Skjebnenatt. Uttrykket får meg til å tenke på Margit Sandemo og "Sagaen om Isfolket". Tilståelse nr 1: Jeg elsket den serien. Da jeg var 14. I hvert fall de ti første bøkene, før det ble altfor overtroisk. Jeg liker ikke overtro. Jeg ler av overtro. Tarotkort? Ha ha! Spå i hånden? Lykke til! Jaså, har Tyren en tøff uke foran seg? Prøv å være norsk ulv!
Det er ikke før i kveld det har gått opp for meg hvor overtroisk jeg faktisk er. En del av min fremtid avgjøres i morgen. Jeg får endelig tilbakemelding på en jobb jeg har søkt på. Jobben er fullstendig utenfor min liga. I tillegg har jeg et stort handicap i forbindelse med en overganssum. Jeg har sannelig ikke gjort det lett for meg selv. Jeg er sikker på at jeg har blåst det. Hvorfor sa jeg alle de dumme tingene? Alltid skal jeg overdrive. Og hvorfor i all verden nevnte jeg overganssummen; det er da mitt problem. Jeg blir altfor dyr.
Jeg ser etter svar fra skjebnen rundt meg. Paralleller dras til andre skjellsettende begivenheter i mitt liv. Hva hadde jeg på følelsen? Hva har jeg på følelsen nå? Slo det stikk? Hvis det gikk sånn da og jeg forutså det - hva "ser" jeg nå? Full katastrofe, selvfølgelig. Jeg sier til meg selv at alle de gangene jeg har ønsket meg noe så sterkt, så har det mislykkes. Det er et dårlig tegn.
Jeg tenker på en annen hvis skjebne avgjøres i natt. I natt skal verdens største stat, verdens eneste supermakt, det eneste landet hvis ledervalg direkte påvirker oss alle fra dag 1, velge en ny leder, sannsynligvis for åtte år fremover. Europa holder pusten i spenning. Skal vi endelig få den lederen vi ønsker oss?
Uansett hva utfallet blir, er dette et historisk valg. Samme hvordan amerikanerne snur og vender på det, vil de enten velge en septuagenarian samt en kvinne eller en svart mann. Who would have thought? 2008 er et historisk år. Ikke på den nitriste 2001-9/11-måten, men på en oppløftende, fremtidsoptimistisk måte.
Tilståelse nr 2: Jeg liker McCain også, jeg. Han er en kul gamling. Jeg liker historien om hvordan han, som den absolutte underdogen på republikansk side, sa opp absolutt alle i staben unntatt han som kjørte turnebussen og han som kammet håret hans (McCain greier ikke å løfte armene høyere enn skulderhøyde pga tidligere tortur) for å få råd til å fortsette turneen. Til slutt fikk også han som kammet håret sparken, og så turnerte McCain og sjåføren videre alene. Og McCain vant den republikanske nominasjonen. Who would have thought? Jeg liker underdogs. Jeg digger dessuten dette McCain-sitatet: "The other day Hillary Clinton wanted to donate USD 1,000,000 to the Woodstock museum! Now, I'm sure that Woodstock was a great cultural and pharmaceutical event - I wasn't there. I was tied up at the time."
Jeg har håp for både Obama og McCain. De kommer begge til å jobbe tverrpolitisk og løsningsorientert. Dette er et valg verden ikke kan tape (med mindre Sarah Palin tar over). Men hjertet mitt ligger hos Obama. Tenk om vi våkner i morgen og han er valgt til president for Amerikas forente stater? Who would have thought?
Jeg titter ut gjennom vinduene på restauranten etter et tegn. Hvordan vil det gå med min skjebne? Med Obamas skjebne? Hvordan føler han det å bli alene i verden, med begge foreldre og besteforeldre døde, dagen før han kanskje blir valgt til Amerikas president?
En trikk sprenger seg gjennom mørket utenfor vinduene. Trikken er opplyst innenfra, og folk sitter der i varmen og lyset og ser trygge og komfortable ut. Et tegn? På at verden går videre? Himmelen åpner seg og drysser små stjerner ned på veien som peker hjemover. Men jeg går ikke hjem riktig ennå. Jeg sitter der og tenker på skjebne, overtro og tegn.
Akkurat da kommer Lars Sponheim inn på restauranten sammen med to gamlinger. Er dette et tegn? Og i så fall på hva? Jeg har da aldri stemt Venstre. Sponheim stirrer på meg og jeg stirrer tilbake. De setter seg ved et bord i nærheten av meg, og de to gamlingene snakker med sjarmerende Oslo-speak for rekti' tilhørighet. De snakker om første gang de gikk inn på Venstres Hus, og de snakker om valgvake med "ammrikanera", noe de ikke gidder å delta på i natt. Jeg lurer på hvor folk går på kurs for å lære å si "ammrikanera" med slik autoritet. Det høres koselig ut. Flere trikker durer forbi. De er opplyst, alle sammen. Jeg velger å ta Sponheim som et godt tegn. Obama og jeg får jobben.
tirsdag 4. november 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Lykke til med jobben, det gikk jo ihvertfall veien for Obama:)
Ja, lykke til med jobben sier jeg også! Og ta det med overgangssummen som et kompliment, det betyr jo at nåværende arbeidsgiver ikke vil gi slipp på deg. Det er litt fotballproff over det, synes jeg ;)
Annikken & kamikaze:
Takk takk til begge to - og både Obama og jeg fikk jobben :-D Dette er en strålende dag!
PS til kamikaze: Overgangssummen er en konkret investering som arbeidsgiver har gjort i meg, og som de vil ha refundert dersom jeg slutter. Slik sett er det altså min personlige gjeld og ikke en overgangssum - og så er det jo opp til meg å gjøre det til en overgangssum i lønnsforhandlinger :-) (Jeg er spesielt opptatt av at jenter skal trene seg opp til å legge bluferdigheten til side i lønnsforhandlinger, så jeg kjører meg selv ganske hardt på det punktet, selv om jeg iblant rødmer innvendig og har lyst til å si at "pengene ikke er så viktig asså". I stedet sier jeg: "Jeg trenger en viss sikkerhet for å kunne vurdere denne stillingen pga mine nåværende forpliktelser.")
Gratulerer med jobb! Og stå på krava! ;)
Supert og gratulerer!
Hva med et jobbsøkerkurs for oss med kravskrekk? Jeg klarer det fint så lenge jeg bare skal skrive stipendsøknader, men jeg grøsser med tanken på lønnsforhandlinger, altså.
Gratulerer med jobben!
Etter å ha blitt lurt trill rundt ang lønn en gang, er jeg i det minste ikke naiv lenger. Det er ingen andre enn jeg selv som kan stille krav på mine vegne. Så da gjør jeg det.
abre:
Takk - og ja, jeg skal gjøre det :-)
kamikaze:
Takk! Tror ikke jeg er kompetent til å holde et forhandlingskurs, akkurat, men takk for tilliten :-) Det som funker best for meg, er å skape en positiv stemning i forhandlingssituasjonen. Jeg snakker mye om hvor interessant jeg synes bedriften er. Alle ledere elsker det. Hvis man går til lønnsforhandlinger med negative tanker, blir det vanskelig å slå gjennom (f eks hvis man føler seg urettferdig behandlet og ikke greier å skjule det) - med mindre man har en brekkstang, slik som et konkret, bedre tilbud et annet sted.
Synline:
Takk for det! Nei, det er absolutt ikke noen vits å stå med lua i hånda. Hvis man sier at man ikke bryr seg så mye om pengene, så tar de en på ordet. Og jeg har samme erfaring som deg - det er ingen andre som griper inn for å hjelpe til, der er det alles kamp mot alle.
Yess. Det ble Obama :D
Tankekorset:
Jippi!
Legg inn en kommentar
Hvis du blogger selv og bruker en annen plattform enn Blogger/Blogspot:
Den enkleste måten å legge inn kommentar på, er å velge alternativet "Navn/nettadresse". Hvis du velger "Open ID" fra menyen, må du logge deg inn på din plattform før du får sendt kommentaren.