Det er ikke gull alt som glimrer

På tampen av året sitter jeg her og reflekterer litt over den jobbmessige berg- og dalbanen som jeg har vært inne i denne høsten.

Jeg gledet meg sånn til å begynne i ny jobb i høst. Endelig skulle jeg få lønn for strevet, endelig var jeg der jeg ønsket å være. Etter mange år med videreutdannelse og deretter ofring av det folk flest tar for gitt, slit langt hjemmefra under tidvis knalltøffe forhold, en daglig kamp for å hevde meg selv, for å slåss for min plass, for ikke å bli utstøtt og latterliggjort som jente, null privatliv, et minimum av fasiliteter, min egen, personlige G.I. Jane-tilværelse, skulle jeg få det jeg fortjente. Trodde jeg.

Det begynte så bra. Arbeidsplassen hadde en fantastisk personalpolitikk: Gratis lege, fysioterapeut og frisør (!), hjemmetelefon, mobiltelefon, hjemme-pc, laptop, gullkort meg her og gullkort meg der, Internett, helsestudio, avis, lønn under utdanning og whatnot. Visittkortene med den flotte tittelen som indikerte at jeg hadde en slags lederfunksjon, lå klare og ventet på meg. Allerede fra første uke var det reiser til spennende byer, opphold på flotte hoteller, det var seminarer og middager og wining and dining med forretningsforbindelser. Jeg ble plukket ut til et utrolig interessant seminar for unge ledere. Og jeg var så takknemlig for at de hadde ansatt meg; jeg skulle vise dem at de hadde gjort rett i å satse på meg. Mentalt sett brettet jeg opp ermene og var klar til å ta fatt på hva det skulle være. Jeg kunne jobbe døgnet rundt for å få ferdig oppgavene mine. Alt lå til rette. Selv om sjefen virket litt rar.

Men bak fasaden var det hult. Jeg fikk ingenting å gjøre. Ikke noe ansvar, ikke noe informasjon og ikke en gang basisoppgaver. Jeg ventet på at sjefen skulle få tillit, jeg øvde meg på diplomatiske måter å ta det opp med ham på, og jeg var positiv og beredvillig til å gjøre hva det skulle være. Det hjalp ikke. Den eneste faste oppgaven jeg fikk, var å sortere mailer om morgenen. Det tok en time. Resten av tiden satt jeg med hendene i fanget, med pc-skjermen vendt mot gangveien i kontorlandskapet, så det var umulig å surfe på Internett eller gjøre noe annet.

Vi var tre personer i avdelingen, og under normale omstendigheter skulle jeg og han andre jobbet i linje med en felles sjef. Men isteden behandlet sjefen han andre som en betrodd medarbeider, en slags nestsjef, og de to gikk ut av landskapet til et avlukke for å diskutere hvordan arbeidet skulle legges opp i avdelingen. Jeg fikk ikke lov å være med. Etter en slik fortrolig samtale kunne de komme tilbake og informere meg om hvor jeg skulle reise de neste ukene. Selv om direktøren hadde gitt uttrykkelig beskjed om at jeg skulle være med på planleggingen, ble jeg systematisk ekskludert. Jeg ble også ekskludert fra de daglige informasjonsmøtene og aldri kopiert inn på email, så det var umulig for å meg å ta meg til oppgaver på egen hånd, og jeg dummet meg ut i møte etter møte med andre avdelinger fordi jeg ikke hadde fått informasjon i forkant. Til slutt måtte jeg bare la være å åpne munnen. Jeg visste aldri hva de to andre jobbet med, jeg visste aldri hvor de var hen når de forsvant. Når sjefen var ute på forretningsreise, sendte han mail til kollegaen min om hvor han befant seg og hvor han kunne nås, selv om kollegaen min var på den andre siden av kloden og jeg var alene på kontoret. En gang da sjefen skulle være borte i en uke, ga han meg beskjed om å rydde i arkivet hans mens han var borte. Det var den eneste oppgaven jeg fikk, og det tok halvannen time. Og det er vel egentlig ikke en lederjobb å rydde i andres arkiv.

Jeg forsøkte å få gjennomslag for en arbeidsdeling i avdelingen, slik at jeg kunne jobbe litt mer selvstendig fra dem og ikke trengte å bli kopiert inn på email, men de nektet å la meg gjøre noe på egenhånd. I vår avdeling skulle vi jobbe i team og ha full oversikt over hva de andre gjorde. Det innebar i praksis at de skulle ha full oversikt over hva jeg gjorde, og at det skulle gå null informasjon den andre veien. Hvis jeg så mye som sendte en email eller tok en telefon uten å informere dem, var helvete løs. Det ble lekset opp om at jeg ikke måtte gå i gang med ting uten å holde dem i loopen, og mer eller mindre sagt i klartekst at jeg ikke hadde nok erfaring til å gjøre noe på egen hånd uansett. Da jeg svarte at jeg syntes informasjonsflyten i så fall burde gå begge veier, sa de jada og fortsatte å holde informasjonen for seg selv.

Som jeg har antydet før, er jeg ikke fremmed for diskriminering i arbeidslivet, og jeg har blitt utsatt for det som er av hersketeknikker, men jeg har aldri før opplevd en så effektiv stopp i informasjonsflyten. Det var fullstendig lammende å aldri vite hva som foregikk og se ut som en lallende idiot fordi jeg ikke kunne svare på selv de enkleste spørsmål, som for eksempel når sjefen min skulle komme tilbake. Jeg holder en knapp på at av alle hersketeknikkene så er tilbakeholdelse av informasjon den mest effektive.

Jeg begynte å føle meg syk. Det gjorde vondt å gå på middager og dele ut visittkort til mennesker, å forsøke å presentere meg selv om en person å regne med, når jeg visste at skallet var tomt, at jeg sannsynligvis var den best betalte ryddejenta i Oslo. Jeg vemtes når folk spurte meg hva jeg drev med, for det eneste jeg kunne si som var ærlig, var "ingen verdens ting". En kamerat sa til meg at jeg var heldig som fikk lov å reise rundt i Europa og wine og dine på firmaets regning uten å måtte ha ansvar for noe som helst, men jeg følte det ikke sånn. Jeg har aldri ønsket å late meg, jeg har aldri ønsket å unngå ansvar. Allerede etter en måned i firmaet brukte jeg reisene til å trøsteshoppe i taxfreebutikkene. Jeg er normalt en person med et lavt og miljøvennlig forbruk og en sunn skepsis mot alt som kan smake av merkevarer og gruppepress, men tusenlappene fikk ben å gå på til CK-vesker og D&G-klokker. Uten at jeg følte meg noe bedre av den grunn.

Jeg diskuterte mine erfaringer med andre jenter i firmaet. De klaget også på at de fikk altfor lite å gjøre og ikke noe ansvar, men når vi sammenlignet, hadde de faktisk enkelte, reelle arbeidsoppgaver, mens jeg hadde ingenting. Sjefen var blitt pålagt av QA-avdelingen å lage en stillingsinstruks til meg, men han utsatte og utsatte det. Jeg befant meg veritabelt i limbo uten noen oppfølgning og ingen redningsplanker i sikte.

På tross av at jeg ikke hadde noenting å gjøre, var fritiden skrumpet inn til null. Det var overtidspress fra toppen på arbeidsplassen, og alle andre enn småbarnsforeldrene "måtte" sitte til minimum fem-seks om kvelden. Jeg satt og satt og tvinnet tommeltotter og så klokken tikke forbi fire og led meg gjennom enda en time for syns skyld, og likevel var jeg en av de første som gikk hver dag. Med all reisingen i tillegg, var jeg stort sett bare hjemme noen få timer en kveld iblant.

Nesten enda verre enn mangelen på faglig innhold, var kontrollen med alt jeg sa og gjorde. Jeg fikk ikke lov å diskutere jobb med andre uten å måtte rapportere i detalj til de to kollegene mine hva jeg hadde gjort. Han andre, som burde vært sideveis i linja, oppførte seg som min overordnede i ett og alt, og ville vite hvor jeg var og hva jeg foretok meg til enhver tid. Hvis jeg stod og pratet med noen andre, stirret han demonstrativt på klokka når jeg kom tilbake. Hvis jeg ville fly hjem med et senere fly på de turene vi gjorde sammen, ga han meg beskjed om at jeg burde vurdere om det var i overensstemmelse med min "rolle" å bruke tid på å være sosial. Han nektet meg å stikke en tur over i nabobygget for å se hvordan de hadde det der, fordi det ikke var direkte jobbrelatert, mens han selv og sjefen hadde vært der og tittet tidligere. Når vi var på representasjonsmiddager sammen, lot han det skinne gjennom at jeg snakket med feil folk og burde tenke mer på firmaets beste, som han ofret seg for. Mens realiteten var at han hang sammen med akkurat de folkene han ville, han også.

Da en annen avdeling spurte i plenum på et seminar hva jeg egentlig skulle holde på med og hvilke mailer jeg skulle kopieres inn på, og sjefen min svarte at jeg var så ny at jeg ikke skulle gjøre noe særlig ennå og at det holdt å sende mailer til ham og kollegaen min, gikk noe i stykker inne i meg. Foran alle gamle og nye kolleger var det nå blitt sagt høyt at jeg i realiteten ikke hadde noen arbeidsoppgaver, og at jeg heller ikke trengte å få noe informasjon. Ydmykelsen var komplett. Det tok meg en enorm kraftanstrengelse å troppe opp på den påfølgende middagen og klistre på meg et representasjonssmil mens vi jobbet oss gjennom rettene og vinsortene.

Dette var i midten av oktober, og jeg hadde vært i den nye jobben i halvannen måned. Jeg var allerede kjørt helt ned i grøfta og tilbrakte helgene med å slepe meg ut av senga og grue meg til mandag. Jeg kjente en depresjon legge seg som et teppe over meg. Å møte denne fullstendige mangelen på tillit kjørte meg ned raskere enn jeg hadde trodd var mulig, siden jeg hadde vært ute en vinternatt før. Jeg, som har kjempegode tilbakemeldinger fra alle tidligere jobber og toppkarakterer fra alle skoler, begynte plutselig å tro at jeg egentlig ikke hadde noe å komme med. For hvis jeg virkelig hadde vært noe å satse på, ville vel sjefen min ha sett det? Han med all sin erfaring og anseelse i firmaet?

Samme uke slepte jeg meg hjem fra jobb og satte meg til hjemme ved pc-en for å lese nyhetene. Isteden brast jeg i gråt. Jeg kom hjem kl 1800 og satt og gråt til kl 2200. Jeg gråt for de ødelagte forventningene, for all den tapte gleden og håpet, drømmene og ønskene. Jeg gråt fordi jeg hadde vært så dum at jeg hadde forpliktet meg til denne arbeidsgiveren, og fordi selvtilliten var så lav at jeg ikke greide å se for meg at noen andre ville ha meg.

Da klokka var 2200, tørket jeg tårene. Jeg sa til meg selv at hvis jeg ble sittende sånn, fortjente jeg det jeg endte opp med, og at det var en utrolig taperaktig holdning å sitte og sippe samtidig som jeg gjorde null og niks for å komme meg ut av situasjonen. Nå fikk det være nok selvmedlidenhet. Jeg har vært villig til å kjempe for alt jeg har oppnådd hele livet, og dette skulle jammen ikke være slutten. Jeg logget meg inn på finn.no/jobb og søkte etter stillinger som jeg kunne bruke utdannelsen min i. Én skilte seg ut. Den inneholdt nøyaktig det jeg hadde drømt om, men krevde fem års yrkeserfaring på et område der jeg hadde null. Det var en tung rådgiverstilling, og jeg var en ivrig lettvekter med fin tittel og lite annet nyttig å by på. Men jeg søkte likevel. I søknadsbrevet skrev jeg: "This is exactly the kind of challenge I am looking for." Men til og med dersom selvtilliten hadde vært på topp, hvilket jeg ga uttrykk for i søknaden, så var denne jobben langt utenfor min liga.

Det tok lang tid før jeg hørte noe, og jeg trodde ikke det kom til å bli noe av det. Den første gangen jeg ble oppringt, satt jeg fyllesyk på et seminar i Øst-Europa. Etter nok en fuktig aften med wining and dining, denne gangen i en vinkjeller, satt jeg bakerst i salen og kjente på hvor meningsløst livet var. De andre fløy ut og inn med viktige telefoner, mens jeg verken fikk mailer eller oppringninger. Men plutselig ringte telefonen min. Det var drømmejobben, og jeg ble kalt inn på intervju. Jeg stod på et toalett på hotellet og forsøkte å fortelle litt om meg selv, mens jeg håpet på at ingen av de andre seminardeltagerne skulle komme. Hele tiden trodde jeg det kom til å falle i fisk. Jeg fortalte rett ut i intervjuet at jeg ikke hadde noen erfaring, men at jeg var villig til å jobbe hardt. Likevel ble jeg kalt inn på nytt og fikk møte den andre kollegaen. Også i den nye jobben skulle jeg jobbe i et trekløver med to godt voksne menn, men allerede første gang jeg møtte det som skulle bli den nye sjefen min, visste jeg at der stoppet likheten. Han var en genuint hyggelig, vennlig mann som var interessert i det jeg hadde å si og med omsorg for sine ansatte. Han var en ekte leder. Og jeg fikk jobben.

De aller fleste frynsegodene er borte, og reiseveien er over dobbelt så lang. Jeg blir ikke sendt på et eneste representasjonsoppdrag, og det er slutt på trøsteshopping, enn si opphold, på flyplasser. Ledertittelen min er byttet ut med "rådgiver", og visittkort vet jeg ikke om jeg skal ha en gang. Men jeg er lykkeligere enn på lenge. Sjefen min er alt en god leder skal være. Han følger meg opp og gir meg utfordringer og ansvar. Jeg får brukt hjernen min og utdannelsen min hver dag og får brynt meg så langt jeg strekker til. På tross av at jeg egentlig ikke er kvalifisert til å gi råd til noen, behandler alle meg som om jeg har noe å komme med. Og det er helt slutt på overtidspresset. Denne sjefen har et godt privatliv og ønsker ikke å henge rundt på jobben hele kvelden, og vi andre er også fri til å gå. Så selv om reiseveien er lengre, kommer jeg hjem tidligere. Og det psykiske stresset er helt borte. Den tiden jeg er hjemme, snubler jeg ikke rundt med en tung sky over hodet, men har overskudd til å treffe venner og finne på ting. De sier at det finnes en drittsekk på enhver arbeidsplass, og jeg har iblant hatt følelsen av å mer eller mindre vasse i dem. Men her er det ingen, i hvert fall ikke som jeg kan se. Her om dagen ringte jeg sjefen som var hjemme på juleferie og beklaget at jeg forstyrret, men jeg måtte stille ham et spørsmål så jeg var sikker på å ikke gjøre noen feil. -Det går også an, svarte han. -Hva behager? -Det er rom for å gjøre feil her.

Det skal heller ikke stikkes under stol at det var en fantastisk opplevelse å underrette tidligere arbeidsgiver om at jeg hadde fått en ny og bedre betalt jobb i et større og mer anerkjent firma. Direktøren sa til meg at jeg burde ta dette som en fjær i hatten. Jeg greide å avstå fra å si "in your face". Av og til sier handling mer enn tusen ord.