Når det dysfunksjonelle er malen

Det er søndag ettermiddag, og min søsters familie har nettopp reist. Jeg har tilbrakt hele dagen med å vaske. Det er utrolig hvor mye skittent sengetøy, håndklær og kopper og kar fire mennesker greier å skape i løpet av noen få dager. Og jeg gjør det ikke enklere for meg selv ved å måtte trekke om sofaer og spisestuemøblement og rulle ut teppene igjen etter at de har reist. Min hvitglaserte leilighet er særdeles lite kompatibel med en rotete storfamilie.

Som vanlig når min søster har vært her, har jeg hodet fullt av tanker om oppveksten vår. Et av problemene med å komme fra en virkelig dysfunksjonell familie er at du ikke aner hvordan det er å komme fra en funksjonell familie. Du har rett og slett ikke peiling på hva det vil si å være "normal". Hvilke av mine idiosynkrasier er virkelig meg og hvilke er et resultat av oppveksten min? Og er det mulig å bryte med et så godt innarbeidet mønster?

Min vakre, begavede niese har nettopp fått stilt en psykiatrisk diagnose, en merkelapp som skal følge henne resten av livet, som skal påvirke de valgene hun tar. Og min søster raser fordi våre foreldre aldri fikk stilt sine psykiatriske diagnoser, fordi dette er arvelig, og da ville kanskje datteren hennes fått bedre oppfølgning på et tidligere tidspunkt. Som min søster sier: "Hvis de hadde tatt ansvar for de psykiske problemene sine, ville de kanskje oppdaget at det finnes bedre måter å løse problemer på enn alkohol og paralgin forte."

Men på 70-tallet var psysiske problemer tabu, og både mamma og pappa er i høyeste grad preget av en tankegang som sier: besøk hos psykolog -> galehus neste -> offentlig ydmykelse. Og jeg er jammen ikke sikker på om det hadde hjulpet noe særlig om de hadde fått stilt sine diagnoser heller, for der min nieses humør svinger opp og ned, har deres humør, så langt jeg kan huske, alltid vært langt nede.

Det å vokse opp med to foreldre med forholdsvis tunge psykiske problemer, har sine ulemper, og en av de tingene som er vanskelig å tilgi, men som samtidig er så symptomatisk og dermed utenfor deres kontroll, er at de er så fullstendig absorbert i seg selv og sine egne problemer. Det er ikke ordentlig plass til deg ved siden av deres smerte og deres virkelighetsanskuelse, som dessverre levner noe å ønske sammenlignet med realitetene. Begge mine foreldre er i stand til å erkjenne at de er deprimert og har dårlig selvtillit, men der stopper også selvinnsikten. Og siden begge har gått på søvnmedisiner og antidepressiva mesteparten av sine voksne liv, er det faktum kanskje nokså vanskelig å fortrenge. De har også begge tidvis gått til behandling hos psykolog og psykiater etter press fra sine nærmeste, og den ene har også vært innlagt, men selverkjennelsen stopper likevel ved at de er "deprimert", og at det "ikke er noe galt med dem".

Vel, alt det er vann under broa nå. Fikk man dem ikke under ordentlig behandling da de var på middagshøyden, så kan man bare glemme det nå. Men det er også tungt å se at de blir verre med årene. Jeg har alltid svevd i den villfarelsen at jo eldre jeg ble, desto mindre skygge ville de kaste. Men jeg ser nå at det er langt ifra sannheten; de siste årene deres kommer til å bli svært krevende. Pappa er på full fart på vei inn i dementia, og ifølge eksperter vil det føre til at alle hans dårlige egenskaper blir mer fremtredende. Mamma, på sin side, er på vei nedover en endeløs depresjonsspiral, som ikke forberdres nevneverdig av at hun begynner å bli gammel, glemsk og fysisk svekket. Det er også vondt å erfare at de blir enda mer krevende, og gir tydelig uttrykk for at de trenger oss, når alt man vil er å ta bena på nakken og løpe. Det føles som om jeg har gjort mitt; jeg ofret hele barndommen min på dem, og likevel får de ikke nok.

Jeg ser på mine foreldre som en slags invasjonshær som jeg må forsøke å holde fra livet. Jeg kan ikke bytte dem ut, jeg kan ikke tilintetgjøre dem, og jeg kan ikke omgås dem, for det er altfor deprimerende og energikrevende. Samtidig er jeg stuck med dem for resten av levetiden deres, og da er det beste jeg kan gjøre, det beste søsteren min og jeg kan gjøre, å forsøke å holde dem fra livet i størst mulig grad. Sette grenser, screene telefonsamtaler, si nei til besøk og lukke ørene mest mulig den stunden det pågår.

Hvilket bringer meg til mine egne issues, hvorav ett er at jeg ikke liker noe særlig å ha folk for nært innpå meg. Jeg liker egentlig mennesker ganske godt hvis jeg bare kan få ha dem på avstand. Sånn sett er blogging symptomatisk for min personlighet, for der oppnår jeg å ha sosialt samkvem uten å skape krav og forventninger. Jeg kan oppsøke bloggere og få dem virtuelt på besøk, men jeg kan også skru av relasjonen like lett som jeg skrur av pc-en. Mine venner IRL er verdens beste mennesker i mine øyne, men jeg må innse at de har det felles med meg at de setter klare skranker for hvor nært de vil slippe folk innpå seg.

For et par uker siden diskuterte jeg og en venninne hvordan vi ville vært hvis vi hadde kommet fra funksjonelle familier. Min venninne mente at det ville vært helt topp, for da hadde vi likt å tilbringe tid med familien, og vi hadde sikkert synes det var helt greit å ha nære sosiale relasjoner til andre mennesker også.

I det øyeblikket et nytt, kvinnelig bekjentskap sier "min mor er min beste venninne" (eller enda verre, omtaler henne som "mamma'n min" med dukkestemme), så vet jeg at dette mennesket har jeg virkelig ingenting til felles med, og jo før vi får avsluttet bekjentskapet, desto bedre er det. En mor er ikke en venninne; en mor er et problem du må håndtere, og hun er ikke noe menneske man søker trøst eller støtte hos i voksen alder (eller hva det nå er dukke-"mamma'n min" skal indikere).

Når smerte har vært en så intens bestanddel av barndommen, skaper det en barriere mot en del "normal" aktivitet. Jeg blir skeptisk av hjemmekos og familiehygge, for etter min erfaring er det ikke hyggelig hjemme. Jeg blir svar skyldig når jeg snakker med folk som sier at de gleder seg til jul, for for meg er julen forbundet med raseriutbrudd, alkohol- og pillemisbruk og store dramascener med postulater om forfølgelse, selvmordsplaner og, sist men ikke minst, at man var så skuffende som barn at man både var hatet og skulle slås hånden av, uten at det var umiddelbart klart hvorfor.

Jeg er realist og innser at man må spille med de kortene man har fått utdelt og at for meg er familien et hinder som må håndteres. Den kan ikke overvinnes, og man kan ikke snu eller gå rundt, så man må forsøke å finne en måte å leve med den på. Og stort sett gjør man det, man ser at andre mennesker har andre utfordringer. Men jeg sliter med å akseptere at jeg har visse begrensninger som jeg kanskje aldri kan unnslippe, som er påført meg mot min vilje, og som jeg kanskje ikke en gang fullt ut ser og i hvert fall ikke evner å gjøre noe med. Jeg er tilsynelatende høytfungerende mht en del ytre faktorer, slik som karriere og bosted, men når jeg sammenligner meg med mine kolleger og naboer, ser jeg likevel at de driver med en del sosiale aktiviteter som er nokså fremmede for meg. De er gift og har barn og tilbringer hver helg på hytta, i sommerhuset eller i seilbåten med foreldre og svigerforeldre, går skitur med familien hver helg om vinteren, og det virker som om de trives med å ha alle disse menneskene nært innpå seg. Ja, de virker fordømt veltilpassede og lykkelige.

Og jeg tenker på alt de tar for gitt, jentene på jobben, hvordan de alltid har hatt selvtillit til å gå etter det de vil ha, ja, hvordan det å ta høyere gradsutdanning, gjøre karriere og hanke inn en vellykket mann har vært en slik selvfølge at det å ikke kunne få alt aldri har vært et tema (og hvordan dette har gjort dem ekstremt lite feministisk bevisste, men det er en annen post).

Vel, nå har jeg kommet så langt at jeg får avslutte selv om jeg ikke er sikker på hva budskapet mitt er. Kanskje jeg bare trengte å få blåst ut litt om hvordan smerte kan søke seg videre nedover i generasjoner, eller at uansett hvor langt du løper for å komme unna familien, vil du før eller siden møte dem i døra. Eller kanskje jeg får si som min søster at takk og lov lever vi i 2009 nå, i en tid da en tenåring kan få stilt en psykiatrisk diagnose uten at det sosiale stigmaet blir uoverkommelig slik at hun kan få hjelp og dermed kan leve et bedre liv.