Et uregulert marked?

Av og til blir jeg sittende og stusse over hvordan oppleste og vedtatte sannheter oppstår. Jeg tenker ikke nå på naturlover eller forskningsbaserte oppdagelser, men sånne utsagn som det er stor enighet om, sånne som folk kan slenge ut av seg uten å møte motstand fordi alle har lest det så mange ganger ett eller annet sted at de går ut fra at noen har tatt seg bryet med å sjekke at det stemmer.

Nylig gikk jeg gjennom en del slike myter i prostitusjonsdebatten.

En annen "sannhet" som jeg har stusset litt over i det senere, er den om at det er det frie marked som har ført til finanskrisen, og at det frie marked dermed har spilt fallitt en gang for alle. Til og med Jens Stoltenberg har sagt at finanskrisen viser at det trengs en sterkere statlig styring av markedene.

Det har imidlertid vært godt belyst i norsk media at finanskrisen i all hovedsak skyldes såkalte subprimelån til lite betalingsdyktige låntagere, og at subprimelån til ressurssvake grupper var regjeringens ide og vedtatte politikk og hadde fint lite med det frie marked å gjøre. I realiteten er det amerikanske boligmarkedet sterkere regulert enn det norske.

Civita har utgitt et grundig notat som går gjennom USAs boligpolitikk helt siden tiden før det store krakket i '29, og dette notatet gir en god innføring i bakgrunnen for den eksisterende finanskrisen. En amerikansk tankesmie omtaler USAs politikk som "sosialisme på sparebluss", og i dette legger de at boligpolitikken var udiskutabelt sosialistisk, samtidig som staten ikke var villig til å belaste de offentlige budsjettene, men overførte all risiko til halvstatlige og private finansinstitusjoner. Fremfor direkte statlig finansiering, grep kongressen og føderale myndigheter inn i markedet for å få private selskaper til å realisere sosialpolitiske mål.

Men som Civita påpeker:

"Så lenge staten står som garantist, vil myndigheter og skattebetalere i siste instans måtte plukke opp regningen hvis noe går galt. Aktørene i markedet kan i mellomtiden tjene godt på den sosiale virksomheten de gjennom reguleringer og støtteordninger har blitt presset og oppfordret til. Dette innebærer med andre ord å ”privatisere profitten og sosialisere tapene”, noe som skaper svært uheldige incentiver og en betydelig grad av systemisk risiko, altså risiko og ustabilitet for hele det finansielle systemet.

Det er nettopp dette som har skjedd i det amerikanske boligfinansieringsmarkedet. Myndighetene har, gjennom lover og reguleringer, lagt press på og oppfordret private banker og andre finansinstitusjoner til å finansiere og låne ut penger til mennesker med lav inntekt og formue. Dette gjelder ikke minst de to statlig støttede gigantene i det såkalte sekundærmarkedet for boliglån, Fannie Mae og Freddie Mac, som staten og skattebetalerne tidligere i år måtte redde da de sto på randen av konkurs.

Begge selskapene har det siste tiåret drevet en svært risikofylt virksomhet med oppkjøp av en økende andel subprime-lån og innpakking av disse i verdipapirer (såkalte ”mortgage backed securities”). Begge disse aktivitetene ble oppfordret og implisitt garantert av myndighetene. Og begge selskapene har eksponert seg for en høy grad av risiko med en svært liten grad av kapitalinndekning. Prislappen på denne redningsaksjonen er fortsatt uviss, men det tegner til å bli en betydelig utgift i tiden framover."

På tidlig 90-tall oppstod det en ny trend i amerikansk boligpolitikk. Tanken var god: "Amerikanske myndigheter, politikere, journalister og akademikere ble grepet av tanker om ”fair housing” og ”affordable lending”. På den ene side mente man at bankene diskriminerte minoritetsgrupper, spesielt afroamerikanere, og på den annen side hadde man en visjon om at også mennesker med lav inntekt og liten formue skulle kunne eie egen bolig."

Virkemidlene var mer tvilsomme. I 1993 igangsatte myndighetene en kampanje for å presse private aktører til å gi lån til svakerestilte grupper. "Banker som ikke oppfylte administrasjonens sosialpolitiske mål, ble gjenstand for beskyldninger om diskriminering og søksmål." En rekke lover ble vedtatt for å hjelpe dette formålet, blant annet en lov (FIRREA) som vedtok offentliggjøring av bankenes score mht lån til lokale minoritetsgrupper, og i 1999 kom en ny lov som "skulle forhindre enhver bank som ikke tilfredsstilte kravene til å gi lån til de svake gruppene i samfunnet fra å kunne ekspandere virksomheten sin", og Det hvite hus påpekte at "presidenten ville nedlegge veto mot enhver lovgivning som ville kutte ned på krav om utlån til minoriteter".

Det ble også åpnet for at lokale aktivistgrupper som ACORN kunne utøve betydelig press ved å klage på banker som de mente ikke førte en tilfredsstillende utlånsvirksomhet.

"Med politisk press fra mange hold, inklusiv til tider svært aggressive aktivistgrupper, er det kanskje ikke så merkelig av de private bankene etter hvert la om utlånspraksisen sin. Man begynte å se bort fra slikt som inntekt, formue og kreditthistorie. I tillegg reduserte bankene egenandelen, ofte helt ned til null. Dette er lån som går under benevnelsen “subprime”."

Siden boliggjeld i USA hefter ved boligen og ikke ved person, kan alle som ikke kan betale gjelden, kvitte seg med alt ved å gå fra boligen. Da er de der de startet, men ikke noe dårligere stilt. Dette må også sees på som en klart mer sosialistisk politikk enn den norske boligpolitikken, og jeg mener det er naivt å tenke at dette ikke kan virke som et incentiv for folk til å låne over evne; de har tross alt ikke noe særlig å tape. Når folk går fra boligen, blir de private finansinstitusjonene sittende igjen med subprime-lånene, som ikke har skikkelig inndekning i markedet.

Det var også andre faktorer med i bildet. Blant annet ble boligboblen forstørret av en offentlig lavrentepolitikk. Resultatet av pengepolitikken og boligpolitikken ble den største boligboblen i amerikansk historie, også kalt "alle boligboblers mor", med en boligprisindeks som for første gang i historien oversteg 130; den steg til hele 200 i løpet av 90-tallet!

Det bør imidlertid heller ikke stikkes under stol at finansinstitusjonene, og særlig Fannie Mae og Freddie Mac, genererte profitt for sine investorer så lenge oppturen varte, og slik sett kan man si at markedskreftene også var med i spillet. Men hvordan folk kan slutte derfra til å si at dette var et marked i fri dressur, overgår min forstand.