Anathema

Hege Ulstein rider igjen

2010-02-23T20:19:00.009+01:00

Som kjent er ikke Hege Ulstein en av mine yndlingsjournalister, men jeg må si at jeg er imponert over hvor lavt hun greier å synke i sin kronikk om omskjæring av 20. februar. Kanskje burde jeg ikke bruke mer spalteplass på det, men det er så fristende enkelt å plukke fra hverandre argumentene hennes.

Mye godt er påpekt i kommentarfeltet under kronikken allerede, hvorav det viktigste selvfølgelig er at parallellen mellom omskjæring og plastisk kirurgi ikke holder mål, fordi omskjæring er noe som utføres på barn (og for den del ofte uten barnas samtykke).

Den eventuelle sammenligningen omskjæring - plastisk kirurgi må eventuelt omhandle hva som er tillatt å utføre på barn. Og da, siden Hege Ulstein åpner for at omskjæring kanskje ikke er så ille - og samtidig heller ikke tar prinsipielt avstand fra plastisk kirurgi - da kan vi kanskje anta at hun også åpner for å operere inn silkonbryster på en 8 år gammel jente? Jeg mener, begge deler handler jo til syvende og sist om å klargjøre barnet for sex?

Kronikken er som nevnt nesten for enkel å plukke fra hverandre. Ulstein påstår videre at "vårt syn på kjønnslemlestelse er enkelt og greit at «sånn er det bare»." (Underforstått: Vi har ikke ordentlig belegg for å mene dette.) Hmm... kan det hende at det foreligger så mye massiv forskning som understøtter "vårt syn" (oss intolerante slemminger i Vesten, formodentlig), at det må kunne regnes som faktum, slik at ja faktisk - sånn er det bare. (Jeg gleder meg forresten til å lese Hege Ulsteins banebrytende kommentar hvor hun utfordrer Newtons påstander om tyngdekraften. Jeg mener: "Enigheten i vestlige samfunn [om at tyngdekraften eksisterer] er kompakt og massiv." Og det er jo per definisjon grunn til å rope varsko, ikke sant?)

For "hvordan kan vi være skråsikre eksperter på noe som tilhører en helt annen kultur enn vår egen?" Betimelig spørsmål. Ja, hvordan kan Hege Ulstein for eksempel ha så sterke meninger om Frp-ere? De tilhører jo en annen kultur enn hennes egen, i så stor grad at hun ikke anser det som noen "frøkensport" å være på fest med dem. Kan vi egentlig uttale oss om at Frp-ere ikke skjønner "vitsen med å drikke Riesling til flere hundre kroner når den i tillegg bare har sju volumprosent alkohol, synes østers smaker snørr og at det er helt naturlig å ha sokker i sandalene"? Eller kan den type nedlatenhet og generalisering om mennesker som tilhører et annet sosialt lag være et utslag av "tankegods vi trodde hørte kolonitida til"?

Og så er det denne Fuambai Ahmadu, da. Hun har latt seg omskjære i voksen alder og har i tillegg en "prestisjetung" doktorgrad i antropologi fra et økonomisk universitet. Så da må hun jo være verdt å lytte til, eller? La oss si at man bør lytte til alle mennesker som har doktorgrad. Betyr det at Hege Ulstein bør lytte til de mange medisinske forskerne som jobber i Verdens Helseorganisasjon, som unisont fordømmer omskjæring ("FGM is recognized internationally as a violation of the human rights of girls and women. It reflects deep-rooted inequality between the sexes, and constitutes an extreme form of discrimination against women. It is nearly always carried out on minors and is a violation of the rights of children. The practice also violates a person's rights to health, security and physical integrity, the right to be free from torture and cruel, inhuman or degrading treatment, and the right to life when the procedure results in death.")? Nei, hun må visst ikke det, gitt. Kan det hende at "vi" bare må lytte til de som er enige med Hege Ulstein?

I forbindelse med Ahmadu er det for øvrig påfallende at Ulstein ikke selv reflekterer over forskjellen mellom det å la seg omskjære i voksen alder og det å omskjære barn. Det bør også nevnes for artighets skyld at Ahmadu i sine artikler utpeker de vestlige feministene som hovedfienden. Den funker alltid: Er det noe galt, så skyld på feministene. Jeg skjønner ikke umiddelbart hvorfor Ulstein hiver seg på en slik kampanje mot feministene, men det betyr vel bare at på kulturrelativismens alter må det knuses noen egg for å lage en omelett.

All "forskning" som Helge Ulstein viser til i sin kronikk stammer for øvrig fra artikkelen av Fuambai Ahmadu, inkludert referansen til denne "Tiernay blog", som viser seg å være bloggen til en journalist i New York Times, en journalist som "always wanted to be a scientist but went into journalism because its peer-review process was a great deal easier to sneak through" (no great loss to science there, presumedly). Kanskje har Ulstein hatt det travelt og ikke giddet å se etter flere kilder - eller kanskje var hun bare ikke særlig interessert i å utfordre påstandene til Ahmadu. Det er antagelig derfor hun bare refererer løselig til "Akademikere som har forsket på omskjæring". Det er begrenset med kildehenvisninger i Ahmadus artikkel.

Ellers er Ulsteins referanseløse uttalelser (også disse for en stor del hentet fra Ahmadu) om den begrensede betydningen av utvendig klitoris, fornøyelig. Størstedelen av klitoris ligger jo inni kroppen, må vite, så da er det ikke så farlig om vi kapper av det som stikker ut! (Benytter for øvrig anledningen til å minne om Virrvarrs fantastiske, informative klitoris-post her). Si meg, Ulstein, hvis menn hadde hele pikken gjemt inni kroppen uten at noe stakk ut, hvordan mener du at de skulle bli stimulert? Ved hjelp av vakre ord? Kjæling med egoet?

Etter dette sammensuriet mener Ulstein hun har belegg for å konkludere med at "Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring er altså ikke bare tuftet på fakta. Den er også bygget på myter, direkte feilopplysning og misforståelser." Jeg greier ikke å se at hun har hold for å komme med noen av de påstandene etter de "fakta" hun har lagt frem, eller at hun har noe grunnlag for å antyde at lovene våre bør endres, fordi de ikke er faktabaserte i dette tilfellet.

For ordens skyld bør nevnes at jeg er imot omskjæring av guttebarn, men jeg må likevel reagere på påstanden om at det å fjerne forhuden hos menn er det samme som å fjerne klitoristappen og de indre kjønnsleppene hos kvinner.

Det er videre fullstendig villedet å sammenstille kritikk av omskjæring med manglende respekt for "våre omskårede medsøstre". Man kritiserer en praksis, ikke menneskene som blir utsatt for den. Skal vi likeledes slutte å slå ned på incest fordi det liksom er det samme som å kritisere seksuelt misbrukte barn? Jeg mener - bare hør på den logikken!

For en litt mer gjennomarbeidet kritikk av Ahmadis påstander, les her:

Professor Larry Arnhart foretar en interessant diskusjon av hvorvidt man som Ahmadi kan dekonstruere den kvinnelige seksualiteten til å være kun kulturell (slik at klitoris blir overflødig for seksuell nytelse)

WHO svarer Tierney Lab (æsj, når de kommer med alle disse tallene, altså!)

Dr Nancy Reyes tegner og forteller om omskjæring og sine erfaringer fra legepraksis i Liberia

Det bør også nevnes avslutningsvis at Ahmadi utviser et mye mer ambivalent syn på omskjæring enn det Ulstein gjør. Ahmadi lander nemlig i en av sine artikler på at "ritual without cutting" nok er den beste løsningen. Gikk du glipp av den, Hege?

Gledelige signaler

2010-02-12T18:03:00.005+01:00

Denne uken har det faktisk vært litt... deilig å være norsk.

De siste dagene har det tikket inn med positive signaler fra norske myndigheter, og jeg har for én gangs skyld gått rundt med et smil om munnen og tenkt: nå virker det faktisk som om de er på rett vei (istedenfor å skjemmes over inkompetanse og kunnskapsløshet).

1. På onsdag våknet jeg til gladnyheten om at politiet i Oslo tømte Hausmania for okkupanter, og - GUDSKJELOV - i motsetning til tilfellet ved Blitz-huset (grem!) skal faktisk gården i Hausmannsgate brukes til noe samfunnsnyttig etterpå, i form av studentboliger. Dobbelt hurra!

2. I går våknet jeg til gladnyheten om at Knut Storberget har tenkt å ta grep for å redusere saksbehandlingstiden i UDI, blant ved å ta vekk noen av ankemulighetene som lammer systemet så til de grader i dag. What's not to love?

3. Og i dag - hurra, hurra, hurra - tok Høyesterett staten i skole og forklarte i klare ordelag at vi alle faktisk må forholde oss til lover og regler, også staten selv. Rederinæringen fikk et velfortjent medhold i at en lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft, noe som egentlig burde være kjent stoff, også for Kristin Halvorsen. Men i sin iver etter å "ta rikingene" er hun visst ikke så opptatt av å følge loven.

Men nok om Halvorsen, la oss heller glede oss over noen utvalgte gullkorn fra dommen:

"(118) Eg er komen til at likningane for 2007 for reiarlaga må opphevast fordi overgangsreglane i lov 14. desember 2007 nr. 107 avsnitt X er i strid med forbodet mot tilbakeverkande lover i Grunnlova § 97."

(...)

"(162) For meg er det sentralt i saka at Stortinget ved etableringa av 1996-ordninga ønskte å sikre skipsfartsnæringa her i landet, og at etableringa av ordninga skjedde ut frå eit klart standpunkt til at det då var nødvendig med skattefordelar samanlikna med andre næringar. Ved dette valet tok Stortinget standpunkt til om løysinga var rimeleg og hadde nødvendig legitimitet. Det må leggjast til grunn at Stortinget i tillegg til det som direkte gjaldt skipsfarten, også vurderte omsyna så vel til verknadene i ulike lokalsamfunn og til næringar med skipsfartstilknytte aktivitetar, som til samfunnsinteressene i det heile. Ved å gå inn i ordninga gjorde reiarlaga grunnleggjande val, og frå då av innretta dei seg etter ordninga, både i den løpande drifta og ved større transaksjonar."

Gratulerer til Norges største kunnskapsnæring, en næring som bl a har skapt bedrifter som Det Norske Veritas, Bergesen, Kongsberg-gruppen, Gard og Jotun. Skipsfarten er det eneste området hvor Norge virkelig hevder seg internasjonalt annet enn som råvareleverandør. Det norske maritime clusteret er helt unikt, og får oppdrag fra andre nasjoner over hele verden som trenger deres spisskompetanse - innenfor skipsbygging, avansert datateknologi, korrosjonsbekjempelse, hydrodynamikk, sjørett, sjøforsikring, klassifisering and the list goes on and on. De virkelig store fagpersonene på disse områdene sitter i Norge. Denne bransjen greier dessverre ikke Kristin Halvorsen å se, fordi hun blander den sammen med enkeltpersoner som hun så gjerne vil "ta". Jeg hører rykter om at champagnekorkene spretter på Bergehus i dag - vel unt!

Anathema drar rasismekortet

2010-01-13T20:05:00.005+01:00

Excuse me? Går det an?

Jeg må innrømme at jeg er rystet. Etter å ha lest lydloggen fra AMK, må jeg ta et oppgjør med mine egne fordommer. Her har jeg trodd i min fordomsfulle verden at menneskene som jobber ved AMK er hverdagshelter, fine mennesker som redder liv og tar vare på oss når vi trenger dem. Jeg har trodd at Ali Farah og Kohinoor Nordberg var pr-kåte karriereklagere, og at den såkalte ukulturen hos AMK var et micheletsk forsøk på å drive usaklig brunbeising.

Men... this is just too much. Jeg greier ikke å se at loggen fra AMK kan tolkes på annen måte enn at rasisme har spilt en avgjørende rolle.

Hva mener jeg med rasisme, jeg som er en erklært motstander av usaklig brunbeising? Vel, i 1966-konvensjonen om rasediskriminering defineres rasediskriminering slik: "...enhver distinksjon, ekskludering, restriksjon eller preferanse basert på rase, farge, avstamning eller nasjonalt eller etnisk opphav som har til formål eller effekt å nullifisere eller svekke anerkjennelse, nytelse eller utøvelse på like vilkår av menneskerettigheter og fundamentale friheter i det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller noe annet område i det offentlige liv." (fra Wikipedia.)

La oss se på noen av utsagnene fra AMK:

Allerede i aller første setning i den første samtalen oppgir innringer husnummer 43. ("Vi trenger ambulanse til Jens Bjelkesgate 43 med én gang.") Det er antagelig ganske mye kjappere og mer informativt enn det de fleste, deriblant undertegnede, ville greid i en slik stresset situasjon. Etter at adressen er fastslått, er det kanskje på tide å gå videre, men nei. Idet en annen person tar over røret for første innringer rett etterpå, begynner nemlig AMK å mase om adressen på nytt:

"I: Kan du komme til Jens Bjelkesgate med en gang?
M: Ja, men nummer?
I: Fort, sier jeg.
M: Ja, men nummer?
I: Eeeeeeh. Hvis du kommer til Jens Bjelkesgate. Nummer oppgang B.
M: Men, hallo. Hvilket nummer i Jens Bjelkesgate er det?
I: Jens Bjelkesgate 43.
M: Ja, og hvilken etasje?"

Mulige forklaringsmodeller på at AMK trenger å bruke mye tid på å få høre husnummeret på nytt:
1. Dårlig shorthand. Greier ikke å notere nummer.
2. Gikk på "Midvale's school for the specially gifted" og trenger å få forklart ting maaaaange ganger.
3. Båndopptageren virker ikke. (Ooops nei, det henvises visst til båndopptak senere i samtalen. Til gagns.)
4. Eeeeh... kan det være at M rett og slett gjør seg vrang her?
5. Other options?

Etter et stykke dialog hvor AMK tilsynelatende avbryter innringer flere ganger isteden for å la ham snakke ut, får vi litt språkundervisning. Det kan jo komme godt med:

"I: Jeg er ikke der. Jeg bor i Bjerke vet du, jeg fikk beskjed at jeg...
M: Ja, men, hallo...
I: Hun er dårlig, hun er dårlig, sier jeg, hun er dårlig, veldig dårlig.
M: Jo, jeg hører virkelig hva du sier, men kan du ikke roe deg litt ned?
I: De gråter, de sier...
M: De gråter, men hva?
I: Hør da, slutt å mas, å, bare send en jævla forpult ambulanse!
M: Det er ikke noe forpult ambulanse. Det er ikke det det heter."

Ubetalelig. Rekk opp hånda de som ikke hadde kalt ambulansen forpult på dette tidspunktet. Hvis jeg hadde ringt etter ambulanse og hadde måttet oppgi samme adresse gjentatte ganger, etterfulgt av tilsynelatende bagatellmessig mas og uten noen helst forsikring om at ambulansen var på vei, hadde jeg også ropt "bare send en forpult ambulanse" hvis jeg hadde trodd det stod om liv.

Samtale 2 fortsetter i samme spor. Innringeren ber om ambulanse raskt, men AMK unnviker spørsmålet og utber seg isteden ytterligere detaljer, blant annet adressen (!).

I samtale 3 har innringeren nådd et punkt hvor han begynner å gråte og snakke usammenhengende. Men AMK har noen velmente råd om god takt og tone i nødstilfeller:

"M: Hører du ikke hvordan du oppfører deg?
I: Har du sendt ambulanse? Fy faen altså - har du sendt ambulanse?
M: Kan jeg få... hvem er det som er syk?
I: Svigermooooor!
M: Kan hun ikke slutte å gråte, hun som gråter. Er det hun som er syk?"

Eh... kan hun ikke slutte å gråte? Kanskje hun slutter å gråte hvis hun får beksjed om at hjelpen er på vei? Nok en gang sporer samtalen av i for utenforstående uvesentlige detaljer, hvor AMK ber innringeren redegjøre for hvem som er syk, hvem som er til stede, hvem som gråter i bakgrunnen osv, fortsatt uten å love noen ambulanse. Innringeren svarer på spørmålene, men hisser seg ytterligere opp, og plutselig skifter AMK spor fullstendig:

"M: Ja, men du, det du sier nå blir tatt opp på bånd.
I: Det driter jeg så jævlig i!
M: Ja, men vi kommer til å sende politiet til deg for du...
I: Sug meg, sug meg, ok!
M: Du kan ikke true med å drepe folk."

Når ble "sug meg, sug meg" en drapstrussel?

Etter samtale 3 ringer AMK politiet: "Kan dere sende en patrulje til Jens Bjelkes gate 43 litt raskt?" (Se det, AMK HAR oppfanget adressen!) Der er det en svært, svært hissig...jeg vet ikke jeg... en pakistaner eller noe sånt."

Godt uti samtale 4 kommer imidlertid den mest avslørende uttalelsen fra AMKs side:

"I: Hør her, hør her. Moren til moren min - som sitter og griner bak i setet her, morra hennes på Tøyen, hun ligger og er dau. Du står her og truer meg med at du tar opp samtalen. Hør, når et liv er borte trur du jeg bryr meg om hva Pol'ti, trur du jeg bryr meg om noe?
M: Tror du andre nordmenn holder på sånn som dere holder på der?"

Jeg gjentar: Tror du andre NORDMENN holder på sånn som dere holder på der?

Opp med hånda alle dere (etniske) nordmenn som noen gang har fått det spørsmålet når dere har vært aggressive i telefonen mot en offentlig etat? Aldri sier, dere? Ikke jeg heller.

Og til og med om jeg skulle vært ekstremt velvillig innstilt overfor AMK så langt og ha avskrevet det hele med en dårlig dag på jobben, så faller den argumentasjonen fullstendig i fisk etter dette utsagnet, fordi det så pinlig avslørende. Du blir ikke sammenlignet med andre NORDMENN dersom du blir oppfattet som "en av oss". Det er ingen vei utenom: Her er det bare å dra frem rasismekortet. Dette er et skoleeksempel på distinksjon gjort på bakgrunn av etnisk opphav, ref. definisjonen over, og dette er Norge 2010.

Flere familiemedlemmer prøver seg på å få AMK til å handle. Den unge jenta som ringer inn i samtale 5 er helt rolig og avbalansert (også i lydloggen), men får likevel en skyllebøtte fra AMK - at resten av familien hennes oppfører seg som villmenn, at politiet er på vei og at hun må kutte ut. Det er litt uklart hva det er hun skal kutte ut. Å plage AMK med utidige oppringninger, kanskje?

Hva er forresten formålet med å nevne politiet i denne samtalen? Ren informasjon? Innsyn i offentlig saksbehandling? -Å du, by the way nå mens vi likevel snakker sammen, vi kommer til å politianmelde resten av familien din, altså. Tenkte du gjerne ville vite det selv om du ikke har sagt noe galt - ennå.

Samtale 6 omfatter blant annet flere spørsmål om hvilket husnummer den syke befinner seg i. Det kan jo være noen der ute som ikke har fått det med seg ennå? Og samtale 7 dreier seg - utrolig men sant - nesten i sin helhet om gateadressen. Hvis elevene ved "Midvale's school for the specially gifted" hadde fått så mange repetisjoner, ville de fått 6+, alle sammen. Er det mulig?

I samtale 8 er begge parter rasende, og AMK gjør ikke lenger noe forsøk på å fremstå som en profesjonell part. De slenger på røret etter kort tid, og oppringning nr 9 vil de overhodet ikke svare på.

Så, etter en rekke oppringninger, hvor AMK har fått beskjed om at kvinnen ikke puster, ikke har puls og til slutt er død, presterer en av de som jobber AMK å si følgende på lydopptaket: "Det er sannsynligvis en bagatell, hele greia. Ikke sant? Det er ganske fortvilet." Word. Det er ganske fortvilet, ja. Familien ventet på ambulanse i 23 minutter, og kvinnen døde bare to minutter før ambulansen kom frem.

NB: Lydloggen mellom AMK og politiet viser utvilsomt at den syke kvinnens familie bidrar til å hindre at ambulansen kommer frem ved sin truende og aggressive oppførsel. De må derfor dele skyld med AMK for at hjelpen brukte for lang tid på å komme frem.

Poenget med denne posten er imidlertid at jeg ikke lenger føler meg sikker på at utlendinger og innvandrere har tilstrekkelig rettssikkerhet når de trenger helsehjelp i Oslo. Hva skjer hvis den som ringer inn er stresset og begynner å knote på norsk, noe som vil være tilfelle når man snakker på et fremmedspråk mens man er nervøs eller opphisset? Det er en ganske enkel sak å sette en person som snakker dårlig norsk ut av spill ved å spørre repetitivt om formelle detaljer, som adressen.

Lydopptaket viser dessuten at en rekke forskjellige personer ved AMK er involvert i samtalene, personer som tilhører ulike kjønn og landsdeler. Den arrogante og kverulerende tonen kan dermed ikke bare tilskrives én persons dårlige humør. Dermed blir det nærliggende å spekulere i om det faktisk finnes en ukultur ved AMK i Oslo, slik det ble påstått for få år siden. Det er på tide å ta denne debatten på nytt og ta et ordentlig oppgjør med dette.

Når det dysfunksjonelle er malen

2009-03-22T14:35:00.008+01:00

Det er søndag ettermiddag, og min søsters familie har nettopp reist. Jeg har tilbrakt hele dagen med å vaske. Det er utrolig hvor mye skittent sengetøy, håndklær og kopper og kar fire mennesker greier å skape i løpet av noen få dager. Og jeg gjør det ikke enklere for meg selv ved å måtte trekke om sofaer og spisestuemøblement og rulle ut teppene igjen etter at de har reist. Min hvitglaserte leilighet er særdeles lite kompatibel med en rotete storfamilie.

Som vanlig når min søster har vært her, har jeg hodet fullt av tanker om oppveksten vår. Et av problemene med å komme fra en virkelig dysfunksjonell familie er at du ikke aner hvordan det er å komme fra en funksjonell familie. Du har rett og slett ikke peiling på hva det vil si å være "normal". Hvilke av mine idiosynkrasier er virkelig meg og hvilke er et resultat av oppveksten min? Og er det mulig å bryte med et så godt innarbeidet mønster?

Min vakre, begavede niese har nettopp fått stilt en psykiatrisk diagnose, en merkelapp som skal følge henne resten av livet, som skal påvirke de valgene hun tar. Og min søster raser fordi våre foreldre aldri fikk stilt sine psykiatriske diagnoser, fordi dette er arvelig, og da ville kanskje datteren hennes fått bedre oppfølgning på et tidligere tidspunkt. Som min søster sier: "Hvis de hadde tatt ansvar for de psykiske problemene sine, ville de kanskje oppdaget at det finnes bedre måter å løse problemer på enn alkohol og paralgin forte."

Men på 70-tallet var psysiske problemer tabu, og både mamma og pappa er i høyeste grad preget av en tankegang som sier: besøk hos psykolog -> galehus neste -> offentlig ydmykelse. Og jeg er jammen ikke sikker på om det hadde hjulpet noe særlig om de hadde fått stilt sine diagnoser heller, for der min nieses humør svinger opp og ned, har deres humør, så langt jeg kan huske, alltid vært langt nede.

Det å vokse opp med to foreldre med forholdsvis tunge psykiske problemer, har sine ulemper, og en av de tingene som er vanskelig å tilgi, men som samtidig er så symptomatisk og dermed utenfor deres kontroll, er at de er så fullstendig absorbert i seg selv og sine egne problemer. Det er ikke ordentlig plass til deg ved siden av deres smerte og deres virkelighetsanskuelse, som dessverre levner noe å ønske sammenlignet med realitetene. Begge mine foreldre er i stand til å erkjenne at de er deprimert og har dårlig selvtillit, men der stopper også selvinnsikten. Og siden begge har gått på søvnmedisiner og antidepressiva mesteparten av sine voksne liv, er det faktum kanskje nokså vanskelig å fortrenge. De har også begge tidvis gått til behandling hos psykolog og psykiater etter press fra sine nærmeste, og den ene har også vært innlagt, men selverkjennelsen stopper likevel ved at de er "deprimert", og at det "ikke er noe galt med dem".

Vel, alt det er vann under broa nå. Fikk man dem ikke under ordentlig behandling da de var på middagshøyden, så kan man bare glemme det nå. Men det er også tungt å se at de blir verre med årene. Jeg har alltid svevd i den villfarelsen at jo eldre jeg ble, desto mindre skygge ville de kaste. Men jeg ser nå at det er langt ifra sannheten; de siste årene deres kommer til å bli svært krevende. Pappa er på full fart på vei inn i dementia, og ifølge eksperter vil det føre til at alle hans dårlige egenskaper blir mer fremtredende. Mamma, på sin side, er på vei nedover en endeløs depresjonsspiral, som ikke forberdres nevneverdig av at hun begynner å bli gammel, glemsk og fysisk svekket. Det er også vondt å erfare at de blir enda mer krevende, og gir tydelig uttrykk for at de trenger oss, når alt man vil er å ta bena på nakken og løpe. Det føles som om jeg har gjort mitt; jeg ofret hele barndommen min på dem, og likevel får de ikke nok.

Jeg ser på mine foreldre som en slags invasjonshær som jeg må forsøke å holde fra livet. Jeg kan ikke bytte dem ut, jeg kan ikke tilintetgjøre dem, og jeg kan ikke omgås dem, for det er altfor deprimerende og energikrevende. Samtidig er jeg stuck med dem for resten av levetiden deres, og da er det beste jeg kan gjøre, det beste søsteren min og jeg kan gjøre, å forsøke å holde dem fra livet i størst mulig grad. Sette grenser, screene telefonsamtaler, si nei til besøk og lukke ørene mest mulig den stunden det pågår.

Hvilket bringer meg til mine egne issues, hvorav ett er at jeg ikke liker noe særlig å ha folk for nært innpå meg. Jeg liker egentlig mennesker ganske godt hvis jeg bare kan få ha dem på avstand. Sånn sett er blogging symptomatisk for min personlighet, for der oppnår jeg å ha sosialt samkvem uten å skape krav og forventninger. Jeg kan oppsøke bloggere og få dem virtuelt på besøk, men jeg kan også skru av relasjonen like lett som jeg skrur av pc-en. Mine venner IRL er verdens beste mennesker i mine øyne, men jeg må innse at de har det felles med meg at de setter klare skranker for hvor nært de vil slippe folk innpå seg.

For et par uker siden diskuterte jeg og en venninne hvordan vi ville vært hvis vi hadde kommet fra funksjonelle familier. Min venninne mente at det ville vært helt topp, for da hadde vi likt å tilbringe tid med familien, og vi hadde sikkert synes det var helt greit å ha nære sosiale relasjoner til andre mennesker også.

I det øyeblikket et nytt, kvinnelig bekjentskap sier "min mor er min beste venninne" (eller enda verre, omtaler henne som "mamma'n min" med dukkestemme), så vet jeg at dette mennesket har jeg virkelig ingenting til felles med, og jo før vi får avsluttet bekjentskapet, desto bedre er det. En mor er ikke en venninne; en mor er et problem du må håndtere, og hun er ikke noe menneske man søker trøst eller støtte hos i voksen alder (eller hva det nå er dukke-"mamma'n min" skal indikere).

Når smerte har vært en så intens bestanddel av barndommen, skaper det en barriere mot en del "normal" aktivitet. Jeg blir skeptisk av hjemmekos og familiehygge, for etter min erfaring er det ikke hyggelig hjemme. Jeg blir svar skyldig når jeg snakker med folk som sier at de gleder seg til jul, for for meg er julen forbundet med raseriutbrudd, alkohol- og pillemisbruk og store dramascener med postulater om forfølgelse, selvmordsplaner og, sist men ikke minst, at man var så skuffende som barn at man både var hatet og skulle slås hånden av, uten at det var umiddelbart klart hvorfor.

Jeg er realist og innser at man må spille med de kortene man har fått utdelt og at for meg er familien et hinder som må håndteres. Den kan ikke overvinnes, og man kan ikke snu eller gå rundt, så man må forsøke å finne en måte å leve med den på. Og stort sett gjør man det, man ser at andre mennesker har andre utfordringer. Men jeg sliter med å akseptere at jeg har visse begrensninger som jeg kanskje aldri kan unnslippe, som er påført meg mot min vilje, og som jeg kanskje ikke en gang fullt ut ser og i hvert fall ikke evner å gjøre noe med. Jeg er tilsynelatende høytfungerende mht en del ytre faktorer, slik som karriere og bosted, men når jeg sammenligner meg med mine kolleger og naboer, ser jeg likevel at de driver med en del sosiale aktiviteter som er nokså fremmede for meg. De er gift og har barn og tilbringer hver helg på hytta, i sommerhuset eller i seilbåten med foreldre og svigerforeldre, går skitur med familien hver helg om vinteren, og det virker som om de trives med å ha alle disse menneskene nært innpå seg. Ja, de virker fordømt veltilpassede og lykkelige.

Og jeg tenker på alt de tar for gitt, jentene på jobben, hvordan de alltid har hatt selvtillit til å gå etter det de vil ha, ja, hvordan det å ta høyere gradsutdanning, gjøre karriere og hanke inn en vellykket mann har vært en slik selvfølge at det å ikke kunne få alt aldri har vært et tema (og hvordan dette har gjort dem ekstremt lite feministisk bevisste, men det er en annen post).

Vel, nå har jeg kommet så langt at jeg får avslutte selv om jeg ikke er sikker på hva budskapet mitt er. Kanskje jeg bare trengte å få blåst ut litt om hvordan smerte kan søke seg videre nedover i generasjoner, eller at uansett hvor langt du løper for å komme unna familien, vil du før eller siden møte dem i døra. Eller kanskje jeg får si som min søster at takk og lov lever vi i 2009 nå, i en tid da en tenåring kan få stilt en psykiatrisk diagnose uten at det sosiale stigmaet blir uoverkommelig slik at hun kan få hjelp og dermed kan leve et bedre liv.

God oksemorsdag!

2009-03-06T18:59:00.006+01:00

Da jeg var 13, jobbet jeg på utplassering på gård i 14 dager. I tillegg til knallhardt arbeid med bæring av hesjestaurer, roting i frossen jord etter neper (samt time etter time i hønsehuset mens jeg sorterte egg og hørte på "The final countdown" på walkman) fikk jeg en unik innsikt i avlshierarkiet for Norsk Rødt Fe. Ei god ku vurderes forutsigbart nok etter hvor mange liter melk hun yter pr tidsenhet, og melkemengde pr tidsenhet er således et avlskriterium. Følgelig skulle en tro at den kua som tronet høyest på rangstigen enten var den som melket mest, eller som hadde flest døtre som melket bra. En god kumor, med andre ord. Men begrepet "kumor" finnes ikke. Derimot er den største ære som kan vederfares ei norsk ku å bli en god "oksemor". Det finnes landsomfattende kåringer for slikt - "Årets oksemor". Og den gården som har vunnet "Årets oksemor", får tilsendt en diplom som de kan henge på veggen. I kid you not.

Som det nysgjerrige barnet jeg var, ønsket jeg naturlig nok å komme til bunns i hvorfor det var så stor stas å bli oksemor - var det for eksempel pga kjøttet, det å ha bidratt til en god oksestek? Men nei. De få oksene i fjøset stod for seg selv i en boks og hang. De fleste av dem skulle sendes til slakteriet bare noen måneder gamle fordi de ikke var funnet verdige. De hadde nemlig ikke godt nok eksteriør til at sæden deres ville bli benyttet til inseminasjon. Deres eksistens var som sådan fullstendig forfeilet, siden de var forkastet for den eneste funksjonen en levende, moderne okse har, nemlig å bidra til å øke melkeprodusjonen gjennom å avle frem gode melkekyr, altså å bli en "kufar" - men pussig nok finnes ikke det begrepet heller.

Gjennom drivet etter å øke melkeproduksjonen formes altså jakten på den perfekte oksen, den av 50 - 100 okser som er funnet bra nok til å brukes til avl og som derfor får leve noen år som premie, i hvert fall til sædkvaliteten går ned. Men når det gjelder hvilke kyr som skal brukes til avl, foregår det ikke noen tilsvarende utvelgelse. De fleste melkekyr blir inseminert med jevne mellomrom - det er visst bra for melkingen - mens det altså bare er noen veldig få som kan smykke seg med tittelen "oksemor".

Den observante leser har naturligvis skjønt for lenge siden hvor jeg vil med dette: Er det ikke et paradoks at i et moderne fjøs, der alt handler om kyr og oksene er overflødige og for det meste blir sett på som levende slakt, så er likevel den største æren som kan tilfalle en ku det å få en sønn?

Vel, det er mulig det er noe jeg ikke har forstått. Jeg er ikke akkurat noen ku-ekspert, men tanken på "oksemødre" slår meg sånn dann og vann når jeg får de rette assosiasjonene, sånn som i dag da jeg leste Aftenposten.

Noe annet jeg også sitter og lurer på iblant, er nemlig hvorfor abortmotandere argumenterer med livets ukrenkelighet i samme åndedrag som de viser seg mer enn villige til å ta liv. Man trenger ikke gå til USA for ekstremversjonen, der "Pro Life"-fanatikere skyter leger og deres barn. Vi trenger ikke se lenger enn til Rom for å finne velvoksne menn som er villige til å ofre livet til ei lita jente fordi fostrene hun bærer er ukrenkelige, og derfor altså vil bannlyse legene som behandler jenta.

"Legene på det aktuelle sykehuset forsvarer seg med hensynet til den gravide jenta. Livmoren hennes er så liten at den ikke ville kunne bære frem et barn – og her var det altså snakk om to fostre."

Og jeg kan ikke la være å spørre meg selv hvorfor livet til to fostre anses som mer verdifullt enn livet til den ni år gamle jenta. Tidligere har jeg kanskje tenkt at "Pro Life"-bevegelsen mener at et barns liv er mer verdt enn en voksens fordi barn er mer ufordervet (litt sånn à la "la de små barn komme til meg"?). Men det virker ikke som en rimelig forklaringsmodell når den potensielle moren hvis liv og helse er truet, bare er et barn selv. Og så slår det meg at kanskje handler det egentlig om at hun er en potensiell "oksemor"? Kanskje tenker den høyvelbårne i Rom at livets ukrenkelighet først og fremst handler om at fosteret kanskje kan være en sønn, og at det derfor er naturlig at kvinnen burde ofre seg for å bære frem denne sønnen?

Vel, det bare slo meg her jeg satt og tenkte på voldtatte niåringer, oksemødre og drepte jentebabyer i Kina. Det kan hende jeg tar feil, det har skjedd før. Men det er altså ikke mer enn ni år siden at denne jenta selv var et foster og derved mer verdt enn livet til sin mor etter definisjonen til disse hellige menn. Hvordan har hun tapt seg så i verdi i løpet av de ni årene? Skjedde det kanskje da hun mistet jomfrudommen?

Og sånn kan man jo fortsette og fabulere dagen før dagen før dagen, denne flotte dagen hvor mange menn tar med seg blomsterbuketter hjem til kona og tilbyr seg å ta oppvasken fordi de tror vi feirer morsdag. God oksemorsdag, alle sammen!

Dette kan da ikke være så vanskelig...

2009-02-16T17:25:00.007+01:00

Hijabdebatten raser, og mye av diskusjonen synes å sirkle rundt hvorvidt de hijabbekledte selv velger å bruke plagget, eller hvorvidt det er påtvunget dem.

Samme hvor mye jeg funderer over dette, blir svaret stadig like enkelt for meg. Det foreligger to alternativer:

1) Dersom en kvinne blir påtvunget hijab, enten av kulturen, mannen eller familien sin, så er dette kvinnediskriminerende og uttrykk for et kvinnesyn som er uforenlig med norsk kultur, norsk samfunn og norsk politi. Dette er holdninger vi bør jobbe mot, og da blir det ikke spesielt effektivt å innføre det i en statlig uniform.

2) Dersom en kvinne selv velger å gå med sin hijab uavhengig av press fra omgivelsene (og hvis vi nå ser bort fra hva hijaben skal symbolisere) - som en slags fashion statement om du vil - så bør det være en smal sak å legge igjen hijaben i garderoben når man ikler seg uniformen. Og så kan man jo være fashionista på fritiden? Tilsvarende hvis det er et politisk uttrykk. Da kan det legges igjen i skapet - akkurat som palestinaskjerf og "Nei til EU"-buttons.

Dette kan da ikke være så vanskelig? Eller er det meg som overforenkler? Har jeg gått glipp av kompleksiteten i saken?

Et uregulert marked?

2009-01-03T12:15:00.015+01:00

Av og til blir jeg sittende og stusse over hvordan oppleste og vedtatte sannheter oppstår. Jeg tenker ikke nå på naturlover eller forskningsbaserte oppdagelser, men sånne utsagn som det er stor enighet om, sånne som folk kan slenge ut av seg uten å møte motstand fordi alle har lest det så mange ganger ett eller annet sted at de går ut fra at noen har tatt seg bryet med å sjekke at det stemmer.

Nylig gikk jeg gjennom en del slike myter i prostitusjonsdebatten.

En annen "sannhet" som jeg har stusset litt over i det senere, er den om at det er det frie marked som har ført til finanskrisen, og at det frie marked dermed har spilt fallitt en gang for alle. Til og med Jens Stoltenberg har sagt at finanskrisen viser at det trengs en sterkere statlig styring av markedene.

Det har imidlertid vært godt belyst i norsk media at finanskrisen i all hovedsak skyldes såkalte subprimelån til lite betalingsdyktige låntagere, og at subprimelån til ressurssvake grupper var regjeringens ide og vedtatte politikk og hadde fint lite med det frie marked å gjøre. I realiteten er det amerikanske boligmarkedet sterkere regulert enn det norske.

Civita har utgitt et grundig notat som går gjennom USAs boligpolitikk helt siden tiden før det store krakket i '29, og dette notatet gir en god innføring i bakgrunnen for den eksisterende finanskrisen. En amerikansk tankesmie omtaler USAs politikk som "sosialisme på sparebluss", og i dette legger de at boligpolitikken var udiskutabelt sosialistisk, samtidig som staten ikke var villig til å belaste de offentlige budsjettene, men overførte all risiko til halvstatlige og private finansinstitusjoner. Fremfor direkte statlig finansiering, grep kongressen og føderale myndigheter inn i markedet for å få private selskaper til å realisere sosialpolitiske mål.

Men som Civita påpeker:

"Så lenge staten står som garantist, vil myndigheter og skattebetalere i siste instans måtte plukke opp regningen hvis noe går galt. Aktørene i markedet kan i mellomtiden tjene godt på den sosiale virksomheten de gjennom reguleringer og støtteordninger har blitt presset og oppfordret til. Dette innebærer med andre ord å ”privatisere profitten og sosialisere tapene”, noe som skaper svært uheldige incentiver og en betydelig grad av systemisk risiko, altså risiko og ustabilitet for hele det finansielle systemet.

Det er nettopp dette som har skjedd i det amerikanske boligfinansieringsmarkedet. Myndighetene har, gjennom lover og reguleringer, lagt press på og oppfordret private banker og andre finansinstitusjoner til å finansiere og låne ut penger til mennesker med lav inntekt og formue. Dette gjelder ikke minst de to statlig støttede gigantene i det såkalte sekundærmarkedet for boliglån, Fannie Mae og Freddie Mac, som staten og skattebetalerne tidligere i år måtte redde da de sto på randen av konkurs.

Begge selskapene har det siste tiåret drevet en svært risikofylt virksomhet med oppkjøp av en økende andel subprime-lån og innpakking av disse i verdipapirer (såkalte ”mortgage backed securities”). Begge disse aktivitetene ble oppfordret og implisitt garantert av myndighetene. Og begge selskapene har eksponert seg for en høy grad av risiko med en svært liten grad av kapitalinndekning. Prislappen på denne redningsaksjonen er fortsatt uviss, men det tegner til å bli en betydelig utgift i tiden framover."

På tidlig 90-tall oppstod det en ny trend i amerikansk boligpolitikk. Tanken var god: "Amerikanske myndigheter, politikere, journalister og akademikere ble grepet av tanker om ”fair housing” og ”affordable lending”. På den ene side mente man at bankene diskriminerte minoritetsgrupper, spesielt afroamerikanere, og på den annen side hadde man en visjon om at også mennesker med lav inntekt og liten formue skulle kunne eie egen bolig."

Virkemidlene var mer tvilsomme. I 1993 igangsatte myndighetene en kampanje for å presse private aktører til å gi lån til svakerestilte grupper. "Banker som ikke oppfylte administrasjonens sosialpolitiske mål, ble gjenstand for beskyldninger om diskriminering og søksmål." En rekke lover ble vedtatt for å hjelpe dette formålet, blant annet en lov (FIRREA) som vedtok offentliggjøring av bankenes score mht lån til lokale minoritetsgrupper, og i 1999 kom en ny lov som "skulle forhindre enhver bank som ikke tilfredsstilte kravene til å gi lån til de svake gruppene i samfunnet fra å kunne ekspandere virksomheten sin", og Det hvite hus påpekte at "presidenten ville nedlegge veto mot enhver lovgivning som ville kutte ned på krav om utlån til minoriteter".

Det ble også åpnet for at lokale aktivistgrupper som ACORN kunne utøve betydelig press ved å klage på banker som de mente ikke førte en tilfredsstillende utlånsvirksomhet.

"Med politisk press fra mange hold, inklusiv til tider svært aggressive aktivistgrupper, er det kanskje ikke så merkelig av de private bankene etter hvert la om utlånspraksisen sin. Man begynte å se bort fra slikt som inntekt, formue og kreditthistorie. I tillegg reduserte bankene egenandelen, ofte helt ned til null. Dette er lån som går under benevnelsen “subprime”."

Siden boliggjeld i USA hefter ved boligen og ikke ved person, kan alle som ikke kan betale gjelden, kvitte seg med alt ved å gå fra boligen. Da er de der de startet, men ikke noe dårligere stilt. Dette må også sees på som en klart mer sosialistisk politikk enn den norske boligpolitikken, og jeg mener det er naivt å tenke at dette ikke kan virke som et incentiv for folk til å låne over evne; de har tross alt ikke noe særlig å tape. Når folk går fra boligen, blir de private finansinstitusjonene sittende igjen med subprime-lånene, som ikke har skikkelig inndekning i markedet.

Det var også andre faktorer med i bildet. Blant annet ble boligboblen forstørret av en offentlig lavrentepolitikk. Resultatet av pengepolitikken og boligpolitikken ble den største boligboblen i amerikansk historie, også kalt "alle boligboblers mor", med en boligprisindeks som for første gang i historien oversteg 130; den steg til hele 200 i løpet av 90-tallet!

Det bør imidlertid heller ikke stikkes under stol at finansinstitusjonene, og særlig Fannie Mae og Freddie Mac, genererte profitt for sine investorer så lenge oppturen varte, og slik sett kan man si at markedskreftene også var med i spillet. Men hvordan folk kan slutte derfra til å si at dette var et marked i fri dressur, overgår min forstand.

Det er ikke gull alt som glimrer

2008-12-30T10:51:00.009+01:00

På tampen av året sitter jeg her og reflekterer litt over den jobbmessige berg- og dalbanen som jeg har vært inne i denne høsten.

Jeg gledet meg sånn til å begynne i ny jobb i høst. Endelig skulle jeg få lønn for strevet, endelig var jeg der jeg ønsket å være. Etter mange år med videreutdannelse og deretter ofring av det folk flest tar for gitt, slit langt hjemmefra under tidvis knalltøffe forhold, en daglig kamp for å hevde meg selv, for å slåss for min plass, for ikke å bli utstøtt og latterliggjort som jente, null privatliv, et minimum av fasiliteter, min egen, personlige G.I. Jane-tilværelse, skulle jeg få det jeg fortjente. Trodde jeg.

Det begynte så bra. Arbeidsplassen hadde en fantastisk personalpolitikk: Gratis lege, fysioterapeut og frisør (!), hjemmetelefon, mobiltelefon, hjemme-pc, laptop, gullkort meg her og gullkort meg der, Internett, helsestudio, avis, lønn under utdanning og whatnot. Visittkortene med den flotte tittelen som indikerte at jeg hadde en slags lederfunksjon, lå klare og ventet på meg. Allerede fra første uke var det reiser til spennende byer, opphold på flotte hoteller, det var seminarer og middager og wining and dining med forretningsforbindelser. Jeg ble plukket ut til et utrolig interessant seminar for unge ledere. Og jeg var så takknemlig for at de hadde ansatt meg; jeg skulle vise dem at de hadde gjort rett i å satse på meg. Mentalt sett brettet jeg opp ermene og var klar til å ta fatt på hva det skulle være. Jeg kunne jobbe døgnet rundt for å få ferdig oppgavene mine. Alt lå til rette. Selv om sjefen virket litt rar.

Men bak fasaden var det hult. Jeg fikk ingenting å gjøre. Ikke noe ansvar, ikke noe informasjon og ikke en gang basisoppgaver. Jeg ventet på at sjefen skulle få tillit, jeg øvde meg på diplomatiske måter å ta det opp med ham på, og jeg var positiv og beredvillig til å gjøre hva det skulle være. Det hjalp ikke. Den eneste faste oppgaven jeg fikk, var å sortere mailer om morgenen. Det tok en time. Resten av tiden satt jeg med hendene i fanget, med pc-skjermen vendt mot gangveien i kontorlandskapet, så det var umulig å surfe på Internett eller gjøre noe annet.

Vi var tre personer i avdelingen, og under normale omstendigheter skulle jeg og han andre jobbet i linje med en felles sjef. Men isteden behandlet sjefen han andre som en betrodd medarbeider, en slags nestsjef, og de to gikk ut av landskapet til et avlukke for å diskutere hvordan arbeidet skulle legges opp i avdelingen. Jeg fikk ikke lov å være med. Etter en slik fortrolig samtale kunne de komme tilbake og informere meg om hvor jeg skulle reise de neste ukene. Selv om direktøren hadde gitt uttrykkelig beskjed om at jeg skulle være med på planleggingen, ble jeg systematisk ekskludert. Jeg ble også ekskludert fra de daglige informasjonsmøtene og aldri kopiert inn på email, så det var umulig for å meg å ta meg til oppgaver på egen hånd, og jeg dummet meg ut i møte etter møte med andre avdelinger fordi jeg ikke hadde fått informasjon i forkant. Til slutt måtte jeg bare la være å åpne munnen. Jeg visste aldri hva de to andre jobbet med, jeg visste aldri hvor de var hen når de forsvant. Når sjefen var ute på forretningsreise, sendte han mail til kollegaen min om hvor han befant seg og hvor han kunne nås, selv om kollegaen min var på den andre siden av kloden og jeg var alene på kontoret. En gang da sjefen skulle være borte i en uke, ga han meg beskjed om å rydde i arkivet hans mens han var borte. Det var den eneste oppgaven jeg fikk, og det tok halvannen time. Og det er vel egentlig ikke en lederjobb å rydde i andres arkiv.

Jeg forsøkte å få gjennomslag for en arbeidsdeling i avdelingen, slik at jeg kunne jobbe litt mer selvstendig fra dem og ikke trengte å bli kopiert inn på email, men de nektet å la meg gjøre noe på egenhånd. I vår avdeling skulle vi jobbe i team og ha full oversikt over hva de andre gjorde. Det innebar i praksis at de skulle ha full oversikt over hva jeg gjorde, og at det skulle gå null informasjon den andre veien. Hvis jeg så mye som sendte en email eller tok en telefon uten å informere dem, var helvete løs. Det ble lekset opp om at jeg ikke måtte gå i gang med ting uten å holde dem i loopen, og mer eller mindre sagt i klartekst at jeg ikke hadde nok erfaring til å gjøre noe på egen hånd uansett. Da jeg svarte at jeg syntes informasjonsflyten i så fall burde gå begge veier, sa de jada og fortsatte å holde informasjonen for seg selv.

Som jeg har antydet før, er jeg ikke fremmed for diskriminering i arbeidslivet, og jeg har blitt utsatt for det som er av hersketeknikker, men jeg har aldri før opplevd en så effektiv stopp i informasjonsflyten. Det var fullstendig lammende å aldri vite hva som foregikk og se ut som en lallende idiot fordi jeg ikke kunne svare på selv de enkleste spørsmål, som for eksempel når sjefen min skulle komme tilbake. Jeg holder en knapp på at av alle hersketeknikkene så er tilbakeholdelse av informasjon den mest effektive.

Jeg begynte å føle meg syk. Det gjorde vondt å gå på middager og dele ut visittkort til mennesker, å forsøke å presentere meg selv om en person å regne med, når jeg visste at skallet var tomt, at jeg sannsynligvis var den best betalte ryddejenta i Oslo. Jeg vemtes når folk spurte meg hva jeg drev med, for det eneste jeg kunne si som var ærlig, var "ingen verdens ting". En kamerat sa til meg at jeg var heldig som fikk lov å reise rundt i Europa og wine og dine på firmaets regning uten å måtte ha ansvar for noe som helst, men jeg følte det ikke sånn. Jeg har aldri ønsket å late meg, jeg har aldri ønsket å unngå ansvar. Allerede etter en måned i firmaet brukte jeg reisene til å trøsteshoppe i taxfreebutikkene. Jeg er normalt en person med et lavt og miljøvennlig forbruk og en sunn skepsis mot alt som kan smake av merkevarer og gruppepress, men tusenlappene fikk ben å gå på til CK-vesker og D&G-klokker. Uten at jeg følte meg noe bedre av den grunn.

Jeg diskuterte mine erfaringer med andre jenter i firmaet. De klaget også på at de fikk altfor lite å gjøre og ikke noe ansvar, men når vi sammenlignet, hadde de faktisk enkelte, reelle arbeidsoppgaver, mens jeg hadde ingenting. Sjefen var blitt pålagt av QA-avdelingen å lage en stillingsinstruks til meg, men han utsatte og utsatte det. Jeg befant meg veritabelt i limbo uten noen oppfølgning og ingen redningsplanker i sikte.

På tross av at jeg ikke hadde noenting å gjøre, var fritiden skrumpet inn til null. Det var overtidspress fra toppen på arbeidsplassen, og alle andre enn småbarnsforeldrene "måtte" sitte til minimum fem-seks om kvelden. Jeg satt og satt og tvinnet tommeltotter og så klokken tikke forbi fire og led meg gjennom enda en time for syns skyld, og likevel var jeg en av de første som gikk hver dag. Med all reisingen i tillegg, var jeg stort sett bare hjemme noen få timer en kveld iblant.

Nesten enda verre enn mangelen på faglig innhold, var kontrollen med alt jeg sa og gjorde. Jeg fikk ikke lov å diskutere jobb med andre uten å måtte rapportere i detalj til de to kollegene mine hva jeg hadde gjort. Han andre, som burde vært sideveis i linja, oppførte seg som min overordnede i ett og alt, og ville vite hvor jeg var og hva jeg foretok meg til enhver tid. Hvis jeg stod og pratet med noen andre, stirret han demonstrativt på klokka når jeg kom tilbake. Hvis jeg ville fly hjem med et senere fly på de turene vi gjorde sammen, ga han meg beskjed om at jeg burde vurdere om det var i overensstemmelse med min "rolle" å bruke tid på å være sosial. Han nektet meg å stikke en tur over i nabobygget for å se hvordan de hadde det der, fordi det ikke var direkte jobbrelatert, mens han selv og sjefen hadde vært der og tittet tidligere. Når vi var på representasjonsmiddager sammen, lot han det skinne gjennom at jeg snakket med feil folk og burde tenke mer på firmaets beste, som han ofret seg for. Mens realiteten var at han hang sammen med akkurat de folkene han ville, han også.

Da en annen avdeling spurte i plenum på et seminar hva jeg egentlig skulle holde på med og hvilke mailer jeg skulle kopieres inn på, og sjefen min svarte at jeg var så ny at jeg ikke skulle gjøre noe særlig ennå og at det holdt å sende mailer til ham og kollegaen min, gikk noe i stykker inne i meg. Foran alle gamle og nye kolleger var det nå blitt sagt høyt at jeg i realiteten ikke hadde noen arbeidsoppgaver, og at jeg heller ikke trengte å få noe informasjon. Ydmykelsen var komplett. Det tok meg en enorm kraftanstrengelse å troppe opp på den påfølgende middagen og klistre på meg et representasjonssmil mens vi jobbet oss gjennom rettene og vinsortene.

Dette var i midten av oktober, og jeg hadde vært i den nye jobben i halvannen måned. Jeg var allerede kjørt helt ned i grøfta og tilbrakte helgene med å slepe meg ut av senga og grue meg til mandag. Jeg kjente en depresjon legge seg som et teppe over meg. Å møte denne fullstendige mangelen på tillit kjørte meg ned raskere enn jeg hadde trodd var mulig, siden jeg hadde vært ute en vinternatt før. Jeg, som har kjempegode tilbakemeldinger fra alle tidligere jobber og toppkarakterer fra alle skoler, begynte plutselig å tro at jeg egentlig ikke hadde noe å komme med. For hvis jeg virkelig hadde vært noe å satse på, ville vel sjefen min ha sett det? Han med all sin erfaring og anseelse i firmaet?

Samme uke slepte jeg meg hjem fra jobb og satte meg til hjemme ved pc-en for å lese nyhetene. Isteden brast jeg i gråt. Jeg kom hjem kl 1800 og satt og gråt til kl 2200. Jeg gråt for de ødelagte forventningene, for all den tapte gleden og håpet, drømmene og ønskene. Jeg gråt fordi jeg hadde vært så dum at jeg hadde forpliktet meg til denne arbeidsgiveren, og fordi selvtilliten var så lav at jeg ikke greide å se for meg at noen andre ville ha meg.

Da klokka var 2200, tørket jeg tårene. Jeg sa til meg selv at hvis jeg ble sittende sånn, fortjente jeg det jeg endte opp med, og at det var en utrolig taperaktig holdning å sitte og sippe samtidig som jeg gjorde null og niks for å komme meg ut av situasjonen. Nå fikk det være nok selvmedlidenhet. Jeg har vært villig til å kjempe for alt jeg har oppnådd hele livet, og dette skulle jammen ikke være slutten. Jeg logget meg inn på finn.no/jobb og søkte etter stillinger som jeg kunne bruke utdannelsen min i. Én skilte seg ut. Den inneholdt nøyaktig det jeg hadde drømt om, men krevde fem års yrkeserfaring på et område der jeg hadde null. Det var en tung rådgiverstilling, og jeg var en ivrig lettvekter med fin tittel og lite annet nyttig å by på. Men jeg søkte likevel. I søknadsbrevet skrev jeg: "This is exactly the kind of challenge I am looking for." Men til og med dersom selvtilliten hadde vært på topp, hvilket jeg ga uttrykk for i søknaden, så var denne jobben langt utenfor min liga.

Det tok lang tid før jeg hørte noe, og jeg trodde ikke det kom til å bli noe av det. Den første gangen jeg ble oppringt, satt jeg fyllesyk på et seminar i Øst-Europa. Etter nok en fuktig aften med wining and dining, denne gangen i en vinkjeller, satt jeg bakerst i salen og kjente på hvor meningsløst livet var. De andre fløy ut og inn med viktige telefoner, mens jeg verken fikk mailer eller oppringninger. Men plutselig ringte telefonen min. Det var drømmejobben, og jeg ble kalt inn på intervju. Jeg stod på et toalett på hotellet og forsøkte å fortelle litt om meg selv, mens jeg håpet på at ingen av de andre seminardeltagerne skulle komme. Hele tiden trodde jeg det kom til å falle i fisk. Jeg fortalte rett ut i intervjuet at jeg ikke hadde noen erfaring, men at jeg var villig til å jobbe hardt. Likevel ble jeg kalt inn på nytt og fikk møte den andre kollegaen. Også i den nye jobben skulle jeg jobbe i et trekløver med to godt voksne menn, men allerede første gang jeg møtte det som skulle bli den nye sjefen min, visste jeg at der stoppet likheten. Han var en genuint hyggelig, vennlig mann som var interessert i det jeg hadde å si og med omsorg for sine ansatte. Han var en ekte leder. Og jeg fikk jobben.

De aller fleste frynsegodene er borte, og reiseveien er over dobbelt så lang. Jeg blir ikke sendt på et eneste representasjonsoppdrag, og det er slutt på trøsteshopping, enn si opphold, på flyplasser. Ledertittelen min er byttet ut med "rådgiver", og visittkort vet jeg ikke om jeg skal ha en gang. Men jeg er lykkeligere enn på lenge. Sjefen min er alt en god leder skal være. Han følger meg opp og gir meg utfordringer og ansvar. Jeg får brukt hjernen min og utdannelsen min hver dag og får brynt meg så langt jeg strekker til. På tross av at jeg egentlig ikke er kvalifisert til å gi råd til noen, behandler alle meg som om jeg har noe å komme med. Og det er helt slutt på overtidspresset. Denne sjefen har et godt privatliv og ønsker ikke å henge rundt på jobben hele kvelden, og vi andre er også fri til å gå. Så selv om reiseveien er lengre, kommer jeg hjem tidligere. Og det psykiske stresset er helt borte. Den tiden jeg er hjemme, snubler jeg ikke rundt med en tung sky over hodet, men har overskudd til å treffe venner og finne på ting. De sier at det finnes en drittsekk på enhver arbeidsplass, og jeg har iblant hatt følelsen av å mer eller mindre vasse i dem. Men her er det ingen, i hvert fall ikke som jeg kan se. Her om dagen ringte jeg sjefen som var hjemme på juleferie og beklaget at jeg forstyrret, men jeg måtte stille ham et spørsmål så jeg var sikker på å ikke gjøre noen feil. -Det går også an, svarte han. -Hva behager? -Det er rom for å gjøre feil her.

Det skal heller ikke stikkes under stol at det var en fantastisk opplevelse å underrette tidligere arbeidsgiver om at jeg hadde fått en ny og bedre betalt jobb i et større og mer anerkjent firma. Direktøren sa til meg at jeg burde ta dette som en fjær i hatten. Jeg greide å avstå fra å si "in your face". Av og til sier handling mer enn tusen ord.

Prostitusjonsdebatten, særlig om myter

2008-12-16T17:42:00.017+01:00

"Prostituere" stammer fra latin og betyr å "stille offentlig fram". I dagens norsk tillegges det to betydninger:
1) blottstille; skjemme ut, bringe i vanry, refl: skjemme seg ut; nedverdige seg
2) refl: ta seg betalt for seksuelle tjenester, selge seg

Bokmålsordboka

Advarsel: Denne posten blir altfor lang, du går videre på eget ansvar.

Prostitusjon er et gammelt fenomen, og debatten om dette fenomenet er vidtfavnende. I den senere tid har imidlertid prostitusjonsdebatten i Norge i stor grad dreid seg om det forestående sexkjøpsforbudet, siden sexkjøp blir forbudt fra 1. januar 2009. Det synes vanskeligere enn man skulle tro å skille mellom forbud mot sexkjøp og prostitusjon. Overraskende mange argumenter mot sexkjøpsforbud handler egentlig om prostitusjon, ikke sexkjøp.

Hvorfor forby sexkjøp og ikke prostitusjon?

Tilhengere av sexkjøpforbud har fokus på at sexkjøp er det opprinnelige problemet, ikke prostitusjon. De omtaler etterspørselen etter sexsalg som hovedårsaken til prostitusjon.

"I Sverige anses prostitusjon å være en form for menns vold mot kvinner og barn. Det finnes en offisiell erkjennelse om at prostitusjon er en form for utnyttelse av kvinner og barn og et alvorlig samfunnsproblem som skader både de individer som utnyttes og samfunnet som helhet." (Näringsdepartementets Faktablad, april 2005)

De som ønsker å forby sexkjøp mener at det er en stor grad av ufrivillighet i prostitusjonen, at det er en nær sammenheng mellom prostitusjon, menneskehandel og vold mot kvinner. Søkelyset ønskes rettet mot de som utfører aktiviteten sexhandel, og man ønsker ikke å rette fokus mot en gruppe som allerede har det vanskelig, eller kanskje til og med er ofre for menneskehandel.

MYTE: Alltid skal dere feminister begynne å trekke inn trafficking. Det er allerede forbudt. Vi snakker om FRIVILLIG prostitusjon nå. Skjønner dere ikke forskjellen, eller?

Vel, faktum er at det er en uomtvistelig sammenheng mellom prostitusjon og trafficking. For det første er førstnevnte en forutsetning for sistnevnte. Dersom ikke A, så ikke B. For det andre er det vanskelig å skille mellom såkalt "frivillig" prostitusjon og trafficking. Hvordan skal horekunden kunne vite om han kjøper sex av en "frivillig" prostituert? Hvordan skal samfunnet kunne se klart forskjell på de to? Det finnes grader av frivillighet, og glidende overganger mot tvang. Forskning viser at flertallet av prostituerte i liten grad mener de har tatt et reelt valg, og flertallet ønsker å komme seg ut av prostitusjonen.

Videre viser undersøkelser fra Sverige at forbud mot sexkjøp virker bra mot trafficking.

MYTE: Alle sexkjøpmotstandere er moralister!

Alle mennesker argumenterer ut ifra sin egen moral. Det er forskjell på å være moralist og å bruke argumenter som er basert på moral. Faktum er at rettsregler har to hovedformål: Å normere adferd og å løse konflikter. Å normere adferd vil si å vektlegge et forhåndsperspektiv, å spørre: Hva må til for å få den adferd vi ønsker. Målene danner utgangspunktet, og reglene blir middelet. (Boe, Innføring i juss). Et eksempel på adferdsnormerende regelverk er å forby bruk av eldre biler eller skip for å få mindre forurensende fartøyer. Det er få som snakker om moralisme i det tilfellet.

MYTE: Liberalister kan ikke være tilhengere av sexkjøpforbud. Folk må få lov å selge kroppen sin hvis de vil.

Faktum: Du kan fint være liberalist og motstander av sexkjøp. Igjen: Det er sexkjøp som skal forbys. Ikke prostitusjon. Sexkjøp er ikke å selge kroppen sin. Det er å kjøpe seksualiteten til en annen. Å kjøpe sex er å utøve en handling mot en annen. Og dersom denne handlingen er dokumentert skadelig, så skader man et annet menneske ved å utføre denne handlingen. Ayn Rand, liberalistenes dronning, argumenterer kun for dyrking av egeninteresse i den grad det ikke skader andre.

MYTE: De som er mot sexkjøp, vil forby alt de ikke liker.

Eh...nei. Hvorfor dukker dette underlige argumentet opp igjen og igjen i prostitusjonsdebatten? I hvilket annet konkret tilfellet blir forbudstilhengere møtt med argumenter om at de er ute etter å forby ALT de ikke liker? Kan vi ikke holde oss til den konkrete saken?

Dersom vi definerer sexsalg som en skadelig aktivitet (og all forskning tyder på at det stemmer), så er sexkjøp en aktivitet som skader andre. På andre samfunnsområder er det stor enighet om at vi ikke skal tillate aktiviteter som skader andre. Hvorfor slik motstand på nettopp dette området?

Det finnes ingen direkte paralleller i dagens samfunn, men et tenkt tilfelle ville være dersom vi tenker oss at folk som har lyst til å bruke vold, betaler andre for å bli banket opp. Noen går frivillig med på å bli banket opp fordi de trenger pengene, andre blir tvunget til det. Burde dette være tillatt siden selgeren av tjenesten (å bli banket opp) tilsynelatende godtar vilkårene? (Sus Scrofa har også nevnt dvergkasting :-D)

MYTE: Horekunden er en taper. Samfunnet må tilby ham sex fordi det er synd på ham.

Faktum: I en svensk studie finnes det et tydelig mønster som viser at det er de menn som har hatt mange sexpartnere som har størst erfaring i å betale for sex. (Månsson 1998:242.) I en lignende nordamerikansk studie fant man at sexkjøpere i mye større grad en menn i sin alminnelighet oppga å ha hatt mer en enn sexpartner det siste året (56 mot 19%).

(I den grad det er interessant, stemmer disse studiene overens med mine mannlige bekjentskaper som har kjøpt sex.)

MYTE: Den mannlige seksualiteten er marginalisert av dagens feminister. Vi trenger prostituerte fordi dagens kvinner er så lite villig til å dele seksualiteten sin.

Faktum: Det har aldri vært lettere å få gratis og uforpliktende sex med kvinner til noen tid noe annet sted på kloden enn i dagens Skandinavia.

"For mange europeiske og nordamerikanske menn oppleves kvinners økede rettigheter som et stort tap, noe man motvillig berøves. Visse reagerer sterkt på denne utviklingen, gjennom en regressiv og antifeministisk holdning." (Giddens 1992:122). "Mannlige nettsamfunn hvor de rangerer prostituerte kan sees på som et uttrykk for en nostalgisk gjenoppretting av mannlige kjønnsprivilegier" (Månsson).

Prostitusjon fantes før feminisme. Feminisme har på ingen måte bidratt til prostitusjon - men kanskje omvendt.

MYTE: Prostitusjon er i seg selv en grei jobb, og horekundene respekterer de prostituerte. Det er det øvrige samfunnets fordømmelse som gjør det kjipt å være hore.

"Fy fan för dig din äckliga jävla HORA!!! Jag bare hater dig hur mycket som hälst din äckliga slyna. Nästa gong jag hälser på min släkt i Stockholm ska jag forsöka hitta dig ock då jävlar!!!!!! Jag ska slå dig så at du aldrig mer kan knulla, din slämmiga vidriga horjävel, om du var släkt med mig skulle jag slå dig tills din fittan hamnar i ansiktet på dig...alla såna som du skulle fanimej skjutas!!! Fast dina trosor skulle jag förstås kunna tänka mig, det skulle vara jävligt skjönt at runka i dem.... Hadde jag varit du skulle jag inte släppa inn såna som mig i lägenheten, passa dig jävligt noga! Har du ingen stolthet i kroppen, det är ju synd om dig. Samtidigt skulle jag kunne knulla dig i röven med min fot.
Kram."
Epost fra svensk mann til kvinne som tilbyr sexsalg over Internett (fra Hedin & Månsson 1998:120)

Faktum: Prostisjon er ikke en grei jobb. Det er svært helseskadelig, både fysisk og psykisk.

Sigrun har her samlet linker til en del undersøkelser som viser den negative effekten prostitusjon har på kvinners helse:

Det er påvist 40 ganger høyere dødelighet blant prostituerte enn blant befolkningen ellers.

Prostitusjonsforskning antyder at de aller fleste prostituerte vil ut av dette og at flertallet har store helseproblemer.

En studie fra fire kontinenter viste at hele 85 prosent hadde store posttraumatiske plager. 67 prosent av intervjuede prostituerte oppfylte kriteriet for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD): gjenopplevelse, unnvikelsesatferd og hyperaktivering.

Flertallet av prostituerte har bakgrunn med seksuelle overgrep i barndommen.

MYTE: Ok, så er det skadelig, da. Men et forbud vil bare gjøre ting verre for de prostituerte!

Denne påstanden får nesten alltid stå uimotsagt. Sverige er, meg bekjent, det eneste landet som forbyr sexkjøp i alle former. Jeg har lest mange steder at erfaringene er sprikende, men lite om hva dette spriket består i. Det synes imidlertid å være bred enighet om at forbudet har ført til en nedgang i sexkjøp, og at loven har bred støtte i befolkningen.

Fra Dagsavisen: "Jenny Westerstrand ved Uppsala universitet i Sverige tar doktorgrad på prostitusjon- og menneskehandellovgivningen innen EU FN og i Sverige. Hun har sammenlignet situasjonen i Sverige med Tyskland og Nederland der prostitusjon er definert som et yrke og de prostituerte betaler skatt.

– I Tyskland og Nederland har forholdene for de prostituerte blitt mye verre ved at det har kommet en enorm tilstrømning av prostituerte fra andre land. I Sverige har vi sett motsatt effekt færre antall prostituerte og mye mindre problemer med menneskehandel sier Westerstrand.

I en spørreundersøkelse i Sverige i fjor svarte 80 prosent av befolkningen at de er positive til lovforbudet. Westerstrand sier at også det svenske politiet er fornøyd. De mener arbeidet med å ta hallikene har blitt lettere.

– Før vi innførte lovforbudet var det en intens debatt om kriminalisering ville føre til vanskeligere forhold for de prostituerte. Min oppfatning er at det ikke er noe som tyder på det. Forbudet har derimot vist seg å være en bra vei å gå for å få ned prostitusjonen sier Westerstrand."

MYTE: Prostitusjon er salg av tjenester. De som snakker om å selge kroppen sin, forsøker å ødelegge debatten med å erstatte et nøytralt uttrykk med et farget uttrykk.

Faktum: "Å selge seg" er en offisiell betydning av ordet "prostituere", sidestilt med å "ta seg betalt for seksuelle tjenester", ref Bokmålsordboka, over. Sistnevnte er ikke "riktigere" enn førstnevnte. Generelt gjelder at dersom et ord har en negativ betydning, er det ikke "riktig" å omtale det i såkalt nøytrale ordelag. En slik vask kan tvert imot innebære en bevisst endring av ordets betydning.

"Å snakke om kommersiell sex på denne måten er ikke et universelt eller tidløst fenomen, men et fenomen som kan knyttes til dagens vestlige samfunn. Prostitusjonens kundekrets består i dag av menn hvis syn på seksualitet har blitt formet av markedssamfunnets masseproduserte bilder av seksualitet i pornografi, reklame og andre media." (Smette, 2003, fra en studie av norske menns syn på prostitusjon)

Om uttrykket McSex: "Most people are looking for a good quick cheap meal. It's satisfying, it's greasy and then you get the hell out of there." (Monto 2000:80)

FAKTUM: Prostitusjon er et uttrykk for skjeve kjønnsroller:

"Generelt sett har kvinner lenge hatt et mer begrenset handlingsrom på dette området, og overtredelsen av den normative grensen har hatt større konsekvenser for kvinnen enn for mannen, ikke minst i spørsmål om anseelse og respektabilitet. Menn, på den andre siden, er tradisjonelt blitt ansett for å ha behov for et mangesidig seksualliv for sin fysiske helses skyld. Det er blant annet dette forestilte behov som har legitimert prostitusjonens eksistens. Prostitusjonens grunnleggende "ide" har gjennom tidene vært at en særskilt gruppe kvinner skal være tilgjengelige for menns seksuelle "behov" og formål. Kjennetegnet for denne konstruksjonen er det paradoksale forholdet at det er kvinnen som straffes moralsk for en seksualitet som egentlig ikke er hennes egen."
(Månsson)

Kategoriseringen av kvinner, behovet for å dele kvinner inn i rene og skitne, hore og madonna - alt dette er uttrykk for et stigmatiserende syn på kvinners seksualitet, som legitimerer prostitusjonens eksistens. Forskning tyder på at sexkjøp i stor grad er motivert av kjøperens ønske om å kjøpe et kvinnebilde, heller enn hans behov for sex. "Som vi har kunnet se, er "horen" som et uttrykk for den mørke siden av menns kvinnebilde, koblet til begjær, men også til forakt og motvilje." (Månsson)

Tro meg, denne posten kunne blitt mye lengre; det er fortsatt mange myter og argumenter jeg ikke har nevnt. Spesielt for prostitusjonsdebatten er at den er veldig stygg, preget av hersketeknikker, stråmannsargumentasjon, beskyldninger og vikarierende motiver. Og tilsvarende få velbegrunnede resonnementer og forskningshenvisninger.

Alle sitater fra svensk er oversatt grunnet latskap hos bloggeren (unntatt eposten fra horekunden; det var mer schwung over den på svensk.)

Kilder:
"Männs könsköp - en meningsbärande handling på flera nivåer"
- Sven Axel Månsson (2004).
www.kvinnefronten.no
www.dagsavisen.no
Sigruns blogg
Artikkel i Kilden: I Sverige er kjøp av sex forbudt - Hvorfor?
Se også kramgod post hos den eminente Drusilla: Drusilla mener noe om prostitusjon

Oppdatering 17. desember 2008:

Det er en myte til jeg har lyst til å gå etter i sømmene:

MYTE: Vi kan ikke forby sexkjøp fordi et slikt forbud er så vanskelig å håndheve.

Faktum: Svært mange forbud er vanskelige å håndheve, men det er i seg selv ikke noe argument for å tillate alle de forbudte handlingene. Forbudene er der fordi de hviler på flertallets verdigrunnlag. Det foreligger en allmenn oppfatning om at det er "galt" å tillate disse tingene.

Et forbud mot incest er like vanskelig å håndheve, men har dere noen gang hørt sagt at vi bør tillate incest for å kunne holde bedre oppsyn med det? Hvis vi lot incesten foregå i det offentlige rom, på benker i parken, klåing på barna på restauranter, kanskje ville det da bli lettere å kontrollere det? Siden vi forbyr det, tvinger vi jo incesten under jorda, med alle de negative konsekvensene dét gir. Tenker vi ikke på ofrene, vi som ønsker å forby det? Kanskje blir ofrene mer utsatt for vold, siden det ikke foregår foran øynene på alle sammen? Det er slett ikke usannsynlig. Og sist, men ikke minst, kanskje det er dobbeltmoralsk å ønske å forby incest fordi vi vil slippe å se det? For det er vel ikke sånn at alt vi ikke liker, skal vekk fra gata? Det hadde kanskje vært fint om incesten foregikk på gatehjørner, slik at vi kan bli minnet om at den finnes og ikke skyve problemene under teppet? Hører dere noen gang sånne argumenter for å legalisere incest? Nei?

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Men det er ikke per se et argument for å tillate alt vi ikke liker.

Dagens andre anbefaling

2008-12-07T14:10:00.004+01:00

Les "Stakkars horebukker" av Preben Z. Møller i Aftenposten i dag!

Et godt debattinnlegg, som ved siden av å repetere en del kjennsgjerninger som må ut til folket, fungerer som en fin påminnelse til meg om at man skal være veldig forsiktig med å sette folk i bås. Fordi Møller har skrevet "Pen søker trygg" slo jeg ham i hartkorn med Mads Larsen når det gjelder meninger. Det er egentlig en latterlig antagelse - at folk man har definert inn i én gruppe nødvendigvis har sammenfallende meninger på alle livets områder.

Dagens anbefaling

2008-12-07T13:49:00.004+01:00

I går ante Fjordfitte ugler i mosen - gå inn og les hvordan den briljante, temperamentsfulle og litt skremmende damen begrunner hvorfor det kvinnelige kjønnsorgan fortsatt bør hete "fitte" og ikke "snøscooter" (som jeg for øvrig stemte på i pollen!).

Jeg får også passet mitt påskrevet, og denne gang tas mitt utsagn til inntekt for hele befolkningen, hvilket betyr at jeg nok er mer representativ enn jeg trodde :-)

Av og til er det leit at Fjordfitte ikke har et åpent kommentarfelt... men-men, en Fjordfitte uten kommentarfelt er bedre enn ingen Fjordfitte i det hele tatt!

Globalt kvinnehat

2008-11-28T11:54:00.016+01:00

Jeg gledet meg til å lese Mads Larsens kronikk i Aftenposten i dag . Hurra, Mads Larsen! tenkte jeg. Det er en mann som vet å underholde! Jeg hadde helt glemt den effekten det alltid har på meg å lese en tekst som gjennomsyres av kvinneforakt.

Jeg spør meg selv om det er noen vits å å skrive denne bloggposten. Mads Larsen har nok hørt alle de rasjonelle argumentene mot sexkjøp før, uten at det har hatt noen som helst effekt på utspillene hans.

Hovedpoenget i kronikken, bortsett fra å kverne om igjen på det samme mølet om hvordan "statsfeministene" egentlig ønsker å kastrere de stakkars, heterofile mennene, synes å være at det er en prinsipiell forskjell på sexkjøp i Norge og sexkjøp i utlandet. Det ene burde være forbudt - det andre burde være tillatt, ifølge Mads. Hør bare: "Jeg var i fjor for sexkjøpforbudet fordi jeg så på det som en uunngåelig del av det statsfeministiske prosjektet". Okei, la oss hoppe bukk over noen åpenbare idiosynkrasier her (nemlig at det er underlig å være tilhenger av noe kun fordi man ser på det som uunngåelig, og at en person som bruker ordet "statsfeminist" neppe "selvsagt støtter helhjertet" det såkalte likestillingsprosjektet. Legg også merke til hvordan man lekende lett kan mistenkeliggjøre noe ved å henge på postfikset "-prosjekt").

Uten at jeg har satt meg inn i ordlyden i debatten på landsmøtet, vil jeg tro at grunnen til at man valgte å foreslå å forby sexkjøp også i utlandet, er at man tar konsekvensen av at det ikke er noen forskjell på å utnytte kvinner i Norge og i mer vanskeligstilte land. Dersom en lovgiver kommer til at en handling bør være ulovlig og ønsker å forby innbyggerne å utføre denne handlingen - bør innbyggerne da tillates å gjøre samme handling i utlandet? Litt som at hvis du dreper noen utenfor Norges grenser og det landet av en eller annen grunn ikke reiser tiltale, så risikerer du heller ikke straffeforfølgning etter norsk rett? Litt som å si at den pågående krigsforbryterrettsaken ikke burde blitt reist, fordi overgrepene skjedde i Bosnia? At det er greit for en norsk statsborger å torturere andre bare det ikke skjer i Norge?

Nei, Mads. Forbudet mot sexkjøp er gjort av hensyn til kvinnene - ikke mennene. En naturlig konsekvens av dette er at kvinner i andre land bør nyte godt av det samme forbudet. Mads Larsens argumentasjon, derimot, synes å ta utgangspunkt i at det bør være en forskjell på Norge og utlandet av hensyn til mennene - for at de i det minste skal få kjøpe sex et eller annet sted. Men det er jo nettopp sexkjøp loven tar sikte på å forhindre.

Er det mer synd på vanskeligstilte kvinner i Norge enn i uland? Mads Larsen har tidligere tatt til orde for det motsatte. Han har høyt og tydelig argumentert for at vi bør avstå fra sexreiser til utlandet for ta mer hensyn til kvinner i fattige land. I denne kronikken i Dagbladet skriver han vitterlig at norske kvinner, og spesielt norske feminister, bør holde seg for gode til å ha sex med menn i fattige land "av hensyn til de lokale kvinnene". Skal vi sjå: Norske kvinner skal avstå fra sexferie i utlandet (og dette er jo et utbredt problem) av hensyn til de lokale kvinnene - norske menn skal ikke avstå fra sexferie i utlandet av hensyn til de lokale kvinnene. Man trenger ikke være rakettforsker for å se den logiske bristen.

Mads Larsen er ikke rakettforsker. Men er han så dum at han ikke ser det inkonsekvente i egen argumentasjon? Jeg tviler. Så vidt jeg vet, finnes det bare to grunner til at folk ikke oppdager en åpenbar logisk brist: Enten er de for dumme, eller de er for fanatiske og har passert grensen for rasjonell diskurs. Hvilket igjen får meg til å lure på hvorfor jeg tar meg bryderiet med å skrive denne posten.

Jeg må holde meg for god for dette jeg må holde meg for god for dette jeg må holde meg for god for dette - du begynner å bli tynn i håret, Mads!! Hører du?! Snart er du der blant "den seksuelle pariaklassen". Mitt hjerte blør for deg.

Oppdatering 29. november - andre som blogger som samme artikkel:

Kondrads tankesmie - Den totalitære statsfeminismen
Indregard - Et graverende inngrep
Mihoe - Menn som er kåte som bukker
Minneapolise - Mads Larsen, for real?
Revolusjonært Roteloft - Du har ikke rett på sex med andre senn deg selv
HvaHunSa - Når menn er mus II
~SerendipityCat~ - Jeg har lest... "Onkel Dudde får seg norsk dame" (Mads Larsen)
Tommy Lund - Det globale kyskhetsbeltet

(Jeg anbefaler særlig sistnevnte, men er litt usikker på om jeg er en av feministfittene. Jo, jeg er nok det.)

En god feminist

2008-11-18T16:51:00.007+01:00

En rekke interessante poster og kommentarfelt den siste tiden har inspirert meg til å tenke litt over hva jeg legger i det å være feminist.

Da jeg gikk på videregående, ble klassen spurt om vi så noe behov for kvinnekamp, og jeg var en av dem som skrålte høyest at det var utdatert og litt komisk. Dette var rundt 1990, og 80-tallets massive kampanje mot kvinnefrigjøring i amerikansk media hadde satt sine spor i Vesten. Det var opplest og vedtatt at kvinnesakskvinner var desperate og stygge. Selv om "Det store tilbakeslaget" heldigvis er på retur, så er det fortsatt folk som ser slik på en stereotyp feminist.

Jeg var en av de beste i mitt kull både på videregående og høyskolen og forventet det samme fra arbeidslivet. Jeg var vant til å høre både fra klassekamerater og lærere at jeg sikkert kom til å bli noe "stort". Men da jeg var ferdig med min første utdannelse, var det ikke mulig å oppdrive noe annet enn sekretærjobber verken for meg eller venninnene mine. Vi fikk beskjed om at vi måtte begynne nederst. Guttene, derimot, måtte ikke det. Dette handlet ikke om karakterer eller dyktighet, det kunne til og med jeg se. Det tok meg flere år å komme meg ut av sekretærhelvetet og den dårlige selvtilliten som fulgte med at ingen trodde på meg eller så meg.

Jeg har jobbet mange steder og har etter hvert en durabelig lang utdannelse bak meg. Og jeg kan si her og nå uten tvil i min stemme at DET ER IKKE LIKESTILLING DER UTE. Ikke bare med hensyn til lønn, men først og fremst når det gjelder muligheter til avansement. Jeg er også villig til å jobbe hardt. Jeg er villig til å gå den ekstra mila. Og, tro meg, jeg har gjort det. Mil etter mil etter mil. Jeg har slåss med menn over meg og ved siden av meg og under meg for min egen eksistens i et system hvor det å være mann er malen. Og det er ikke slik som i "G.I. Jane" at når du bare har vunnet dem over på din side, så er de dine lojale venner for alltid. I mellomtiden har alle sammen blitt byttet ut, og så står du på bar bakke og må begynne å slåss på nytt. Så fort du overvinner en, popper det opp en ny som du må håndtere. Og jeg er villig til å gjøre det, for jeg tror på meg selv og min egen rett til å være der. Men etter en stund tenker man: Hvorfor skal jeg alltid måtte slåss? Hvorfor skal jeg alltid måtte jobbe så mye hardere? Hvorfor er mine tabber alltid generelle (kvinnfolk ditt og datt), mens de feilene en mann gjør, bare fester ved ham selv? Og kanskje tenker man til slutt: Jeg er lei av å slåss hele tiden.

For meg personlig er det dette feminismen handler om: Min rett til å bli vurdert på lik linje med menn for en jobb som jeg gjør bedre enn dem. Og enda viktigere: Min rett til å bli vurdert på lik linje med menn når jobben jeg gjør, ikke er bedre, men bare like god.

Men i et samfunnsperspektiv så er det viktigere kvinnespørsmål som får forrangen. Jeg er nemlig privilegert, fordi jeg lever i et sivilisert samfunn. I Vesten har de fleste menn gått med på å gi kvinner litt alburom. Jeg glemmer aldri første gang det gikk opp for meg at jeg, helt konkret og fysisk, lever på menns nåde. Det var da jeg reiste med nattbuss gjennom Malaysia. Etter å ha kommet fra det fattigere Thailand med fillete busser og humpete veier, gledet min venninne og jeg oss til å ta moderne aircon-buss om natten. Vi var de eneste kvinnene på bussen og ble vantro eksponert for at de mannlige passasjerende snudde seg mot oss og smattet og viftet med tungene. For første gang slo det oss at vi var utrygge, at vi faktisk ikke ville ha noe å stille opp med hvis de bestemte seg for å ikke la oss være i fred. Dette var en av mange scener fra en reise gjennom to muslimske land, og det demret for oss at vi i Vesten lever som frie kvinner fordi menn lar oss være det. Og at denne friheten kan snappes vekk fra oss igjen fordi vi er fysisk underlegne. Det vi har oppnådd i dag, kan vi ikke ta for gitt. Bare spør kvinner i Teheran, som stod utenfor universitetene i slengbukser og røkte sammen med guttene i 1979. Vi lever på siviliasjonens nåde. Det er rikdommen i Vesten som gjør at vi har en sivilisasjon, som tillater kvinner, funksjonshemmede m.fl. å hevde seg selv. Et sammenbrudd i denne siviliasjonen ville uvegerlig føre til at kvinner ble undertrykt igjen. Slik mange av våre medsøstre i østligere land blir.

Og denne tanken gjør debatter om fitta mi mindre interessant for meg. Om ikke annet, sier det vel mye om hvor langt vi har kommet i Vesten, at vi har overskudd til å bruke tid og energi på å ta tilbake ordet "fitte" – et av de fonetisk og konnotativt styggeste ordene i det norske språket. For å illustrere det fonetiske aspektet: En venninne av meg fra Trøndelag bruker ordet “kjotta” i stedet. Som du hører – akkurat like stygt, selv om man ikke har noen forutinntatte, negative assosiasjoner til det. Kort vokal etterfulgt av dobbel t på norsk er hardt og spisst. Dertil kommer de konnotative problemene. Skjellsordet for det kvinnelige kjønnsorganet er det styggeste ordet på stort sett alle språk. Dette sier noe om nedvurderingen av kvinners seksualitet, det er jeg enig i. Men det er nå likefullt det styggeste ordet i alle disse språkene, og det er et dårlig utgangspunkt for oppreisning. I en liste over banneord i Swan's Practical English Usage er “cunt” det eneste ordet som har fem stjerner. Det skal litt av en snuoperasjon til for å gi et slikt ord positive assosiasjoner.

Og når det gjelder argumentasjonen om at "fitte" opprinnelig betyr "våtmark" (se link over) – det hjelper ikke meg noe særlig. Våtmark? assosierer jeg. Hmm, myr, gjørme, brunt, klebrig, illeluktende, skittent og farlig. Ikke akkurat de assosiasjonene jeg ønsker at jeg eller andre skal ha til kjønnsorganet mitt.

Faktum er at det er enklere å ta tilbake ordet "neger" enn å ta tilbake ordet "fitte". "Neger" er mindre belastet og betyr rett og slett "svart" – ikke "gjørme". Men allikevel er vel de fleste i dag enige i at "neger" ikke er noe fornuftig begrep å bruke. Så hvorfor i all verden insistere på den tapte kampen for å renvaske fitta?

Slike diskusjoner får meg til å føle meg fremmedgjort blant feminister. Det samme gjelder diskusjoner om kvinners rett og/eller plikt til å ikke pynte seg. Og disse diskusjonene finnes, de også, det er ikke bare en myte. Bildet av den lesbiske, ustelte 70-tallsfeministen kommer fra et sted. Ifølge ei jeg kjenner som satt i landsstyret i Kvinnefronten, så var hårete armhuler og motstand mot sminke et tema der. Og i "Det store tilbakeslaget" finner man gode, rasjonelle begrunnelser for hvorfor kvinner bør opponere mot skjønnhetstyranniet. Det holder å henvise til at det kun er mote for kvinner som er bevegelseshemmende, slik som høyhælte sko, krinoline og trange skjørt. Tilfeldig? Me thinks not. Menn ville aldri godtatt en mote som tilsa at de skulle stolpre rundt på tynne stilker - fordi det ville hemme bevegeligheten deres.

Med den konsekvens at når vi skal på utendørs utflukter i jobbregi med antrekk pent/casual, så sliter alltid jeg, fordi det ikke finnes pene damesko som man kan gå tur i marka med. Og det finnes ikke pene antrekk som går sammen med stygge damesko. Mens med menns svarte lærsko kommer du deg frem overalt. Samtidig kjenner jeg at, dollete som jeg er, vil jeg ikke ta innover meg disse argumentene for å gå uten sminke og med olabukser og kort hår, for det gjør livet mitt fattigere å ikke få pynte meg.

Men likevel, hver dag rundt meg ser jeg eksempler på at kvinner som ikke begrenser sin kvinnelighet, kommer til kort i systemet. De mest feminine kvinnene, de blide, søte, samarbeidsvillige jentene, de som snakker om barn og familie i kaffebaren, de avanserer ikke. Og det er her jeg muligens skiller vei med Saccarinas argumentasjon i hennes nyeste post (link over). Skal man omfavne denne kvinneligheten? Er det min plikt som kvinne å stå og snakke om barn og julepynt med disse andre kvinnene? Jeg, som alltid har trivdes bedre sammen med gutter? Det er for øvrig ikke noe jeg har lært meg til; allerede i tre-fire-årsalderen var jeg leder i en guttegjeng i barnehagen. Saccarina sier at hun mener det er en nedvurdering av kvinneligheten å ta avstand fra det kvinnelige, og jeg er enig - i teorien. Akkurat som jeg er enig med Susan Faludi i at kvinnemote er kvinneundertrykkende - i teorien. Men likevel - når jeg koser meg med å gå med skjørt og perlekjeder samtidig som jeg foretrekker å stå og diskutere politikk med gutta - hvorfor skal jeg bøye av for feministisk teori, som sier at dette er anti-feministisk? Alle krav vi setter opp til hvordan kvinner skal oppføre seg, gjør det bare vanskeligere å navigere i dette farvannet. Jeg har ikke lyst til å bli mer feminin og leve ut min kvinnelighet i tide og utide på jobben, hva nå enn det måtte bestå i - og jeg har ikke lyst til å bli mindre feminin, ved å opponere mot patriarkatets forsøk på å begrense kvinners bevegelsesfrihet gjennom mote. La oss heller omfavne at kvinner ikke trenger å være noe mer av hverken det ene eller det andre. Jeg er en feminist i min fulle rett fordi jeg bryr meg om kvinners rettigheter, og det er det eneste jeg trenger å forholde meg til.

Jeg kunne sagt mye om dette. Jeg kunne sagt at den største feministen jeg har kjent, er den selvutnevnte feminist-skeptikeren eksen, som har tvunget meg til å bli praktisk selvstendig: Er du for svak til å bære, sier du? Tror ikke det - du får ta i et tak med komfyren. Buhu, synes du sirkelsaga er skummel? Det hjelper ikke, du får værsågod prøve dersom du vil ha satt opp den lettveggen. Vil du ha hjelp til å henge opp lampa? Ja, greit det. Jeg kan gjøre det én gang mens du ser på, og neste gang gjør du det selv. Han har aldri tatt et nei for et nei en eneste gang når jeg har prøvd å skylde på kvinneligheten min for å slippe unna. Og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har hørt ham si: "Du får til alt du vil. Jeg kjenner deg." Noe som for meg er en bedre feministisk pick-me-up enn å lese Marilyn French, om hvor dårlig menn forstår, any day. Man trenger ikke være selvutnevnt feminist for å være en god feminist. Og sist, men ikke minst, det finnes ingen fasit på en god feminist. Hvis det er noen som forsøker å legge føringer for din rolle som kvinne eller som feminist - bare overse dem. Kvinne, kjenn din plass. Den er hvor som helst.

Skjebnenatt

2008-11-04T21:28:00.011+01:00

Skjebnenatt. Uttrykket får meg til å tenke på Margit Sandemo og "Sagaen om Isfolket". Tilståelse nr 1: Jeg elsket den serien. Da jeg var 14. I hvert fall de ti første bøkene, før det ble altfor overtroisk. Jeg liker ikke overtro. Jeg ler av overtro. Tarotkort? Ha ha! Spå i hånden? Lykke til! Jaså, har Tyren en tøff uke foran seg? Prøv å være norsk ulv!

Det er ikke før i kveld det har gått opp for meg hvor overtroisk jeg faktisk er. En del av min fremtid avgjøres i morgen. Jeg får endelig tilbakemelding på en jobb jeg har søkt på. Jobben er fullstendig utenfor min liga. I tillegg har jeg et stort handicap i forbindelse med en overganssum. Jeg har sannelig ikke gjort det lett for meg selv. Jeg er sikker på at jeg har blåst det. Hvorfor sa jeg alle de dumme tingene? Alltid skal jeg overdrive. Og hvorfor i all verden nevnte jeg overganssummen; det er da mitt problem. Jeg blir altfor dyr.

Jeg ser etter svar fra skjebnen rundt meg. Paralleller dras til andre skjellsettende begivenheter i mitt liv. Hva hadde jeg på følelsen? Hva har jeg på følelsen nå? Slo det stikk? Hvis det gikk sånn da og jeg forutså det - hva "ser" jeg nå? Full katastrofe, selvfølgelig. Jeg sier til meg selv at alle de gangene jeg har ønsket meg noe så sterkt, så har det mislykkes. Det er et dårlig tegn.

Jeg tenker på en annen hvis skjebne avgjøres i natt. I natt skal verdens største stat, verdens eneste supermakt, det eneste landet hvis ledervalg direkte påvirker oss alle fra dag 1, velge en ny leder, sannsynligvis for åtte år fremover. Europa holder pusten i spenning. Skal vi endelig få den lederen vi ønsker oss?

Uansett hva utfallet blir, er dette et historisk valg. Samme hvordan amerikanerne snur og vender på det, vil de enten velge en septuagenarian samt en kvinne eller en svart mann. Who would have thought? 2008 er et historisk år. Ikke på den nitriste 2001-9/11-måten, men på en oppløftende, fremtidsoptimistisk måte.

Tilståelse nr 2: Jeg liker McCain også, jeg. Han er en kul gamling. Jeg liker historien om hvordan han, som den absolutte underdogen på republikansk side, sa opp absolutt alle i staben unntatt han som kjørte turnebussen og han som kammet håret hans (McCain greier ikke å løfte armene høyere enn skulderhøyde pga tidligere tortur) for å få råd til å fortsette turneen. Til slutt fikk også han som kammet håret sparken, og så turnerte McCain og sjåføren videre alene. Og McCain vant den republikanske nominasjonen. Who would have thought? Jeg liker underdogs. Jeg digger dessuten dette McCain-sitatet: "The other day Hillary Clinton wanted to donate USD 1,000,000 to the Woodstock museum! Now, I'm sure that Woodstock was a great cultural and pharmaceutical event - I wasn't there. I was tied up at the time."

Jeg har håp for både Obama og McCain. De kommer begge til å jobbe tverrpolitisk og løsningsorientert. Dette er et valg verden ikke kan tape (med mindre Sarah Palin tar over). Men hjertet mitt ligger hos Obama. Tenk om vi våkner i morgen og han er valgt til president for Amerikas forente stater? Who would have thought?

Jeg titter ut gjennom vinduene på restauranten etter et tegn. Hvordan vil det gå med min skjebne? Med Obamas skjebne? Hvordan føler han det å bli alene i verden, med begge foreldre og besteforeldre døde, dagen før han kanskje blir valgt til Amerikas president?

En trikk sprenger seg gjennom mørket utenfor vinduene. Trikken er opplyst innenfra, og folk sitter der i varmen og lyset og ser trygge og komfortable ut. Et tegn? På at verden går videre? Himmelen åpner seg og drysser små stjerner ned på veien som peker hjemover. Men jeg går ikke hjem riktig ennå. Jeg sitter der og tenker på skjebne, overtro og tegn.

Akkurat da kommer Lars Sponheim inn på restauranten sammen med to gamlinger. Er dette et tegn? Og i så fall på hva? Jeg har da aldri stemt Venstre. Sponheim stirrer på meg og jeg stirrer tilbake. De setter seg ved et bord i nærheten av meg, og de to gamlingene snakker med sjarmerende Oslo-speak for rekti' tilhørighet. De snakker om første gang de gikk inn på Venstres Hus, og de snakker om valgvake med "ammrikanera", noe de ikke gidder å delta på i natt. Jeg lurer på hvor folk går på kurs for å lære å si "ammrikanera" med slik autoritet. Det høres koselig ut. Flere trikker durer forbi. De er opplyst, alle sammen. Jeg velger å ta Sponheim som et godt tegn. Obama og jeg får jobben.

Kulturdimensjoner og kvinnesak

2008-10-13T20:20:00.009+02:00

På seminar i forrige uke traff jeg en usedvanlig velutdannet kvinne fra Øst-Europa. Hun hadde intet mindre enn doktorgrad i matematikk, bachelor i IKT samt MBA, var toppleder i et firma og hadde diverse styreverv i tillegg, noe hun kombinerte med mann og barn.

Under middagen om kvelden var det flere av mennene på seminaret som bemerket hvor fascinerende det var å møte en kvinne med doktorgrad i matematikk. Hun svarte: "Jeg skjønner ikke dette snakket om kvinner og matematikk i Norge. Hva er det som er så rart med det? I mitt hjemland er det ikke noen forskjell på gutter og jenter når det gjelder dette. Det er hard konkurranse om plassene, og bare de flinkeste kommer inn, men det er ikke noe med at jenter ikke tar matematikk. Det er like mange jenter som gutter på det studiet."

Tidligere på dagen hadde vi diskutert muligheten av å kombinere karriere med barn. Denne kvinnen ønsket karriere, noe hun ga behagelig ubesværet uttrykk for. Da hun og mannen fikk sitt første barn, syntes hun det var helt naturlig at mannen tok sin del av barselpermisjonen. Dette igjen medførte at hun sluttet å amme etter seks måneder. Det var da hun ble utsatt for press fra sine norske medsøstre. Jeg har tidligere skrevet om det norske ammetyranniet, og det fornektet seg altså heller ikke denne gang. Både jordmødre og bekjente hadde sitt å si om hennes verdimessige prioriteringer. Men som hun selv sa: "Jeg kan ikke være borte fra jobben i 12 måneder; da setter jeg karrieren i fare. Man går glipp av altfor mye i løpet av 12 måneders fravær i en lederstilling. Innen den tid har noen nye kommet og puffet deg til side. Jeg nekter å føle meg som en dårlig mor fordi jeg sluttet å amme etter seks måneder." Heller ikke dette hadde hun opplevd maken til i sitt hjemland.

Dette fikk meg til å tenke på Geert Hofstedes kulturdimensjoner. Den anerkjente antropologen skriver at kjønnsrollefordelingen med utadrettede menn og hjemorienterte kvinner går igjen i de aller fleste samfunn. Hofstede innfører maskulinitet og femininitet som samfunnskulturell dimensjon. "Maskulinitet har man i samfunn hvor de sosiale kjønnsroller er klart forskjellige (menn forventes å være selvhevdende, harde og opptatt av materiell suksess, mens kvinner forventes å være mer beskjedne, myke og opptatt av livskvalitet.) Femininitet har man i samfunn hvor de sosiale kjønnsrollene overlapper hverandre (både menn og kvinner forventes å være beskjedne, myke og opptatt av livskvalitet.)"

På grunnlag av undersøkelsesmateriale for 53 land/områder har han således beregnet en maskulinitetsindeks, og det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at Norge og Sverige er de to mest feminine landene, og at Japan og Østerrike er de mest maskuline.

Men det som kanskje kommer som en overraskelse for noen, er at det ikke er noen nær sammenheng mellom et lands femininitetsgrad og kjønnsrollefordelingen utenfor hjemmet. Dette har sammenheng med at både menn og kvinner har hardere verdinormer i maskuline land og mykere verdier i feminine land. I maskuline land lærer både gutter og jenter å være ambisiøse og konkurranseinnstilte, mens i feminine land lærer begge kjønn å være beskjedne og ikke ambisiøse. I en maskulin kultur er det fatalt å mislykkes på skolen, ref årlige tilfeller av selvmord blant japanske studenter som stryker til eksamen, mens i feminine land er det ikke så fatalt å mislykkes på skolen. "Selvhevdende adferd og forsøk på å utmerke seg, som begge deler settes høyt i maskuline kulturer, blir lett latterliggjort i feminine kulturer. Har man utmerket seg på noe vis, så er det noe man holder for seg selv."

Selve forklaringen ligger i at på grunn av den tradisjonelle mannsdominansen i arbeidslivet i alle land, har kvinner vært nødt til å være svært ærgjerrige for å slå ut sine mannlige konkurrenter i kampen om høyere stillinger. "Ærgjerrige kvinner ses oftere i maskuline enn i feminine samfunn. I feminine samfunn er det ikke så stor motstand mot at kvinner går inn i høyere stillinger. På den annen side er kandidatene ikke så ærgjerrige. Disse to faktorene ser ut til å nøytralisere hverandre, slik at det ikke blir særlig flere kvinner i høyere i stillinger i feminine samfunn enn i maskuline samfunn," skriver Hofstede.

Hofstedes bok "Kulturer og organisasjoner" er fascinerende lesning fra ende til annen, og de øvrige kulturdimensjonene hans er ikke mindre aktuelle enn maskulinitetsindeksen.

Å møte kvinner fra andre land får meg alltid til å tenke på hvor mye vi tror vi vet i Norge. Og hvor lite vi egentlig vet og forstår. Men dessverre skjønner vi så lite at vi ikke ser våre egne begrensninger. Det foreligger en slags misforståelse om at alle har noe å lære av oss (med ubehagelig referanse til 90-tallets fredsmisjonering) - mens vi ikke har noe å lære av andre. Nordmenn flest er forbausende provinsielle og lite orientert ut mot verden rundt oss, og det reflekteres i media. Jeg var på et foredrag i forrige uke hvor jeg for første gang fikk høre litt om John McCain. Norsk media skriver ikke om John McCain. Tenk på det, når vi vet hvor mye spalteplass Barack Obama får.

Vel, det var vel egentlig en annen diskusjon, men nordmenns naivitet-selvgodhet er fellesnevneren. For eksempel at vi tror vi er verdensmestre i all kvinnesak fordi vi har verdens lengste barselpermisjoner og ligger på ammetoppen. Det er riktignok viktig å legge til rette for barnefødsler, men det er mer ved kvinnesak enn retten til å amme. Jeg må si det var befriende å høre en mor si uten blygsel på et norsk seminar: "Selvfølgelig vil jeg ha karriere."

Gi fredsprisen til EU!

2008-10-11T19:44:00.004+02:00

I går ble det kunngjort at Martti Ahtisaari får Nobels fredspris for 2008, og Nobelkomiteens leder Ole Danbolt Mjøs var usedvanlig varm i sin omtale av vinneren. På mange vis har årets Nobel-valg sett hen til prisens røtter og gitt utmerkelsen til en arbeider i fredens tjeneste - en fredsmegler.

Ikke alle er like fornøyde: Nobelkomite-kritiker Fredrik Heffermehl "godkjenner" heller ikke årets prisvinner og hevder at utdelingen er i strid med Nobels testamente, som hadde til hensikt "å hedre dem som bidrar til å forebygge og hindre at det går galt."

Innenfor god Heffermehl-tradisjon foreslår jeg derfor EU som kandidat for neste års utdeling.

EU er uten tvil et av verdenshistoriens største og mest vellykkede fredsprosjekter. Kun fem år etter andre verdenskrig, med sårene etter forfølgelser, okkupasjon og massemord fortsatt rykende ferske, lyktes Tyskland og Frankrike i å etablere den europeiske kull- og stålunionen (ECSC) - med den uttalte hensikt å aldri mer få krig i Vest-Europa.

Amerikaneren Desmond Dinand sier i sin bok "Ever Closer Union?": "It is difficult to appreciate today the boldness and prescience of Schuman's proposal. The intervening decades have virtually obliterated our awareness not only of the depth and distrust toward Germany in the immediate postwar years but also of the importance of coal and steel for European reconstruction, let alone prosperity, at that time."

Sikkerhetspolitisk forsker Asle Toje uttalte denne uken i et foredrag om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk at den eneste grunnen til at EU ikke har fått Nobels fredspris, er at konseptet EU er så betent i Norge. I så fall er det en stor skam.

Fredspriskomiteen bør bestrebe seg på å heve seg over særinteressegrupperinger og deres politiske utspill. Det det her handler om, er ikke norsk medlemskap i EU, men heller å belønne et helt enestående vellykket fredsprosjekt - som forsåvidt klarer seg godt uten Norge.

I dag er tanken på krig mellom de mangehundreårige erkefiendene Tyskland og Frankrike en saga blott. Det vil sannsynligvis aldri mer bli krig i Vest-Europa. Sjansen er også stor for at EU-medlemskap vil stabilisere de urolige regimene på Balkan.

Det som gjør historien enda mer fantastisk, er at unionen er et frivillig prosjekt fra ende til annen. Det er en historie om staters vilje til fred, forsoning og samhandel. Som fredsprosjekt er EU uten sidestykke i verdenshistorien.

Frynsegleder

2008-09-21T14:00:00.000+02:00

Jeg sitter her og kikker på mine nye kredittkort. Det er første gang jeg har eid kredittkort med klasse "Gold". Det er også første gang jeg har eid et kort som er merket "Corporate". Når jeg slenger rundt meg med det kortet, går regningen direkte til arbeidsgiveren min. Brosjyrene som følger med, er fulle av informasjon om reiseforsikringer og adgang til eksklusive flyplass-lounger. Jeg har aldri reist på noe annet enn cattle class før og har måttet holde meg milevis unna loungene.

Jeg er ikke den eneste som får firmakort - alle nyansatte får det; det er en del av "startpakken". Sammen med den utrolig fancy mobiltelefonen. Jeg, som alltid har hatt så gamle mobiltelefoner at kameratene mine ler høyt og støyende hver gang jeg trekker dem frem, sitter nå med den feteste mobilen i gata. Jeg kan velge om jeg vil synkronisere med eposten min over trådløst nettverk eller 3G-kort og kjøre videokonferanser med vennene mine (hei, muligheten er der, jeg sa ikke at jeg benytter meg av den).

Den smarte, lille laptopen har jeg derimot vennet meg til, og den har vært til uvurderlig hjelp allerede. Da jeg begynte å blogge, hadde pc-en min fylt sin tiårsdag, og den skrek ut i smerte hver morgen når jeg slo den på. Til slutt måtte jeg bare få tatt den, selv om det var trist. Men hva gjør vel det nå, når jeg har fått ny laptop med masse fancy dupedittprogramvare som gjør at jeg kan være online på jobbens intranett overalt i verden? Eller sitte under et tre i parken og blogge...

Dessuten skal jeg oppgradere Internett-abonnementet mitt, siden firmaet dekker det også. Samt fasttelefon. Farvel stråling og kreftfare. Heretter skal jeg snakke med familie og venner i en telefon som er plugget i veggen. O lykke!

Når jeg får litt bedre tid, skal jeg begynne å trene på SATS. Eller Elixia. Firmaet har rabattavtaler med begge steder og er med og spleiser på abonnementet. Jeg har hørt rykter om at Elixia har en svært snasen steambad-avdeling ute på Sjølyst som jeg gleder meg til å prøve ut.

Endelig er jeg innrullert i en virkelig god privat forsikrings- og pensjonsordning. For meg som har brukt så utrolig mange år på å reise og studere og gjøre ikke-pensjonsopptjenende ting, er det en stor lettelse å vite at pensjonskronene faktisk omsider ruller inn.

Nevnte jeg at vi har full fleks hele døgnet - uten krav om kjernetid? Skulle lysten ta meg, kan jeg sitte der om natten mutters alene og sove hele neste dag.

Men den virkelig store frynsegleden er Aftenposten. Jeg blir varm inni meg av å sitte på trikken hver morgen med Aftenposten i fanget. Det var slik jeg drømte om at det skulle bli. Aftenposten og jeg - sammen på trikken. Det er små brokker av lykke å titte opp på de vakre husene som glir forbi for deretter å begrave nesen i duften av trykksverte og tørt papir.

Kunne jeg bestilt Aftenposten-abonnement selv for lenge siden? Ja, det kunne jeg. Men gjorde jeg det? Fasttelefon kunne jeg vel også tatt meg råd til. Og kanskje SATS-medlemskap. Men det er alle disse tingene som hele tiden har blitt lagt på vektskålen på motsatt side av huslånet, studielånet, etc., og som alltid har blitt nedprioritert. Nå trenger jeg ikke lenger velge. Jeg kan fortsatt betale ned ekstra på huslånet og ha alle disse småtingene som gjør hverdagen bedre. Og så prøver jeg å si til meg selv hver dag at jeg må huske på å sette pris på disse godene. De små frynsegledene mine.

The Javablu award

2008-09-14T09:50:00.005+02:00

Travelt IRL eller ikke - man kan ikke overse en slik anledning til å gjøre lynvisitt i Bloggebygrenda.

Synline har gitt meg en Javablu award, og jeg iler til for å gi utmerkelsen videre.

RULES FOR THE JAVABLU AWARD
-the winner can put the logo on their blog
-link the person you received your award from
-nominate at least 5 other blogs
-before listing the nominees, give a brief reason why you choose them
-put links of those blogs on yours
-leave a message on the blogs you have nominated

Dette blir nok valgets kvaler, men jeg skal prøve å begrense meg til fem:

1. abre er en selvskreven nr 1 fordi han er den smarteste mannen jeg har hatt gleden av å bli kjent med, og som kjent er intelligens en utrolig sexy egenskap. Ikke rart, da, at han nylig havnet på Virrvarrs ti-mest-sexy-bloggere-liste.

2. Intelligens og kunnskap er sexy også hos kvinner, og derfor velger jeg meg Sigrun som nestekvinne på lista. Sigrun skriver godt og engasjert om vanskelige ting og kombinerer kunnskap og vitenskapelige referanser med personlig nærhet - innimellom ispedd knusktørr humor.

3. På en slik liste kommer jeg aldri utenom HHS. HHS er både grunnen til at jeg begynte å lese blogger (googlet Mads Larsen) og at jeg begynte å blogge selv (hun skrev at jeg burde lage min egen blogg og at hun ville lest den. O lykke!). Sånt rent bortsett fra min navlelo-begrunnelse, fortjener HHS en plass på lista fordi hun lager spennende debatter og skaper de mest dynamiske kommentarfeltene i hele Bloggosfæren. Jeg vet ikke hvordan hun gjør det, men det er magi å se på.

4. Arachne er også selvskreven på lista fordi hun skriver intelligent og fornuftig om mange av de temaene som jeg synes er viktigst i vårt samfunn. Jeg griper ofte meg selv i å nikke enig mens jeg leser tekstene hennes (dog litt misunnelig fordi jeg ikke kunne formulert det så godt selv).

5. Sistekvinne er en blogger som har en helt unik stemme, nemlig fr. martinsen. Hun kommer ganske nær min definisjon på en intellektuell, med god innsikt i kunst og kultur. Samtidig er hun befriende ukunstlet og jordnær både i språk og innhold og har derfor evnen til å henvende seg til et bredt publikum. Men det mest spennende med fr. martinsen er at hun er noe så sjeldent som en original tenker. Titt og ofte når jeg leser postene hennes, tenker jeg: Dette tror jeg aldri jeg har sett noe annet sted før. Dette må være en helt ny tanke. Ikke rart, da, at Helge Øgrim ba henne benytte sin unike stemme i fagbladet Journalisten.

(PS: fr. martinsens post om å skrive privat og personlig kan også med hell leses som et tilskudd til den nyoppblussede debatten om motebloggerne. Kan noen forresten forklare meg hvorfor det er mer allmenngyldig å blogge om plugins og dupeditter enn mote? Eller hvorfor ungjenter skal være nødt til å starte innsamlingsaksjoner eller blogge om krigen i Midt-Østen for å vise at de har hjerne? Viser de tilsvarende ungguttene så mye mer hjernekapasitet? De fleste av dem er vel ikke en gang skriveføre nok i 16-årsalderen til at de får til å skrive en bloggpost...)

Hah, jeg greide selvfølgelig ikke å avslutte denne posten uten et feministisk sleivspark - gammel vane vond å vende.

Summa summarum ser jeg at det, ikke overraskende, ble en viss skjevhet i kjønnsfordelingen. Det får jeg dessverre ikke gjort noe med, siden jeg ikke er tilhenger av kvotering. Trøsten får være, abre, at denne gang ble du i hvert fall ikke kjønnskvotert inn på lista ;-)

Dagsavisens uutholdelige letthet

2008-08-04T20:55:00.012+02:00

Hege Ulstein, politisk journalist i Dagsavisen, når norgesrekord i journalistisk lavmål i helgen. Og jeg har sett mye: For eksempel Håvard Melnæs, den tidligere Se&Hør-journalisten som først tjente seg rik på å gjøre seg til venns med Sven O. Høiby og lure ham på fylla med cowboy-Laila, for deretter å tjene seg enda rikere på å skrive bok om Se&Hørs manglende moral. Men han må se seg ettertrykkelig banket ned i støvlene i helgen.

I sommer har det etter hvert kommet temmelig klart frem at frps utspill om å fjerne pressestøtten har fått frp-hatet til å ta fullstendig overhånd i Dagsavisens redaksjon. Det spiller tilsynelatende ingen rolle hva de trykker lenger, bare det er frp-fiendtlig nok. Eller: Det får vi iallfall tro er årsaken til at de velger å publisere denne kommentaren av Hege Ulstein.

"Frem, frem, skritt for skritt" åpner Ulstein, for deretter å forklare at Arne Bendiksens "grusomme sang, som er en fæl blanding av dansebandswing, aggressivt mannskor og marsj", ja, at det er det å ha denne uutholdelige partisangen "på rullebladet" som gjør at "Frp har et litt problematisk forhold til kunstneriske uttrykk". Med uttrykket "på rullebladet" sniker Ulstein lekende lett inn et kriminelt element, og deretter ligger veien tilsynelatende åpen for å sette inn støt hvor som helst. Neste setning inneholder riktignok en klønete formulering om at frp alene har hatt hjemmefest i sommer, men det ser vi gjennom fingrene med, for resten av formuleringene er jo klinkende klare - nesten litt overtydelige.

Frp bedriver nemlig antielitisme, og siden antielitene er så dumme, er Ulstein grei nok til å forklare at det betyr "at en ekte Frp-er aldri, aldri, aldri snobber". Dette er en del av frp-kodeksen, og begrepet "kodeks" kunne nok villedet de enklere sjelene blant oss til å tro at dette er bevisst valg fra frps side, men den gang ei: Det manglende snobberiet oppstår nemlig "[s]om oftest fordi de ikke helt vet åssen man gjør det." Såh. Da vet vi det. I frp bedriver de underbevisst antielitisme. Greit at vi fikk brakt det på det rene. Da er det forhåpentligvis slutt på det evinnelige omkvedet om at frp bevisst spiller på folks fordommer?

Denne artikkelen kunne vært morsom hvis det hadde eksistert fnugg av ironi eller sågar et bittelite glimt av humoristisk distanse i Ulsteins uttrykk. Men det finnes ikke. Ikke det dugg. Hun turer videre i neste setning med å forklare nærmere hva frps manglende snobberi består i: "De vet ikke hvordan man bruker maldonsalt, skjønner ikke vitsen med å drikke Riesling til flere hundre kroner når den i tillegg bare har sju volumprosent alkohol, synes østers smaker snørr og at det er helt naturlig å ha sokker i sandalene."

Jeg kjenner at det ikke holder å aldri, aldri kjøpe Dagsavisen mer. Jeg blir også nødt til å avstå fra maldonsalt og Riesling resten av livet i sympati. Og skaffe meg sandaler som jeg kan gå med sokker i. Kanskje kvalmefornemmelsen gir seg litt da?

Ulstein kjører på: "Ekte Frp-ere drikker brunt brennevin av halvlitersglass på nachspiel. De spiller Wig Wam på full guffe – og i fullt alvor – og Siv Jensen har den creepy plystrelåta fra Kill Bill som ringelyd på mobilen." Si meg, er det problematisk å spille musikk man liker "i fullt alvor"? Hva gjør de på Hege Ulsteins fester? Spiller de Wig Wam mens de brøler av latter og gjør narr av de teite gitarriffene? I stedet for å spille musikk de faktisk liker? Rasende festlig, dere. Rasende festlig.

Så mange fordommer å formidle - så liten tid: Ulstein har bare vært trist én gang på en frp-fest (antagelig fordi hun har vært opptatt av å le av dem som spilte Wig Wam i fullt alvor på de andre) - og det var fordi det kun var hun som visste å verdsette alle den gode sjømaten. "Vi snakker hummer, sjøkreps, kamskjell. Og østers selvfølgelig. Jeg var den eneste journalisten på denne festen, og ble måpende vitne til at alle delikatessene sto urørt. Ekte Frp-ere spiser ikke sjøkreps, nei. I stedet satt de og pillet reker, tålmodig og resolutt." Åh, så søte da, dere. Der pellet de rekene sine, gitt, så tålmodige og nusselige i sin resolusjon. Mens Hege Ulstein gikk rundt og gråt over at det kun var hun - som jo var den eneste journalisten, må vite - hvis utsøkte palater kunne verdsette delikatessene fra det indre rom. Akk o ve. Verken det gyselige "Wig Wam"-låten, "Kill Bill"-låten eller endog Arne Bendiksens uutholdelige toner var nok til å blidgjøre henne denne kvelden. Men så fant hun på et lite partytriks helt av seg selv. Hun fikk nemlig lurt noen av frp-erne til å smake på sjøkrepsen, og "når ekte Frp-ere spiser sjøkreps, spiser de bæsj. De visste ikke at det er lurt å ta ut den ekle lille svarte tarmen som ligger langs ryggen på dyret før man putter resten i munnen." Og Hege Ulstein syntes det var ganske kult å late dem spise bæsjen sånn helt uforstyrret, liksom.

NA24 lanserer teorien om at det er frp selv som står bak denne artikkelen: "Når det på den ene siden er vanskelig å forstå at dette er ironi og på den andre er nær umulig å begripe at noen kan være så nedlatende, da gjenstår det nesten bare én mulighet: Dagsavisen må være kjøpt og betalt av Frp."

Mitt største problem er at Ulsteins forakt ikke bare rammer frps velgere. Med de kriteriene hun har satt opp, vil jeg tro at hun omfatter 80 - 90 % av Norges befolkning. Alle de eldre, alle de som bor i småbyer og tettsteder. Tror Hege Ulstein at maldonsalt fås kjøpt på samvirkelaget i Båtsfjord? De har jo for pokker ikke vinmonopol en gang mange steder i Nord-Norge.

Tankene går til mine foreldre, som er over 70 år gamle, som vokste opp i små kystkommuner og kjente reell fattigdom på kroppen. Som begge hadde glimrende karakterer fra realskolen, men som på grunn av familiens økonomi ikke fikk gå gymnaset, men måtte ta den billigere lærerutdannelsen i stedet. Mine foreldre kjempet seg opp fra arbeiderklassen og kunne endelig, i godt voksen alder, ta den universitetsutdannelsen som folk med god økonomi eller folk i byene tok for gitt. Min mor lærte meg å bli glad i bøker, hun spilte Ella Fitzgerald på platespilleren og kjøpte feministbladet "Sirene". Min mor har stemt SV hele sitt liv, og hun har etter beste evne forsøkt å ta i bruk de mulighetene livet har gitt henne. Men hun lager salat av kinakål, hun drikker Liebfraumilch av papp og hun gikk stolt rundt med sokker i Birkenstock-sandalene sine da hun besøkte meg i Oslo i fjor sommer (og forsøkte sådan antrukket å dra meg med inn på Odeon på en turbotirsdag). Det er helt greit at dørvaktene på Odeon ikke digger Birkenstock - men det gjør meg så inderlig opprørt å måtte lese denne typen hets fra en person som synes det er viktig med dyrt salt og fancy vinmerker. Og lurer andre mennesker til å spise krepsebæsj når hun ikke kan le av den dårlige musikksmaken deres.

Mot slutten av mitraljøsesalven projiserer Ulstein ivei om at frp-erne er de som føler avsky: "Avsky for det blærete snobberiet til en elite som tror de er bedre enn folk flest." Vel... Frem til i helgen trodde faktisk ikke jeg at det fantes så blærete og snobbete mennesker i norske avisredaksjoner. Jeg var dum nok til å tro at opplysning, kultur og impulser var sånt som senket fordommer og skapte toleranse. Men Hege Ulstein kan umulig være alene om denne menneskeforakten, ellers ville vel ikke redaksjonen stilt seg bak henne?

Andre som blogger om Ulsteins kommentar:

Vox populi: Ta ikke den ironiske tonen (takk for tips!)
Victoria: Om å snakke dritt om Fremskrittspartiet

I serien "Vi som elsket Dagbladet": Er det bare nettutgaven som er ute å kjøre?

2008-08-03T12:32:00.007+02:00

Jeg er en av dem som pleide å elske Dagbladet. Da jeg var liten, skulle jeg bli redaktør i Dagbladet (disclaimer: Jeg ble ikke det, altså). Under Arve Solstads ledelse var avisen en meningsbærende kjempe. Det var utenkelig at Dagbladet noen gang skulle bli borte. Nå spår enkelte journalister (se kommentarfeltet) at papiravisen bare har 5 - 10 år igjen. Spørsmålet om hva som skjedde, er allerede blitt diskutert opp og ned i Blogglandia.

Dagbladet var en av de første til å satse på Internett, og de har hele tiden ønsket den nye, teknologiske utviklingen velkommen, nå sist ved å omfavne Twingly. Dessverre ser Internett også ut til å bli deres endelikt.

Men i går kveld måtte jeg likevel stille meg spørsmålet: Er det bare nettavisen det er noe galt med?

Sent på kvelden ble jeg som vanlig jagd hjemmefra av noldusene under meg, som skrur opp stereoen med Ace of Bases "All That She Wants" (ca anno 1993) på full guffe hver gang de blir fulle. Jeg endte opp på Peppe's med ostegratinert nachos og en øl, og tok med meg Dagbladets lørdagsutgave til bordet. Og der ble jeg sittende med nesen i avisen i en times tid. Det er lenge siden jeg har funnet så mye interessant.

Magasinet fenget interessen først, med en artikkel av Martine Aurdal, der hun skriver at Blondinbella har inspirert henne til å fortelle sin egen overgrepshistorie. Aurdal ble voldtatt på skoletur som 16-åring, og måtte takle at forsiden av lokalavisa spredde det til hele bygda den dagen hun kom hjem. Aurdal skriver at Blondinbella er hennes nye idol, fordi hun umiddelbart plasserer skylden der den hører hjemme, hos overgripere og sviktende politi. Blondinbella blir arg i stedet for skamfull.

Noen sider lengre bak finner man et inspirerende portrettintervju med Elisabeth Grieg, den første kvinnelige presidenten i Norges Rederiforbund. Dessverre er journalisten ikke helt "up to the task", for hun synes å ha mer fokus på Griegs utseende enn budskap ("Hun ser ut som Sharon Stone!"), men Grieg redder allikevel intervjuet med intelligente og interessante betraktninger om skipsfartsnæringen og det å dra lasset som et team.

Etter enda noen sider kommer man til en reportasje om to mannlige, rumenske prostituerte i Oslo. Visste du at det i den yngre aldersgruppen finnes flere mannlige enn kvinnelige prostituerte i Oslo?

Siden Magasinet var så givende, satte jeg i gang med selve avisen også. På side 3 påpeker John O. Egeland betimelig at det haster med å begynne å tenke på hva Norge skal gjøre når oljerikdommen tar slutt. Som han ganske riktig sier, har vi kastet bort den muligheten oljepengene har gitt oss de siste 30 årene til å satse på utdannelse, forskning og teknologi. Vi har brukt oljepengene som en sovepute i stedet for som en konkurransefordel.

Senere kommer en festlig kronikk av Marie Simonsen, hvor hun påpeker at i Bydel Gamle Oslo, som blant annet omfatter Løkka, er de eneste ledige fastlegene innvandrere. På tross av at Løkka regnes som innvandringsvennlig og tolerant, ser det ut til at beboerne også der velger seg en norsk fastlege. Hvorfor? spør Marie Simonsen, før hun lanserer sin egen teori: Det er fordi Amir og Khalid er av den gamle skolen og nok vil sende folk som ønsker å sluntre unna, tilbake i arbeid.

Noe senere finner man en kommentar om holdningene til norsk barnekultur. Det er symptomatisk for holdningene at folk nå sier det er trist at Henki Kolstad først og fremst vil huskes som Skomaker Andersen. Ja, hvorfor i all verden er nå det egentlig så trist? Jeg har en venninne som skriver ungdomsbøker, og hun sier at barne- og ungdomsbokforfattere systematisk nedvurderes i forhold til voksenforfattere.

I det hele tatt, her fant jeg masse inspirasjon og nye innfallsvinker - det aller meste av det som jeg har savnet de siste årene. Men så gikk jo jeg over til å lese nettavisen for noen år siden. Er det kanskje en sammenheng der? Kan det hende at papiravisen fortsatt holder en mye bedre kvalitet?

(Jeg skulle gjerne linket til alle disse interessante artiklene og sitert ordrett, men jeg har ikke funnet noen av dem i nettutgaven. Symptomatisk det også, kanskje?)

Intellektuelle bloggere vs profittbloggere

2008-08-01T17:55:00.019+02:00

Javel, jeg hiver meg på, jeg også. Dissidenten i meg våkner til liv, og som vanlig prøver jeg å flette flere temaer sammen i samme post.

Altså. De siste månedene har den norske bloggosfæren blitt mye mer mangfoldig, noe som er en bra ting i mine øyne. For noen måneder siden kunne jeg med letthet bruke uttrykket Bloggebygrenda, og "alle" visste hvem jeg refererte til. Det var et lite miljø hvor alle kjente alle, og kjernen i dette miljøet er de som kalles "miljøet rundt Sonitus" av noen, og "elitebloggere" av andre. Mange av bloggerne i miljøet rundt Sonitus er venstreintellektuelle (ikke alle). Disse bloggerne innehar de typiske kjennetegnene på det som ofte omtales som kultureliten. Mange av dem er kreative mennesker. Alle er intelligente og velinformerte. De leser høyverdig litteratur, utenlandske blader og de befinner seg til venstre politisk - kort sagt, de innehar kulturell kapital i massevis. Og de skriver utvilsomt de beste bloggene. Bloggebygrenda er på mange måter motsatt av samfunnet for øvrig: Dette er stedet hvor du blir applaudert som feminist og møter rungende taushet som islamkritiker.

Blant venstreintellektuelle er det ikke stuerent å ha fokus på å tjene penger. Man hører vendinger som: "Jeg har ingenting imot at folk vil tjene penger, men..." og så en eller annen fortsettelse som viser at de absolutt har noe i mot det.

(For spesielt interesserte - et par referanser til den gamle kulturelitedebatten i Dagbladet:
Karl Fredrik Tangen: "Den skjulte overklassen"
Aslak Sira Myhre: "Den skjulte overklassen slår tilbake")

Så tilbake til de siste månedenes utvikling i den norske Bloggosfæren. Etter at avisene begynte å skrive om den angivelige bloggmillionæren Blondinbella, har mote- og dagbokblogging gått gjennom taket. Det popper opp nye tenåringsjenter hver dag. Noen kan stave, andre ikke. I kjølvannet har det jammen meg også poppet opp nye unggutter som tilsynelatende ønsker å gjøre karriere av å blogge om disse tenåringsjentene. Vi har også fått et enormt utvalg av andre reklamebloggere, alt fra twinglyhorer til alternative aviser til bloggere som ønsker å tjene penger på å selge selve bloggen - for et klekkelig vederlag. I dette miljøet er det naturlig nok full fokus på å tjene penger.

Enter MillionEuroMan. Det kan ikke være mye tvil om at han er der for penga. Ja, det er greit, MillionEuroMan, du kan like gjerne innrømme det. Det er foreløpig tillatt å ha lyst til å tjene penger i Norge, selv om SV jobber med et forslag til forbud.

Uten noe særlig kjennskap til det norske blogglandskapet, tramper MillionEuroMan ut i det med begge bena. Han foreslår nemlig en Bloggcamp i Oslo med tema reklameblogging og høy inngangspris. Det fremstår rett og slett som et bransjetreff hvor folk som ønsker å tjene penger på blogging eller ønsker å tro at man kan tjene penger på blogging, kan møtes og snakke om å tjene penger på blogging. Kanskje kan noen av ungjentene skrape sammen nok penger til inngangbilletten? Og kanskje kommer noen av disse probloggerne. Men markedet vil nok begrense seg selv. Et ganske mislykket foretak, altså, noe som manifesterte seg raskt ved få eller ingen (?) påmeldte. Men det døde ikke der. I stedet har Bloggcamp blitt det heftigst diskuterte temaet i Blogglandia på lenge, og sinnene står i kok. MillionEuroMan har ikke noe ordentlig program. Han svarer ikke på spørsmål om "Gullbloggen". Han tar for høy pris. Han ønsker å profitere på campen. Hvorfor har han booket et så dyrt konferansested? Og hva med denne erotiske nettsiden hans, er det et tegn på at han ikke har moral? Noen bruker ordet "svindel". Alle bruker ordet "useriøs".

Min umiddelbare reaksjon til bloggcampen var at reklameblogging interesserer meg midt på ryggen, så jeg kommer ikke til å gå. 1800 kr for å sosialisere med reklamebloggere? Nei takk. Jeg blogger for å øse ut av meg hva jeg tenker om dette og hint når jeg føler for det. Det er min greie. Men hvis MillionEuroMan greier å få til en vellykket reklamebloggcamp - eller en annen bloggcamp, for den del - be my guest. Hvis han ønsker å tjene penger på det - helt greit, det også. Og han må gjerne tjene 150* x 1800 netto for min del. Da har han vel vært flink, da. Men jeg tror ikke det kommer til å skje, for han har ikke gjort noe særlig forarbeid - han har med andre ord ikke vært så veldig flink. Norge er et bittelite land, hvor det er små muligheter for å tjene penger på å selge tjenester til reklamebloggere. Det manglende forarbeidet manifesterer seg også ved at han ikke har noe ferdig program og ikke har tenkt gjennom arrangementet "Gullbloggen". Han har rett og slett stukket fingeren i luften og slengt ut en pris for å se om det er noen interesse.

Jeg tror altså at dette skyldes manglende forarbeid, ikke svindelforsøk - men at han ønsker å gå i pluss, ja, det tror jeg. Dette er nok ikke noe idealistisk foretak. Synes jeg det er noen grunn til å gå til frontalangrep på MillionEuroMan for det? Nei. Mener jeg at det er berettiget å kalle ham svindler? Absolutt ikke. For å bruke ordet "svindler" bør man ha ganske godt belegg for påstå at vedkommende har tilegnet seg penger ulovlig. "Svindler" har injurierende kraft. Og som MEM skriver selv på bloggen sin: "påstanden faller på sin egen urimelighet da det verken er hentet inn penger, forsøkt hentet inn penger eller forsøkt å lure noen til å betale for noe de ikke vet hva er. Så denne påstanden bør legges død". Er det relevant å trekke inn den erotiske nettsiden han driver ved siden av? Egentlig ikke - og dét kommer fra hun som hater porno. Det refereres til kjipe holdninger i denne forumtråden, men i sannhetens navn så er det vel ikke MEM som kommer med de negative kommentarene der? Jeg må si at så langt synes jeg han har holdt en grei tone med folk, selv om han ikke svarer på spørsmål om "Gullbloggen" (antagelig fordi han ikke har noen svar).

En liten disclaimer til slutt: Denne posten er ikke ment som noe angrep på noen. De som har rykket ut mot MEM, er smarte mennesker som jeg virkelig respekterer. Jeg bare lurer på hvorfor folk hisser seg sånn opp over dette? Er det varmen?

* Rettet

Lenkeliste til relaterte bloggposter (blir sikkert oppdatert):

Virrvarr: Skeptikerskolen: Vil du bli bloggmillionær?
Pål Hivand: Svindlere i Bloggosfæren
Virrvarr: Arrangement for bloggere?
Martin Bekkelund: Blogging for penger
Delirium~: Overambisiøs og useriøs bloggcamp
Irrelevanser: Bloggkonferanse høster ufrivillig gratisreklame
Iversen: Jeg vil også mene noe om BloggCamp
Tanketom: Sjå, eg meinar også noko om Bloggcamp
Junkfoodjunkie: Kommentar til MillionEuroMan/Bloggcamp
Kosestumpen: BloggCamp, slik jeg ville gjort det
Habitus via Maria Mytterist: Kampen om blogghegemoniet
Lasse G. Dahl: Om å blogge for pengenes skyld - og Bloggcamp
Rune: Reklame og BloggCamp

Og her er et par poster som diskuterer hva man kan tjene på blogging:

Neppe: Ingen blir rik av en norsk blogg
Bloggdesigns: Det er ikke mulig å bli rik på Norske blogger

My boobs are okaaa-hay!

2008-07-31T14:39:00.007+02:00

Christer Falck raser i dagens VG over at den smale musikken skvises ut.

Er det Lene Alexandras mye omtalte fjerning av silikonimplantatene som har fått ham til å bekymre seg for de smale musikerne, tro?

Fra VG: "Christer Falck misliker at det nesten ikke er marked for sære musikkvideoer lenger." Det må være videoer som inneholder jenter med B-cup det da, eller?

Den ukjente sammenhengen mellom tv-titting og vold

2008-07-29T15:53:00.012+02:00

Det har vært forsket mye på sammenhengen mellom tv-titting og vold, særlig i USA. Tesen hittil har vært at for mye titting på tv har en negativ effekt på mennesker. Barn lærer for eksempel ikke å sosialisere, og unge mennesker kan potensielt bli voldelige dersom de blir overeksponert for tv-vold.

Nå kan vi heldigvis legge alle disse antikverte tesene bak oss. Aftenposten bringer i dag banebrytende forskningsresultater som tyder på det motsatte - nemlig at tv-titting kan forhindre vold - og vi aner samstundes en lykkelig løsning på asylproblematikken:

Det er altså kjedsomheten som driver dem til drepe hverandre - derav uttrykket "drepende kjedelig", såklart. Dette er jo spennende, dere. Kanskje gutta nedenfor (sakset fra samme forside i Aftenposten) også rett og slett har sett for lite på tv i det siste?

Vel, jeg er glad vi fikk oppklart dette. La oss ikke stoppe der. Hva med å gi hjemmekinoanlegg i velkomstpresang til alle som flytter til Norge? Dette glimrende tilbudet om tv-terapi mot vold bør dessuten snøggast råd integreres i det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

JA til enkle løsninger! Hvorfor skal nå alt gjøres så himla vanskelig bestandig?

Når det regner på presten...

2008-07-27T19:10:00.012+02:00

Blogging om bloggere er åpenbart en sikker vei til berømmelse.

Min post "Om blogging og Jantelov" er en av mine mest leste poster noensinne. Flere tusen har vært inne og lest den i løpet av noen få dager - de fleste kommer via bloggen til Marie Amanda, som har linket til meg. Posten har også kommentarrekord så langt her på bloggen, og er min eneste nier på Bloggrevyen.

I samme post refererer jeg til en rekke andre bloggere, blant annet Drea, som tilsynelatende er i ferd med å bli kjendis der oppe i Trøndelagen. I forbindelse med Dreas voksende bloggsuksess har Adresseavisen laget en fleresiders reportasje om "motebloggeren fra Frøya", og det er her jeg kommer inn i bildet.

Hør bare:

"I Norge, innen sin nisje, er Drea av enkelte forståsegpåere utpekt som en av de beste for tiden. Feminismebloggeren Anathema (bloggere lenker og gir gjerne reklame til hverandre) omtaler henne som "supersøte Drea...en representant for en ny, fremvoksende gruppe av unge, moteinteresserte jenter som har et uttalt mål om å tjene penger på bloggen sin.""

Vel, da er det avgjort én gang for alle: Det finnes ikke den ting Anathema ikke forstår seg på, nå også moteblogging.

Dette sitatet befinner seg forresten like under den flatterende overskriften "Tenåringenes arena". Vel er det lenge siden noen har tatt meg for å være tenåring, men det er jo bare bonus.

"Feminismeblogger" er vel den eneste etiketten som føles sånn noenlunde gjenkjennelig sånn helt umiddelbart, men siden jeg ikke er vant til avisomtale, skal ikke jeg henge meg opp i slike småting. All pr er visstnok god pr, det sier de som har greie på det.

Resten av Dreas post om avisartikkelen finner du her.

Og moralen er?
1. Klokker er et respektabelt yrke.
2. Det er ingen grunn til å lure på hva du skal gjøre for å få flere lesere. Skriv et eller annet hvor du nevner flere bloggere, helst så mange som mulig i én post, og du er sikret både klikk, diskusjon og linking i all evighet. Det trenger ikke være kontroversielt en gang.
3. Det kan til og med gi deg spalteplass i avisen (!).
4. Ranking på Bloggrevyen sier ingenting om hvor god posten faktisk er (som om vi ikke visste det fra før). Hvis du får en nier på Bloggrevyen, har du tvert imot sannsynligvis gjort noe galt.
5. Feministbloggere vet alltid hva de snakker om - it goes with the territory!

Oppdatering:

Flinke Sigrun har vært så vennlig å laste ned hele artikkelen, og jeg har et par kommentarer etter å ha lest den:

1. Først og viktigst - en disclaimer:
En "treffhore" er definitivt ikke ei jente som blogger bare for å generere treff og større inntekter. En treff- eller klikkhore er et menneske som skriver et par linjer med vissvass og lenker til Dagbladet gjennom Twingly - for å generere klikkinntekter. Og de fleste av disse er menn såvidt jeg har observert, uten at det skal gå noen kjønnskamp i akkurat dette. Men uttrykket "klikkhore" er absolutt ikke kjønnsbasert, det er viktig å få med seg.

2. Jeg hadde tydeligvis større innflytelse på artikkelen enn jeg trodde. Sjekk også ut:

"Dissing og drama

18-årige Marie Amanda kan sies å være Norges svar på Blondinbella. I alle fall prøver hun å bli det, og for det blir hun disset, som det heter. En av sommerens store diskusjoner i bloggverdenen har vært om Marie Amanda har snakket sant om inntektene sine. Er hun bloggmillionær, har hun skjult reklame? Dissingen ble utløst etter at hun uttalte i VG at hun ønsket å bli millionær, og framsto som om hun allerede var det i et RadioNorge-intervju etterpå. På sin egen blogg har hun forsikret om at hun ennå ikke har tjent ei krone, uten at det har lagt en demper på debattantene som også omfatter en mer feministisk gjeng som heier fram jenter som vil opp og fram. Samtidig rakker de ned på treffhorene, jentene som blogger bare for å generere treff og større inntekter gjennom annonsene de bringer. Blondinbella er blitt både disset og støttet denne uken, etter at hun fortalte at hun ble tafset på av 20 grabbar på en bar i Rimini nylig. Noen mener hun har seg selv å takke siden hun «kanskje kledde seg utfordrende og var full». Denne og verre meningsytringer sto å lese i Expressen som laget sak om at Blondinbella tok pause fra bloggen sin på grunn av overgrepet. Det er altfor mye jante i bloggverdenen, mener feministbloggerne."

(Og som kjent vet feministbloggerne alltid hva de snakker om...)

Fotnote: Alle uthevinger er mine.

Sommer og memetid

2008-07-24T12:25:00.019+02:00

I løpet av det siste døgnet er jeg blitt tagget til to av sommerens hotteste memer, og jeg har bestemt meg for å legge all memeskepsis til side og gjøre en helhjertet innsats.

Først går vi til det memet som ligger mitt hjerte nærmest - det er jo sommer bare en gang i året, og da kan man unne seg desserten først. En av de kuleste damene jeg vet om, Arachne, har tagget meg til litteraturmemet.

Reglene går i korthet ut på at man skal kommentere 5., 6. og 7. setning på side 123 i nærmeste bok.

Jeg begynner like godt med å jukse litt, jeg. De nærmeste bøkene her jeg sitter akkurat nå, er usannsynlig tørre, juridiske fagbøker, og jeg tror ingen av dere har lyst til å høre hva som står på side 123 i noen av dem. Rettelse: Jeg vet ingen av dere har lyst til å høre hva som står på side 123 i noen av dem. Så da strekker jeg i stedet hånden ut etter den skjønnlitterære boken jeg akkurat har begynt å lese, nemlig "Det annet kjønn" av Simone de Beauvoir. Vel, tag en feminist, og hva forventer du, egentlig? Nei, jeg har ikke lest den ennå. Ja, det er forkastelig, jeg vet det. Men jeg gleder meg!

Nå har jeg riktignok ikke kommet til side 123 ennå, men det er intet hinder for å slå opp og kommentere litt løselig rundt det som står der. For all del, det er ikke første gang jeg kommenterer noe jeg ikke har greie på.

Heldigvis havner vi rett inn i action på side 123:

"Diktere i øst og vest har sammenlignet kvinnens legeme med blomster, frukter og fugler. Velkjent er Høysangen hvor elskeren sier til sin venninne:

"Dine øyne er duer...
ditt hår som en geiteflokk...
dine tenner som en nyklippet fåreflokk...
din tinning som et delt granateple...
ditt bryst som to hjortekalver...
under din tunge er honning og melk..."

Men det er ikke uten videre gitt for enhver kvinne å tjene som mellomledd mellom mannen og verden."

Vel, for det første har jeg aldri vært spesielt fascinert av Salomos høysang, beklager. Stadig vekk, og tør jeg legge til - til kjedsommelighet, har jeg sett nettopp dette sitatet trukket frem som et bevis på at Bibelen er høyverdig litteratur. "Jaså, så du trodde Bibelen var bare formaninger og lister over ætlinger? Hånei, du, Bibelen har et fantastisk, lyrisk språk, som manifesterer seg ikke minst i Salomos høysang, som er helt på høyde med Shakespeares kjærlighetsdikt."

Sorry asså, men. Jeg synes riktignok ikke Shakespeare beskriver kvinnekroppen på en spesielt flatterende måte i sine kjærlighetsdikt heller (og hvorfor må alle disse kjærlighetsdiktene på død og liv handle om kroppen, egentlig?), men han banker i hvert fall Salomo ned i støvlene. "Ditt hår er som en geiteflokk?" Prøver du å være frekk, eller? Mitt hår er glatt og silkemykt, og har ikke den ting til felles med geiteragg. Men hva med håret ditt, kong Salomo? Du var kanskje ikke så nøye på vasken alltid du, hmm? Nåvel, jeg skal ikke gni det inn. Dere tar poenget. La oss legge Høysangen bak oss og konsentrere oss om de Beauvoir i stedet.

Nå må jeg riktignok fuske litt igjen og lese litt mer rundt dette sitatet for å få en slags sammenheng her. Kos dere med Radka Toneff i mellomtiden (da får jeg nemlig juksepåbegynt det neste memet samtidig!).

Er dere fortsatt der? I mellomtiden har jeg bladd litt videre i de Beouvoir og oppdaget at hun snakker om noe som ligger meg på hjertet, nemlig hvordan kvinnen må tilpasse seg samfunnets (ofte mannens) normer for utseendemessig skjønnhet. Hør bare: "I den pyntede kvinne er Naturen til stede, men fanget, den er formet etter den menneskelige vilje slik mannen har ønsket det. En kvinnes tiltrekning er avhengig av at naturen i henne kommer til sin rett, samtidig som den er strengt behersket." Vel, dette kan jeg skrive lenge og inderlig om. Men for å prøve å forhindre ny lengderekord her på bloggen, henviser dere i stedet til min tidligere post "En moderne kropp?", hvor jeg skriver litt om mine opplevelser rundt det å skulle forme kroppen etter samfunnets støpeskje. Og så tror jeg jeg lar det bli med det.

Et lite tips på slutten: Les gjerne Sigruns glimrende fortolkning av litteraturmemet. Den teksten står seg godt på egen hånd.

Nåh. Så var det søte Tankekorsets musikkmeme. "The Moon Is A Harsh Mistress" er allerede trukket frem. Det er en låt jeg har hørt mye på i det siste etter at Victoria så betimelig minnet meg på dens eksistens. Jeg slår av lysene, legger meg i sengen om kvelden og lar Radkas toner fylle rommet. Ellers er det ingen låter som går på repeat hjemme hos meg, men tre andre låter jeg virkelig har nytt å lytte til i det siste, er:

Edith Piafs "Mon Dieu"

50 Cents "In da club"

Alicia Keyes' "If I Ain't Got You"

(Jeg digger den dama - ikke bare musikken, men hele dama. Nei, jeg snakker ikke om utseendet hennes nå, men hun er definitivt superheit også.)

Jeg tror jeg gir meg etter fire låter, Tankekorset:-) Jeg synes jeg har vært veldig flink nå.

Når det gjelder videre tagging, så tagger jeg ingen i særdeleshet og hvem som helst som måtte føle seg kallet i sin alminnelighet. (Ja, jeg var en av disse dølle som aldri videresendte kjedebrev på barneskolen. Dermed ble det aldri 500 frimerker på hun øverst på lista.)

Hmm. Dette ble visst lengderekord allikevel...

PS: Av en eller annen grunn er linken til kommentarskjemaet forsvunnet under denne posten. Klikk på overskriften, så får du det opp.

Om blogging og Jantelov

2008-07-17T14:08:00.012+02:00

Jeg er interessert i fenomenet blogging og prøver etter fattig evne å følge med på hva som rører seg i den norske bloggosfæren.

Etter å ha fulgt med i ca et halvt år, har jeg etter hvert laget meg en anselig bloggroll av måha-lektyre. Disse bloggene besøker jeg nesten hver dag i håp om at de skal ha skrevet nye poster (og jeg nekter å gi opp Fjordfitte ennå!). Hver for seg har disse bloggerne en unik stemme - dere er intelligente, reflekterte og sympatiske - og dere gir meg livsglede. Når jeg blir oppgitt over folks sneversyn og generelle korthet, vet jeg at jeg alltid kan stikke innom Bloggebygrenda og hente energi hos dere.

Alle bloggene på min bloggroll er enestående og vel verdt et besøk, og jeg er usikker på om det i det hele tatt er riktig å trekke frem noen. Vel, kanskje noen, for å vise spennvidden mellom de dyktige bloggerne. Politisk spenner bloggrollen fra min favorittkommunist Virrvarr til det mørkeblå document.no. De har begge viktige stemmer i et demokrati. Og yngstemann på listen er 17 år gamle Maren, med snåle, smarte, underfundige Gi et lite vink. Eldstemann skal jeg avstå fra å gjette på... Videre ligger temaet feminisme mitt hjerte nær, og derfor er det er mange brilliante feministbloggere på listen min. Takk til dere alle for at dere setter ord på ubalansen mellom kjønnene og for at dere hjelper meg å formulere helhetlig feministisk teori. En spesiell takk til HvaHunSa, hvis geniale poster om Mads Larsen opprinnelig sugde meg inn i bloggosfæren - og takk for at du oppmuntret meg til å begynne å blogge selv. En hyllest også til Iskwew, som sitter der i hjørnet sitt og kombinerer katteblogging (!) med økonomiposter som er så gode at E24 leser dem. Og før jeg gir meg, må jeg rette en spesiell takk til Hjorthen, som hver dag uttaler seg om ting han åpenbart har greie på, og øser overskudd og idealisme utover alle oss andre. Jeg nevner i fleng: Sonitus, Sonitus, Sonitus (tenk på hvor mye arbeid som ligger i å skumme gjennom flere hundre poster hver dag for å lage en liste som vi andre kan kose oss med), Tordenbloggen, 0803-bloggen, ytringsbloggen - og mye, mye mer. Hipp, hipp! Til de øvrige på bloggrollen min: Jeg burde nevnt dere alle, men det blir ikke plass her og nå. Vit at jeg synes dere er enestående, og at jeg oppriktig mener at dere gjør verden til et bedre sted å være.

Jeg leser mange blogger utenfor rollen også, om ikke på så regulær basis: Litteraturblogger, politiske blogger, dagbokblogger. Det finnes så mange av dere. Takk for at dere blogger, alle sammen! Flere dyktige bloggere burde vært nevnt, men det er dessverre ikke plass, for denne posten skal egentlig handle om noe helt annet, nemlig mote- og livsstilsbloggere. En av dem er så klassisk at jeg har henne på bloggrollen - nemlig Glamourbibliotekaren. Takk for all skjønnheten du bringer inn i bloggosfæren.

I det hele tatt bugner bloggosfæren av motebloggere for tiden - og de har åpenbart en stor målgruppe. Iblant titter jeg for eksempel innom bloggen til Annema, som er en slags livsstilsblogger for voksne kvinner. Annemas livsstil er ganske annerledes enn min, og nettopp derfor er det fascinerende å få et innblikk i hennes liv. Iblant titter jeg også innom bloggen til supersøte Drea, som vel må sies å ha Norges kuleste solbriller? Drea er en representant for en ny, fremvoksende gruppe av unge, moteinteresserte jenter som har et uttalt mål om å tjene penger på bloggen sin. Det er etter hvert blitt mange av dem - kanskje fordi de er inspirert av svenske Blondinbella, som har demonstrert til gagns at det går an å tjene penger på blogging?

Dette bringer meg forresten omsider til det som er temaet for denne bloggposten, og det er hva slags utslag den nordiske Janteloven kan gi seg overfor disse unge bloggerne. Blondinbella er en vakker, privilegert tenåring med et adelig etternavn og "a charmed life". Dette vil alltid fenge ungjenter som drømmer om å oppnå det samme. Dessverre lokker det også frem det verste i skandinavisk kultur, nemlig alle de smålige, misunnelige menneskene som ønsker å "ta" henne. Jeg blir sjokkert over å lese en del av kommentarene på Blondinbellas blogg. For et par uker siden ble en kamerat av henne overfalt ute på byen - fordi han var en kamerat av henne og fordi han var homofil. Noen av kommentarene hun fikk etterpå sa rett ut at det burde vært hun som ble skadet isteden, at hun burde dø, at hun nå endelig fikk føle hvordan det var å være som "vanlige folk" samt mye, mye mer. Jeg gidder ikke å linke til noe av det, men vet at jeg ville blitt knust som tenåring over å få slike kommentarer. Kudos til Blondinbella for at hun lar disse kommentarene stå og for at hun ikke lar seg stoppe. You go girl - håper du ler hele veien til banken!

Dessverre, i takt med at det vokser frem Blondinbella-kandidater i Norge, begynner vi å skimte det samme fenomenet her hjemme. En av kandidatene som har fått ekstra mye negativ omtale, er Marie Amanda, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke at her er det Janteloven som gjør seg gjeldende igjen. Så langt har jeg sett henne uthengt i fire andre blogger - og all kritikken har gjort meg nysgjerrig på fenomenet. Marie Amanda er en usedvanlig pen og tiltrekkende tenåringsjente, som liker å få oppmerksomhet og ikke legger skjul på at hun ønsker å komme seg opp og frem her i verden. Såvidt jeg kan se, blogger hun personlig om livet sitt og fotograferer antrekkene sine - ikke så ulikt Blondinbella, egentlig. Jeg har ikke sett henne skrive noe negativt om andre på sin blogg - bortsett fra et par poster hvor hun gir generelt uttrykk for at hun er lei av all hetsen. Kritikken går på alt fra utseendet hennes, at hun "tror hun er noe", at hun har skjult reklame på bloggen sin, at hun ikke har skjult reklame på bloggen sin m.m. Kritikken rundt reklameinntektene har hun riktignok ansporet til selv, ved å uttale seg inkonsekvent om dette, men jeg nekter å tro at det skal være grunn for alle disse angrepene.

Roten til problemet tror jeg ligger i at Marie Amanda er fullstendig unorsk i sin måte å hevde seg selv på og søke berømmelse - ikke så ulik kunstneren Marianne Aulie, som blant annet er blitt hetset av seriøse skribenter for å ha for fin rumpe til å la seg avbilde naken (!) - eller forfatteren Alexia Bohwim, som måtte tåle skarp kritikk for utseendet sitt i forbindelse med boklanseringen. Ja, for all del: Heretter er det bare kvinner med stygg kropp som får lov å vise seg frem! Feminisme gjelder kun for stygge kvinner, det er jo det Mads Larsen hele tiden har sagt.

Eller? Det finnes ikke bare én type feminisme eller en "korrekt" feminist. Feminismen er åpen for alle som ønsker å melde seg på. Det handler om likestilling mellom kjønnene med et fokus på å forbedre kvinners kår. Mange dyktige, gode forbilder har brukt utradisjonelle virkemidler for å komme seg opp og frem. Det holder å nevne Madonna, som brukte kroppen som sin fremste salgsvare og ikke kviet seg for å komme med et par usannheter underveis - det blir i dag omtalt som at hun "iscenesatte mytene om seg selv", og hyllet av menn og kvinner verden over. I min idealverden blir menn og kvinner som fremhever seg selv behandlet likt. I mellomtiden bør vi forsvare enhver kvinnes rett til å stikke seg frem.

Drusilla: En klassiker til glede for nye lesere

2008-07-16T12:33:00.003+02:00

Via en kommentar fra Hjorthen oppdaget jeg dette gamle innlegget fra Drusilla, den geniale skaperen av bloggen Dagens Onde Kvinner.

Å lese dette innlegget fikk meg til å minnes hvor dyktig denne bloggeren faktisk er. Dagens Onde Kvinner var en av de få bloggene jeg brukte å lese fast i det sivile liv (før jeg flyttet til Bloggebygrenda og begynte å blogge selv). For å lese denne bloggen trenger man nemlig ikke å ha noen forkunnskaper om verken blogging, bloggere eller bloggintriger. Du kan være hvem som helst og fortsatt ha utbytte av å lese deg opp på Drusilla. Feminister vil finne støtte for uklart formulerte tanker, og antifeminister vil forhåpentligvis få en déjàvuopplevelse. Hun kombinerer et skarpt blikk med gode analytiske evner og en dypereliggende humanistisk innstilling.

Jeg klikker meg fortsatt optimistisk innom Dagens Onde Kvinner nesten hver dag i håp om at hun skal gjenoppstå. I mellomtiden regner jeg med at Drusilla nyter livet IRL og har viktigere ting å tenke på enn blogging. Vel unt! Men uansett om hun aldri skulle skrive en bloggpost igjen, håper jeg hun lar bloggen bli liggende åpen. For dette er stoff som aldri vil "ta opp unødig plass" i cyberspace, men bør få lov til å finne nye lesere hver dag.

Roedeknekkeren - Anathema vurderer slankemenyer

2008-07-15T18:03:00.012+02:00

Litt sommerblogging fra kjøleskapet mitt:

De som har fulgt med på bloggen min en stund, vet at jeg er feit. Ikke i BMI-forstand, men i den jeg-ser-ikke-ut-som-en-kleshenger-betydningen av ordet. Feit, altså. Siden jeg har tilbrakt deler av juni på reise med min kjære modellmål-venninne, og denne reisingen har innebåret mye soving på samme rom, sprading på byen i miniskjørt og desslike, har misnøyen med min egen kropp endelig nådd det bunnpunktet hvor jeg faktisk begynner å gjøre noe. Siden det aldri er plagsomt langt fra tanke til handling hos meg, har jeg derfor igangsatt en slankekur.

Glem alle lavkarbodietter. Da er du like langt når du begynner å spise normalt igjen. En viss mengde karbohydrater må du ha i deg, og det er like greit å krype til korset og heller legge om kostholdet. Derfor børstet jeg isteden støv av noen gamle "Grete Roede"-menyer. Ikke noe juks her altså, men sunn omlegging til bedre spisevaner.

Hva er erfaringene mine så langt? Vel, for det første: Slanking er dyrt. Jeg har aldri brukt så mye penger på å handle mat til meg selv som jeg gjorde forrige uke. Jeg kjøpte det Grete Roede ba meg om å kjøpe (pluss noen grønnsaker som hun ikke hadde hørt om), og tror jeg la igjen over tusen kroner på møkkabutikken Kiwi bare på et par turer. Det er ikke rart at det er de fattige som er feite, jeg bare sier det. Herregud, potetgull og pizza koster jo en brøkdel av cherrytomater og ruccolasalat. For ikke å snakke om hvis du skal kjøpe organiske grønnsaker, noe jeg mistenker er et sminket begrep for sponsing av en skattesnytende småbonde på Smøla.

Og da har vi ennå ikke begynt å snakke om tilberedningstiden. Suppeposer og pizza tar maks 15 minutter, og de 15 minuttene kan du bruke til å lese en bok. Eller enda bedre: Gå ut og spis i stedet. Men restaurantene i nærområdet mitt er ikke Roede-merket, og dermed utgår all hyggen i å spise ute inntil videre. I stedet må jeg slave over grytene i timesvis. Forleden var en kamerat på besøk mens jeg lagde grønnsaksuppe fra grunnen av. Han var vill av begeistring mens han satt i sofaen og så på at jeg kuttet grønnsaker i en time. Han hadde aldri trodd at den dagen ville komme.

De første dagene var det gøy. Nam, ferske grønnsaker i kjøleskapet. Kjøleskapet mitt er sunt! Endelig er jeg blitt en av disse kostholdsbevisste kvinnene i 30-årene som jeg ser rundt meg overalt. Som spiser salat og glutenfritt brød fordi det er sunt (liksom). Dessuten er et av Grete Roedes snackstips faktisk utrolig godt, nemlig selleristenger med rekeost i. Deretter spiste jeg avokado med rekeost. Og cherrytomater med rekeost. You get the drift? Den ene rekeosttuben tar den andre.

Ikke er jeg spesielt glad i tradisjonelt, norsk kosthold heller. Det er jo ingenting som smaker noe, og gulrøtter, poteter og selleri er faktisk ikke de eneste grønnsakene som er å få tak i nå for tiden. Enda verre blir det når vi beveger oss til all fisken. Jeg er ikke særlig begeistret for sjømat, og spesielt ikke kokt torsk - som selvfølgelig er så mager at den inngår i nesten hver eneste "Grete Roede"-middag. Hva er for eksempel greia med den ekle, hvite guggen som tyter ut av fiskekjøttet? Yack. Bare tanken gjør at jeg dropper å lage middag. Hvis valget står mellom kokt torsk og ingenting, velger jeg glatt ingenting hver dag og to ganger på søndag.

So what's the upside:
Vel, for det første er det fin-fin trening å bære tunge handleposer fylt opp med kålrot og frossenfisk hjem, spesielt hvis du har et stykke å gå til butikken. Når jeg endelig har slitt meg hjem med slangeagurken, den røkte koljen, 5 kg poteter og magerost, føler jeg meg fit for fight og har treningsgod samvittighet.

Du kommer i kontakt med nye mennesker: Snakk med en venninne om slanking på t-banen. Du kan være sikker på at bolegutten over midtgangen hiver seg inn i samtalen med uvurderlige råd og vink om den grønne teens forbrenningsøkende fortreffelighet.

Sist men ikke minst: Det virker - om enn ikke som tiltenkt. Jeg har endelig knekket "Grete Roede"-koden, og den handler ikke om omlegging til sunt kosthold i det hele tatt. Jeg har sjelden spist så lite som de siste ukene. Når det begynner å rumle i magen, tenker jeg på at det eneste middagsalternativet er kokt torsk, og dermed tier magen bom stille i håp om at jeg skal glemme at den sa noe. Og hver gang jeg åpner kjøleskapsdøren, velter det ut sukkererter, purreløk, turnips og mager prim. Jeg er lei av alt sammen allerede. Spesielt cherrytomatene.

Helhetsvurdering: Terningkast fem.
Hvis du tar førstegangsinvesteringen med å fylle kjøleskapet ditt med grønnsaker og fisk, blir det lenge til du har behov for å kjøpe mat igjen fordi du mister lysten til å spise noe.
Og kiloene har rast av. Virkelig. Hvis badevekten min stemmer, har jeg gått ned seks kg på under to uker. Et par kilo til og jeg er undervektig på BMI-indeksen igjen. What's not to love?

Vel, det hender jeg tenker lengselsfullt på den utrolig gode tapasrestauranten som ligger drøyt fem minutters gange herfra. Eller den gode meksikanske som ligger ti minutter den andre veien... Og det å kunne drikke en øl til middagen i stedet for dette kjipe vannet med sitron? Sukk. Jaja, du må knuse noen egg for å lage omelett. Omelett med skummetmelk, selvfølgelig.

Tilgivelsens makt

2008-07-12T12:31:00.006+02:00

I et debattinnlegg i Dagbladet i går skriver Erna Solberg om tilgivelse. Solbergs innlegg er politisk motivert; hun skriver om den kristne tilgivelsen som en motsats til (det muslimske) hevnbegrepet som står som motiv for en del forbrytelser i dagens samfunn. Men for meg er tilgivelsesbegrepet dypt personlig.

Hver gang jeg leser om tilgivelse går det kaldt gjennom meg, for jeg vet jeg har en tilgivelse i mitt liv som jeg må håndtere på et eller annet vis.

Alle som har vokst opp i et hjem med vanskjøtsel, vet at den endelige avskjedsgaven du får av foreldrene dine, er denne tilgivelsen som du er nødt til å forholde deg til på den ene eller andre måten. Etter år på år med svik, avvisning, forsømmelse og vanskjøtsel står du der med selveste nådegaven i dine hender: Du må velge om du kan tilgi eller ei - og leve med konsekvensene.

Med min mor var valget enkelt: Til tross for all hennes tilkortkommenhet var jeg aldri i tvil om at hun elsket meg. Og når jeg i dag ser denne innskrumpede gamle damen som lener seg mot meg for støtte, med øynene fulle av kjærlighet og tillit, hvordan kan jeg ikke åpne armene og holde rundt henne, beskytte henne i alderdommens skrøpelighet?

Med min far er det alt annet enn enkelt: For det første må jeg overvinne raseriet. Hver gang jeg tenker på ham, overmannes jeg av rødglødende raseri; jeg får lyst til å smelle neven i veggen, lage et stort hull, slå og slå til raseriet har lagt seg. Men som den veloppdragne piken jeg er, gjør jeg ikke det. Jeg sitter her og skummer isteden, mens raseriet fortærer meg. Eller kanskje brenner det meg ikke opp - kanskje er det det som gir meg næring slik at jeg biter tennene sammen og greier å gå videre? Hvis Spill Levende Tomas har rett i at Det store egoet må brytes ned før man kan bli et helt menneske, er iallfall jeg ute å kjøre. Det store egoet er det som har holdt meg oppe hele veien. Jeg kan ikke se for meg livet uten det.

Kjære far, alt jeg har blitt, har jeg blitt på tross av deg, ikke på grunn av deg. Nå står du der i alderdommens skrud og lener deg mot meg for støtte. Og jeg rygger unna. Jeg vil ikke støtte deg, jeg vil ikke ta i deg, jeg vil avvise deg, slik du avviste meg da jeg var barn. Jeg ser deg kaldt inn i øynene og gir deg strykkarakter for hele din farsgjerning med lav stemme, og det er enkelt, fordi du aldri ga meg annet enn kritikk da jeg var barn. Du ga meg aldri kjærlighet, og på grunn av deg kan jeg aldri høre ordet tilgivelse uten å føle meg dårlig. For jeg kan ikke tilgi deg for det du gjorde mot meg og søsknene mine, og jeg vet ikke hva det vil gjøre med meg.

I tankene hopper jeg ti år frem i tid og ser deg ligge i kista, og jeg lurer på hva slags tanker som vil fylle meg da. Vil jeg ha klart å tilgi? Eller - hvis jeg fortsatt er like rasende - hva vil det raseriet gjøre med meg, når det er for sent å tilgi? Vil det følge meg som en kilde til sorg gjennom resten av livet? Vil jeg angre, tenke at jeg burde ha tilgitt, forsøkt å forenes med deg? Vil jeg savne deg?

Du spurte meg i fjor sommer: "Greier du ikke å se en eneste god egenskap hos meg?"
Jeg tenkte en stund: "Nei, ingen."
-Tror du det finnes mennesker som er fullstendig blottet for gode egenskaper?
-Nei, antagelig ikke.
-Tror du ikke da, at siden du ikke ser en eneste god egenskap hos meg, at ditt syn på meg er noe forstyrret?
Jeg mumlet noe om at jeg trodde du hadde vært flink i jobben før du ble pensjonist.
-Takk, sa du og virket oppriktig glad.

Siden da har jeg tenkt mye på denne samtalen og det tilsynelatende fullstendige fraværet av formildende kvaliteter. Du har rett i at du antagelig må ha noen gode egenskaper - men jeg greier ikke å se dem. Og siden jeg betrakter meg selv som et utpreget rasjonelt vesen: Hvorfor greier jeg ikke det?

I den samme samtalen sa du: "Hvis du bare hadde visst hvor mange timer jeg har ligget våken og bedt til Gud om tilgivelse for det jeg har gjort mot dere, ville du kanskje sett på meg med mildere øyne."
- Bedt Gud om tilgivelse?? freste jeg. -Hvordan våger du å fortelle meg at du har brukt timesvis på å be en ikke-eksisterende entitet om tilgivelse når du aldri har bedt oss om unnskyldning? Hvis du hadde brukt noen av disse timene til å be om vår tilgivelse i stedet, hadde den kanskje vært enklere å komme med.
-Tilgi meg, sa du da.
Jeg mumlet noe igjen.
For tilgivelsen sitter langt inne. Jeg tror ikke jeg greier å finne frem til den.

Men den følelsen som fyller meg når jeg hører ordet tilgivelse og tenker at den er utenfor min rekkevidde, er sorg over min egen tilkortkommenhet. Og jeg svelger tilbake tårene og dytter sorgen brutalt tilbake i magen, for raseriet lever inni meg i beste velgående, parallelt med sorgen. Og mens raseriet er en kraft som driver meg videre, er sorgen en kraft som bryter ned, og jeg vil aldri være svak og vergeløs igjen.

Er i det hele tatt reell tilgivelse mulig for et menneske? Erna Solberg skriver: "Tilgivelse er etter min mening et av de vanskeligste og sterkeste begrepene vi har." Jeg er enig.

Et sted i min fremtid må jeg forholde meg til en tilgivelse. For jeg er redd for at hvis jeg ikke greier det, vil det ødelegge meg for livet.

På den tiden leste jeg

2008-07-02T22:01:00.000+02:00

"He didn't understand why he always saw people typing feverishly on their phones. He was sure it was some sort of warning, a sign of the decline in culture or humanity but he couldn't put his finger on the right explantion for how he felt."

Djevlefjær, angst og mestring

2008-07-02T14:55:00.005+02:00

I hele natt leste jeg en bok, "The Devil's Feather" av Minette Walters. Ja, jeg vet boken er gammel, men jeg hadde ikke lest den før nå :-) (Nattevåkingen måtte jeg betale for i dyre dommer i dag morges da naboen hadde låst seg ute og babyen inne og trengte min assistanse og psykiske støtte, men det er en annen historie.)

Jeg er glad i krim, spesielt britisk krim, og jeg foretrekker kvinnelige forfattere. To av mine favoritter skildrer britisk landsbyliv, nemlig Elizabeth George og Minette Walters. Begge er intelligente, dyptloddende og glødende samfunnsengasjerte, men de har også en del innbyrdes ulikheter. Der George er dyster og fastlåst i konvensjoner, er Walters optimistisk og har en forkjærlighet for landsbyoriginalen. Hun har en grunnleggende tro på menneskets evne til å reise seg etter motgang. I Walters' univers er kvinnene sterke, fysisk såvel og psykisk, og klarer brasene på alle livets områder, det være seg alt fra rørleggerarbeid (The Ice House) til storgårdsdrift (The Devil's Feather). Det er en fantastisk befriende, feministisk litteratur som gjennomsyres av en dypereliggende humanisme. I motsetning til hos George, hvor menneskene er grunnleggende ensomme, greier Walters' mennesker å nå over hverandres barrierer, ha en meningsfylt kommunikasjon og derved overvinne ensomheten.

"The Devil's Feather" handler i stor grad om det psykiske samspillet mellom to kvinner som begge har hatt sitt å stri med her i livet, og som har utviklet ulike mestringsstrategier. Hovedpersonen Connie har blitt utsatt for tortur og ydmykelser fra en voldtektsforbryter, og hun sliter med panikkanfall og generell angst for menn. Dog er historiens mest interessante karakter landsbyoriginalen Jess, en bitteliten, guttaktig kvinne som driver nabogården alene. Jess har lettere autistiske trekk og sier ikke så mye, og det hun sier er som regel avvisende og til tider fordømmende. I brytningen mellom Connies panikkanfall og Jess' brutale eksponeringsterapi oppstår det mange interessante spørsmål om den menneskelige psyken, og jeg finner i hvert fall gjenklang i egne erfaringer.

Når en selv har høy mestringsevne, har man en tendens til å oppfatte andre som ikke tar tak i problemene sine, som svake - endog tiltaksløse. Javel, så har de møtt motgang. Men hvorfor kan de ikke bare ta seg sammen?

Eller for å si det med Minette Walters: "Dan remained convinced that a few weeks' sympathetic counselling was the cure to all ills; while Jess clung to the tougher approach of facing your fears and using a paper bag to deal with the after-effects. Perhaps it's human nature to assume that if something works for you, it will work for everyone."

Der tror jeg Walters er inne på noe helt sentralt i den menneskelige naturen, noe som fører til en rekke logiske feilslutninger. Tror vi ikke alle i større eller mindre grad at vi vet hva som er best for andre - enten det gjelder psykisk helsevern eller politikk? Tror vi ikke at hvis vi bare greier å få andre til å se det fra vår synsvinkel, så vil de få et bedre grep om tingene?

Jeg har en svært ressurssterk venn som er både smartere og mer reflektert enn meg. Han har hatt sitt å stri med; jeg har hatt mitt. Jeg reiste meg igjen og gikk på med krum hals. Av og til faller man - så reiser man seg igjen. Hvorfor kan ikke han det? Jeg har alltid trodd, i likhet med Walters, at hvis mennesker bare er grunnleggende ressurssterke, kan de finne styrke til å reise seg etter nesten ethvert slag. "The Devil's Feather" ender i så måte med en slags "Natascha Kampusch"-aktig triumf over umenneskelige fornedrelser.

-Livet er mer komplisert enn som så, sier min venn. -For noen er det vanskeligere enn andre. Det går ikke an å si at alle kan klare det. Alle kan ikke ta seg sammen.

Og jeg tror han har rett. Jeg gjør det nok for enkelt for meg selv, og legger alle andre i samme støpeskje. Jeg tror at det som funker for meg, funker for alle andre også. Det fører igjen til at jeg mangler forståelse og blir utålmodig, noe som er min svakhet og som ikke fører til en forbedret situasjon for noen.

Men ett eller annet sted langs en skala finnes det en brytning mellom det å gjøre det for enkelt for seg selv og det å gjøre det for vanskelig. For hvis man gjør det for vanskelig, og tenker på livet som så komplekst at det er umulig å generalisere og derved si noe konkret, så finner man heller ingen vei ut av uføret. Man blir stående som en kommentator på sidelinjen i sitt eget liv og vurdere alle veiene som spinner ut i alle retninger - frarøvet evnen til å ta et valg og derved gå videre. Når går anerkjennelsen av livets kompleksitet over til å bli en sovepute og et hinder for gjenoppbyggingen? Det må finnes et brytningspunkt et sted mellom å anerkjenne andre menneskers rett til å eie sine egne problemer og evnen til å hjelpe dem. Eller er det spørsmålet også så komplisert at det er umulig å si noe som helst om det?

Mens jeg tenker, tror jeg jeg får lese litt mer av Minette Walters. Jeg blir i så godt humør av det.

Dagens gladlesning

2008-06-24T12:15:00.004+02:00

Som en oppfølgning av min forrige post:

I dagens Aftenposten slår Dagfinn Nordbø et slag mot mote- og reklamebransjens kvinneideal - les og bli glad en stakket stund.

Blant godbitene:

"(Tror du menn blir tent av sånne modeller, sjefredaktør Signy Fardal? Sorry, jeg er et pattedyr, ikke et insekt.)
At Fornarina-modellen sitter på en seng og er overstrødd med Lolita-symboler (rutete skolepikebluse og store røde hjerter over det hele) skal jeg ikke holde mot henne."

En moderne kropp?

2008-06-22T15:02:00.012+02:00

Det finnes dem som hevder at de ikke lar seg påvirke av medias motebilde. At de aldri reflekterer over hva som er in og ut og at de har dypere ting å tenke på enn hvordan kroppen deres passer inn i samfunnets støpeskje. For et par år siden leste jeg et intervju med en afrikansk kvinne som lignet kroppen sin med et redskap. Den "virket", og derfor var hun fornøyd med den. Jeg skulle ønske jeg var som henne, men det er jeg ikke. Jeg er mer som Anne-Kat. Hærland, som forstår på et intellektuelt, men ikke følelsesmessig, plan at motebransjens bilde av kvinner er sykt og sykeliggjørende. Hærland sier at hun blir deprimert hver gang hun har lest gjennom et motemagasin. Innen jeg har kommet til den siste siden av Marie Claire tenker jeg alltid: "Jeg må slanke meg. Nå MÅ jeg gjøre alvor av det."

Jeg har hatt den tvilsomme gleden av å sammenligne kroppen min med de rådende skjønnhetsidealene gjennom tre tiår. 70-tallet husker jeg ingenting av, men jeg har en romantisk forestilling om at dette var tiåret da kvinnekroppen kunne utfolde seg i fri dressur, med dissende bryster, runde mager og hårete armhuler. Jeg aner ikke om det stemmer. Kanskje kvinnene følte seg feite da også. Men jeg liker å tenke at de ikke gjorde det.

80-tallet, som på alle fronter innebar et tilbakeslag for kvinnekampen, medførte også en reversering av kroppsidealet. 80-tallet innførte skrapede kvinnekropper på catwalken, og dette var tiåret som gjorde anoreksi til en folkesykdom. Kvinnekroppen skulle være tynn, smal og kantete. Det gjorde ikke noe om du ikke hadde pupper - det viktigste var at rumpa var flat og hoftene smale. Du kunne med andre ord nå nirvana helt uten trening bare du sultet deg tilstrekkelig. Som en person med naturlig brede hofter og utstående rumpe tilbrakte jeg tiåret i konstant misunnelse av min søster, som hadde flat rumpe og brede skuldrer. 80-tallet var hennes tiår; hun passet perfekt inn i støpeskjeen. Selv om jeg var slank, hadde jeg altfor mye former. Alt var imidlertid ikke tapt; jeg kunne glede meg over knallblå øyne og kraftige øyenbryn, begge deler veldig i tiden, og i mellomtiden forsøkte jeg å klemme inn rumpa i trange dongeribukser og ellers skjule den så godt jeg kunne. På 80-tallet var det heller ikke et uvanlig syn med hårete legger og armhuler, så det var dårlige tider for profesjonelle hårfjerningsklinikker, hvis de overhodet fantes.

Så kom 90-tallet med Baywatch og Pamela Anderson, og idealkroppen virket mer uoppnåelig enn noensinne. De smale hoftene fra 80-tallet var i behold, men opptrådte nå i tospann med enorme silikonpupper. Barbies kropp var plutselig idealet, og de som tok den lengst ut, opererte vekk de nederste ribbena for å få en markant midje over de guttesmale hoftene. All mediefokus på badedrakt og bikini medførte også to andre krav til kvinnekroppen: Hårene måtte vekk, og og man måtte bli fast i fisken. 90-tallet var tiåret da helsestudioene spratt opp som triffider, og den norske kvinnen begynte å vokse seg. En artikkel i Det Nye spådde at heretter kom kvinnene bare til å bli vakrere, med all teknologien som var tilgjengelig. De smale 80-tallsleppene forsvant. 90-tallet var et tiår hvor det ikke var så mye godt å si om kroppen min i et moteperspektiv - det beste jeg kunne gjøre var å holde meg så tynn som mulig og gå med push-up-bh - men jeg begynte i hvert fall å barbere legger og armhuler og eksperimenterte så smått med napping av øyenbryn.

Så skjedde det saker og ting ved årtusenskiftet. Jeg husker ikke akkurat når rumpa kom i fokus, men jeg tror det har noe å gjøre med økningen av afro- og latinamerikanske modeller og artister. Plutselig var J-Lo heit, og venninnene mine begynte å klage over flate rumper og uttrykke misunnelse over min. I en episode i "Sex og singelliv" sier Miranda: "Whoever told men that the ass is now on the menu?" Vel, noen sa det til dem, og jeg tror Beyoncé Knowles, Halle Berry og Jennifer Lopez hadde en finger med i spillet. Venninnene mine med de perfekte, flate 80-tallsrumpene løper nå til helsestudio for å trene på seg sprett.

Jeg tror imidlertid ikke jeg gidder å starte med body sculpting dette tiåret heller. Det får holde at jeg nå kjører et knallhardt hårfjerningsregime over store deler av kroppen og aldri finner en fasong på øyenbrynene som jeg er fornøyd med. 2000-tallet var tiåret som gjorde hår på kvinnens kjønnsorganer uhygienisk. -Jeg tror aldri hår vil komme tilbake igjen, sa en venninne av meg. Jeg frykter det samme, og titter nostalgisk på bilder av 80-tallsmodeller med øyenbryn i fri dressur. Og leppene blir bare større og større. På 80-tallet syntes jeg leppene mine var for store - nå er de plutselig for små. Angelina Jolie og Scarlett Johansson regjerer suverent, og hvem kan vel matche noe sånt?

Jeg tenker med gru på hva det neste tiåret vil bringe. Hva skal i ilden da? Lår, legger, mage, rygg? Hvilken kroppsdel kan jeg se frem til å føle komplekser for? Hadde Det Nye rett i at kvinnene bare blir vakrere og vakrere? Jeg vet ikke, jeg er altfor oppslukt av det rådende motebildet til å kunne holde en objektiv distanse. Eller vent nå litt: Jeg holder en knapp på at tidenes vakreste kvinne er Greta Garbo - med lepper som ville fått sminkøren til å komme løpende med Restylane og en kropp som ville gitt din personlige trener nervøst sammenbrudd.

Eksen min sier at kvinner har en rar defekt i hodet som får ellers rasjonelle kvinner, som undertegnede, til å gå rundt og tro at de er smellfeite.

Jeg synes kvinnekroppen er noe av det vakreste som finnes. Høy, lav, slank eller lubben spiller ingen rolle. Det er så übersexy med alle formene og kurvene, hvordan det svinger inn her og buer ut der, hvordan det nesten ikke finnes rette linjer noe sted. Og kvinnens hud ligger som et slør over alle disse formene og er myk, sart og glødende. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor store kunstnere til alle tider har latt seg inspirere av nettopp kvinnekroppen.

Jeg bare lurer på hvordan jeg kan se det og samtidig ha denne defekten i hodet som sier at jeg er feit? Jeg tror nok ikke den defekten sitter i hodet. Jeg tror den sitter i samfunnet.

Post-script: Bokanbefaling fra Sigrun:

Bakom spegeln - Om utseende och kvinnokamp
av Åsa Crona-Leandoer

Den här boken är min bibel och borde vara allas klassiker, men det blev inte så. Kanske för att den är för nära, för känslig och för farlig, till och med för feminister. För även feminister har sminkat sig, bantat, har velat vara vackra. Eller vill det fortfarande, men vet inte riktigt varför och då är det jobbigt att diskutera.

När boken kom ut 1991 skapade den kraftig debatt som sedan dog ut och saknar efterföljare. Åtminstone i Sverige. I USA finns Naomi Wolf som skriver om skönhetsmyten i vårt samhälle och Susan Bordos med flera som kopplar ätstörningar till vår tids kvinnokamp.

Crona-Leandoer sätter fingret på just det som hela samhället tiger tyst om och det hårdaste greppet patriarkatet har - nämligen våra skönhetsideal. Om tron på den vackra kvinnan, som ändå måste göras vacker, för sin egen skull fast egentligen för andras.

Boken tydliggör kopplingen mellan kvinnokampens backlash och den alltmer utbredda hysterin om att vara vacker. Det här var första gången jag fick klart för mig att ätstörningar inte är ett enskilt problem, utan en utbredd epidemi. Och det var efter detta jag förstod att prat om förbjuden mat och träning som ett måste faktiskt är en sjukdom, om än en väldigt vanlig sådan.

I USA spyr hälften av alla kvinnliga collegestudenter upp maten, i Sverige har 90 procent av alla kvinnor bantat innan de fyllt 18 år. Och hur ska vi kunna bli fria kvinnor om vi luras till att älska oss själva som objekt och bara beroende på utseende? Läs, fundera, bli fri!

Lina

Dikt på lørdag

2008-06-14T13:26:00.004+02:00

Jeg liker så godt dette vakre diktet om hverdagskjærlighet av Halldis Moren Vesaas:

~ LYSET ~

Kjære, alt ditt som du viser meg no

- så utenkt som mangt av det er -

kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,

som framfør eit ukjent land,

om ikkje min kjærleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjera meg kjend i kvar krok.

det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

Kjærleik gjer klok.

På den tiden leste jeg

2008-06-07T12:15:00.000+02:00

"Dan remained convinced that a few weeks' sympathetic counselling was the cure to all ills; while Jess clung to the tougher approach of facing your fears and using a paper bag to deal with the after-effects. Perhaps it's human nature to assume that if something works for you, it will work for everyone."

Tung tids tale

2008-06-05T13:26:00.013+02:00

I formiddag hadde jeg en interessant samtale med en venninne som er forfatter. Hva vi snakket om? Ytringsfriheten og Solstad, selvfølgelig. Snakkes det om annet i disse dager? (Vel, det er blitt meg fortalt at det også er tidsriktig å disse "Sex And The City"-filmen. Jeg skal forresten på premieren i morgen og gleder meg storveis.)

Men tilbake til ytringsfriheten. Det var godt å oppdage at det finnes forfattere her i landet som heller ikke skjønner hva i all verden som feiler Solstad. Hva som får denne mannen til å harselere med drapstrusler foran William Nygaard. Hva som får denne mannen til å skyte fra hofta mot en verdi som er helt grunnleggende for hele hans livs virke. (Jeg gidder ikke engang diskutere argumentet hans om at gode bøker blir utgitt uansett. Nei, jeg gidder virkelig ikke.)

Jeg tror det som feiler Solstad og de andre som angriper ytringsfriheten, er rasismepresumpsjonen i norsk offentlighet. Solstad sier det mer eller mindre rett ut når han snakker om at vi trenger "å snu opp ned på de verdier som ytringsfrihetens forsvarere har prøvd å presse på oss de siste 10-15 årene, ja, faktisk før det var en eneste imam i landet."

Jeg har prøvd å vri hodet mitt for å finne en formulering som jager rasismespøkelset ut av akkurat denne debatten en gang for alle, slik at vi kan få en redelig debatt om dette viktige temaet uten at debatten kommer ut av kurs før den får begynt. Men jeg finner ikke de rette ordene. Enhver debatt om ytringsfrihet i Norge synes å spore av og havne i rasimepuljen allerede mens debatten står på startstreken.

Ytringsfriheten henger sammen med demokratiet, som - selv om det ikke er perfekt - er et vesentlig gode. Og den henger også sammen med fred. Ytringsfrihet er en av grunnene til at vi har fred i Vest-Europa i dag. Vest-Europa er heller ikke perfekt, men det er det samfunnet vi har bygd opp, basert på de verdiene vi har utviklet.

Ja, ytringsfrihet fører til at vi må høre mye vi ikke liker å høre. Ja, vi må iblant utsettes for rasistiske uttalelser i pent innpakket form. Ja, vi må iblant lytte til komplett idioti, og låne øre til mange mennesker vi er smertefullt uenig med. Men nettopp det faktum at ytringsfriheten er der, det at vi eksponeres for alle disse motsetningene i det offentlig rom, fører til at vi justerer oss selv og hverandre. På sitt beste fører ytringsfriheten til genuin forståelse for andre, på sitt verste at man får innsikt hvilke negative strømninger som rører seg i befolkningen, men slik at man får muligheten til å motvirke dette.

Som min venninne påpekte: Å legge lokk på ytringsfriheten fører bare til økte konflikter. Se bare hva som skjedde i Jugoslavia da jernteppet revnet. Tito hadde kontrollert hvilke ytringer som fikk komme frem til overflaten med hård hånd, men holdningene fikk han ikke bukt med. Da folket fikk frihet, braket det løs med voldelige konflikter, rasisme og etnisk rensing. Å bannlyse ytringer er å fjerne symptomer. Men selve sykdommen forblir. Og når du legger lokk på ytringsfriheten, skaper du en trykkoker.

Hvis du er virkelig uenig med noen, bør du aldri forsøke å få dem til å tie. Det å effektivt stoppe munnen på en meningsmotstander kan kanskje føles som en seier i øyeblikket, men samtidig har du fraskrevet deg enhver mulighet til å påvirke vedkommende gjennom dialog. Og meningene utvikler seg videre under overflaten.

Som sagt: Jeg orker ikke engang å diskutere Solstads hårreisende uttalelser. Ekstremisme har aldri appellert til meg, og det er vanskelig å respektere harselas med drapstrusler mot andre.

La oss i stedet diskutere ytringene til mer balanserte mennesker, slik som Jonas Gahr Støre. Dessverre har Gahr Støre tidligere vist at han er på vikende front i dette spørsmålet, og i sin kronikk i Aftenposten 1. juni gjør han en merkelig ideologisk øvelse i å begrunne ytringsfriheten: "Ytringsfrihet er en menneskerett som er begrunnet med alle menneskers likeverd." Nei, det er ikke det den er begrunnet med. Den er begrunnet med behovet for demokratisk opplysning og offentlig debatt.

Ref f eks denne begrunnelsen fra Wikipedia:

"Justice McLachlin of the Canadian Supreme Court identified the following in R. v. Keegstra, a 1990 case on hate speech:

1. Free speech promotes "The free flow of ideas essential to political democracy and democratic institutions" and limits the ability of the state to subvert other rights and freedoms
2. It promotes a marketplace of ideas, which includes, but is not limited to, the search for truth
3. It is intrinsically valuable as part of the self-actualization of speakers and listeners
4. It is justified by the dangers for good government of allowing its suppression."

Hele Gahr Støres kronikk forsøker å gjøre ytringsfrihet om til en øvelse i å vise hensyn til andre mennesker, selv om ytringsfriheten i sin natur iblant må være nettopp hensynsløs. Han snakker om at ytringsfrihet handler om ansvar for å la andre komme til orde og bli hørt (dvs lytte mer og snakke mindre selv). Men ytringsfriheten handler jo om at nettopp du kan få komme til orde med det du har på hjertet, og gjennom den samme friheten kan også andre ta ordet og bli lyttet til. Og hvis vi alle har denne friheten, da kan vi alle bli hørt. Ved å innskrenke denne friheten, gjør vi det vanskeligere for folk å komme til orde, ikke enklere.

Ytringskultur, derimot, er noe helt annet, som blant andre Kristin Clemet sier. Ytringskultur kan vi diskutere, og i den ligger et ansvar for å la andre komme til orde. Men det er en helt annet debatt.

Det er min påstand at Gahr Støre og de andre kulturrelativistene gjør seg selv en bjørnetjeneste i denne saken: Hvis dere ønsker dialog, ikke lag innskrenkninger for ytringsfriheten. Den ligger til grunn for dialogen.

På den tiden leste jeg

2008-05-30T12:19:00.000+02:00

"Han sammenlignet stedet med en gammel hore. Det så brukt, loslitt, litt usunt og svært trett ut. Metaforen svirret rundt i hodet på ham som om han hadde tenkt å skrive den ned, og han syntes Key West var mer som en vanlig gatejente som viste frem varene sine på et hjørne enn en eksostisk forførerinne..."

Det er vanskelig å se inn i fremtiden når man sitter under en busk

2008-05-28T13:55:00.011+02:00

For mange år siden hørte jeg en historie om en kjent norsk forfatter, la oss kalle ham Skyggeland.

Jeg hadde nettopp truffet en hyggelig gutt, og det var han som fortalte meg denne historien. Den hyggelige gutten, la oss kalle ham David, var lidenskapelig interessert i litteratur, som jeg. I tillegg var han nettopp blitt singel, som jeg. Alt lå med andre ord til rette for at vi hadde ett og annet å prate om, hvilket vi også gjorde. Våre ekser dukket også opp i samtalen, og det var i denne forbindelse jeg hørte historien om hr Skyggeland.

Foreldrene til Davids eks, la oss kalle henne Emma, var omgangsvenner av hr Skyggeland, og dette var et vennskap som strakte seg mange år tilbake i tid. Ifølge historien hadde hr Skyggeland vært forelsket i Emmas mor i ungdommen og var blitt knust da hun i stedet valgte Emmas far. Men vennskapet bestod.

Så en gang mens David og Emma fortsatt var sammen, ble David invitert til middag hjemme hos Emmas foreldre sammen med hr Skyggeland. David gledet seg storligen på forhånd, for hr Skyggeland var viden berømt for sitt vidd og sitt intellekt og var nærmest regnet som en legende i norsk åndsliv. Overalt hvor han talte, samlet det seg skarer av beundrere som hang ved hvert ord han sa og lo hver gang han kremtet i tilfelle det var ment som et humoristisk poeng.

I løpet av middagen ble hr Skyggeland lettere animert og vendte all sin oppmerksomhet mot Emma. Han berømmet hennes skjønnhet og sa at hun ble mer og mer lik sin mor for hvert år som gikk. Ja, han greide sant å si ikke å rive blikket fra henne, og det hele ble påfallende og sikkert ganske pinlig, hva vet jeg, for jeg var jo ikke der.

Best som det var vendte hr Skyggeland sin oppmerksomhet mot rivalen David, pekte på ham med en dirrende finger og sa, henvendt til Emma: "Hvordan kan du, som er så vakker, være sammen med han der?"

Dette var slett ikke hvordan David hadde sett for seg sitt møte med en av Norges intellektuelle fanebærere. Hans stolthet var såret, hans intellekt var skuffet, og for å gjøre vondt verre satt hans utkårede og vordende svigerforeldre og hørte på det hele. David bet tennene sammen og slo tilbake.

- Nå synes jeg du er uhøflig, fyrte han av.

Den store forfatteren ble ytterst fortørnet og freste: "Du er en dumming!" Hvorpå han løp fra bordet og ble borte.

- "Du er en dumming?" gjentok David til meg. "Her var jeg invitert til middag med denne genierklærte forfatteren, og så kalte han meg en dumming? Var det alt han hadde å si?" David var åpenbart fortsatt oppbrakt. Om det var skuffelsen over intellektets fallitt eller fornærmelsen foran den vakre kvinnen som gjorde utslaget, vites ikke. Enden på visa ble i alle fall at resten av selskapet, eksklusive David, måtte lete etter hr Skyggeland overalt i huset. De fant ham til sist. Han hadde gjemt seg under en busk i hagen og satt der og sutret.

- Jeg var så imponert over denne mannen på forhånd, sa David. "Jeg hadde hørt alle mytene, lest alle bøkene, og jeg var så rede til å beundre ham og hvert ord han sa. Og så dette?"

- Hva tenker du om ham nå, da? undret jeg.

- Jeg tenker at han er en stor forfatter, men en liten mann. Og at det er mulig å være en stor kunstner uten å ha noe å fare med som privatperson.

Denne historien har jeg tenkt på senere når jeg har hatt behov for å skille mellom kunstner og menneske. For eksempel kan jeg leve godt med at Picasso var misogyn samtidig som bildene hans får meg til å gløde innvendig.

Man skal verken forvente eller forlange at alt som kommer ut av munnen til en stor kunstner er stor kunst. Heldigvis har vi sutringsfrihet i Norge, sånn at det er lov å sitte under en busk i hagen og rope "dumming". Ikke alle ytringer er store ytringer, men jeg vil forsvare hr Skyggelands rett til å ytre dem allikevel.

Selv om jeg synes uttalelsen hans var ureflektert, ser jeg ikke på den som svineri. Selv om jeg synes han burde sensurert denne meningen, stiller jeg meg ikke likegyldig til ytringsfriheten. Tvert imot: Jeg synes virkelig den er verdt å støtte.

Sluttnote: Dialogen er beklageligvis ikke hundre prosent korrekt gjengitt, for det er noen år siden jeg hørte denne historien. Forhåpentligvis gjør ikke det poenget mindre gyldig.

Oppdatering 28. mai 2008:

Denne posten er også publisert på gruppebloggen Ytring.

Rasist? Neivisst!

2008-05-17T14:14:00.010+02:00

Denne posten skulle egentlig handle om Mohammad Usman Ranas hårreisende uttalelser til Dagbladet Magasinet, men jeg tror kanskje aldri at jeg kommer så langt. Jeg må nemlig tilbakevise rasisme-presumpsjonen først, og bevisbyrden påhviler meg, noe som gjør at jeg føler meg kneblet allerede før start. Hvis jeg formulerer meg forsiktig, vil bare mine meningsfeller delta i debatten - ergo blir det ingen debatt. Hvis jeg spissformulerer meg, vil horder av motstandere strømme til og beskylde meg for å være "rasist" eller "brun".

For noen uker siden leste jeg en bloggpost som fikk meg til å tenke. I denne posten står det blant annet: "Det er lov å si fra når noen tillegger et menneske visse egenskaper og adferdsmønstre ut fra hudfarge, fødested eller religion. Det er galt uansett hvor uskyldige fordommene er. Og ja, det er faktisk rasisme." Og: "Det er mennesker som sier "jeg er ikke rasist, altså, men..." etterfulgt av en eller annen grov generalisering. Da svarer jeg "jo, du er faktisk rasist, sikkert i beste mening. Våg å stå for det.""

Ifølge den bloggposten er jeg pr definisjon rasist, og det oppleves ekstremt kneblende. Jeg blir rett og slett redd for å si noe mer. Så jeg lot være å kommentere, på grunn av den omvendte bevisbyrden. Det er jeg som eventuelt må renvaske meg selv, og jeg er skyldig inntil det motsatte er bevist.

Jeg kjenner mange svensker, har hatt flere svenske kjærester, har jobbet med en god del svensker, vært på ferie i Sverige mange ganger, og jeg liker virkelig svensker - trodde jeg selv, i hvert fall. Men jeg tillegger dem visse egenskaper basert på fødested. Det ER en grov generalisering, jeg vet det, men det er nå en gang min oppfatning at svensker er litt mer påholdne på lommeboka enn nordmenn. Bare bittelitt?

Og det er sikkert rasistisk og ufint, men jeg har den oppfatningen om briters adferdsmønstre at de går oftere på pub enn nordmenn. Bør jeg la være å dra alle over en kam, sier dere? Det finnes mange briter som ikke går på pub også? Ja, det gjør vel det, da. Unnskyld at jeg sa noe. La oss glemme alt det andre jeg sa, for nå som jeg er definert som rasist en gang for alle, trenger man jo ikke å lytte til argumentene mine.

Det går visst ikke så bra å løfte denne bevisbyrden. Jo mer jeg reflekterer over det, desto mer rasistisk blir jeg visst. Hodet mitt er fullt av generaliseringer og grove forenklinger om folk basert på hvor de kommer fra. Sunnmøringer er gjerrige, nordlendinger banner mye og trøndere er rånete. Gjelder dette alle sunnmøringer, nordlendinger og trøndere? Nei. Jeg har møtt fantastiske, enestående og kloke mennesker fra alle disse landsdelene (mennesker med eller uten disse egenskapene som jeg har nevnt). Hvorfor generaliserer jeg da? Fordi disse beskrivelsene stemmer godt på en del av dem. De stemmer godt nok til at jeg kan danne meg hypoteser, noe jeg trenger for å forstå samfunnet rundt meg.

Er det mulig å være menneske i dag uten å generalisere? Å bedømme hvert enkelt menneske i et sosialt vakuum uten å trekke tråder til tidligere erfaringer og oppfatninger? Jeg tror ikke det. Ifølge sosiologisk/sosialantropologisk teori er generalisering og fordommer noe vi tar i bruk for å overleve. Jo mer informasjon og varierte inntrykk, desto mer må vi generalisere for å greie å sortere alt oppi hodet. Det betyr ikke at vi skal tillate tendensiøse forenklinger og misantropiske uttalelser fra andre. Det er riktig å si fra når man oppfatter at andres menneskeverd blir krenket.

Men den definisjonen over - den er jeg grunnleggende uenig i. Ordboksdefinisjonen som det blir linket til, handler derimot om det jeg oppfatter som rasisme:
"ras|is'me -n (fra eng.) menneskesyn, politikk el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne, rasefordommer" (min utheving).

Er det fordi jeg er opptatt av rase at jeg generaliserer om svensker? Eller tenker jeg at nordmenn er svensker overlegne på noen måte fordi svensker er mer økonomiske - eller omvendt? Nei.

Handler dette egentlig om svensker og engelskmenn? Selvfølgelig ikke. Det handler om at Norge har blitt et multikulturelt samfunn, hvor mange av representantene for de nye kulturene tilfeldigvis har en annen hudfarge. Men det er ikke hudfarge og rasetenkning som er årsaken til konfliktene. Norge står overfor enorme utfordringer i årene som kommer når det gjelder å skulle integrere vidt forskjellige kulturer med hverandre og få alle til å respektere kutymer, lover og regler som det kanskje ikke faller alle like naturlig å ha respekt for, fordi man har vokst opp med et helt annet verdisyn.

Og ja, det bør vel nevnes: For noen, en relativt liten andel tipper jeg, handler det nok om rase også. Det å se ned på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge eller visse fysiske trekk, er etter mitt syn foraktelig og uverdig. Så er det sagt.

Men det betyr ikke at jeg skal tie i hjel Mohammad Usman Ranas homofiendtlige utspill. Og det betyr heller ikke at jeg må være programforpliktet til å si at jeg tror Usman Rana er en ensom svale og at han selvfølgelig ikke er representativ for norske, praktiserende muslimer.

For det er ikke hva jeg tror. Jeg tror Usman Rana er både en representant og representativ. Og jeg tror vi bør være takknemlige for at han tar bladet fra munnen og forteller norsk offentlighet litt om hva som rører seg i den til nå lukkede islam-konservative leiren. Vi bør lytte til ham og ta ham på alvor.

En del av fraksjonene på venstresiden (med Marte Michelet i spissen) er så redde for rasisme at de tilsynelatende er villige til å ofre kvinnerettigheter på antirasismens alter. Er dere villige til å ofre homofiles rettigheter også?

Den eneste veien til vellykket integrering er en romslig, offentlig debatt hvor folk med divergerende synspunkter kan få lov å delta uten å bli tvunget over på defensiven før diskusjonen har begynt. Alle andre veier fører ut i polarisering og uføre.

Fotnoter:
1. Jeg ønsker debatt, men rasistiske eller sjikanerende poster blir slettet (jeg har ikke adgang til å slette kun deler av poster).
2. Til bloggeren, prinsesse Lea: Jeg har allerede lagt igjen melding om denne posten hos deg. Som sagt er ikke dette er ikke ment som et angrep, og jeg respekterer deg og dine meninger. Men posten ditt tjener så innmari godt som illustrasjon av poenget mitt, og jeg hadde for mye på hjertet til å legge igjen alt i en kommentar hos deg. Du er selvfølgelig velkommen til å si hva du mener.

Annerledeslandet - frustrasjon og feiring

2008-05-16T10:24:00.014+02:00

En ghanesisk venninne av meg har nettopp fått barn. Det var hennes andre fødsel og andre keisersnitt, men det var første gang i Norge.

Forleden var jeg og besøkte henne på sykehuset, og naturlig nok ble forløsningen et tema.

Min venninne begynte å fortelle om hvor lenge personalet hadde ventet før de bestemte seg for å ta keisersnitt. Hun lå i nærmere et døgn og slet med store smerter, men ble fortalt at hun bare fikk fortsette å prøve. Dette pågikk helt til barnet ble så stresset at de ikke tok sjansen på å vente lenger og endelig satte i gang operasjonen.

Jeg himlet med øynene. Ikke før hun hadde snakket ferdig, hev jeg meg på med sympatierklæringer. For eksempel var naboen nylig ute for det samme. Hun var førstegangsfødende, og lå i 27 timer med svært store smerter (bedøvelsen virket ikke), før barnet ble så stresset at de ikke tok sjansen på å vente lenger. Jeg hadde i det hele tatt litt av hvert på hjertet om det norske helsevesenet generelt og barselpleien spesielt, selv om jeg aldri har hatt noen personlig erfaring med noen av delene. Men man leser da nyheter, må vite.

---

Jeg irriterer meg titt og ofte over Norge. Ja, jeg sier det rett ut: I en del henseender er Norge et fordømt, irriterende pottittland befolket med en haug bakstreverske stabeiser.

Nylig hørte jeg et foredrag av en svensk jussprofessor. Han er en av Skandinavias fremste eksperter på sitt område, og han fortalte om den felles lovgivningen i Europa innen et gitt område. Deretter hevet han blikket over brillene og sa: "Men Norge har valgt en annen løsning. Selvfølgelig. Dere liker å være annerledes, ikke sant?" Jeg møtte blikket hans og himlet med øynene.

Nordmenn har et merkelig, dualistisk syn på resten av verden, en slags polarisert miks av klokkertro på egne løsninger kombinert med fullstendig knefall for janteloven, noe som gir seg utslag i de underligste karaktertrekk ved nasjonen. Fullstendig kulturrelativisme og anti-nasjonalisme. Å vifte med flagget på 17. mai er faux pas i PK-leiren. Og vi er så redde for å virke rasistiske at vi kaller omskjæring og tvangsekteskap komplekse tema som kan sees fra flere sider. På den annen side har vi Folkebevegelsen mot EU. Hvorfor i all verden skulle vi tro at resten av Europa har skjønt noe som helst innenfor handels-, miljø- og sikkerhetspolitikk? Det er jo alle de andre som svever i villfarelse. Selvfølgelig. USA og andre unioner og føderasjoner, sentralisering av ressurser, store universitets- og forskningsinstitusjoner, forpliktende samarbeid, stordriftsfordeler...(Hørte jeg stordriftsfordeler?? Hysj, det er ikke lov å banne her!)

Og dessuten samarbeider vi jo internasjonalt, vi - hvis bare de andre gjør det på vår måte. Vi er nemlig Fredsnasjonen, og blant våre fire millioner innbyggere har vi greid å ale frem uante mengder fredsmeglere på internasjonalt toppnivå. Tror vi selv, iallfall. Vi farer gladelig til Midt-Østen, Sri Lanka, Afrika og Washington med høy sigarføring og store ord. Oslo-avtalen, ikke sant? Vi har jo vist at vi kan.

Og samtidig er selvtilliten vår så liten at vi føler behov for å lage en heidundrende mediedekning av hver minste lille notis om Norge i en eller annen tulleavis eller et tulle-talkshow i Australia eller Venezuela. Og har ikke Perez Hilton nettopp postet både Kurt Nilsen og hva-det-nå-er-han-heter på nettsiden sin, kanskje? Det MÅ jo bety noe?

Ikke for det at vi EGENTLIG bryr oss om hva amerikanerne mener, eller hva? For de er jo dumme. Lederen deres er dum, ikke sant, så hva skal man da tenke om resten av befolkningen? Det hjelper ikke at de har over 303 millioner innbyggere og verdens ni av ti beste universiteter, mens våre unger er så dårlige i allmennfag at de ville strøket om de hadde måttet gå opp til eksamen i et hvilket som helst annet iland. De lærer jo så mye annet bra, ikke sant? Hvordan bli sosiale individer og sånn. Dessuten er amerikanerne feite også. Og det må jo bety at de er late og udisiplinerte i tillegg til å være dumme. Går antagelig for lite tur i fjellet med kvikklunsj og fjellanorakk. De har ikke skjønt hvor sunt det er for kropp og sjel å ha hytte med utedo. Kan vi få vannledning inn til hytta vår, sier du? Jammen, det vil vi jo ikke ha - legg den utenom, for svingende!

Eller som den amerikanske ambassadøren sier i Anne Holts "Presidentens valg": -Det er ikke mange innbyggere her i landet, men de er ubegripelig sta. Alle som en. You might as well get used to it, son.

Huff, hvordan rotet jeg meg inn i dette, da? Jo, fødsler og barselpleie. Det er ikke bare når det gjelder forpliktende internasjonal politikk og fredsmegling at vi er de eneste som har skjønt det. Vi er eksperter på spedbarnspleie også. Barn skal forløses naturlig, helst uten bedøvelse, og deretter skal de ammes til de er i skolemoden alder. (Norske barn blir visst ikke skolemodne lenger, på tross av all denne fantastiske ammingen, så jeg nøyer meg med å si "i skolemoden alder".)

Misforstå meg ikke. Jeg er for individuell valgfrihet. Hvis du ønsker å fullamme barnet ditt til det er tre år, så bare ta deg helt ut. Men det som irriterer meg så inni granskauen med pottittmentaliteten, er at vi på død og liv skal tre våre meninger nedover hodet på andre. Skrekkhistoriene er mange. Min venninne kjenner en gravid nederlandsk kvinne som ble skjelt ut av en norsk jordmor fordi hun ikke hadde tenkt å amme. "Jasså, du er redd for å få stygge pupper, du?!" Jeg himlet med øynene. Så er det alle disse hjerteskjærende historiene om småbarnsmødre som har prøvd og prøvd og grått sine modige tårer, men måttet gi opp ammingen, og som deretter blir trakassert av jordmødre, på helsestasjoner og av tilfeldige kvinner på kafé. Jeg leste for en stund siden om en kvinne som måtte vente i kø på helsestasjonen i fem timer og ikke fikk lov av jordmoren å gi barnet tåteflaske i løpet av hele den tiden, for der skulle alle barn ammes - eller sulte! Det hjalp ingenting at kvinnens lege hadde samtykket i at det ikke var noen vits i å prøve med mer amming. Og jeg ser småbarnsmødre som sitter ute på kafe om formiddagen og drikker halvlitere innimellom ammingen, for ingen har fortalt dem at MME er bedre enn dårlig morsmelk.

Akkurat da jeg var på sykehuset, kom forresten jordmoren på visitt, og jeg måtte være tolk, for jordmoren snakket ikke engelsk. Så nå har jeg fått mer innsyn i amming, keisersnitt og mageøvelser enn jeg strengt tatt hadde behov for :-) Heldigvis har min venninne valgt å amme, så jeg slapp å havne i den kryssilden som ville fulgt hvis hun hadde prøvd å ymte frempå om at hun ikke skulle gi brystmelk.

Så hva var poenget med hele denne lange historien, da? Jo, nå skal du høre: Da jeg hadde fått tømt meg for litt frustrasjon over norske sykehus og deres behandling av fødende, og satt der klar til å himle med øynene til min venninne og hennes venninne, sa førstnevnte: "Jammen, jeg er GLAD de ventet så lenge med å forløse. Målet deres var å vente helt til jeg fikk en fullverdig fødselsåpning, men så økte barnets hjerterytme, så de måtte sette i gang operasjonen tidligere. Men FORDI de ventet så lenge, noe de ikke gjorde i Ghana, så tror kroppen min nesten at den har født nå. Jeg fikk brystmelk og begynte å amme allerede i dag, og som du ser er jeg på bena allerede. Forrige gang brukte jeg mye lengre tid på å komme meg." Hun så inntrengende på meg.

Da tenkte jeg: Kanskje er det likevel noe norske sykehus har skjønt, som ghanesiske og amerikanske sykehus ikke har skjønt? Kanskje har den noe for seg, denne seigpiningen av de fødende? Min venninne så i hvert fall fornøyd ut. Og hvem vet? Hvis norske sykehus har avslørt livets mysterier, så skal du ikke se bort fra at de har et og annet å fare med, disse fredsmeglerne og hytteeierne også, selv om jeg ikke kan fatte hva det går i.

Så nå sitter jeg her og tenker: Er det mulig at vi nordmenn ikke er helt håpløse når alt kommer til alt? Når både en ghaneser og Perez Hilton sier det, må det jo være noe i det, ikke sant ;-)

Jeg lurer faktisk på om jeg skal ta meg en liten tur ut i morgen allikevel. Det blir nok ikke så mye vifting med flagg og sånt, i hvert fall ikke det norske, for litt PK må man jo være. Men kanskje et forsiktig hurra?

Gratulerer med dagen, folkens!

I havet lever det purpurrøde blekkspruter

2008-05-05T16:43:00.018+02:00

Jeg ser deg for meg der du ligger på badegulvet med fargeklatter på fingrene og gledesstrålende barn rundt deg. Du har lenge mast på faren din om å kjøpe med malersaker til barna, og nå har du endelig fått dem. -Kom her, Kerstin, Stefan og Felix, sier du. "I dag skal vi pynte baderomsflisene. Og så skal vi late som om badet er havet, og vi skal fylle det med sjødyr. Husker dere hvilke dyr vi finner i sjøen?"

Og sammen maler dere fargerike snegler, blekkspruter, fisker og sjøanemoner. Barna fryder seg over alle de sterke fargene og denne avvekslingen i hverdagen. Mens du tenker: De har jo aldri fått se havet. Jeg må fortelle dem om vannet. Jeg må fortelle dem om hele den vide verden utenfor, slik at kanskje, kanskje, hvis de en dag slipper ut, er de litt forberedt.

- Kan vi dra og se havet en gang? spør Stefan. Ordene hans er ikke så tydelige, men du skjønner hva han mener. Du er moren hans, og du forstår hvert blikk og hvert ord. -Kanskje det, sier du. -Far er så opptatt med jobben, vet du. -Men kanskje en dag.

Om kveldene forteller du dem om verdensrommet. Du henger opp klistremerker av solen og stjernene, og du forteller dem at om natten lyser månen, og den er laget av gul ost.

Du får ikke bøker til barna, så det er vanskelig å lære dem å lese og skrive, men du prøver, og du greier å lære dem noen ord. Det er bare det at hjernen din er blitt så gammel og sløv, og du blander sammen ting og roter til alt. Ikke var du noe særlig tess på skolen selv heller, for du var så redd hele tiden.

Men du har til slutt greid å mase deg til en tv der nede i kjelleren, og den står på hele dagen. Du lar barna se på eventyrfilmer og lager fortellinger sammen med dem, historier om prinsesser og sjørøvere. Det er så viktig at de får andre impulser. Og så må de få lære om verden utenfor. For kanskje, kanskje en dag...

Du lar tankene gli til de tre andre barna, de som har fått se verden utenfor: Lisa, Monika og Alexander. Du unner deg bare å tenke på dem en kort stund, for det gjør så uendelig vondt. Far sier at de har det bra, men kan du stole på det? Du er så inderlig redd for Monika og Lisa nå. De er 14 og 16 år gamle, og de er sikkert slike vakre, fine jenter. Enn om far fatter interesse for dem også?

Du husker den dagen han tok dem fra deg. De var bare spedbarn da, og du gråt og gråt til hjertet var nær ved å sprenges, for du var så redd du aldri skulle få se dem igjen. Og samtidig var du takknemlig for at de fikk sjansen til et bedre liv. Og takknemligheten blandet seg med sorgen og laget en hard klump i brystet.

Nei, du må velge å tro at det går bra med Lisa og Monika. Far har jo deg. Du stiller alltid opp. Det er lenge siden du sluttet å protestere. Protester straffet seg, både for deg og barna. Du vet ikke akkurat når du sluttet å bry deg om å gjøre motstand, for det er lenge siden dagene, månedene og årene sluttet å ha noen reell betydning. Men du vet at du har vært i kjelleren i en mannsalder, for Kerstin er blitt voksen nå.

Din vesle Kerstin er blitt en voksen kvinne, men hun er så svak, så svak. De tre barna dine er syke og anemiske, alle sammen, og du vet ikke hvor lenge de vil overleve. Kerstin greier ikke å reise seg lenger, og hun er den eldste. Hun er så syk, så syk, og du er så inderlig redd for henne. Epilepsikrampene hennes blir stadig verre, og du sliter med å få far til å skaffe medisin. Du bryr deg ikke om hva han gjør med deg i bytte for medisinen, bare du får den. Men ofte får du bare aspirin og hostesaft, for det er det eneste som kan kjøpes reseptfritt.

Stefan og Alexander blir også svakere for hvert år. De vokser ikke som de skal. De er så små og tynne, så underutviklede.

Selv er du blitt en eldgammel kvinne. Du ser deg selv i speilet over vasken, og du vet at du har et begrenset antall år igjen. Håret er hvitt og dødt for lenge siden. Alle tennene har falt ut, leppene er tørre og sprukne og huden gjennomsiktig.

Du skulle ønske du kunne få dø. Du skulle ønske far hadde brukt prevensjon, så syv barn slapp å bli født i denne kjelleren, og samtidig kjenner du at brystet vil sprenges av kjærlighet til dem. Hva vil skje med dem hvis du dør? I dine svarteste stunder har du tenkt at du likevel vil være egoistisk. Bare gli vekk fra alt, la noen andre ta ansvaret. Men du kan ikke, for du er så redd for hva som vil skje.

Redselen har vært din følgesvenn hele livet. Den tar deg i hånden og leier deg videre, går der ved siden av deg og hvisker "tenk om... tenk om?"

Far har fortalt deg at dersom dere overmanner ham, vil det pumpes giftig gass inn i kjelleren. Du vet ikke om du skal tro på det. Men på den annen side: Han holdt deg jo lenket til veggen det første året, som et dyr. Og han har bygd glattcellene innerst i leiligheten. Både du og barna har fått oppleve hvordan det er å bli sperret inne der. Luften er enda tynnere der, så tynn at dere ikke får puste. Selv om dere alle har lunger og blodomløp som er trent opp til å fungere på små mengder oksygen.

Jeg skriver ikke noe om hva du tenker om din far, for jeg aner ikke. Jeg kan ikke forestille meg det. Fantasien min kommer til kort.

Jeg ser deg gjennom et slør av tårer. Du ligger på baderomsflisene og prøver å forklare barna hvordan en blekksprut ser ut. Dere maler den purpurrød.

Kilder: "My father chose me for himself", the Guardian
Dag bla de t

Hjemmekos for oss som ikke bor på Ullern

2008-05-04T16:58:00.018+02:00

Og vi som ikke bor på Ullern, har selvfølgelig langt engere krav til bokomfort. For oss er det helt greit å bli lenket til veggen i ni måneder i strekk for deretter å føde og bo sammen med tre barn på ett rom i ni år. Ja, det er faktisk ikke bare greit - det er direkte hjemmekoselig. Og når fangehullet først blir utvidet, så er separate glattceller til avstraffelse heller ikke å forakte. Her har vi alle noe å lære når det gjelder trivsel i heimen. Les resten av Daily Telegraphs beskrivelse av livet i bunkersen her.

Si meg, hva skal man med oksygen, egentlig? Litt organsvikt er kanskje bare prisen man må betale for faderlig omsorg?

Ja, jeg er forbannet, og ja, jeg har akkurat like stor rett til å hyle ut min forargelse som Staff har til å beskrive dette som hyggelig og koselig.

PS: Forbannelsen er rettet mot Josef Fritzl. Jeg støtter Staffs rett til å ytre seg, samtidig som jeg støtter min rett til å ta offentlig avstand fra meningene hans.

PPS: Ullern-referansen er hentet fra Staff-sitatet: "Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge."

Transkripsjon av Staff-intervjuet

2008-05-03T20:51:00.010+02:00

Kanskje for spesielt interesserte: Basert på påstander om at Staffs uttalelser er tatt ut av sammenheng, ble jeg så nysgjerrig at jeg satte meg ned og transkriberte hele opptaket.

Her kommer det:

Staff: Jeg ville vel først og fremst stilt det spørsmål enhver forsvarer må stille, nemlig: Hva er bakgrunnen, hvordan har ting skjedd? Og den type ting. Men det jeg vil minne om innledningsvis er: Det er jo ikke et monster. Det er i tilfelle en konklusjon. Men han er jo et menneske. Og hva er det som ligger bak, hva er det som har bygget seg opp? Hvor… hva er forhistorien? Og på mange måter kan man si at det er et menneske som verner om sin familie. Kanskje han har etter hvert fått en viss utrygghet i forhold til en omverden? Og det er jo veldig mange sympatiske og pene trekk ved det hele òg, oppi det hele, oppi alt sammen.

Intervjuer: Hva tenker du på da?

Staff: Ja, jeg tenker på – når det gjelder pene trekk – jeg tenker på det som man trekker frem og bruker mot ham som spektakulært og spesielt, for eksempel: Han tar jo tre av barna ut av kjelleren og lar dem få friheten ved at han plasserer dem på trappen til seg selv, nemlig til første etasje. Og han redder altså tre barn ut av det. Og hvorfor gjør han det? Er det et uttrykk for omsorg, at han mener at for meget blir for meget? Slik at frem til eldstedatteren, på 19 år er det vel, kommer på sykehuset meget alvorlig syk, så var det tre mennesker som bodde der, sammen med sin mor.

Intervjuer: Grunnen til at han tok de tre ut, var vel at det rett og slett ble for trangt der nede?

Staff: Ja, men det er da vel et uttrykk for en omsorg, det òg. Det ble for trangt.

Intervjuer: Han har jo holdt datteren sin fanget i 24 år og fått sju barn med henne, og tre av dem holdt han fanget der nede. Det er kanskje vanskelig for mange å se de formildende omstendighetene som du snakker om?

Staff: Jo, men husk det: Jeg tror ikke han er noe helt spesielt. Han er litt ytterliggående, men vi har alle en dr Jekyll og mr Hyde i oss. Vi har en nattside og en dagside. Altså, dette er jo ikke et fengsel. Det er faktisk en liten leilighet i en underetasje og… og de har vel hatt fjernsyn. Det avgjørende tidspunkt er kanskje når kom fjernsynet inn i deres liv, så de så en verden utenfor. Barna har hengt opp tegninger rundt der. De har prøvd å gjøre det hyggelig, koselig, en hjemlig atmosfære. Så dette er ikke en hard fangeatmosfære, men det er et lite hjem.

Intervjuer: Hvis du ser for deg at du er forsvarer i rettssaken mot Josef Fritzl: Hva slags bilde ville du prøve å skape av ham overfor en jury?

Staff: Jeg ville vel prøve – mot alle odds, holdt jeg på å si – å prøve å få frem det som er en bakgrunn. Når er det han sosialt sett og menneskelig sett skled ut? Og er det en tenkning som ligger bak det? Er det en holdning? Er det for eksempel en holdning imot samfunnet? Er det et verneinstinkt? Jeg ville prøve å…å dempe ned inntrykket av at dette kun er et stenhelvete. Det er en liten gruppe, det er et lite hjem. Og det mangler kun én ting, og det er deres frihet, og en ting til, og det er vel det verste: Frisk luft. Selvfølgelig. Men... det tar jo aktor seg av. Det jeg er interessert i, er de formildende omstendigheter. Og bare husk: Når dette kom opp, så var det fordi eldstedatteren var alvorlig syk. Hennes mor satt i kjelleren og så på, på fjernsynet og fikk da denne skrekkelig Josef til å være med og dra til sykehuset fordi legen trengte noe omkring gener og fortid. Er det et pent trekk, eller er det et stygt trekk? Viser det seg at han er et menneske? Han er påvirkelig når det er noe alvorlig. Han redder de tre barna ut av det.

Så er det sagt: Ja, han puttet jo den ene dødfødte, eller tvillingen som døde ganske hurtig, i fyrbøteren. Ja, det er en form for kremering. Han kremerte jo sønnen sin. Hva skulle han gjøre?

Intervjuer: Mm. Han er jo allerede omtalt, som vi var inne på, som incestmonster og sånne ting. Tror du han kan få en rettferdig rettergang?

Staff: Hvis rettergangen tar meget lang tid, går over en lang tidsperiode, så tror jeg det vil kunne, at det vil kunne dempe seg. Hvis det blir en hurtig rettergang, altså av kort varighet, så tror jeg det [blir] meget, meget verre. Og det er klart, man holder jo dette at, spørsmålet er: Man må jo få frem at dette har ikke vært en vedvarende trusselsituasjon. De har jo ikke levet der, for eksempel i, enten i fem år, yngste sønnen, eller ni år, eller, ja, eller i antall år og følt daglige trusler. De har følt det kanskje som en skjermet situasjon. Og så kan man si at: Vel-vel, gikk det på liv løs? Vi har jo alle en trussel mot oss, og en dag dør vi. Du kan… jeg kan i hvert fall dø i morgen, og okay, det er jo de vilkårene vi lever her i.

Intervjuer: Du har jo forsvart mange voldtektsmenn og incestfedre gjennom din karriere. Og ut ifra din erfaring: Hvordan har Josef Fritzl det nå?

Staff: Jeg tror det er en blandet affære. Jeg tror han på én måte har det forferdelig. Han har beklaget. Selvfølgelig, kan man si, men han har beklaget. Og på en annen måte tror jeg kanskje at det er et dypt, dypt lettelsessukk, og det var en meget honorabel og ærerik avslutning på det hele. Så jeg er, jeg vil se på det, de gode ting ved det, oppi det hele. Han lager en setting, eller liten festning, men innenfor den festningen så søkes det å være familiære forhold. Og så skriver jo enkelte aviser at, beskriver dette rommet da, eller denne leiligheten. Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge.

Intervjuer: Hvordan kan du beskrive noe av det presset som rettes mot ham nå, i disse dagene?

Staff: Ja, det er jo et enormt press, men han mottar det jo ikke direkte selv. Men han skjønner jo at det er et press. Han skjønner at det er et press, og at én helt spesiell episode i hans liv, og i familiens liv, i ofrenes liv, er over. Men det som er det interessante er jo for eksempel hvilket samfunn er det vi bygger opp og som gir slike resultater?

Intervjuer: Helt til slutt: Hadde du hatt noen kvaler mot å forsvare en mann som Josef Fritzl?

Staff: Jeg ville vært veldig takknemlig og sendt opp en takk til Gud hvis jeg hadde fått oppdraget.

Kommentarer:
1. Jeg forstår det som at Staff har fått et spørsmål om hvordan man bør utforme forsvaret av Fritzl rett før intervjuet begynner. Da er det natulig at han går inn i akkurat den materien.
2. Jeg har sett det hevdet at uttalelsene hans er tatt ut av sammenheng og derved fremstilt i et feilaktig lys. Denne transkripsjonen taler for seg.

Sluttnote:
Stamming er utelatt og rene grammatikkfeil er forsøkt korrigert.
Der det er valgfri stavemåte, har jeg brukt min egen, f eks "frem" i stedet for "fram" og "ham" i stedet for "han" i objektsform.

Se bildene av incestofferet her!

2008-05-01T16:18:00.019+02:00

"I over 20 år trodde Rosemarie Fritzl (69) at datteren var kidnappet av en religiøs sekt. I virkeligheten var Elisabeth og tre barnebarn innesperret i kjelleren, få meter under føttene hennes.

28.august 1984: 18 år gamle Elisabeth kidnappes av faren Josef Fritzl og låses inne i familiens kjeller."

(Sitat: VG NETT 29.04.2008 kl. 18:02)

Neste gang du ser en slik overskrift - stopp opp og tenk deg om i to sekunder før du klikker på den. Ditt klikk registreres hos nettavisen som etterspørsel etter temaet og vil - sammen med de andre klikkene - føre til økt aktivitet rundt temaet og mer press for å få tak i bilder. Høyt antall klikk = suksess for nettavisene.

Paparazzier oppstår ikke i et sosialt vakuum. De jobber på oppdrag fra oss. Fordi vi klikker på disse artiklene og fordi vi gjennom etterspørsel ber avisene skaffe og publisere slike bilder. Det nytter ikke å akke og oje seg over at "paparazzier jager incestofferet" (Aftenpostens forside i skrivende stund) hvis man samtidig etterspør varene deres. Dagbladet har også vist seg som en av de ivrigste til å publisere bilder.

I siste instans er det du og jeg som er paparazziene. Det kan man kanskje leve med når det gjelder kjendiser - men ikke når det gjelder incestofre.

Post-script 15. mai 2008:

Jeg har vel sjelden hatt et så ambivalent forhold til en post som til denne. Posten ble skrevet dels som et eksperiment og dels som en oppfordring. Overskriften skulle trekke folk for at flest mulig skulle få budskapet og reflektere over hva som skjer når de klikker på spekulative innlegg.

Posten ble pinget både til Dagbladet og Bloggrevyen, og i løpet av de to første dagene steg totalt antall besøkende på bloggen fra ca 3800 til 11000. (Etter dette sluttet jeg å telle, fordi jeg la ut andre poster.) I løpet av de to dagene kom det treff fra Finland, Spania, Sverige, England, Danmark, Tyskland, Island, Færøyene, Brasil, Irland, Østerrike, Canada, Kina, Sveits, Australia, Hong Kong, Thailand, Indonesia, Nederland, Belgia, Egypt, Malta, Frankrike, Slovakia, Hellas, Sør-Afrika, Polen, Italia, Litauen, Dubai, Singapore, Portugal, Ungarn, Russland, Tsjekkia, Tyrkia, Sri Lanka, Sør-Korea, Georgia, Skottland, Sudan, Japan, Bosnia & Hercegovina og 13 amerikanske stater.

Selv om jeg har twinglypinget flere poster siden, er dette fortsatt den mest besøkte posten hos meg. Den nådde også andreplass på ukelista hos Bloggrevyen.

Jeg vet ikke om jeg skal være mest lei meg for at så mange klikker seg inn på bilder av incestofre eller mest glad for at så mange har fått budskapet mitt.

Posten åpnes nå forsøksvis for kommentarer siden trykket har gitt seg litt.

Samfunnet og den sterke kvinnen - Kampusch i media

2008-04-22T16:09:00.003+02:00

I Østerrike har de en helt unik statsborger som heter Natascha Kampusch. I flere dager har jeg hatt lyst til å skrive en post om henne, etter å ha ha blitt inspirert av noen poster borte hos Sigrun. Sigrun har fulgt med på Nettavisens dekning av det angivelige "forholdet" mellom Kampusch og hennes kidnapper Priklopil.

Kampusch' historie er kjent for alle. I mars 1998 ble hun som tiåring kidnappet på vei til skolen. En hvit varebil stod parkert langs veikanten og ventet på henne, og hun ble dratt inn i kjøretøyet idet hun passerte. Vitner observerte kidnappingen, og politiet ble på et tidlig tidspunkt tipset om hvor jenta befant seg, men fulgte ikke opp.

Først etter åtte og et halvt år i fangenskap dukker hun plutselig opp - etter å ha tilbrakt hele ungdomstiden i et kjellerhull i Wien-forstaden Strasshof, tre meter under kidnapperens garasje. Kampusch hadde greid å rømme mens hun støvsugde kidnapperen Priklopils bil.

I de åtte årene i fangenskap levde Kampusch som en slags innesperret hustjener hos Priklopil. I tillegg til å utnytte henne seksuelt brukte han henne også til å gjøre hus- og hagearbeid. Hele Kampusch' tilværelse, fra alderen 10 til 18, ble kontrollert av Priklopil. Gjennom diverse psykologiske teknikker tvang han barnet til å knytte seg til ham emosjonelt, blant annet ved å fortelle at foreldrene nektet å betale løsepenger og ikke lenger brydde seg om henne.

Uavhengig av løgnene om foreldrene er det sannsynlig at Kampusch ville knyttet seg til Priklopil. Hun gjennomgikk utviklingen fra barn til voksen hos ham. Hun kom i puberteten, hadde sin seksuelle oppvåkning og fikk sin første menstruasjon hos ham. Hun levde fullstendig isolert, berøvet enhver påvirkning fra andre levende vesener, og han kontrollerte all informasjon hun fikk tilgang på. Alle ord og begreper hun tilegnet seg fra alderen 10 til 18 lærte hun av ham. Alle bøker og blader hun fikk lese, var plukket ut av ham. Alt hun opplevde var iscenesatt av ham - som etter eget sigende og også i overensstemmelse med hennes erfaringer - var den eneste hun hadde, den eneste som brydde seg om henne. En tiåring har ikke noe begrepsapparat eller noen referanseramme for å motstå en slik enorm påvirkning.

Heldigvis har ikke offentligheten fått tilgang til alle detaljer om denne tilværelsen, og vi vil aldri få innsikt i nøyaktig hva slags relasjon som oppstod mellom de to. Men er det opp til Nettavisen og det østerrikske politiet, skal vi ikke se bort fra at det tilfaller oss noen godbiter i tiden som kommer. Forfatterne Hall og Leidig har dessuten skrevet en kvasipsykologisk bok hvor de uttrykker et håp om "å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet".

Slik beskriver Kampusch selv tilværelsen med Priklopil i et brev til offentligheten (offentligheten er altså oss med krav på å få vite): "Det var husarbeid, lesing, TV, samtaler, matlaging. Det var alt det var, år inn og år ut, og alltid med frykt for ensomheten."

Jeg mener å huske at for ca 10 år siden var en lignende sak oppe i nyhetene. Ei ca 18 år gammel jente var blitt funnet i et fangerom i Australia, i samme nabolag som foreldrene bodde. Hun hadde vært innesperret i mange år, og var, ifølge pressen på den tiden, et fullstendig vrak. Uttalelser i media gikk på at det hadde vært bedre for foreldrene å finne henne død enn å finne henne i den tilstanden, fordi det ikke fantes noen måte hun kunne restitueres tilbake til en verdig tilværelse på.

Slike forventninger hadde offentligheten til hvordan kidnappingsofre skulle te seg da Natascha Kampusch trådte frem i medias søkelys. Alle stod klare til å synes synd på henne. Bredfulle av medlidenhet stod vi og våre media rede til å fange de første tårene, den bevrende underleppen og alle de dysfunksjonelle sidene hennes som nok etter hvert ville åpenbare seg.

Det måtte jo gå galt. Unge Kampusch skjulte ikke hodet under et grått teppe. Hun så ikke hjelpeløst på kameraene med store, fiolblå øyne og fortalte gråtkvalt om sin ødelagte barndom. Og ikke kastet hun seg ut i ellevill festing, narkotikamisbruk og promiskuøs oppførsel heller. Hun svarte ikke til våre forventninger om hvordan en overgrepsutsatt kvinne skal te seg. Det finnes strenge retningslinjer for sånt. Første bud er: Vis svakhet. Ikke søk blikkontakt, skjul ansiktet, fremstå som vergeløs med sterk pappa/advokat/mamma ved din side som kan jage journalistene vekk.

Men ikke bare så Kampusch rett i kamera - budskapet hennes var problematisk også. Hun nektet simpelthen å fremstille seg selv som svak og underlegen. Hun godtok ikke å oppføre seg som et offer. Blant annet sa hun dette om relasjonen til Priklopil: "Han var ikke min herre. Jeg var like sterk, men symbolsk sett, han bar meg på armene sine og trampet på meg på samme tid."

Vi visste ikke hva vi skulle tro. 25. august 2006 rapporterte VG at Kampusch "utrolig nok" ikke ville snakke stygt om sin kidnapper. Politiets psykologer var "overrasket over hvor godt utviklet den bortførte jentas vokabular og intelligens [var]." En advokat beskrev henne som en «svært intelligent og veltalende» ung kvinne, som ikke ønsket at folk skulle synes synd på henne. Intervjuer Cristoph Feurstein "fikk frysninger" av hvor selvsikker hun virket.

Så hva gjør man når et offer nekter å oppføre seg som et offer? Når et menneske overgår våre forventninger til hva som er psykologisk mulig? Vi blir mistenksomme, selvfølgelig. Mediependelen begynte å svinge.

- 30 august 2006: "Natascha kunne ha rømt før"
- 18. september 2006 i VG: "Natascha innrømmer skiferie".
- 25. september 2006 i VG: "Tjente 12,5 millioner på en måned".

I månedene og årene som kommer blir hun forfulgt av paparazzier, og det blir tatt bilder av henne med merkesolbriller og mens hun kysser en gutt på et diskotek. Hun kritiseres for å ville tjene penger på årene i fangenskap.

Nettavisen står for det verste lavmålet hittil. 21. april 2008 rapporterer de at "Natascha hadde sex med kidnapperen". Det har riktignok vært kjent helt fra starten at hun levde i en overgrepsrelasjon med Priklopil, men den nye vinklingen innebærer en stor grad av frivillighet: "Hun fortalte at de hadde hatt samleie og at hun hadde ligget med ham frivillig." Nettavisen spekulerer også i graviditet.

Frivillighetsbegrepet er svært problematisk i denne sammenhengen. Det kan også sies mye om hvorfor Kampusch ikke ønsker å fremstå som et offer. Det er nærliggende å tro at hun har behov for å bevare en viss verdighet i forhold til den tilværelsen hun hadde med Priklopil, simpelthen for å gi mening til åtte år av sitt liv.

Men det er ikke det denne posten handler om. Denne posten handler om den iboende menneskelige skrøpeligheten. Ikke hennes, men vår. Svakheten, tarveligheten som gjør at vi drives fra sensasjonsoppslag til sensasjonsoppslag. Tilkortkommenheten som gjør at vi mistenkeliggjør og etter hvert fordømmer alt vi ikke forstår. At vi har så stort behov for å sette folk i bås at vi er villig til å sjikanere et overgrepsoffer og forfølge henne med paparazzier på diskotek.

Det handler om hvordan media bygger opp og river ned mennesker basert på en fullstendig mangel på psykologisk analyse. Anstendighet og moral er blitt problematiske ord som brukes for å beskrive "venstrevridde moralister". Ordet "moral" er etter hvert blitt så stigmatisert at man nå må snakke om "etikk" for å unngå assosiasjonene til religiøs puritanisme og intoleranse.

Kampusch fremstår med en imponerende styrke og stødighet. Det er ikke vår sak å få innsikt i hva hun tenker innerst inne eller hvilke teknikker hun benytter seg av for å overleve. Vi har ikke noen rett til å stille krav til henne, verken om oppførsel eller informasjon. Hun burde kunne stille krav til oss: Om nettopp anstendighet og moral.

Synes du kvinnerollen kan være klam og begrensende? Prøv da den offentlige overgrepsoffer-rollen. Levende mumifisering ville være å foretrekke.

Kilder:
www.vg.no
www.aftenposten.no
www.dagsavisen.no
www.siste.no
www.nettavisen.no

Lallende idioti

2008-04-22T12:19:00.004+02:00

- Grunnen til at venstresiden er imot prostitusjon, er at de ikke greier å forholde seg til nytelse. Dette gjør dem onde, skriver Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Aftenposten. Dette er bare noen av gullkornene du finner i dette sjeldsynt stupide debattinnlegget. Les resten her.

Innlegget tar utgangspunkt i at all prostitusjon er frivillig. Kjernen i sexsalg er nytelse (for begge parter (?) - eller i det minste for mannen), og dette er noe venstresiden ikke greier å forholde seg til. Mennesker på venstresiden ønsker som kjent at alle skal ha det vondt. Det er antageligvis det som gjør dem onde. Vel, jeg er glad vi endelig fikk klarlagt det.

På slutten drar han lekende lett noen paralleller til privat rakettoppskyting, Arnulf Øverland og Edvard Munch. Konteksten er individuell frihet - tror jeg. Les og nyt!

Anathema anbefaler en blogg

2008-04-21T16:40:00.003+02:00

Det er like morsomt hver gang å oppdage en splitter ny blogg full av gode poster. Denne gangen gjelder det Sigruns blogg. Les for eksempel "Multikulturalisme", "Prostitusjon og traumer" eller "Mer Berit Ås".

God lesning!

Mini-hyllest til Oslo i dag

2008-04-21T14:58:00.004+02:00

Ja, jeg vet jeg har bloggpause, men jeg MÅ bare uttrykke en liten hyllest til Oslo i dag. Det som sprang meg i hu da jeg krysset parken og kjente angen fra det nyutvokste gresset, var Elias Blix' lengtende, vemodige ord:

No livnar det i lundar
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram mot sumars tid.

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord,
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song.
Du spår at Gud oss lagar
ein betre vår eingong.

Akkurat nå er det fantastisk å være i Oslo!

Blog break

2008-04-20T11:35:00.005+02:00

RL kaller, og jeg ser at jeg ikke får tid til å skrive poster med noe særlig innhold de kommende ukene. Så i stedet for å sakse fra Dagbladet og blogge om søkeord, legger jeg hele bloggen brakk i noen uker fremover:-) Jeg kommer til å svare på eventuelle kommentarer på gamle innlegg og kommer nok også til å kommentere litt rundt omkring når det faller seg sånn.

God vår til alle sammen!!

Post-script 22. april:

Jeg greier ikke å overholde dette, ser jeg, så nå siterer jeg Minneapolise i stedet: Det blir sporadisk posting en stund fremover.

Pavlovs hunder

2008-04-17T14:35:00.004+02:00

Grrr! Ingen "fortjener" sex. Hvis gamlingene ikke greier å la være å tafse på de ansatte sykepleierne, så lenk dem til senga. Sextrakassering på arbeidsplassen er nemlig ikke et uttrykk for at man er seksuelt frustrert, men for at man ikke respekterer kvinner. Og det bør ikke belønnes med et påspandert nummer på skattebetalernes regning. Flink gutt, liksom. Er det rart verden går i hundene?

Celina og rørleggerne

2008-04-16T12:10:00.007+02:00

Pga tidspress har jeg bare tid til å legge inn en kjapp referanse til et bra debattinnlegg i dag. Les Sigrid Hvidstens Folkelighetsfella i Dagbladet. Innlegget oppsummerer hvor jeg står i forhold til kritikken som går på at det var for lite folkelig under åpningen av den nye operaen.

«Dette er jo en opera for folket», sa Grosvold. Nei, det er ikke det. Det en kun en opera for de av folket som er interessert i opera, og det synes jeg er helt uproblematisk. Opera har aldri vært noen folkesport. Og når det gjelder kritikken om at det var for mange rike mennesker til stede på åpningen - er ikke de rike en del av folket? Kan ikke de med penger være både "folkelige" og intellektuelle, akkurat som de uten penger?

Jeg sier som Sigrid Hvidsten: "Det er opera. Det er kanskje ikke for alle, men det er søren meg ikke Ole Ivars heller."

Er det ikke flott at vi har rom for både opera og danseband i samfunnet, og at folk kan benytte seg av de fritidstilbudene de ønsker? Og for ordens skyld: Jeg tror ikke tanken på å treffe på Celina Midelfart i foajeen vil skremme bort en rørlegger fra å gå i operaen - det vil vel heller virke som et incitament.

Horekunder - den absolutte pariakasten?

2008-04-15T15:10:00.007+02:00

Vi feminister har til tider ganske sterke meninger om hva som er best både for oss selv og andre kvinner, og det er få temaer som frembringer så sterke følelser som prostitusjon og myten om den lykkelige horen.

Selv er jeg godt plantet i tradisjonell kvinnesakstradisjon på dette området, og jeg har til gode å se et overbevisende portrett av den lykkelige horen, eller forskning som understøtter at prostitusjon er et heldig yrkesvalg.

Men jeg synes jeg skylder de prostituerte å prøve å lytte til hva de sier, og som den bloggeren jeg er, har jeg i så måte hatt stort utbytte av å lese bloggen "Confessions of a Callgirl".

SecretCallgirl er en ung, norsk, smart, overgrepsutsatt student som sper på studielånet med luksusprostitusjon på si. Bloggen begynner på en munter tråd, og jeg mistenker at planen nok var at den skulle bli en "lykkelig hore"-blogg i klassisk belle-de-jour-stil, med poster av typen "Horekunders forsøk på "dirty talk" og komplimenter" og "En merkelig sosial situasjon", som handler om det merkelige i å møte et vilt fremmed menneske for så å kle av seg i løpet av få minutter og ha sex.

Men bloggen forandrer tone underveis, blir dystrere og dveler etter hvert mer ved tidligere voldtekter og overgrep, før hun til slutt tilsynelatende gjør et valg og bestemmer seg for å trappe ned - og kanskje slutte helt med - sexsalget.

I den nyeste posten, "Horekunder er uaktuelle som fremtidige partnere...", tar hun opp en helt ny vinkling, nemlig hvor attraktive horekundene er på kjærestemarkedet. Det ligger ingen stor forskning bak, men baserer seg på hva hun selv har snappet opp på diskusjonsfora på Internett samt egne erfaringer med kunder. Blant annet går det tydelig frem at hun som prostituert har lave tanker om kundene som potensielle kjærester og menn. Hun sier blant annet: "Vel, velkommen til dobbeltmoralens rike. Selv ikke jeg, som selger sex, vet (...) ærlig talt ikke om jeg hadde følt meg komfortabel med å være sammen med en tidligere horekunde."

Dette begrunner hun blant annet med at "kjennetegnet for horekundene i sin helhet var nemlig en måte å ha sex på som var som tatt ut fra en pornofilm, noe det i og for seg ikke er noe galt i siden det er det de betaler for og kanskje ikke får hjemme. Det inkluderte veldig mye spruting i ansikt også videre, noe som i og for seg er greit nok, men har lett for å bli en objektifiserende måte å ha sex på." På et mer humoristisk plan er det en gjenganger i postene hennes at hun synes horekunder er dårlige i senga, og det finnes mange lignende sitater på bloggen.

Atskillig mer urovekkende er imidlertid det hun sier om at "ca halvparten av kundene mine har trengt virkelig overtalelse for å godta kondombruk, noe som egentlig er ganske skremmende! Jeg vet også at det finnes prostituerte som ikke er like sta på det med kondombruk som det jeg er". Det bør legges til at en stor del av kundene hennes er gifte menn.

SecretCallgirl sier videre at hun aldri ville begynt å selge sex om hun ikke var blitt utsatt for flere seksuelle overgrep, og "takket være en genial tankefeltstterapeut" har hun nå begynt å bygge opp selvtilliten for å kunne legge sexsalget bak seg. Men hun går også i rette med noen av mytene: "jeg veldig klar på at jeg aldri har solgt kroppen min – jeg har solgt en tjeneste."

Uansett innrømmer hun at hun heller ikke sitter inne med noe svar på hva slags langtidskonsekvenser sexsalg får: "Spørsmålet nå blir vel egentlig om hele erfaringen med å selge sex vil kunne komme tilbake å hjemsøke meg i fremtiden, med tanke på senere familieliv, yrkeskarriere også videre, men også med tanke på eventuelle følelsesmessige ettervirkninger."

Jeg ønsker SecretCallgirl lykke til med fremtiden og håper terapeuten kan hjelpe med å bygge den selvtilliten som skal til for å kunne ta konstruktive valg.

Samtidig prøver jeg forgjeves å undertrykke et feministisk fnis (sitat: Avil) over at horekundenes posisjon på kjønnsmarkedet nå er blitt så dårlig at horene ikke vil ha dem... Er det mulig - har vi endelig kommet dithen at det etter gjengs oppfatning er blitt mer foraktelig å kjøpe sex enn å selge det?

Dumme søkeord...

2008-04-12T23:32:00.003+02:00

Grr! Det er litt spesielt når en person som har søkt etter "hund sxxxr i skjeden" havner på min blogg. Er det noe ved bloggen min som appellerer til folk med preferanser for dyresex?

Er det dem eller meg det er noe galt ved? *engstelig*

Dikt på lørdag

2008-04-12T13:12:00.003+02:00

Inspirert av Vox Populis fredagslyrikk siterer jeg et av mine svenske yndlingsdikt, "Förklaring" av den fabelaktige Karin Boye.

Ved siden av sin åpenbare skjønnhet har diktet en viss affeksjonsverdi for meg, fordi en tidligere kjæreste skrev det på et bursdagskort til 22-årsdagen min. Vi var sååå forelsket, og jeg følte meg som verdens heldigste jente da jeg åpnet kortet og leste.

Förklaring

I din skönhet sänkt
ser jag livet förklarat
och den mörka gåtans svar
uppenbarat.

I din skönhet sänkt
bedja jag vill.
Världen är helig,
ty du är till.

Andlös av klarhet,
ljusfördränkt,
ville jag dö hos dig,
i din skönhet sänkt.

"Förklaring" er fra diktsamlingen "Moln" utgitt i 1922.

Polygami i Dagbladet?

2008-04-08T14:12:00.005+02:00

Se bildetekst: "20 år etter at hun giftet seg med Arild Strandvik måtte hun forlate mannen hun var gift med i 14 år." Da jeg fant dette bildet i Dagbladet, tenkte jeg at hurra, her har vi et eksempel på et mangeårig, full-fledged polygami-forhold i Norge. Men siden jeg vet at polygami ikke er tillatt, måtte jeg se meg om etter andre løsninger. Det var ikke noe særlig hjelp å hente i artikkelen, men etter å ha analysert saken, har jeg kommet frem til følgende:
Kvinnen på bildet giftet seg først med Arild Strandvik, skilte seg fra ham etter et par år, og giftet seg deretter med en ny mann seks år etter forrige bryllup. Så forlot hun den nye mannen 14 år etter det igjen. Hvorfor Dagbladet finner det riktig å oppgi navnet til denne Arild Strandvik, men ikke mannen hun var gift med i 14 år, vites ikke.

En 10.klassing etter min smak!

2008-04-07T15:55:00.015+02:00

I dag skriver Gunn Alvhild Hovland fra Verdal et debattinnlegg i Dagbladet om hvordan det oppleves å være ungdomsskoleelev og ha gjennomlevd alle de siste årenes kunnskapsreformer. Les hele artikkelen her.

Tittelen er optimistisk, "Vi er ikke prøvekaniner", men det er jo nettopp det de er.

Innlegget setter spørsmålstegn ved en rekke av de endringene som er gjort i ungdomsskolen de siste årene, såsom å ta vekk valgfag og særoppgave og slå sammen eksamensdag for bokmål og nynorsk, slik at elevene må omstille seg fra et norsk skriftmål til et annet i løpet av en og samme dag. Det er forståelig at dette kan bli krevende, og det til neppe tjene til å heve nivået verken på bokmål- eller nynorskstilen.

Videre sier Hovland:

"Det er brukt altfor mye tid på lek, friluftsaktiviteter og moro i barneskolen, og dette kan man ikke ta igjen med flere timer i barneskolen og mer teori i ungdomsskolen. Det er en skeiv fordeling av teori og aktiviteter i skolen. Vi elever trenger ikke flere timer, vi trenger bedre timer og lærere med bedre evner til å lære bort!"

Her setter hun fingeren på noe jeg mener er helt sentralt, nemlig den stadige økningen av lek og sosialisering i skolen på bekostning av satsing på teorifag. Norske elever gjør det stadig dårligere i internasjonale undersøkelser, mens premissleverandørene for skolereformen bruker hersketeknikker for å avdramatisere resultatene.

Ansvaret for at barn skal bli sosiale vesener synes å være flyttet ut av hjemmene og over i skoleverket. Pedagogikk har i mange år vært ansett som det viktigste faget i lærerutdanningen. Samtidig går standens anseelse utforbakke.

Det finnes ikke noe spesialtilbud til de flinke elevene. Kun de svake elevene får et slikt tilbud, og samtidig legges det til rette for at alle barn med ulike spesialbehov skal inn i den samme skolen, "Folkeskolen" vår. I annerledeslandet Norge er man så redd for ulikhet at man foretrekker å late som om den ikke er der, selv når det går utover dem som assimileres. På det stedet jeg kommer fra, ble den vesle spesialskolen for psykisk utviklingshemmede lagt ned, og disse elevene tvunget inn i store klasser i det alminnelige skoleverket. De var ikke spesielt glade for det. I sin gamle skole hadde de fått masse oppfølgning og trygghet; i den nye skoledagen stod mobbing, isolasjon og følelse av utilstrekkelighet for døren.

I mellomtiden får lærerne skylden. Men de dårlige lærerne er ikke problemet, kun et symptom på problemet. Det vi høster resultatene av nå, er statens skolepolitikk gjennom 30 år.

Barn er ikke like - de er ulike. Og de blir ikke mer like av at vi later som de er like. De bare lærer mindre.

Prinsesse Virrvarr av Frihetsskogen og Blogglandia

2008-04-04T12:40:00.004+02:00

Jeg prøvde å sende denne tegningen til Virrvarr på mail, men har hun ikke Internett, så har hun ikke Internett. Da får vi prøve her isteden, så kan den ligge her og vente til hun kommer tilbake.

Med ønske om at "Store Rumpa"-damen & Co jager alle demonene på dør, så prinsesse Virrvarr kan komme hjem!

Anathema poster Fitna

2008-04-02T00:08:00.009+02:00

Min mening om Fitna er ikke så veldig interessant. Men hvis dere likevel vil ha den, så synes jeg Fitna er spekulativ og ensidig. Den gir meg ikke noe særlig. Jeg har allerede sett klippene fra New York, Madrid og London, og det ville hevet filmen atskillig med en eller annen form for kommentar eller nyansering. I tillegg kommer det ikke som noe sjokk på meg at det finnes grafiske, voldelige uttalelser fra Gud i Koranen; det har vi i fullt monn i Gamletestamentet også, så der kan vi egentlig begynne med å feie for egen dør.

Når det er sagt, ønsker ikke jeg å leve i et samfunn hvor religiøse ekstremister skal få påvirke samfunnets tilgang til informasjon eller desinformasjon ved hjelp av trusler om vold. Det er ikke det samfunnet jeg vokste opp i, og det er ikke det samfunnet jeg har lyst til å etterlate meg.

Jeg er ikke for total ytringsfrihet. Jeg er bekvem med at visse statlig kontrollerte organer kan utøve sensur mot grov vold, grov sex, sjikane, rasisme og diskriminering. Jeg aksepterer også at en privat redaksjon eller et styre har en viss valgfrihet mht sin redaksjonelle linje. Dette aksepterer jeg fordi jeg tenker at i et demokrati har vi alle mulighet til å være med og påvirke lovgivende, utøvende og dømmende makt, og vi kan uttale oss fritt og kritisk om redaksjonelle linjer.

Men terrortrusler er et udemokratisk og utrolig effektivt maktmiddel som jeg ikke anerkjenner som samfunnsmakt. Denne volden vil bare øke dersom man gir etter for den, og jeg tror at i løpet av vår generasjon vil vi alle måtte ta stilling til dette.

Derfor poster jeg Fitna i dag:

(Update 4 April 2008: See below for English translation)

My opinion on Fitna is not particularly interesting. But if you still desire it, I think Fitna is speculative and biased. It does not give me much. I have already seen the cuts from New York, Madrid and London, and the film would have been significantly enhanced by some form of commentary or nuance. In addition, it comes as no great surprise to me that there are graphic, violent statements from God in the Koran; there are plenty of those in the Old Testament, too, so in that respect we can start by ordering our own house.

Having said that, I do not wish to live in a society where religious extremists are able to influence society's access to information or misinformation by means of threats of violence. That is not the society I grew up in and that is not the society I wish to leave behind.

I do not favour complete freedom of speech. I am comfortable with the fact that certain state-regulated bodies can exercise censorship on heavy violence and sex, harassment and discrimination. I also accept that a private editorial staff or board have a certain freedom of choice with regard to their editorial line. I accept this because I believe that in a democracy we all have the opportunity to take part and influence the legislative, governing and judicial powers, and we can make free and critical statements about the editorial lines.

However, threats of terror are an undemocratic and extremely efficient instrument of power that I do not recognise as a power of society. This violence will only increase if we give in to it, and I believe that in our generation we will all have to take a stand in this matter.

That is why I'm posting Fitna today.

Anathema anbefaler

2008-03-29T19:29:00.009+01:00

I dag oppdaget jeg bloggeren Danielle, som skriver på en måte som treffer meg midt i magen.

Først prøvde jeg å innlemme et par av postene hennes i 5-på-topp-listen min til venstre, men jeg greide rett og slett ikke å bestemme meg for hvilke jeg likte best, så jeg bestemte meg for å anbefale hele bloggen i stedet. Les for eksempel "Løgnmassakre, del 1", "Naken på Karl Johan" eller "Hva jeg føler". Tekstene er fulle av fysiske, sterke bilder av typen "Jeg stoler ikke på hjernen heller. Den er svikefull. Den drysser biller fra taket på dårlige dager, gjør at alt lukter blod selv om jeg står i et bakeri" (hentet fra "Hva jeg føler").

NB: Jeg tipper at bloggeren er ganske ung, og hun har definitivt hatt sitt å stri med. Dette er altså ikke noe for "privat-puritanere", for å låne fr.martinsens uttrykk.

Post-script 30. mars 2008:

Det virker dessverre som om bloggen "Ærlighetsøvelse" plutselig er blitt lagt ned.

Hvor lurt er det å utlevere seg på nettet?

2008-03-27T23:12:00.006+01:00

Jeg leste nettopp denne artikkelen på aftenposten.no.

Der står blant annet:
"Engelske avisredaktører svarer at dette er ikke bilder de har stjålet, men tvert imot hva avdøde selv hadde valgt å presentere seg med på Facebook. Unge mennesker verden over gjør det samme, selv om de blir advart: Det de en gang har lagt ut på slike nettkanaler kan komme i hele verdens besittelse, for alltid. En dommer i USA som har støtt på fenomenet i flere rettssaker allerede, sier: "Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!" Resultatet av et øyeblikks impuls kan plage dem resten av livet, og, som i Martines tilfelle, etterpå."

I kommentarfeltet hos HvaHunSa har vi nylig diskutert hva som kan skje når kunstbilder av barn havner på Internett.

Det er en evig pågående diskusjon om hvor anonym man bør eller eventuelt ikke bør være på nettet. I forrige uke var det bza som stilte spørsmålet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt angst for min egen nettsikkerhet. Helt siden Internett kom, har jeg behandlet det med stor respekt. Samtidig som jeg elsker alle de mulighetene det gir, ser jeg også på det som en trussel mot mitt privatliv og i verste fall som et maktmiddel som kan brukes mot meg.

Jeg logger meg kun på nettbanken fra min egen maskin. Jeg ventet i det hele tatt mange år med å skaffe meg nettbank. Det er ytterst sjelden jeg handler med kredittkort over Internett, og Facebook holder jeg meg langt unna. Det som for Martine Vik Rasmussen sikkert var helt uskyldige festbilder, har nå blitt en kilde til ekstra sorg for familien idet kynisk, britisk presse kjører på med sin agenda. Bildene blir satt inn i en kontekst der de ikke var ment å skulle være.

For et par år siden ble en venn av meg litt ivrig idet han signerte et opprop. Han ble i det hele tatt ganske grafisk i sine fremstillinger av hva han kunne tenke seg å gjøre med representantene for en viss bransje. Selv om han er verdens fredeligste person, kan man fort bli lurt til å tro noe annet når man googler navnet hans, for da kommer denne posten opp i all sin grafiske oppfinnsomhet. I ettertid har han vært svært ivrig til å påta seg diverse styreverv, sånn at oppropet nå i det minste har havnet på side 2 i google-søket...

Folkene jeg jobber med, googler både hverandre og aktuelle stillingssøkere, og de som kommer på intervju har googlet sine fremtidige arbeidsgivere for å se etter felles interesser. Det er uante mengder informasjon der ute for den som vet å benytte seg av det, og man er ikke garantert at det man legger ut om seg selv kan fjernes. I USA har de laget egne, lett tilgjengelige nettsider som sparer på gammel, slettet informasjon. En venn av meg sier at han kan finne sine eldgamle hjemmesider fra 1996 der.

Som jeg skrev innledningsvis, finnes det mange sterke meninger om nettanonymitet. I denne bloggen skriver eieren i sine retningslinjer for kommentarposting at kommentarer under alias "overveiende sannsynlig" vil bli slettet fordi det er useriøst å opptre uten fullt navn. Jeg har også selv opplevd å møte dette argumentet i en nettdebatt. Og jeg har en viss sympati for tankegangen, for jeg tror det er den samme tankegangen som ligger til grunn for at jeg i ung alder ble opplært å presentere meg i telefonen. Den dag i dag har jeg fordommer i bøtter og spann mot folk som ringer uten å si navnet sitt med en gang.

Men jeg føler ikke for å lire utav meg navnet mitt i samme grad på nett. Artikler som denne skremmer meg. Norske kvinner som skriver mye om kvinnesak, eller som i det hele tatt har sterke meninger om et tema, blir fort utsatt for hets, og ikke alle bryr seg om hvorvidt disse kvinnene har søkt offentligheten eller ikke. Det finnes også dem som argumenterer for at dersom du har satt navnet ditt i en blogg, så har du søkt offentligheten. Og jeg har sett én skikkelig ekkel stalkerblogg som går langt i å beskrive utseende og tilholdssted til sitt objekt.

I denne sammenhengen må jeg bare få sagt hvor utrolig modig jeg synes VamPus er. Jeg vet at publisering av Muhammed-tegninger er et kontroversielt tema, men selv de som er sterk imot, må jo være enig i at dama utviste mot i dette tilfellet.

Men sånn rent bortsett fra sikkerhetsaspektet, kan det også være andre fordeler ved anonymitet i bloggsammenheng? Fjordfitte skrev at "en av fordelene med å benytte pseudonym er i alle fall at det ikke er noen tvil om forskjellen mellom en selv som person og som blogger. En blir ikke mer tykkhudet, men det blir mindre nødvendig å stakkarsliggjøre seg selv, mindre aktuelt å ta kritikk mot nettadferd og tekster som personangrep."

Som det går frem av overskriften er jeg skeptisk til å legge ut mye personlig informasjon om seg selv, men jeg synes også det hadde vært interessant å høre hva andre mener om dette. Altså: kommentarer mottas med takk.

I dag minnes vi Aarebrot

2008-03-26T16:57:00.007+01:00

I dag er det nøyaktig ett år siden Frank Aarebrot brukte sin kompetanse som valgforsker og rikstulling (unnskyld, rikssynser) til å belyse en av de største utfordringene i Norges mest høyteknologiske næring - overandelen av kvinnelige ledere i olje- og gassindustrien.

I dette sjeldent begavede intervjuet lanserte Aarebrot en rekke banebrytende teorier: Stikk i strid med såkalt vedtatte sannheter, og i motsetning til den bevisste feilinformasjonen fra Statistisk sentralbyrå, så er faktisk ikke kvinner overrepresentert i "drittjobbene" - de er nemlig overrepresentert i lederstillingene i stedet! Du har hørt uttrykket "gutta på gølvet", ikke sant? Ville jo ikke hett det hvis det hadde vært jenter på gølvet, eller hva?

Aarebrot sa blant annet følgende: "Hvor mange kvinner driller etter olje i Nordsjøen? At det da er over 20 prosent kvinner i StatoilHydro-ledelsen blir helt sykt."

Jepp, Aarebrot. Helt psykt. Det at du iblant blir bedt om å uttale deg som valgforsker, betyr ikke at du blir en ekspert på nødvendige kvalifikasjoner for toppjobber i olje- og gassindustrien.

Som om en av verdens mest avanserte og høyteknologiske industrier - i overveiende grad underlagt internasjonal økonomi og lovgivning - anvender RIGGERE i toppstillingene! Det finnes meg bekjent ikke en eneste tidligere rigger på toppleder- eller styrenivå i noen av disse bedriftene.

Men Aarebrot lot seg ikke affisere av realitetene: "- Tvert imot er kvinner ofte direkte overrepresentert i sjefssjiktet, sier han, og sikter til mannsdominerte selskaper som StatoilHydro. Skal kvinner ha makt, får de skaffe seg den relevante erfaringen."

For alle vet jo at det som gir den mest "relevante erfaringen" for å få makt er en såkalt "drittjobb". Jadda, helt logisk. Det er godt vi har Aarebrot som makter å se de store sammenhengene.

Eller mente han kanskje at det faktum at NOEN menn jobber som riggere, gjør ALLE menn kvalifisert til å jobbe som ledere innenfor olje og gass? Cool by association, så å si?

En parallell blir da at fordi NOEN kvinner jobber som syersker, blir ALLE kvinner kvalifisert til å lede motehus.

Etter å ha lest dette, så jeg med forventning frem til neste utspill fra Aarebrot. Med et slikt glødende engasjement for likestilling måtte jo neste skritt bli å gå i bresjen for at vaskedamene trer inn i ledelsen i de bedriftene de jobber i. (De vet hva som skjer på gulvet, ikke sant?) Og derfra kunne ikke veien være lang til et frontalangrep på den uforholdsmessig store andelen mannlige oversykepleiere og barnehagebestyrere.

Guess what? Jeg venter ennå.

På den tiden leste jeg

2008-03-25T11:57:00.000+01:00

"Departementene har sin passive disiplin, som hæren har sin, et system som kveler samvittigheten og dreper ens menneskeverd. Når der er gått en tid, passer man inn som en skrue i regjeringsmaskinen."

Er Dagbladet tjent med å være så tendensiøse?

2008-03-17T17:09:00.012+01:00

I nettavis-konkurransen "Hvem kan lage den mest tendensiøse kronikktittelen?" slår Marte Michelet i dag til med "Muslimhore". Gratulerer, Michelet, du har funnet en kronikktittel som er enda mer populistisk enn "Hvilket makabert svik!". Jeg tenker aftenposten.no er grønne av misunnelse.

Hurra, dette vil nok føre til et rekordhøyt antall leserkommentarer - til og med mer enn det Mads Larsen greier å dra inn på en god dag. Gratulerer til dagbladet.no også! Som alle vet, betyr hvert ekstra klikk kroner i kassa.

Michelet syntes ikke hun var tendensiøs nok på kvinnedagen, som hun brukte til å diskutere islam. Islam på kvinnedagen - da tok hun kanskje opp at kvinners stilling i muslimske land generelt er dårligere enn i Norge, spør du? Nei, feil. Hun synes vi burde slutte å snakke om dette, i hvert fall ikke så høylydt. I stedet brukte hun dagen til å komme med den interessante påstanden at "kampen for likestilling er kuppet av islamkritikere" .

Norske feminister kan heretter se frem til å møte skyts fra to hold: Enten er de for navlebeskuende og bryr seg for lite om sine søstre i land der kvinnens stilling er dårligere - eller de får kritikk for at de våger å diskutere muslimske kvinners stilling, for da er de nemlig "brune" iflg. Michelet (dvs. fascister)! Godt å se at retorikken sitter løst.

Og i dag følger hun opp med nok et tendensiøst innlegg, hvor hun lekende lett generaliserer fra et par hatmailer hun har mottatt, til alminnelige tendenser i samfunnet. Disse mailene er nemlig en "indikasjon på nettopp den tendensen [hun] forsøkte å advare mot på 8. mars: At mange av dem som gir seg ut for å være opptatt av likestilling og muslimske kvinners rettigheter, i realiteten er urtypiske rasister og sexister."

Så fint - hun har mottatt et par hatmailer, og dermed blir mange av dem som sier de er opptatt av muslimske kvinners rettigheter til urtypiske rasister og sexister! Hun utdyper ikke hva hun mener med "mange", men det kan vel være rimelig å anta at det utgjør en betydelig andel av oss som er opptatt av muslimske kvinners rettigheter? Jeg er kvinne selv, men det forhindrer kanskje ikke at jeg innerst inne er en sexist, og at det egentlig er et uttrykk for kvinnehat når jeg bekymrer meg for muslimske kvinners rettigheter? Kanskje, hvis jeg begynner å snakke mer om hvor bra kvinner har det i muslimske land, så blir jeg en ekte kvinnesaksforkjemper i Michelets øyne?

Ja, Marte Michelet, du har rett. Dette er "usaklig brunbeising" - svært usaklig brunbeising! Men trøsten er at fra dette punktet kan det bare gå fremover med kronikknivået i Dagbladet.

Oppdatering 18. mars 2008:

Les også denne glimrende kronikken på document.no. Den stiller muntre spørsmål ved Michelets troverdighet.

På den tiden leste jeg

2008-03-17T12:00:00.002+01:00

"As they raised the bats overhead, Tony shrieked. "But you said if I told you, you'd let me live. You said so." Bagger shrugged. "That's right. And after the boys finish with you, you'll still be alive. Barely. Jerry Bagger is a man of his word." As he walked out, he heard the first blow land, breaking Tony's right knee. Bagger started whistling, closed the door to muffle the screams and went downstairs for a cup of coffee."

Fortell om et overgrep

2008-03-15T15:38:00.009+01:00

I dag ble jeg så inspirert av en tidligere post hos modige, sterke Virrvarr, der hun forteller om et alvorlig overgrep som ble begått mot henne da hun ikke var stort mer enn et barn.

Selv har jeg heldigvis aldri opplevd å bli voldtatt, og jeg vet ikke om jeg hadde funnet styrke til å takle det. Men jeg har opplevd å bli holdt fast med makt og bli livredd for en mann jeg stolte på, å miste kontrollen over situasjonen og min egen kropp, om enn bare for en kort stund. (Mesteparten av min historie har jeg også skrevet i kommentarfeltet hos Virrvarr.)

Det som henger mest igjen av hele opplevelsen, er hvor fordømt, patetisk, jævla sårbar jeg er som kvinne i en slik situasjon. Det eneste som gjør at jeg aldri er blitt voldtatt, er at de fleste menn jeg kjenner har valgt at det er noe de ikke vil gjøre. Jeg er så latterlig svak, selv sammenlignet med menn som er mindre enn meg av størrelse, at jeg ikke har noe å stille opp med dersom en mann velger å ikke ta et nei for et nei. Det gjør meg så maktesløs, redd og sint.

Noe annet som skremmer meg, er at når jeg forteller min historie til andre jenter, får jeg stort sett en lignende historie i retur. Hva betyr det? Kan det være at overgrep er langt vanligere enn vi tror? Uansett, jeg tenkte å slå et slag for åpenhet om dette temaet i dag - så her er min historie:

For ganske nøyaktig ett år siden var jeg på firmafest på et hotell og ble altfor full. Siden jeg ikke hadde lyst til å gå og legge meg da baren stengte, foreslo jeg (!) for den tidligere sjefen min, som kunne vært faren min med god margin, at vi skulle ta en øl på rommet. Vi kjenner hverandre ganske godt; det var et tillitsforhold der. Jeg kan bli så utrolig naiv i fylla, og det streifet meg ikke at han kunne ha andre planer. Men på et svært tidlig tidspunkt kom det frem at han ville vi skulle ha sex. Jeg sa nei. Da begynte oppførselen hans å bli truende. Han slengte meg overende i senga, la seg oppå meg, holdt meg fast og begynte å kysse meg. Jeg husker at jeg lå der og prøvde å dytte vekk armen hans som lå tvers over brystet mitt og holdt fast den ene armen min. Jeg husker at armen hans var hårete og fregnete, og jeg vemtes og skjemtes og var livredd. Heldigvis slapp han meg da jeg fortsatte å kjempe for å komme løs, og jeg flyktet ut av hotellrommet. Jeg var vettskremt, gråt og gråt og sovnet helt fortvilet.

Dagen etter kom han med noen bemerkninger som fikk meg til å tro at han var i full gang med å bagatellisere det hele. Blant annet sa han at han ikke hadde vært helt sikker på om jeg mente nei da jeg sa det, så han ville gjerne få klarhet i det før han slapp meg. Jeg var altfor opprørt til å si det jeg ønsket å formidle.

Allerede neste dag reiste jeg utenlands gjennom jobben. Jeg husker at jeg lå på et hotellrom i Afrika og kikket ut i mørket mens en enslig moskito surret rundt ørene mine. Søvnen ville ikke komme. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg hadde gjort galt for å få ham til å tro at jeg kunne ha lyst til å ha sex med ham. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde vært så naiv, satt meg selv i den situasjonen. Skjelte meg selv ut for at jeg hadde vært så full, ikke taklet det bedre, vært så lite verdig osv. Alle de skyldfølelsestankene som jeg tror klenger seg til jenter som blir utsatt for overgrep.

Jeg vurderte aldri anmeldelse, men jeg var heller aldri i tvil om at jeg skulle konfrontere ham. Da jeg kom tilbake til Norge, satte jeg meg ned og skrev en tale til ham. Jeg gikk nøye gjennom akkurat hva jeg skulle si, slik at jeg var sikker på at det fikk den effekten jeg ønsket. Denne gangen skulle jeg ikke komme til kort. Hensikten med å konfrontere ham var ene og alene at jeg skulle føle meg bedre.

Jeg dro opp på jobben og tauet ham inn i et stillerom (det er kontorlandskap der), plasserte ham pent i en stol og holdt talen min, som da var godt innøvd. Det var utrolig godt å se ham få tårer i øynene da jeg snakket om det fine forholdet som vi hadde hatt og tilliten som var brutt. Og det var befriende å se ham rett inn i øynene mens jeg rolig fortalte ham at jeg aldri noensinne kunne vurdert å ha sex med ham, at tanken aldri hadde streifet meg. Det var ikke nødvendig å ta “the low road” og snakke om aldersforskjell og kulemage - alle grunnene til at jeg ikke ville ha ham, lå der implisitt. Siden jeg hadde hatt tid til å forberede meg og det kom fullstendig overraskende på ham, fremstod jeg som verdig og rolig, og han ble sittende der, stammende, angrende og gråtfeldig.

Da jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skinte solen. Jeg følte meg fri; feiret med årets første utepils med ei venninne. Det ble ikke flere søvnløse netter, og skamfølelsen var som blåst bort. Hendelsen har aldri plaget meg siden. Det rareste er at jeg nå kan omgås ham nesten som før (bortsett fra at jeg aldri vil bli med på hotellrommet hans igjen), spøke, le og prate jobb-ting. Jeg tror han er evig takknemlig for at jeg ikke anmeldte det eller “sladret” til bedriftsledelsen, og det virker som han har en nyfunnet respekt for meg. Jeg føler ikke noe behov for å forfølge saken; jeg har sagt det jeg har å si. Og han lyttet.

For meg var konfrontasjon en måte å legge det bak meg på. Nå kan jeg tenke tilbake på denne hendelsen med stolthet. Jeg er stolt av måten jeg taklet det på. Mens han derimot alltid kommer til å tenke tilbake på det som ett av sitt livs nedrigste øyeblikk. Og det er jo slik det skal være. Det er han som skal skjemmes - ikke jeg. Det er han som skal angre, fortvile og ligge søvnløs - ikke jeg.

I kveld skal jeg ut og drikke øl med noen venninner. Og jeg skal ta en skål for Virrvarr og en en skål for alle de andre jentene der ut som har måttet håndtere et overgrep. Hurra for dere som har kommet dere gjennom noe sånt!

Jaså, du trodde Restylane var noe man brukte for å se yngre ut?

2008-03-12T16:38:00.003+01:00

Look to Sweden! Unge Christian med vakkert nappede øyenbryn og en benstruktur som kan gjøre selv Kate Moss misunnelig, har nemlig sprøytet inn Restylane for å øke antatt alder:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=503228

Ble han eldre? Nei. Får han modelloppdrag? Antageligvis.

Dagens Nigeria-brev

2008-03-11T16:28:00.003+01:00

Fru Hasan har valgt meg - MEG! - til den verdige stillingen som bestyrer av fondet på USD 28 mill. som skal hjelpe kirker, foreldreløse og enker! Hvordan fant hun meg? Hvordan gjennomskuet hun at nettopp jeg er en sann kristen som uegennyttig vil donere disse beløpene til alle trengende og verdige formål?

***

From: Mrs Monica Hasan

ENDEAVOUR TO USE IT FOR THE CHILDREN OF GOD.

I am the above named person from Kuwait. I am married to Dr.Philip Hasan
who worked with Kuwait embassy in Ivory Coast for nine years before hedied in the year 2004.
We were married for eleven years without a child. He
died after a brief illness that lasted for only four days. Before his
death we were both born again Christians.
Since his death I decided not to
re-marry or get a child outside my matrimonial home which the Bible isagainst.When my late husband was alive he deposited the sum of $28MillionDollars (Twenty eight Million United State Dollars) with onefinance/security company in Europe.
Presently, This money is still with the Security Company. Recently, my
Doctor told me that I would not last for the next three months due to
cancer problem. Though what disturbs me most is my stroke sickness.
Having known my condition I decided to donate this Fund to church or
better still a christian individual that will utilize this money the way Iam going to instruct here in. I want a church that will use this funds to
fund churches,orphanages and widows propagating the word of God and to
ensure that the house of God is maintained. The Bible made us to
understand that Blessed is the hand that giveth.
I took this decision because I don't have any child that will inherit this
money and my husband relatives are not Christians and I don't want my
husband's hard earned money to be misused by unbelievers. I don't want a
situation where this money will be used in an ungodly manner.
Hence the reason for taking this bold decision. I am not afraid of death
hence I know where I am going. I know that I am going to be in the bosom
of the Lord. Exodus 14 VS 14 says that the lord will fight my case and I
shall hold my peace. I don't need any telephone communication in this
regard because of my health and because of the presence of my husband's
relatives around me always. I don't want them to know about this
development.With God all things are possible. As soon as I receive your reply I shallgive you the contact of the Finance/Security Company in Europe. I will
also issue you a letter of authority that will prove you as the original-beneficiary of this Funds. I want you and the church to always pray for me
because the lord is my shephard. My happiness is that I lived a life of a
worthy Christian. Whoever that wants to serve the Lord must serve him in
spirit and truth. Please always be prayerful all through your life. Any
delay in your reply will give me room in sourcing for a church or
christian individual for this same purpose. Please assure me that you will
act accordingly as I stated herein and I have set aside 20% for you and
for your time.
Hoping to hearing from you.
Remain blessed in the name of the Lord.
Yours in Christ,
Mrs. Monica Hasan

***

Den betente debatten - ekstremistenes inntog i media

2008-03-10T20:50:00.008+01:00

I sin utmerkede post http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri/ tar abre opp den økende offentlige kritikken mot det sekulære, norske samfunnet. En eller annen gang ila. de siste par årene er det blitt stuerent å komme med til dels kraftige utfall mot "toleranse, ytringsfrihet og relativisme" i det norske samfunnet.

Det nyeste eksemplet er legestudenten Mohammad Usman Rana, som har vunnet en konkurranse i Aftenposten med kronikken "Det sekulære Norge": http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2274868.ece.

I denne kronikken definerer Rana følgende hovedproblemstilling for "det nye Norge":

"Utfordringen (...) blir å finne en trosidentitet - skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?"

Det å være politisk korrekt er altså "ekstrem-sekulært". Rana ignorerer således glatt at det nettopp er demokratiet, ytringsfriheten og den utskjelte politiske korrektheten som gjør at antidemokratiske synspunkter som hans egne slipper til og endog lovprises i den offentlige debatten.

Hva mener så Rana med å å ivareta religionsfriheten? Jo, vi bør følge den amerikanske modellen, der "Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere." For i Norge blir man nemlig MALTRAKTERT i mediene hvis man fremfører sitt kristne syn. Det kunne vært interessant å vite hvor Rana setter grensen for hva som oppfattes som maltraktering. Ved enhver form for synspunkter som avviker fra hans egne?

Noe av problemet er visstnok "kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme". De setter nemlig sitt preg på "den økende sekulære ensrettingen i Norge" og gjør det vanskelig for mennesker å foreta politiske valg basert på gudstro. Siden denne ensrettingen er et økende problem, må man anta at dette var enklere før. Når var i så fall det - på 1800-tallet? Når i norsk historie har det noen gang vært enklere å foreta egne valg basert på personlige etiske prinsipper, enten man velger å kalle dem religiøse eller ikke? Og når har vi noengang hatt større rom for religionsfrihet?

Men Rana gir seg ikke der - han er nemlig også svært misfornøyd med at motstandere av homofile prester møter motbør i media. Han mener åpenbart at det er en rettighet å kunne ytre ethvert religiøst begrunnet synspunkt uten å møte kritikk eller uenighet:

"Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme."

Det er altså en antidemokratisk herskerteknikk å forsvare homofile prester. Hvem som utøver antidemokratiske herskerteknikker overfor hvem kan man saktens stille spørsmålstegn ved. For meg minner dette litt om da amerikanske abortmotstandere tok definisjonsmakten i den offentlige debatten og omdøpte sin bevegelse fra "anti abortion" til "pro life".

Rana karakteriserer sågar kritikken av Kvarme som "nagling og korsfestelse i mediene". Skal vi anta at dersom Rana fikk makt over mediene, ville det bli slutt på denne typen "nagling og korsfestelse"?

Rana tar også til inntekt for sitt syn professor Pallys omdiskuterte studie som viser at amerikanske muslimer er bedre integrerte enn deres europeiske trosfeller. Som kjent er problemet med Pallys studie at hun ser fullstendig bort fra de store forskjellene i sosial bakgrunn, økonomiske midler og utdannelse mellom europeiske og amerikanske muslimer, et faktum som skyldes at Europa tar imot flyktninger, mens USA i liten grad slipper inn mennesker som ikke kan dokumentere at de har penger på bok.

Men det mest urovekkende i hele kronikken er at Rana har problemer med FNs menneskerettigheter: "Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. (...) denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt."

FNs menneskerettigheter ble utarbeidet etter andre verdenskrig av ca 50 medlemsland for å forsøke å hindre ytterligere overgrep mot mennesker. Artiklene slår fast visse fundamentale rettigheter, og Rana har helt rett i at det norske samfunnet i stor grad er tuftet på disse. Det kan godt hende at denne referanserammen er problematisk fordi den, som alt annet, er subjektiv. Men jeg skulle like å vite hva Rana vil sette i steden? Finnes det andre, mer objektive referanserammer for hva som er rett og galt?

Jeg synes abre sier det så godt: "det er staten som er sekulær, og (...) den må være nettopp det for at ulike religioner og livssyn skal kunne leve i fredelig sameksistens med hverandre."

Oppdatert 11. mars 2008:

Hvem andre blogger om denne saken?

http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri
http://www.arachne.no/?p=53
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/03/diskriminert-ta-rana-testen.html
http://arvid.skaugen.name/?p=6
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
http://www.document.no/2008/02/aftenposten_premierer_islamism.html

På den tiden leste jeg

2008-03-02T12:40:00.000+01:00

" "Når det kom til stykket var det kanskje ikke så rart at vi ble tatt på sengen alle sammen, både regjering, Storting og alt folket - på få hederlige unntagelser nær. Vi hadde vennet oss til at krig var noe som ikke ville berøre oss. Krig var noe som først og fremst angikk andre mennesker. Vi hadde gjort naturlov av et historisk selvbedrag." "

Fjordfitte sier det som er å si

2008-02-28T15:55:00.004+01:00

Selv om jeg ikke har spesielt lyst til å diskutere bloggere, metablogging, bloggmoral osv. her på siden min, skal jeg gjøre et lite unntak her:

Les Fjordfittes utrolig sobre, klargjørende post:
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/02/lexidhgate-versjon-20.html

Det er ikke så mye mer å si, egentlig, annet enn at jeg skulle ønske jeg var like klar i hodet selv da jeg prøvde å redegjøre for hvor grensen går mellom hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Hun sier det 100 ganger klarere og mer logisk bygd opp enn jeg kunne greid.

Dessverre er det ikke mulighet til å legge igjen kommentarer på siden hennes, men hvis du av en eller annen grunn skulle slumpe over denne posten, FF: Det bidraget står det virkelig respekt av!

På den tiden leste jeg

2008-02-26T11:01:00.000+01:00

"I live on West Seventy-ninth Street in Manhattan, in a small second-floor apartment in a converted tow house. It's about as big as a minute, but it has a working fireplace, high ceilings, a bedroom large enough for a bed and a dresser, and a kitchen area that is separate from the living room. I furnished it from garage sales held in the tonier parts of Englewood"

Gruppevoldtekt lønner seg ved erstatningsutmåling

2008-02-25T16:48:00.019+01:00

Les viktig post hos Drusilla i dag:

Drusilla refererer til en kronikk i Aftenposten, der dr.juris. Bettina Banoun kommenterer en høyesterettssak vedr. erstatningsansvar etter en gjengvoldtekt.

Oppdatering 26. februar 2008: Denne bloggposten finner du også på dagbladet.no.

Retten fant (med 4 mot 1) at disse voldtektene, som foregikk fra torsdag kveld til fredag morgen, var å betrakte som én og samme skade i henhold til Lov om skadeserstatning av 13. juni nr. 26 1969. Denne betraktningen førte igjen til at det ble satt et øvre tak på erstatningsutmålingen - fordi det dreide seg om én, særdeles skjerpende voldtekt - slik at voldtektsmennene hver for seg må betale mindre (ca kr 40 000) enn om de uavhengig av hverandre hadde voldtatt jenta (kr 100 000 for en "normal", ikke-skjerpende voldtekt).

Tvisten dreier seg i hovedsak om en fortolkning av erstl. § 5-3. Første ledd pålegger solidaransvar for "samme skade" voldt av flere. Det betyr at skadevolderne blir gjensidig ansvarlige for erstatningsbeløpet.

Slik flertallet ser det, følger to konsekvenser av dette:
1) Solidaransvar gir kun grunnlag for erstatningsutmåling for en enkelt hendelse.
2) For at hver skadevolder skal ilegges et separat, eller proratarisk, erstatningsbeløp, må man definere hendelsen som flere skader.

Les hele dommen her: http://www.domstol.no/upload/HRET/Internett/Avgjørelser/SAK%202007-639.pdf.

Dette med hvorvidt et hendelsesforløp kan betraktes som én eller flere skader, er kjent fra flere juridiske fagområder og må fastsettes etter skjønn i hver enkelt sak. Det er derfor ikke uvanlig med dissens i panelet, slik det var i denne saken.

Det skal også i prinsippet være spillerom for rimelighetsbetraktninger etter norsk rett, så det burde ikke være noe i veien for å vektlegge både offerets lidelse og samfunnspreventive hensyn.

Disse mulighetene til å yte skadelidte rettferdighet benyttet ikke dommerflertallet seg av.

Jeg opplever det som en personlig krenkelse av min rettsfølelse når førstvoterende på følgende måte begrunner at det må være snakk om én og samme skade: "Det er ikke tvilsomt at A ble utsatt for en rekke krenkelser i Xveien. Fire av ankemotpartene hadde samleie med henne, noen av dem mer enn én gang. B bet henne i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Jeg kan imidlertid i forhold til ankemotpartene vanskelig se at det foreligger mer enn én - stor - skade som A kan kreve erstatning for."

Dissenterende dommer Skoghøy, derimot, forklarer på en god måte hvorfor en gruppevoldtekt må være å betrakte som flere atskilte krenkelser. Man kan ta utgangspunkt i hvordan offeret selv opplever en serie voldtekter - som én hendelse eller flere.

Eller for å bruke et annet grep: Dersom én voldtektsmann skulle ha smittet skadelidte med hiv, skal da alle som voldtok være å betrakte som delaktig i denne smitteoverføringen? For det må jo bli konsekvensen dersom en gruppevoldtekt alltid er å betrakte som én og samme skade eller krenkelse.

Som dissenterende dommer påpeker: Erstl. § 5-3 om solidaransvar er der for å beskytte skadelidte. Paragrafen skal sikre at hun får dekning for erstatningsbeløpet og er ikke ment å skulle begrense hennes muligheter til å få høyere erstatning. Da vil nemlig loven virke mot sin hensikt.

Videre kan jeg vanskelig se at det er noe i veien for at hver skadevolder kan være solidarisk ansvarlige for hvert sitt fulle, separate erstatningsbeløp.

Dissenterende dommer poengterer dessuten i Aftenposten at det var fire kvinnelige dommere som valgte å betrakte dette som én og samme skade, mens den eneste mannlige dommeren tok dissens. All ære til ham, men jeg håper kjønnsfordeligen var en tilfeldighet; ellers skammer jeg meg på vegne av mitt eget kjønn i dag.

Jeg håper også det er en tilfeldighet at det er en påfallende distanse angående sosial bakgrunn og ressurser mellom de dømmende (dommere Bruzelius, Coward, Stabel og Gussgard) og skadelidte, som var 16 år, rusmisbruker og bodde i en barnevernsinstitusjon.

Skadelidte var påvirket av heroin da hun ble voldtatt, og dette gjorde at hun ikke greide å sette seg til motverge. Da voldtektsmennene neste dag var ferdig med henne, dumpet de henne utenfor et hotell, blødende fra et åpent sår i underlivet. Ved legeundersøkelse ble det konstatert at "A hadde store smerter i skjeden. Hun hadde hevelser, rødhet, det var et åpent sår i skjeden og det sivet blod kontinuerlig. Smertereaksjoner og krampe gjorde det umulig å føre finger eller undersøkelsesinstrumenter lenger inn i skjeden enn noen centimeter. (...) I tillegg til skadene i skjeden hadde hun flere blåmerker på bryst, hals og lår." Voldtektene førte dessuten til at A-s rusmisbruk, som hadde vært avtagende, akselererte fordi hun fikk store psykiske skader.

Som dissenterende dommer ganske riktig påpeker, har også kvinner som sliter med rusproblemer, krav på et liv uten vold og overgrep. Han påpeker dessuten at en gruppevoldtekt er mer skjerpende fordi skadevolderne kan hjelpe hverandre å holde offeret fast og oppmuntre hverandre til videre ugjerninger. Det bør derfor ikke fremkomme noen rabatt i slike saker.

Men det viktigste er, som Banoun skriver i Aftenposten, at det er et stort problem at denne dommen strider i mot vanlige folks rettsoppfatning. Og som hun videre påpeker, føyer den seg inn i en rekke domsavsigelser hvor Høyesterett (og for så vidt også de lavere rettsinstanser) har ilagt altfor lav straff og/eller kompensasjon for seksualovergrep. På dette området er rettsinstansene på kollisjonskurs med folket, og det er et alvorlig demokratisk problem som domstolene bør ta innover seg.

Lovgiverne har også et ansvar for å gripe inn og endre loven(e) når domstolene er i utakt med samfunnets rettsfølelse.

La oss håpe at Høyesterett tar til vettet og bruker neste anledning til å avsi en dom som bryter med denne urimelige avgjørelsen.

Denne saken utgjør for øvrig et interessant innspill i debatten om juryordningen. Kan det være så ille å dømmes av sine likemenn, når ens "overmenn" behandler en så uverdig?

På den tiden leste jeg

2008-02-25T16:22:00.000+01:00

"- Det en skulle det var å bo i en by uten trær trærne skriker når det er vind det er alltid vind her alltid unntatt to dager i året i Deres sted ville jeg dra herfra jeg ville ikke bli her alle fuglene nesten alle er havfugler som en finner krepert etter stormene og når stormen slutter og trærne ikke skriker mer hører man dem skrike fuglene på stranden skriker som om de ble myrdet barna får ikke sove av det nei jeg ville dra min vei."

Helen Mirren på årets Oscar-show

2008-02-25T15:22:00.003+01:00

Tenk å se så utrolig nydelig - og sexy! - ut det året man fyller 68... I wish!

På den tiden leste jeg

2008-02-23T18:00:00.001+01:00

"who could resist that gentle accent so redolent of emancipated men, recycling, and the most liberal laws in the world? Everyone knew that Scandinavian men were perfect in every way. They were everything that chauvinistic, backward-thinking American men weren't. My sister, Melissa, and I had often longed for a Lars or a Björn. Even before we knew about the child-care policies of their homelands."

På den tiden leste jeg

2008-02-23T16:57:00.006+01:00

"Fanny has not been forgiven for a note she wrote in 1869, when Edward Austen-Leigh was collecting information from those who remembered Aunt Jane. In it she claimed that Cassandra and Jane were not as refined as they ought to have been, but that Aunt Jane was clever enough to put aside 'all possible signs of 'common-ness''."

Hvorfor er Åsne så vanskelig å svelge for menn?

2008-02-22T17:08:00.015+01:00

Like sikkert som Mads Larsens neste debattinnlegg på db.no, kommer den årvisse kritikken av Åsne Seierstads forfatterskap. Når Åsne utgir bok, blir det bråk.

Så hvordan kan det ha seg at denne milde, filantropiske, synnøve-solbakken-aktige kvinnen greier å inspirere et oppbud av alt som finnes av herskerteknikker - kritikk, latterliggjøring og ufarliggjøring - hver gang hun kommer med noe nytt?

Spørsmålet var retorisk ment, for jeg har tenkt å besvare det selv: Fordi hun trenger seg inn på menns enemerker.

Dagens kritikk kommer fra den danske litteraturkritikeren Rose (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/22/527684.html). Han gir Åsne Seierstad "ramsalt kritikk" for hennes nyeste bok.

Bruken av ordet "ramsalt" synes å være et problem i seg selv for en av Dagbladets lesere, som kaller seg "Atlke Kvalvik". Han skriver: "Er det ikke rart at når Dagbladetts utvalgte folk: kvinner på ytre venstre kritiseres, blir kritikken til "rammsalt" dvs noe litt karslik og tøft i stedet for si, slaktet?"

Det er altså vel og bra å kritisere dama, men må man bruke et kraftfullt uttrykk når man gjør det? Slike ord bør jo reserveres for å beskrive menn!

Men hva sier så Rose? Som Dagbladet skriver: "Selv oppsummerer han sin kritikk ved å spørre: - Hvis det er feil i det jeg kan kontrollere, hva skal jeg da tenke om det jeg ikke kan kontrollere."

Han ser ikke noen grunn til å besvare spørsmålet sitt. Han har nemlig ikke bare funnet feil, men han har også grunn til å tro at disse feilene bare utgjør toppen av isfjellet. For det er jo en alminnelig logisk slutning at der det finnes én feil, finnes mange flere?

For den som leser videre i artikkelen kommer han imidlertid til det egentlige problemet: " Leseren identifiserer seg med Åsne som fortellerstemme, og det er vanskelig å argumentere mot eller finne feil i følelser."

Der har vi det altså. Det blir for mye følerier i tekstene hennes. Og det tar fokus vekk fra fakta. Pluss at det er vanskelig å argumentere mot det hun skriver. Ikke for det at han ikke har prøvd...

Og i forrige uke var det Aslak Nore som var ute på prosa.no (http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=303).

Også Nore er opptatt av Åsnes følerier. "Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker. Med de "avmålte" reporterne er det trolig omvendt."

Nore ser ikke noen grunn til å utdype hvorfor han tror det er omvendt med de andre reporterne i Åsnes reisefølge. Selvforklarende, kanskje?

Og hva viktigere er: Ei heller ser han noen grunn til å forklare hvorfor Åsnes empati svekker hennes analytiske evner. Innlysende det også, kanskje? For det er jo helt logisk at jo mer du forstår av andre menneskers situasjon, desto dårligere blir du til å analysere den?

Sjekk også Marte Michelets gode debattlinnlegg om Nores kritikk i "gutten som forstod alt" (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/14/526876.html).

Både Nore og Rose ufarliggjør Åsnes forfatterskap som følerier uten allmenngyldig relevans.

Uansett - min all-time favorittkritiker av Åsne er allikevel Jan Guillou, som på en mer ærlig måte rett og slett beskylder henne for løgn. På vg.no i 2003 tar han den helt ut og hevder at "Bokhandleren i Kabul" "må være oppspinn fra ende til annen" (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=73860). Ikke bare en liten omskrivning her og der, en liten hvit løgn kanskje, men oppspinn "fra ende til annen". Han hevder videre at "nå må familien [Khan] ta ansvar for en vestlig kvinnes romanfantasi".

I likhet med Aslak Nore mener også Jan Guillou at han har større innsikt enn Åsne i tankesettet til de menneskene Åsne har intervjuet. Selv om JG innrømmer å aldri ha vært i Afghanistan, kunne han likevel bombastisk meddele VGs lesere hvor tvilsomt det er "at menn skal ha fortalt henne hvordan de har deltatt i seksuelle overgrep. Nei, det tror jeg ikke de har gjort. Nei, nei, nei og atter nei, dette har aldri inntruffet."

Og som kjent kan tro flytte fjell...

Så hva er egentlig problemet med Åsne? At hun er journalist? Nei. At hun er en ung, vakker kvinne med suksess? Ja, det faller nok noen tungt for brystet, men på den annen side omfavner jo offentligheten kvinner som Maria Bonnevie og Ane Dahl Torp. Kvinner med samme alder og sosiale bakgrunn som Åsne. Er da problemet at hun eksperimenterer med litteraturen som medium? Neppe. Jeg hører ikke en slik massiv kritikk av f eks Beate Grimsrud.

Nei, problemet er heller at hun gjør suksess på et område som tidligere har vært reservert for menn. Åsne Seierstad er en pionér. Hun er ikke bare journalist - hun er en krigsreporter. Og hun reiser til utrygge land som Tsjetsjenia og Afghanistan, hvor Jan Guillou aldri har vært, og hun gjør attpåtil kjempesuksess. Tenk, så frustrerende det må være for alle machomenn som har trodd de holdt på i et yrke der menn fortsatt kunne være menn! For det er neppe noen tilfeldighet at de tre kritikerne ovenfor er Åsnes konkurrenter som også skriver krigsreportasjer.

Som en kvinne som har hatt den tvilsomme gleden av å være pionér i nesten rent mannsyrke, snakker jeg av erfaring når jeg sier at motstanden iblant kan virke overveldende, både den skjulte og den åpne. Man er i grunnen heldig hvis man møter kritikere som Jan Guillou, som sier rett ut hva han egentlig mener, slik at det er mulig å imøtegå ham på hans egentlige motiver.

Vanskeligere er det med menn som Nore og Rose, som pretenderer å komme med saklig kritikk av de litterære kvalitetene og som ikke avslører før nederst i intervjuet/artikkelen at problemet er Åsnes kvinnelighet, aka hennes "følerier".

Og hvis du fortsatt henger med, skal jeg avslutte med et nytt retorisk spørsmål: Les gjennom de tre utspillene ovenfor og spør deg selv helt ærlig - ville den samme kritikken ha blitt rettet mot en mann?

Anathema slår et slag for hjørnesofa og større takhøyde

2008-02-21T14:30:00.011+01:00

Jeg ble så inspirert i går da jeg fylte ut Fjordfittes kjerringtest og derved innrømte at jeg har duftlys fra IKEA, at jeg tar'n et skritt videre i dag og innrømmer at jeg har hjørnesofa også! På kjøkkenet, riktignok, men dog.

Som om det ikke er ille nok at det er en hjørnesofa, så er den i tillegg fra IKEA - med vaskbart trekk på 60 grader. Gagging already?

I en verden av politisk korrekt blogging, hvor det blir forventet at man har visse verdier, et visst utseende, visse møbler, matvaner osv., vil jeg nå gjerne slå et slag for hjørnesofaen, som etter min mening er et forsømt møbel.

I disse tider er hjørnesofaen omtrent like foraktelig som Smiley. På samme måte som jeg kvier meg for å sende smilefjes til enkelte personer på tekstmelding eller mail, har jeg alltid en standardreplikk klar når folk entrer leiligheten min for første gang: "Ja, som du ser har jeg hjørnesofa på kjøkkenet. Jeg vet det ikke er så stilfullt, men jeg synes det er så koselig å krype inn i kroken med en kopp te." Og folk står og nikker overbærende mens de sikkert tenker "stakkars, patetiske kjerring". Og det er ovenikjøpet før de har sett duftlysene mine! Etter det er selvfølgelig alt håp om å bli tatt seriøst ute.

Men så er det en liten djevel inni meg som bare må opponere (hvilket åpenbart gjør meg til en enda større kjerring, ref. Fjordfittes kjerringtest). Hva er det som gir en gruppe i samfunnet all definisjonsmakt når det gjelder hva som er politisk korrekt, slik at den andre gruppen, de harry og ukorrekte, havner på defensiven og må forsvare seg selv, i den grad de i det hele tatt oppfatter at de bryter med normen(e)?

Jeg greier ikke å definere meg selv inn i en gruppe - har aldri klart det. Jeg liker hjørnesofa og duftlys fra IKEA, parallelt med Nabokov, Hemingway, Nin, Tarkovskij og Bergman - samt Marie Claire, Mary Higgins Clark, JAG, Independence Day ("Welcome to earth!") og Idol.

Jeg beundrer bilmekanikere (for det som foregår under panseret på en bil er faktisk ganske kompliserte greier) og forfattere (ok, kanskje ikke Mads Larsen, da).

Hvorfor er det så viktig å skape en gruppetilhørighet der en av hovedmålsettingene synes å være grensedragningen mot de som ikke tilhører gruppen? Handler gruppedannelse først og fremst om inklusjon eller eksklusjon?

Smil til verden og verden ler av deg - Fjordfitte og "den virkelige kjerringtesten"

2008-02-20T16:35:00.009+01:00

Jeg tenkte litt på dette med å smile til folk i dag. Jeg er en såkalt "seriøs person" og smiler visstnok altfor sjelden. Så i går foretok jeg et aldri så lite sosialt eksperiment - jeg la inn flere smil i samtalene enn jeg bruker. Og det var helt utrolig hvor godt det fungerte! Jeg formelig merket hvordan folk tødde opp og ble mer positivt innstilt til meg. Er det virkelig så enkelt? Smil som en lallende idiot, og finn nye venner? I så fall er vel det muligens den endelige fallitterklæringen for verbal kommunikasjon? Jeg hørte for øvrig nylig om en undersøkelse som sier at 70 % av all kommunikasjon foretas ved hjelp av kroppsspråk. Quod erat demonstrandum.

Dette med smil i kommunikasjon fikk meg igjen til å tenke på "den virkelige kjerringtesten" hos Fjordfitte (http://fjordfitte.blogspot.com/2008/02/den-virkelige-kjerringtesten.html).

Jeg prøvde meg på den da den ble lagt ut, og følte meg ganske forstemt da jeg var kommet halvveis nedi testen, for jeg var tydeligvis så kjerring som det går an å bli. Hør bare:

Du bruker smiley jevnlig, det er så koselig. (Oops, skyldig. Det er kanskje ikke så bra, det?)

Meme er gøy og sosialt. (Ja, er det ikke det?)

Fitte er et stygt ord som skader den norske kvinnens verdighet. (Njah, det er vel i hvert fall ikke favorittordet mitt. Kan bruke det som banneord, men vil helst ikke høre det i nærheten av en seksualakt. Sexkiller.)

Du kjøper ferdig oppkutta, vakuumpakka salat fordi det er så lettvint og greit. (Jepp, hater matlaging, og det at det nå faktisk finnes ferdig oppkutta salat gjør at jeg faktisk får i meg salat hjemme, i motsetning til tidligere, da det kun ble spist på jobben.)

Du foretrekker margarin fremfor smør. (Foretrekker egentlig å steke i olivenolje, men margarin er i hvert fall bedre enn smør.)

Oljeflaskene dine står fremme på utstilling. (Har kun én - den tidligere nevnte olivenoljen - men den står nok på benken, ja.)

Du bruker teflonpanne. (Hva ellers? Hvis jeg først må lage mat, så skal det i hvert fall skje med noe som er lett å vaske etterpå.)

Grått salt fra Guérande er patetisk middelklassesnobberi. (Har ikke hørt om det, men jeg bruker ikke uttrykk som "patetisk middelklassesnobberi", så antagelig ikke.)

Forkortelsen KK står for ”Kvinner og Klær”. (Eh, ja? Det var i hvert fall det mamma brukte å kalle det.)

Du har allværsjakke. (NEI!! I hate!)

Det er litt horete å bruke sminke, neglelakk, push-up og høye hæler. (Eh, neei, er det virkelig noen som er oppvokst i Norge som mener det?)

Du syns det er naturlig å bruke formuleringer som ”vi jenter er jo …” eller ”som jente er jeg jo…”. (Jepp, bruker det helt tiden. Men kanskje jeg i stedet burde begynne å si "vi kjerringer er jo..."?)

Du er sønnen til Kjartan Fløgstad. (Det kan jeg i hvert fall trygt svare nei på. Tror jeg.)

Du pleier å manipulere frem krangler fordi du har en genuin interesse for hva som skaper konflikter mellom mennesker. (Kun med kjærestene mine. Kanskje derfor forholdene aldri fungerer? Hmm.)

Etterpå benytter du anledningen til å syte og mase om at du er offer for personangrep. (Fra kjærestene mine? Nei, tro'kke det.)

Du er Nikolai Astrup?? (Burde ikke du bruke tiden din på å skrive ideologisk fundert piss?). (Ikke sist jeg sjekket.)

Du tror at full barnehagedekning betyr barnehageplikt (nei, nei, jeg må stoppe). (Nei.)

Det er deilig å snakke eller skrive nedsettende om andres kropp, klær eller alkoholforbruk. (Nei igjen. Sjekk min tidligere post om Alexia Bohwim.)

Du er enig med kjønnsforsker Wenche Mühleisen i at vi bør diskutere politikernes sex-liv offentlig fordi politikerne er våre forbilder. (Nei igjen. Hurra, I'm on a roll! Kanskje ikke alt håp er ute allikevel?)

Du kjenner på deg at du har rett til å holde andre mennesker ansvarlig for deres livsvalg på nett, lyktestolper eller lignende arenaer. (Hehe, ikke så vidt jeg vet, selv om jeg er en hund etter lyktestolper.)

De som har et annet forhold til sex, rus, erotisk dans og sigaretter enn deg er innmari DUMME folk. (Nei, de er vel heller fornuftige folk...)

Kvinner bør være gode rollemodeller for barn og unge. (Absolutt ikke! Jeg elsker kvinner som er dårlige rollemodeller for barn og unge. I det hele tatt liker jeg og tenke på livet mitt som fullstendig atskilt fra barn og unge.)

Innerst inne syns du at tyskertøsene fikk som fortjent. (Nei. Men jeg kjenner at jeg får lyst til å opponere litt nå - kanskje for å manipulere frem en krangel?? "Tyskertøsene" fortjener respekt, som alle andre, men det finnes grader av respekt, og jeg har mer respekt for de jentene som gikk inn i motstandsbevegelsen. )

Det er naturlig å sammenligne arbeidet til en skribent og stuntkomiker med arbeidet til en menneskerettighetsadvokat i et asiatisk militærdiktatur hvis begge er musler. (Nei, jeg synes da ikke det?)

Du pleier å sammenligne bloggen din med stua di. (Nei, jeg gjør i grunnen ikke det. Er det noe jeg burde begynne med?)

Og kommentarene med møblene dine. (Hehe, er det mulig?)

Du liker bøkene til Paulo Coelho. (Aldri lest, men har inntrykk av at det ikke er min type litteratur.)

Mathias Faldbakken er så utrolig cutting edge. (Javel?)

Diptyque – ringer det en bjelle? (Nei, men jeg skal innrømme her og nå - sletter det muligens siden i et feigere hjørne - at jeg har DUFTLYS FRA IKEA! Å, det føltes godt å få det ut!)

Så er alt håp ute, da? Er jeg en kjerring?

I Manuela-saken er vi alle tapere

2008-02-18T14:07:00.007+01:00

Jeg har fulgt Manuela Ramin Osmundsen-saken fra dag til dag i februar og er blitt mer og mer forbauset og desillusjonert fra dag til dag. Absolutt ALLE som har vært involvert i denne saken har gjort en slett figur. Jeg tror aldri tidligere jeg har sett en sak i media hvor alle parter fremstår i et utelukkende negativt lys.

For hva skal man si om:

- Jens Stoltenberg

Som hentet inn i varmen en tidligere UDI-direktør som hadde vært involvert i en av tidenes største embetsverkskandaler i Norge. Man kan i beste fall stille spørsmålstegn ved om Ramin-Osmundsen som visedirektør ikke kjente til at UDIs praksis stred imot kommunalminister Erna Solbergs klare direktiver. Den er en stor trussel mot demokratiet når en ikke-valgt person som ignorerer direktiver fra en lovlig valgt regjering, blir ”belønnet” med en ministerpost et halvt år senere.

Og som om ikke det var nok, fremstod også Stoltenberg som en svak og dårlig leder under Ramin-Osmundsen-saken i februar, ved å først rykke ut med ”full støtte” og et halvt døgn senere slå kontra og være ”skuffet” og ”ha det vondt”.

- Anne Lise Ryel

Som ikke bare ”innså” at offentligheten måtte få innsyn i en privat og antatt fortrolig samtale mellom henne selv og Ramin-Osmundsen, men som også følte et tvingende behov for å fortelle hele Norge at R-O hadde gitt uttrykk for at dette kanskje burde bli mellom dem – ”Manuela ba meg holde kjeft!” Som Marie Simonsen skrev på dagbladet.no dagen etter: Ryels behov for å utlevere at R-O hadde bedt om fortrolighet, er ”litt spesielt”.

Vi får håpe at Ryel er blitt litt skjevt fremstilt i media under denne saken, for det kan lett hevdes at hun fremstår som en smålig og ondskapsfull ”venninne”. Med venner som henne – hvem trenger fiender?

- Ida Hjort Kraby

Som ønsket at søknaden skulle behandles konfidensielt for nåværende arbeidsgiver, men som endte opp uten jobb etter å ha blitt tvunget til å trekke seg fra en lovlig søknadsprosess der hun av instillingskomiteen ble betraktet som den sterkeste søkeren. Og konfidensialitet er noe hun kan plystre langt etter fra nå av.

- Manuela Ramin-Osmundsen selv

Som allerede hadde et frynsete rykte etter UDI-skandalen, og som derfor var helt avhengig av å fremstå som 100 % pålitelig og ryddig i ministerposten. Det greide hun ikke – hun feilet fullstendig da medias søkelys ble rettet mot henne.

Hvilket bringer oss til – sist men ikke minst:

- Media

Som været blod og hev seg på i hanekampen med liv og lyst. Som Nils Krister Larsen skriver i sin utmerkede kommentar på dagbladet.no i dag: ”Manuela Ramin-Osmundsen har gjort det som alle med maktambisjoner gjør og må gjøre hele tiden.” (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/18/527251.html).

For hva er det egentlig dama har gjort? Hun har knyttet nettverk og benyttet seg av dette nettverket i jobbsammenheng. Dette er noe menn har gjort så lenge det har eksistert menn.

Jeg har tidligere skrevet innlegg på dagbladet.no hvor jeg har forsvart menns rett til å støtte hverandre og argumentert for at kvinner må bli flinkere til det samme. Jeg har selv hatt planer om å melde meg inn i et eget kvinnenettverk i min bransje og argumentert overfor alle karriereinteresserte jenter jeg har møtt, om viktigheten av å bygge nettverk med andre kvinner og støtte andre kvinner i yrkeslivet.

Men hva skjer når kvinner benytter seg av slike nettverk? Jo, det blir skrevet i media om ”hemmelige kvinnenettverk” og publisert ”navnelister” (antageligvis slik at de ikke skal få være ”hemmelige” lenger?). Hvordan tror dere Jens & Jonas & gutta har fått posisjonene sine? Hvordan tror dere næringslivslederne har fått posisjonene sine? I et sosialt vakuum uten bekjentskaper og nettverk? Nope.

Media har hatt en festdag med å grave seg ned i detaljer rundt nøyaktig hvor ofte R-O og Hjort Kraby har møttes. Feiret de 17. mai sammen? Reiste de sammen eller hver for seg til Lofoten? Og hvilken rolle spilte ektemennenes vennskap? Hvert møte, hver en samtale skulle analyseres inngående, etterfulgt av leseravstemninger: ”Er R-O og Hjort Kraby venninner – eller bare bekjente? Stem her!” Og offentligheten lot seg forføre.

Det må jo være sånn at når media blåser opp en sak til slike dimensjoner, så må dama ha gjort noe galt? Vi er ikke helt sikre på hva det er, men noe må det jo være?

Manuela Ramin-Osmundsen var klar fra dag nummer 1 på at hun kjente Hjort Kraby privat. Hun informerte sitt departement om den saken tidlig i ansettelsesprosessen. Departementet og senere en uavhengig juridisk avdeling slo fast at R-O ikke var inhabil. Det har det faktisk aldri vært tvil om. Uavhengig av hva Dagbladet, Aftenposten og VG har prøvd å få oss til å tro. Til slutt måtte også media gi seg på dette. Det var ikke lenger noe problem hvor godt de kjente hverandre (ånei, det hadde aldri vært noe problem), men at R-O ikke fremstod helt sannferdig – den berømmelige skansedrivingen hennes. For hun hadde ikke informert media om hver eneste fest og hvert eneste bursdagsselskap. Hvorfor hadde hun ikke det? Hadde hun noe å skjule, kanskje? Og hva skjedde egentlig den 3. januar, hm?

Antageligvis kom det som en stor lettelse for media at den fillesaken de hadde blåst opp endelig fikk litt kjøtt på bena da Ryel rykket ut og fortalte om den ”hemmelige bilsamtalen”. Og hva var det egentlig som skjedde der? De snakket om en felles venninne – i noe som av R-O helt sikkert ble betrakten som en uskyldig, fortrolig samtale. Ryel var samtaledriveren og greide å presse ut av R-O at det var synd Hjort Kraby hadde trukket søknaden sin, for hun var en sterk søker. Er det ulovlig å si at noen er en sterk søker til en stilling? Ba R-O Ryel om å ringe Hjort Kraby etterpå? Nei, tro meg, det ville i så fall ha kommet frem. Det foregikk vel heller slik: ”Hei, Ida! Hør her, jeg kjørte nettopp hjem med Manuela, og vet du hva hun sa, at du var en sterk søker. Jeg tror du kan ha en sjanse! Hva, nei, hun sa ikke noe direkte om det, men jeg synes nå du skal prøve allikevel.”

Som Trond-Viggo Torgersen skriver på dagbladet.no på lørdag (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/16/527143.html) – han ble selv i sin tid oppfordret til å søke på stillingen. Det er faktisk helt vanlig. Det er slik politikerne gjør det.

Marie Simonsen i Dagbladet har rett i at dette ikke handler om rasisme. Men hun tar feil i at det ikke handler om kvinnesak.

Medias håndtering av Ramin-Osmundsen-saken satte kvinnesaken i Norge minst et tiår tilbake. Norske kvinner var så smått begynt å lage egne nettverk og støtte hverandre i yrkeslivet. De kreftene i samfunnet som har sett med skepsis på kvinnenettverk og kvinnemakt kan juble i dag. Det blir lenge til vi tør å benytte oss av nettverk igjen.

Om Alexia Bohwim I

2008-02-01T22:32:00.018+01:00

Etter nyttår har det rast en debatt i Bloggeby om forfatterendebutanten Alexia Bohwim. Her er min kommentar:

Generelt synes jeg vi kvinner skal være veldig, veldig forsiktige med å kommentere hverandres utseende, inkludert image, offentlig.

I bloggerdebatten om Alexia Bohwim har man etterlyst grensegangen mellom å kritisere utseendet til en glamourmodell og nevnte Bohwim.

Den prinsipielle forskjellen på f eks Lene Alexandra Øien og Alexia Bohwim er selvsagt at LA er i nyhetsbildet pga. utseendet sitt. Det er dette hun tjener penger på, og det er dermed grunn til å regne med at hun liker oppmerksomhet rundt det. Når man kritiserer måten LA ser ut på, handler det følgelig om å kritisere et yrkesvalg der jenter objektiviserer seg selv og nører oppunder alt det ubehagelige som følger i kjølvannet av pornoindustrien. (Skynder meg å legge til at LA virker som ei jente med masse selvironi, og det skårer alltid noen ekstrapoeng hos meg.)

Alexia Bohwim, derimot, havnet i nyhetsbildet fordi hun hadde skrevet en bok om rusmisbruk på Frogner. Det har vært hevdet av bloggere at Bohwim selv introduserer utseendet sitt som tema, fordi hun sier at det å se bra ut er hennes payback til mennesker som behandlet henne dårlig. Dette igjen gir grunnlag for å kommentere at enkelte velger silikonpupper. Da jeg leste artikkelen, oppfattet jeg imidlertid hennes kommentar om å se bra ut, til å handle om det at hun trener mye. Jeg tror ikke hun refererte til andre deler av utseendet sitt.

Men uansett - Alexia Bohwim har ikke prøvd å selge boken basert på utseendet sitt. Bokens innhold var sikkert ment å være fengende nok i seg selv. Jeg tipper at både hun og Kagge forlag er forbauset over at utseendet hennes har vakt slik oppmerksomhet.

Jeg synes ikke noe om å kritisere andre kvinners utseende i media. Særlig ikke hvis det ikke er relatert til grunnen til at de er i media i utgangspunktet. Jeg hater det når folk skriver at Erna Solberg er for tykk til å virkelig lykkes som politiker, eller at Åste Hunnes Sem ikke hadde noe i Idol å gjøre fordi hun ikke hadde det korrekte utseendet til å selge plater.

La oss jenter gi hverandre en pause fra slike sleivspark. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på Erna Solberg og Alexia Bohwim på dette området. De har begge til en viss grad valgt hvordan de ser ut, men de trenger ikke å stå til rette overfor oss andre pga det. De er i nyhetsbildet pga helt andre ting.

La oss heller prøve å støtte opp om kvinner som stikker seg frem. Det må være plass også til Bohwims utseende i det offentlige rom!

Jeg leste forresten på bloggen til Spindellett at Cecilie Kjensli og Alexia Bohwim skal treffe hverandre og gå ut og pilse i kveld etter all denne hurlumheien. De får det sikkert gøy, så noe godt kom det jo ut av dette også.

Oppdatering 25. februar 2008:

See også Cecilie Kjenslis oversikt over bloggposter i hennes kommentar under.

På den tiden leste jeg

2008-01-15T16:01:00.004+01:00

"Og så hører hun den knatrende lyden og slår forbauset fast at det kommer ingen smerte. Bare enda mer varme, mer lys! Selv da Renate faller og hun ser blodet skyte ut av ansiktet hennes, kjenner hun bare mild forbauselse."

Sjøberg og norsk skolepolitikk

2008-01-04T14:00:00.006+01:00

Professor Svein Sjøberg (hva er han professor i?) avslutter sitt debattinnlegg på dagbladet.no (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/01/04/522853.html) med å si at vi er mange som deler Faldbakkens bekymring for den norske skolen. Hele resten av innlegget går med til å diskreditere Faldbakkens meninger.

Hvis Sjøberg virkelig deler Faldbakkens bekymring, er det merkelig at han ikke bruker mer spalteplass på det, og mindre på å flisespikke rundt Faldbakkens tidligere debattinnlegg. Faldbakken skrev i sin tid at Norge gjorde det like dårlig som u-land på PISA-testen, men Sjøberg kan berolige oss med at "Norge havner i PISA faktisk bare litt under gjennomsnittet for de rike OECD-landene". Det var flott, Sjøberg. Bare litt under gjennomsnittet i OECD-landene! Da kan vi vel bare avblåse skoledebatten, da? Alt er i sin skjønneste orden?

Hva med det faktum at Norge havnet på 25. plass av 31 mulige, bak alle de øvrige nordiske landene? Kun Luxebourg, Italia, Portugal, Hellas, Tyrkia og Mexico gjorde det dårligere. "Bare litt under gjennomsnittet" er jo også en måte å beskrive det på.

På meg virker det som om Sjøberg forsøker å bortforklare og bagatellisere resultatene, heller enn å stille saken i dens rette lys.

Og så tar han for seg Faldbakken fordi han trekker frem en 20 år gammel egenopplevd historie. Tenk det, Faldbakken illlustrerer kronikken med noe fra sitt eget liv. Huttetu! Ja, da er det jo bare å se bort fra alt han sier. For det er jo overhodet ikke vanlig å krydre et innlegg med egne opplevelser!

Sjøbergs innlegg bugner av herskerteknikker, alt fra latterliggjøring til å feilaktig fremstille en av de nederste plassene som "bare litt under gjennomsnittet".

Det er vanskelig å konkludere med annet enn at Sjøberg mener det motsatte av det han sier om at han deler Faldbakkens bekymring for den norske skolen.

Om menn som slår

2007-12-30T22:46:00.003+01:00

Av en eller annen grunn er det liten aksept i likestillings-verdensmesteren Norge for å snakke om menn som dreper kvinner.

Det er i all hovedsak menn som dreper kvinner (og menn som dreper menn, men da av helt andre grunner, slik at det ikke hører naturlig innunder denne debatten).

Partnerdrap er den vanligste dødsårsaken for kvinner mellom 19 og 44 år (altså i kjønnsmoden alder) verden over. Det slår trafikkulykker, brystkreft, naturkatastrofer og you name it langt ned i støvlene.

All den tid man har fastslått hva som er den vanligste dødsårsaken for en gruppe i samfunnet, må det være berettiget å forske på det. Men det finnes altså en god del menn i Norge som mener at dette skal være et ikke-tema fordi det er stigmatiserende for menn at det skrives om menn som dreper.

I forbindelse med oppslaget om norske partnerdrap på 2000-tallet hadde VG lagt ut en protokoll hvor man kunne skrive sine tanker rundt disse drapene. Den protokollen var temmelig rystende lesning. Ca 80 % av innleggene var skrevet av sinte menn som ville få fjernet fokuset på menn som dreper og heller sette søkelyset på “slemme” kvinner som forlater sine menn. Det var ikke få innlegg som i større eller mindre grad forsvarte menn som dreper konene sine basert på det faktum at kona var frekk nok til å gå.

Statistikken over norske hustrudrap viser at flertallet av drapene begås av tilsynelatende stabile nordmenn som klikker når kona varsler at hun vil ut av forholdet. Dette kan tyde på at menn som dreper på ett nivå mener de har rett til å ta alle midler i bruk for å hindre kona i å gå sin vei. Dette igjen signaliserer at slike menn på tross av alle fremskritt innen likestilling, til syvende og sist betrakter kona som sin eiendom. Hun får ikke lov til å gå.

Dersom denne hypotesen stemmer, er det grunn til å tro at en del menn ikke har hengt med på kvinnefrigjøringen de siste tiårene. Det kan i praksis foreligge et stort gap mellom likestillingen i det offisielle Norge og likestillingen i det private Norge.

Derfor har kjønn alt å si i denne debatten. Skal vi til bunns i hvorfor mannen klikker når kona vil forlate ham, må sette full fokus på forholdet mellom kjønnene i Norge i dag.

Avslutter med litt mer statistikk - denne gang fra den utroligfantastiske førsteboka til Stieg Larsson, “Menn som hater kvinner”:

- 18 prosent av kvinnene i Sverige er en eller annen gang blitt truet av en mann.
- 46 prosent av alle kvinner i Sverige er blitt utsatt for vold fra en mann.
- 13 prosent av alle kvinner i Sverige har vært utsatt for grov seksuell vold utenfor seksuelle relasjoner.

NEI til kjønnskvotering!

2007-12-16T19:16:00.007+01:00

Også publisert på dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/17/521468.html

Forskning viser at norske kvinner er sterkt underrepresentert i lederstillinger. Likevel sier jeg klart NEI til kjønnskvotering. Hvorfor?

Kjønnskvotering som tohodet troll

Det finnes to typer av kjønnskvotering:
· Radikal kjønnskvotering: Der et kjønn er sterkt underrepresentert, skal en del av plassene/stillingene forebeholdes dette kjønnet, selv om de har dårligere kvalifikasjoner.
· Moderat kjønnskvotering: Der representanter for de ulike kjønnene stiller med like kvalifikasjoner, skal det underrepresenterte kjønnet ha forrang.

Den moderate kjønnskvoteringen er lovfestet i Norge i dag, mens den radikale er atskillig mer omstridt og kun benyttes av et fåtall organisasjoner. Men for mannen og kvinnen i gata er dette to sider av samme sak. Det er ikke utbredt kjennskap til at det faktisk eksisterer to typer kjønnskvotering, og at den moderate typen ikke er fullt så kontroversiell. For gjennomsnittsnordmannen er kjønnskvotering lik radikal kjønnskvotering – det betyr kort og godt at kvinner har bedre sjangs til å få jobbene, selv når de ikke er kvalifisert.

Kjønnskvotering som demokratisk problem

Likestilling mellom kjønnene har vært lovfestet i Norge i mange år. Selv om forskning viser at det fortsatt er et stykke igjen til reell likestilling på arbeidsmarkedet, mener mange at vi faktisk har like muligheter i dag, og at kjønnsgapet skyldes at kvinner ikke benytter seg av disse mulighetene. Kjønnskvotering mangler støtte blant et flertall av befolkningen. Et overveiende flertall av mennene samt en god del av kvinnene er imot det. Generelt er det svært problematisk både praktisk og ideologisk å gjennomføre en politikk som møter bred demokratisk motstand.

Kjønnskvotering som kompentanseproblem

Kvinner i 20-årene i dag opplever kjønnskvotering som et angrep på deres kompetanse. De vil ikke at det skal herske noen tvil om at de får jobbene fordi de er best. De ønsker ikke at det skal bli brukt mot dem på arbeidsplassen at ”det er jo ikke så rart du fikk jobben, for du vet vel at de var på jakt etter en kvinne.”

Til og med når kvinnen ER best kvalifisert blant søkerne – og det er jo tilfellet de fleste gangene det ansettes en kvinne – vil det alltid kunne sås tvil om hennes formelle kompetanse dersom bedriften har klare målsettinger om kjønnskvotering. Noen vil undervurdere henne fordi de ”vet” at hun fikk hjelp, mens andre føler seg forbigått og vil motarbeide henne. Kvinner trenger mer selvtillit – ikke mindre - og det er ødeleggende for selvtilliten at det blir sådd tvil om kompetansen. Dagens unge, norske kvinner fortjener bedre enn å stille første arbeidsdag med handikapp!

Aksjon og reaksjon

Mange menn opplever kjønnskvotering som mannsdiskriminering i et samfunn de mener blir stadig mer feminisert. Det vokser frem en ny generasjon av sinte, unge menn i Norge. De føler seg forfordelt på en rekke områder i samfunnet, alt fra sjekkemarkedet til barnefordelingspolitikken. Dette er menn som føler at samfunnet favoriserer kvinner, og at det maskuline blir uglesett og nedvurdert. Sinte, unge menn har alltid visst å la seg høre i den offentlige debatten, og de får også støtte av en del unge kvinner (slik kvinner alltid er raske til å gå ut og støtte menn).

For at en samfunnssyn skal få gjennomslag, må det ha bred støtte i befolkningen. Det innebærer også at det må ha bred støtte blant menn. Dersom vi skal få reell likestilling i Norge, må også menn føle seg rettferdig behandlet.

Unge, norske kvinner er livredde for å kalle seg feminister fordi det vekker så negative reaksjoner i samfunnsdebatten. Det er nok å ta en rask gjennomgang av debattsidene til dagbladet.no for å se at feminister er en ekstremt forhatt gruppe i samfunnet. Det tas til orde for å voldta dem, sette dem i fengsel, endog drepe dem. Selv om unge kvinner er opptatt av likestilling, føler mange seg tvunget til å starte et innlegg med ”jeg er ikke feminist, men”. Vi har til og med en prinsesse som går ut offentlig og sier at hun ikke er feminist fordi det er så negativt i Norge.

Kvinne kvinne verst

For en stund tilbake diskuterte jeg likestilling med en venn av meg. Mens jeg hevdet at jeg vil holde med den kandidaten som er best kvalifisert uavhengig av kjønn (noe de fleste kvinner sier), sa min venn at han ville støttet mannen. –Hvorfor det? –Fordi han er mann. Det hjelper ikke om kvinnen er bedre kvalifisert. Dette er kanskje ikke politisk korrekt, men menn holder sammen uansett, sa min venn.

Hårreisende, sier du? Lite representativt? Kanskje, men jeg tror slikt samhold blant menn er langt mer utbredt enn mange vil innrømme. Forskning viser at de viktige avgjørelsene tas utenfor styrerommet på sosiale arenaer der kvinner mangler innpass. Tidligere ble mange avgjørelser tatt på golfbanen. Så begynte kvinner å spille golf. Nå tas mange avgjørelser på toppløsbarer, der selv den mest hardbarka kvinne vil vegre seg for å delta.

Hva slags virkemiddel skal vi bruke mot det, da? Radikal kjønnskvotering?

Nei, i stedet må vi kvinner begynne å ta ansvar for vår egen skjebne på arbeidsmarkedet. Menns samhold er ikke nødvendigvis negativt; det kan tvert imot være et eksempel til etterfølgelse. Selv om mange kvinner er for likestilling på papiret, har vi likevel en lei tendens til å holde hverandre nede på individbasis. Frem til nå har det vært slik at menn støtter menn – og kvinner støtter menn. I stedet må kvinner begynne å støtte hverandre etter samme modell. Vi må begynne å le av hverandres vitser i alles påhør, gi faglig ros til andre kvinner og la være å støte hverandre ut. Så lenge vi holder på med dette, har menn rått parti, og det er vår egen feil. Dessuten må vi slutte å forvente av kvinnelige ledere at de skal utvise tradisjonelt kvinnelige egenskaper som omsorg og beskjedenhet – i tillegg til at de skal være eksepsjonelt dyktige. Kvinner er like uensartede som menn – de er tøffe, myke, omsorgsfulle, egoistiske, sosiale og innadvendte. Og det må være rom for alle disse variantene av kvinnekjønnet på en arbeidsplass.

Og sist, men ikke minst, må kvinner innse at en lederstilling ikke ER en ni-til-fire-jobb. Vi må ofre noe, i takt med at vi får økt selvtillit og innflytelse. For å lykkes i arbeidslivet, må vi overføre en del av våre rettigheter og plikter i heimen til mannen.

Herved oppfordrer jeg alle norske kvinner til å ta ansvar for seg selv og hverandre på arbeidsplassen. Legg kjønnskvoteringen død – lenge leve likestillingen!

Se også link til innlegget på dagbladet.no med leserkommentarer:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/17/521468.html

Ingunn Yssens prosess

2007-12-15T18:41:00.002+01:00

Personlig er jeg ikke så glad i LO, og dermed likte jeg selvfølgelig heller ikke Valla noe særlig, for hun fikk jo gjennomslag for så mange LO-saker. Da hun var LO-leder, virket regjeringssjefen mest som en marionett. Det var Valla som var på toppen i det offentlige Norge, og hun ble da også kåret til Norges mektigste menneske.
Hvis jeg derimot hadde vært med i LO, ville jeg ha sørget dypt den dagen Valla ble borte. Aldri før og aldri siden kommer LO til å få gjennomslag for så mange saker.

Ingen skal få meg til å tro at Ingunn Yssen gikk til VG for å hjelpe andre i samme situasjon. Man kommer ikke med personbeskyldninger på forsiden av landets største avis med mindre man vil skade andre, og det greide hun jo fint. Men hva med lojalitet mot arbeidsplassen og lederen?

Jeg har selv følt meg dårlig behandlet av sjefen, men det kunne aldri falle meg inn å henge ham ut offentlig. Er du misfornøyd, går du først til sjefen selv og tar det opp på en real måte. Går ikke det, vender du deg til andre i organisasjonen/bedriften. Det er også en fin anledning til å gå i seg selv og analysere hvorfor sjefen oppfører seg som h*n gjør. Kanskje har man selv skyld i det? Hva med Vallas påstander om at Ingunn Yssen ikke mestret jobben? Det var flere som stod frem og støttet det.

Ingunn Yssen representerer det største tilbakeslaget for kvinnelige ledere i dette tiåret, så jeg blir virkelig bekymret når hun kaller seg feminist! Nå kan hvem som helst gå ut offentlig og beskylde lederen sin for mobbing, og så må vedkommende slutte "av hensyn til organisasjonen" uten særlig sjanse til å forsvare seg, og tilliten er allerede ødelagt. Det spiller ingen rolle om den egentlige årsaken til det sure miljøet mellom sjef og underordnet er at den underordnede har vært udugelig i jobben.

Jeg lurer på hva hun mener med at hun ikke hadde råd at saken skulle "skusles bort". Var hun redd for at prosessen ikke skulle bli offentlig nok? At det ikke skulle være mange nok vitner til Vallas fall fra nåden?
Det Yssen har gjort, er smålig, hevngjerrig og - jeg hater å si det - "jentete" etter tradisjonell oppfatning. Hun har skadet sin egen organisasjon og alle kvinner i ledelse - både ved å felle den mektigste av dem alle og ved selv å gå foran med et så dårlig eksempel. Der jeg jobber, som riktignok er en mannsdominert arbeidsplass, ville hun blitt ansett som en forræder.

Jeg håper dette personlige og altfor offentlige korstoget også vil få konsekvenser for Yssen - neste gang hun søker jobb. Jeg ville i hvert fall vært bekymret for å ha henne under meg i systemet.

Om Mads Larsen I

2007-12-14T23:37:00.003+01:00

Jeg har med stor interesse fulgt Mads Larsen i mediebildet i flere år (det inkluderer både debattinnlegg, bokutgivelser og midre vellykkede overraskelsesbesøk hos naboen), og én ting skal du i hvert fall ha: Du blir aldri kjedelig, der du står på for saka!

Så tilbake til hovedproblemet ditt: At det er så mye vanskeligere for menn å få fri tilgang på sex enn det er for kvinner. Dette er jo et uomtvistelig faktum, og selv ikke den mest radikale feminist vil vel benekte det.
Men så kommer vi til trøsten: Hvis du synes at norske menn har det vanskelig i dag, tenk da på hvor vanskelig dette var for 100 år siden - og tenk på hvor vanskelig det er i alle katolske og muslimske land i dag! Siden en god kvinne ikke skal ha sex før ekteskapet i disse landene, vil mennene i stor grad måtte avfinne seg med å ha sex med prostituerte eller eventuelt voldta kvinner fra en lavere klasse. Eller rett og slett vente til ekteskapet.
Det kan vel fastslås med sikkerhet at det aldri opp gjennom historien noe sted har vært enklere å få tilgang på frivillig sex enn i dagens Skandinavia! Du synes kanskje ikke det er enkelt nok, la gå, men trøst deg med hvor vanskelig dette må ha vært for for eksempel Henrik Ibsen - eller en hvilken som helst gutt som vokser opp i Islamabad!

Fortsatt trist? Da anbefaler jeg som en annen nettdebattant på dabladet.no: Les Pornopung-håndboka én gang til! Kanskje på tide å børste støv av noen gamle sjekketriks?

En fyr spurte meg hvorfor det er lettere for kvinner enn for menn å få sex:
Fordi det er flere menn der ute som vil ha sex, rett og slett. Ikke verre enn det.

Hvorfor er det sånn? Særlig fordi seksuelt frigjorte kvinner fortsatt blir møtt med flere fordommer enn tilsvarende menn.
Seksuell frigjøring henger sammen med kvinnesynet i samfunnet generelt. Derfor er kvinnene i Skandinavia
mer frigjorte enn kvinnene i resten av verden.

Jeg anbefaler alle frustrerte menn i Norge å sende en medlidende tanke til sine brødre i Somalia, Afghanistan og Nepal - DER er det vanskelig å få med ei jente hjem frivillig, der!