabukser og kort hår, for det gjør livet mitt fattigere å ikke få pynte meg.

Men likevel, hver dag rundt meg ser jeg eksempler på at kvinner som ikke begrenser sin kvinnelighet, kommer til kort i systemet. De mest feminine kvinnene, de blide, søte, samarbeidsvillige jentene, de som snakker om barn og familie i kaffebaren, de avanserer ikke. Og det er her jeg muligens skiller vei med Saccarinas argumentasjon i hennes nyeste post (link over). Skal man omfavne denne kvinneligheten? Er det min plikt som kvinne å stå og snakke om barn og julepynt med disse andre kvinnene? Jeg, som alltid har trivdes bedre sammen med gutter? Det er for øvrig ikke noe jeg har lært meg til; allerede i tre-fire-årsalderen var jeg leder i en guttegjeng i barnehagen. Saccarina sier at hun mener det er en nedvurdering av kvinneligheten å ta avstand fra det kvinnelige, og jeg er enig - i teorien. Akkurat som jeg er enig med Susan Faludi i at kvinnemote er kvinneundertrykkende - i teorien. Men likevel - når jeg koser meg med å gå med skjørt og perlekjeder samtidig som jeg foretrekker å stå og diskutere politikk med gutta - hvorfor skal jeg bøye av for feministisk teori, som sier at dette er anti-feministisk? Alle krav vi setter opp til hvordan kvinner skal oppføre seg, gjør det bare vanskeligere å navigere i dette farvannet. Jeg har ikke lyst til å bli mer feminin og leve ut min kvinnelighet i tide og utide på jobben, hva nå enn det måtte bestå i - og jeg har ikke lyst til å bli mindre feminin, ved å opponere mot patriarkatets forsøk på å begrense kvinners bevegelsesfrihet gjennom mote. La oss heller omfavne at kvinner ikke trenger å være noe mer av hverken det ene eller det andre. Jeg er en feminist i min fulle rett fordi jeg bryr meg om kvinners rettigheter, og det er det eneste jeg trenger å forholde meg til.

Jeg kunne sagt mye om dette. Jeg kunne sagt at den største feministen jeg har kjent, er den selvutnevnte feminist-skeptikeren eksen, som har tvunget meg til å bli praktisk selvstendig: Er du for svak til å bære, sier du? Tror ikke det - du får ta i et tak med komfyren. Buhu, synes du sirkelsaga er skummel? Det hjelper ikke, du får værsågod prøve dersom du vil ha satt opp den lettveggen. Vil du ha hjelp til å henge opp lampa? Ja, greit det. Jeg kan gjøre det én gang mens du ser på, og neste gang gjør du det selv. Han har aldri tatt et nei for et nei en eneste gang når jeg har prøvd å skylde på kvinneligheten min for å slippe unna. Og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har hørt ham si: "Du får til alt du vil. Jeg kjenner deg." Noe som for meg er en bedre feministisk pick-me-up enn å lese Marilyn French, om hvor dårlig menn forstår, any day. Man trenger ikke være selvutnevnt feminist for å være en god feminist. Og sist, men ikke minst, det finnes ingen fasit på en god feminist. Hvis det er noen som forsøker å legge føringer for din rolle som kvinne eller som feminist - bare overse dem. Kvinne, kjenn din plass. Den er hvor som helst.