God oksemorsdag!

Da jeg var 13, jobbet jeg på utplassering på gård i 14 dager. I tillegg til knallhardt arbeid med bæring av hesjestaurer, roting i frossen jord etter neper (samt time etter time i hønsehuset mens jeg sorterte egg og hørte på "The final countdown" på walkman) fikk jeg en unik innsikt i avlshierarkiet for Norsk Rødt Fe. Ei god ku vurderes forutsigbart nok etter hvor mange liter melk hun yter pr tidsenhet, og melkemengde pr tidsenhet er således et avlskriterium. Følgelig skulle en tro at den kua som tronet høyest på rangstigen enten var den som melket mest, eller som hadde flest døtre som melket bra. En god kumor, med andre ord. Men begrepet "kumor" finnes ikke. Derimot er den største ære som kan vederfares ei norsk ku å bli en god "oksemor". Det finnes landsomfattende kåringer for slikt - "Årets oksemor". Og den gården som har vunnet "Årets oksemor", får tilsendt en diplom som de kan henge på veggen. I kid you not.

Som det nysgjerrige barnet jeg var, ønsket jeg naturlig nok å komme til bunns i hvorfor det var så stor stas å bli oksemor - var det for eksempel pga kjøttet, det å ha bidratt til en god oksestek? Men nei. De få oksene i fjøset stod for seg selv i en boks og hang. De fleste av dem skulle sendes til slakteriet bare noen måneder gamle fordi de ikke var funnet verdige. De hadde nemlig ikke godt nok eksteriør til at sæden deres ville bli benyttet til inseminasjon. Deres eksistens var som sådan fullstendig forfeilet, siden de var forkastet for den eneste funksjonen en levende, moderne okse har, nemlig å bidra til å øke melkeprodusjonen gjennom å avle frem gode melkekyr, altså å bli en "kufar" - men pussig nok finnes ikke det begrepet heller.

Gjennom drivet etter å øke melkeproduksjonen formes altså jakten på den perfekte oksen, den av 50 - 100 okser som er funnet bra nok til å brukes til avl og som derfor får leve noen år som premie, i hvert fall til sædkvaliteten går ned. Men når det gjelder hvilke kyr som skal brukes til avl, foregår det ikke noen tilsvarende utvelgelse. De fleste melkekyr blir inseminert med jevne mellomrom - det er visst bra for melkingen - mens det altså bare er noen veldig få som kan smykke seg med tittelen "oksemor".

Den observante leser har naturligvis skjønt for lenge siden hvor jeg vil med dette: Er det ikke et paradoks at i et moderne fjøs, der alt handler om kyr og oksene er overflødige og for det meste blir sett på som levende slakt, så er likevel den største æren som kan tilfalle en ku det å få en sønn?

Vel, det er mulig det er noe jeg ikke har forstått. Jeg er ikke akkurat noen ku-ekspert, men tanken på "oksemødre" slår meg sånn dann og vann når jeg får de rette assosiasjonene, sånn som i dag da jeg leste Aftenposten.

Noe annet jeg også sitter og lurer på iblant, er nemlig hvorfor abortmotandere argumenterer med livets ukrenkelighet i samme åndedrag som de viser seg mer enn villige til å ta liv. Man trenger ikke gå til USA for ekstremversjonen, der "Pro Life"-fanatikere skyter leger og deres barn. Vi trenger ikke se lenger enn til Rom for å finne velvoksne menn som er villige til å ofre livet til ei lita jente fordi fostrene hun bærer er ukrenkelige, og derfor altså vil bannlyse legene som behandler jenta.

"Legene på det aktuelle sykehuset forsvarer seg med hensynet til den gravide jenta. Livmoren hennes er så liten at den ikke ville kunne bære frem et barn – og her var det altså snakk om to fostre."

Og jeg kan ikke la være å spørre meg selv hvorfor livet til to fostre anses som mer verdifullt enn livet til den ni år gamle jenta. Tidligere har jeg kanskje tenkt at "Pro Life"-bevegelsen mener at et barns liv er mer verdt enn en voksens fordi barn er mer ufordervet (litt sånn à la "la de små barn komme til meg"?). Men det virker ikke som en rimelig forklaringsmodell når den potensielle moren hvis liv og helse er truet, bare er et barn selv. Og så slår det meg at kanskje handler det egentlig om at hun er en potensiell "oksemor"? Kanskje tenker den høyvelbårne i Rom at livets ukrenkelighet først og fremst handler om at fosteret kanskje kan være en sønn, og at det derfor er naturlig at kvinnen burde ofre seg for å bære frem denne sønnen?

Vel, det bare slo meg her jeg satt og tenkte på voldtatte niåringer, oksemødre og drepte jentebabyer i Kina. Det kan hende jeg tar feil, det har skjedd før. Men det er altså ikke mer enn ni år siden at denne jenta selv var et foster og derved mer verdt enn livet til sin mor etter definisjonen til disse hellige menn. Hvordan har hun tapt seg så i verdi i løpet av de ni årene? Skjedde det kanskje da hun mistet jomfrudommen?

Og sånn kan man jo fortsette og fabulere dagen før dagen før dagen, denne flotte dagen hvor mange menn tar med seg blomsterbuketter hjem til kona og tilbyr seg å ta oppvasken fordi de tror vi feirer morsdag. God oksemorsdag, alle sammen!